tirsdag 12. april 2016

Johan Harstad - Max, Mischa og Tetoffensiven


Jeg har lest ut Johan Harstad 1100-siders mursten Max, Mischa og Tetoffensiven og sitter igjen med den tomhetsfølelsen man har når man er ferdig med en veldig god bok og bare vil ha mer og ikke har lyst til å begynne på noe annet. (selv om nyheten om Erik Fosnes Hansens kommende har gjort sitt for å fylle litt av tomheten med ny forventning...). Kortversjon: Les den! Ja, det tar tid, men det er verdt det! At den er avbildet i en haug puter i sofakroken er ikke tilfeldig - størrelsen gjør at det eneste stedet det var mulig å lese den var nettopp der, stablet opp med puter i fanget. Det er ikke den boka du slenger i veska til togturen eller holder i en hånd mens du spiser. Det er heller ikke boka du plukker opp for å ha noe å fylle reklamepausen med, innholdsmessig er den  såpass kompleks at det er lurt å sette av tid til en skikkelig økt.

Og så det store, umulige spørsmålet: Hva handler den egentlig om? -Teater og kunst og livet og sånn, som jeg svarte da noen spurte forleden. Og Vietnamkrigen og familie og oppvekst og tilhørighet og vennskap og kjærlighet og det meste annet... Men vel så viktig som innholdet - språket! jeg elskerelskerELSKER språket til Johan Harstad. Det kryr av fantastiske formuleringer jeg må lese både en og to ganger ekstra, og helst vil skrive ned og henge på veggen så alle kan se dem. Disse, for eksempel:

Smilene våre er et språk med en million dialekter.

...går jeg den etterlengtede hvilen i møte, vi håndhilser kort og så leder han meg inn i et dunkelt rom og trekker forhenget for.

Hukommelsen er et arkiv med upålitelige ansatte.

Det er vanskelig å si så mye lurt om den egentlig - begynner jeg først å si noe, blir jeg aldri ferdig. Men som sagt - les! I mellomtiden fyller jeg tomheten med å drømme om at alle skuespillene som omtales i boka (og som jeg entusiastisk googlet, før jeg måtte innse at de ikke finnes) befinner seg ferdigskrevet et sted i Johan Harstads gjemmer og vil komme ut i bokform. Snart. Jeg trenger det.

2 kommentarer:

Ellikken sa...

Jeg irriterer meg nesten over all lovprisningen av denne boken. Ikke fordi jeg ikke liker forfatteren eller fordi jeg ikke tror noe på dere. Men fordi jeg blir helt fullstendig UTMATTET av en så infernalsk STOR bok! Murstein blir liksom tidenes understatement i dette tilfellet. Gaaaaaaaaaaah, fatt deg LITT mer i korthet, da mann!

Grmf! (Men glad på dine vegne, slike leseopplevelser er helt gull)

(Dessuten har du sikkert fått DE musklene :-D )

HildeSol sa...

Den er verdt det altså - lover! Men det er jo litt fascinerende å tenke på at han debuterte med kortprosa og noveller, så han kan jo åpenbart fatte seg i korthet når han vil (men jeg vil heller ha mursteiner enn noveller, både fra ham og sånn generelt...)