torsdag 29. juni 2017

Lesemåned mai 2017

Åtte bøker i mai mot bare fire i april tyder på at jeg har lest mye mer den siste måneden, ikke sant? Eller så handler det mye om at jeg i mai fullførte to 800+-siders bøker som i all hovedsak ble lest i april... Mennene var i klart overtall (6-2) denne måneden , det skjer ikke så ofte. Jeg har truffet både konger, dronninger, presidenter (ihvertfall en) og guder, samt en viktoriansk prostituert og en 70-tallskvinne - begge med ambisjoner - på svensk, engelsk, nynorsk og bokmål.

Kristina Sandberg - Ta itu
Gjennombruddsromanen til Sandberg, som en kvinnen bak deen Augustprisbeløpnnede og særdeles nlesverdige Att föda ett barn-trilogien, som jeg leste og elsket for noen år siden. I motsetning til trilogiens Maj er Maria ingen hemmafru, hun er utearbeidende og kunsthistoriestuderende tobarnsmor i selvrealiseringens og kvinnefrigjøringens 70-tall - uten at det nødvendigvis gjør livet hennes så mye enklere... (nyinnkjøpt)

Michael Faber - Rosenrød og liljehvit
Jeg har hatt Rosenrød og liljehvit stående i bokhylla i årevis, mener å huske at det er en glemte-å-avbestille-i-bokklubben-bok (jeg har noen av dem). I mitt hode har det vært en underholdningsroman - relativt lettlest, kjekk å ha på en regnværsdag-kategorien (jeg har noen av dem også...). Da jeg endelig begynte på den innså jeg fort hvor feil jeg hadde tatt - dette er litteratur av adskillig høyere kvalitet, språklig original og spennende og en historie som beveger seg langt utover klisjé-situasjonen (viktoriansk prostituert møter adelsmann) den vagt tar utgangspunkt i. Viktoriatiden skildres med en sånn detaljrikdom at man både kjenner og lukter det (en nokså blandet fornøyelse i horestrøkene, om man kan si det sånn...), det er en språklig fortellerkvalitet i en klasse man ikke treffer på så ofte og en handling som tar en ny vending hver kan man tror man har skjønt hvordan det vil gå. Det er jo en skam at denne har stått i forsømt i bokhylla i ti år (men omslaget i rødt og svart med en uklar naken dame får ta sin del av skylda - det gjør ikke boka noen tjenester). (egen bokhylle)

Arne Norlin - Familjen Bernadotte
En lättsam historiebok kan bety så mangt - i denne sammenheng er man nokså lättsam med både fakta, formuleringer, rekkefølge og sammenheng. Som når den ikke blir enig med seg selv om hvorvidt prins Carl Philip er nummer tre eller fire i arverekkefølgen (han er nummer fire), når det sies at prins Gustaf Adolf var slektens første dyslektiker til tross for at det tidligere i boka står om ordblindheten til den ti år eldre Folke Bernadotte, eller når kapittelet om dronning Silvia avsluttes med den mildt sagt syrlige setningen Och hennes skönhetsoperationerska vi som sagt inte skriva något om. Boka er bygd opp med et kort kapittel om hver person, noe som gjør at sammenheng og kronologi kommer i annen rekke og gjør boka uoversiktlig. Interessant materiale, men formen og fokuset gjør at det føles mer som en litt omfattende utgave av Se og hør enn en historiebok. (nyinnkjøpt)

Robert Dallek - John F. Kennedy : An unfinished life
Jeg har jo lest litt om Kennedy-familien før (her, her og her , samt en samlebiografi jeg tydeligvis aldri skrev om etterpå), men ikke så mye bhvor JFK selv står i fokus. Denne biografien hevde å skulle avsløre den ekte Kennedy med alle comtradictions and complexities, inkludert sannheten om både his troubled marriage og alle damehistoriene. I praksis er det en (litt for) detaljert politisk biografi, men lite fokus på andre ting. Her er ingen morsomme eller interessante anekdoter om privatpersonen JFK, bryllupet blir unnagjort i et par retrospektiv bisetning (Han hadde giftet seg året før...) og når presidentens sønn dør dagen etter fødselen refereres det bare til i sammenheng med hvordan det preget folkets oppfatning av ham. Er ikke dette også ganske vesentlige episoder i et menneskeliv, selv for en president? Men jeg har fått vite mer om amerikansk politikk på 50- og 60-tallet enn jeg noen gang har hatt behov for... (nyinnkjøpt, Fretex)

Francis Spufford - The child that books built
Dett var en bibliomemoir som var adskillig mer faglig og teoritung enn jeg var forberedt på. Nå er heldigvis leseutvikling hos barn (og litteraturteori og -sosiologi generelt) et emne som interesserer meg, ellers hadde jeg nok syntes den ble i overkant tung --særlig ut fra forventningene jeg hadde på forhånd. Der bøker av denne typen ofte primært handler om utvalgte leseropplevelser og enkeltbøker er denne mer generell (selv om de litterære referansene er mange) med fokus på forfatterens utvikling og vekst som leser og menneske - og sammenhengen mellom disse. (egen bokhylle, bruktkjøp)

Laura Barnett - The versions of us
The versions of us er en Sliding doors-variant med tre versjoner av samme historie - jeg leste tilfeldigvis om den midt i Tenk om-tåka, og det falt seg så naturlig å bestille den... Der irriterer meg at boka alt i de første kapitlene bryter med sine egne premisser - hvis utgangspunktet skal være å vise hvordan ett valg kan sende livet i ulike retninger må jo valgsituasjonen og alt som har skjedd før den være akkurat den samme, men det er tydeligvis ikke like viktig for forfatteren som for meg. De tre versjonene er dessuten litt for like, jeg må stadig bla tilbake for å holde dem fra hverandre. Det hjelper heller ikke at den etterhvert går i overkant raskt fram - plutselig har det gått ti år her og seks år der. Tanken er god og den glimter til innimellom, men alt i alt blir det litt for rotete og uoversiktlig (og litt for klisjépreget) til å overbevise meg (egen bokhylle)



Jon Fosse - Edda
Jon Fosse har klippet friskt i Edda og skapt en scenisk versjon, som var utgangspunktet for Robert Wilsons oppsetning på Det Norske Teatret i vår. Jeg både så stykket og var på lesningen av boka, men begge deler var jo redigerte og forkortede utgaver - selvfølgelig trengte jeg å lese hele teksten også. Man kommer jo ikke unna at Fosses ordknappe stil og den norrøne tradisjonen har noen fellestrekk. De kler hverandre, for å si det sånn. (nyinnkjøpt)

William Shakespeare - As you like it
Nytt avsnitt i Shakespeare-prosjektet. Jeg så Nationalteatrets overflødighetshorn av en leken og anakronistisk  oppsetning samtidig, og innså at alle artige påfunn til tross var det fortsatt teksten - Shakespeares 400 år gamle ord og vitser - jeg lo best av. Mulig verdens forandrer seg, men menneskene er i bunn og grunn de samme... (egen bokhylle)

Ingen kommentarer: