mandag 20. juni 2016

Skolebokinnleveringen 2016

Tomme hyller på boklageret for to uker siden - klar for vårens kanskje ikke aller vakreste eventyr... Men det kommer i det minste med mange glade, ferieklare elever (som, hvis de kjenner seg igjen, ikke skal ta det ille opp. Som alltid er dette skrevet i kjærlighet, stort sett).
 
Klar for innsats...


Det henger en lapp om dette på døra til boklageret. Det er alltid noen som først oppdager den på våren når de kommer for å levere og ber om å få låne en penn, så de kan gjøre det nå før de leverer. Jeg kan jo ikke la være å påpeke at det ikke er noe stort poeng - det er jo ikke for min del de skal skrive navn i bøkene...

Har også sett Postman Pat og Kaptein Sabeltann. Det hjelper dem vel forsåvidt til å kjenne igjen sin egen bok, men ikke så nyttig for andre som finner den gjenglemt og vil returnere den til sin rettmessige eier,


Dessuten - når jeg sier at bokbindet må av fordi jeg må ha tilgang til strekkoden mener jeg helt av... 


Det er en grunn (og mye erfaring) til at jeg sjelden stoler på skråsikre elever som er uenige med Mikromarc. Systemet fungerer stort sett bedre enn hukommelsen deres...

Ordbøker - mitt evige smertensbarn Vi har ikke plass! 
Det er utrolig hva som dukker opp med litt innsats. Innerst i skapet, på skrivebordet hjemme - eller på rommet til lillesøster...

-Alle skolebøkene dine er levert, men du har fortsatt tre biblioteksbøker du lånte til særemnet i høst. -Åja, de ligger ute i bilen, Stikker og henter dem, jeg. Konklusjonen må jo være at jeg skal slutte å sende purringer og heller møte opp personlig i klasserommet med muntlig påminning - det virker jo åpenbart bedre.

Du må gjerne også snakke i telefonen, sende meldinger, spise og gjøre andre ting underveis - jeg skjønner jo at det å forvente å få din relativt udelte oppmerksomhet i bortimot et minutt er for mye forlangt...

Bibliotekarens nødrasjoner. Jeg er ikke så teavhengig at jeg egentlig trenger to termokopper, men den ene gikk i stykker (utslitt...) underveis, så jeg måtte hente inn en reserve. 

There's hope in a hanging snore, som Nils Arne Eggen så fint sa det. Og ofte ordner det seg jo, fordi:

Elevene er veldig flinke til å også levere bøker som ikke er deres egne - solidaritetsfølelsen er stor akkurat der. Flere ganger kommer det elever vandrene med armene fulle av bøker -Disse er ikke mine, men de lå i klasserommet/på verkstedet/i kantina, så jeg tok dem med hit... 

Og hyllene fylles langsomt opp... 
Og ofte med god grunn...


Full kontroll, alltid, Men vantro glede er jo alltid festlig å være både opphav og vitne til.

Vi forklarer igjen og igjen at vi faktisk ikke kan låne ut en bok hvor strekkoden mangler, men det hjelper ikke - boka har vært sånn hele tiden, helt sikkert!

Bygger du høye bokstabler akkurat der du hele tiden går, vil de før eller siden rase - det er en av de mindre kjente naturlovene. 
Oops, det var kanskje ikke en idé jeg burde gi dem, egentlig. De likte det litt for godt - noen dager senere var de samme gutta til stede da en annen kamerat også fikk beskjed om at han kunne beholde boka -Ta den med og brenn den sammen med oss - vi skal lage bål av våre! Jeg hadde litt lyst til å be om bilder, men nøyde meg med å minne dem på skogbrannfaren...

Han var faktisk ikke ironisk - helt garantert.

Det er i det hele tatt mange glade elever i omløp disse dagene. De har sommerferie, de har til egen overraskelse levert alle bøkene i tide, de har overlevd eksamen, de har fått gode karakterer, de skal skal aldri ta i en kjemibok igjen i hele mitt liv! - kort sagt, det er mange gode grunner til å ta en liten gledesdans.

Sånn kan man jo også si det...


Fordi de blir våte...?


Vi får ikke et lite nært forhold til elevene som lærerne får - vi er tross alt bare halvannen bibliotekar som skal ta oss av over 1000 elever - men etter tre år er det jo ganske mange jeg har oversikt over likevel. De siste dagene blir litt følelsesladede for oss også...


Jeg pleier ikke kommentere elevenes antrekk (eller eksamensreaksjoner - det er virkelig et minefelt), men akkurat ringbrynjen klarte jeg ikke la være. Tror han var ganske stolt av håndverket sitt...

Og når vi snakker om antrekk - disse to ukene, samt utleveringsuka i august, er det eneste tidspunktet på året hvor jeg faktisk går i jopggesko (og bukser!) på jobb.

...bortsett fra for meg, som skal bruke de to neste ukene til å rydde, sortere, stable, teller og etterbestille. For så å ta fatt på registrering og utleveringsforberedelser etter ferien...

2 kommentarer:

Ellikken sa...

Både morsomt og rørende! Takk for innblikket :)

Heidi sa...

Jeg har lest blogginnlegget ditt høyt for søstrene mine. Vi har kost oss og ledd. Takk!