fredag 10. juni 2016

Teaterlesing

Jeg går mye på teater, og det påvirker tidvis lesingen min. Når jeg har sett et stykke, får jeg jo ofte lyst til å lese det også - se hvilke endringer og tolkninger som er gjort, og hvis det er en oversettelse fra et språk jeg kan (med andre ord engelsk, evnt svensk) leser jeg gjerne originalen. Er det er snakk om adaptasjon av en roman, må jeg jo lese den også, enten på forhånd eller etterpå (Når det gjaldt Solars korrigert, som jeg både leste og så tidligere i år, var det definitivt en stor fordel å ha lest diktsyklusen først). Dessuten er det jo mye spennende litteratur om teater - selv om jeg må tilstå at jeg ennå ikke har kommet meg gjennom denne mursteinen.


I vår har jeg begitt meg ut på en ny undergenre - manuslesing. Jeg har vel egentlig visst at Nasjonalbiblioteket har mye teatermanus, jeg trodde bare ikke de var til hjemlån. Det er jo alltid lov å prøve seg - og de kom faktisk på fjernlån, til tross for "Ikke til hjemlån"-stemplene. Å lese manus, tilpasset og bearbeidet for en spesifikk oppsetning blir ikke det samme som å lese originalteksten, men av og til må man ta det man får.

Tjue tusen sider av Lukas Bärfuss hare jeg rett og slett ikke klart å finne på et språk jeg forstår, så da ble det en "førebels versjon" fra Det Norske Teatret. Det var et av de mest fascinerende stykkende jeg så i 2014 - samfunnssatire med mye humor og tankevekkende funderinger. Manusutgaven var helt uten forklaringer, stedsangivelser og andre detaljer, det var kun replikkene. Neppe noe man ville fått så mye ut av uten å kjenne til stykket på forhånd.

Når det gjelder Das Boot, som er en dramatisering av Lothar-Günther Buchheims bok Ubåten, så foreligge den forsåvidt i norsk oversettelse, men over 450 siders krigsskildringer er litt i overkant for meg... Det holdt fint med Kjetil Bang-Hansens teaterversjon, som er den mest fysiske (og, etter Spelemann på taket,  en av de mest skjeggete) teateropplevelsene jeg har hatt - aldri har en teatersal vært mer klaustrofobisk. Leseopplevelsen blir ikke like intens, men jeg får jo veldig lyst til å se det igjen...


Bår Stenviks skuespiller-intervjubok Å bli en annen har skylda for at jeg nå bare omtaler Eldar Skar som rikskjekkasen. Egentlig var det visst VG som lanserte tittelen, men forlaget gjentok den i sin forhåndsomtale, samtidig som de omtalte alle de involverte skuespillerne som "noen av landets fremste skuespillere" - noe som forvirret meg en smule, jeg hadde nemlig ikke hørt om fyren. At jeg hverken har definisjonsmakt eller oversikt over landets kjekkaser kan jeg leve greit med, men jeg trodde jo at jeg hadde en viss kontroll på skuespillerstanden. Google hadde svaret - jeg hadde jo ikke sett på Okkupert (hvorvidt én tv-rolle er nok til å kvalifisere til betegnelsen "en av landets fremste" er en helt annen diskusjon). Men nå har jeg sett ham på scenen uten å ha stort å utsette på hverken det ene eller det andre, så nok om det og tilbake til boka.

Stenvik følger seks skuespillere i en prøve- eller innspillingsprosess, bl.a. Ane Dahl Torp fram mot premieren på Mor Courage og Kristoffer Hivju under innspillingen av Birkebeinerne.Veldig interessant for de (meg) som har interesser i den retning, det er ikke så ofte man får vite så mye om prøver og det som skjer bak scenen og kameraer. Jeg irriterer meg innimellom over at forfatteren blir så synlig - nå er i og for seg dette en bok som legger opp til det, det er på mange måter en samtalebok, men han tar litt for mye plass til tider, det er ikke ham jeg er interessert i å lese om.  Det er dog ikke så veldig framtredende her, det har irritert meg mer i andre sakprosabøker.

Helt alene. På scenen. av Thea Stabell handler om arbeidet med hennes monolog-forestilling Babettes gjestebud, fra idé til ferdig forestilling. Jeg har ikke rukket å lese boka ennå, men forestillingen har jeg selvfølgelig sett.

Dessuten er leseforberedelsene til høstens teateropplevelser i gang, i anledning Det Norske Teatrets nye dramatisering av Jan Roar Leikvolls Songfuglen har jeg endelig fått lest noe av ham også. Jeg har hørt mye skryt av forfatterskapet hans, men det har veldig ofte også involvert ordet dystopi i en eller annen form, og det er en genre jeg stort sett styrer langt unna. Songfuglen handler om Jakoba som bor sammen med mor og tante i et postrevolusjonært samfunn hvor det kun er kvinner - mennene er fordrevet ut i skogen og er nærmest en blanding av ville dyr og terrorister. Jakoba har en eksepsjonelt vakker samstemme - og en hemmelighet som kan koste hen livet... Jeg har veldig blandede følelser for denne boken. Det ER en veldig bra bok på alle måter, symboltung og vakkert skrevet, men selv ikke den får meg helt til å overvinne min vegring mot dystopier. Det blir spennende å se hvordan den historien blir på scenen - uansett hvor nært og trofast man forholder seg til originalteksten blir fortellingen ny i et annet medium. Noe forsvinner, noe nytt kommer til - og forhåpentligvis utdyper og beriker de hverandre og gjør både leseopplevelsen og teateropplevelsen bedre.



Frank Kjosås som songfuglen Jakoba

Ingen kommentarer: