tirsdag 24. september 2013

Viktoria Lindberg - Verdens viktigste begivenhet

Noen lesevalg er mer tilfeldige enn andre... Jeg pakket ut kulturfondbøker på jobb og la merke til tittelen Verdens viktigste begivenhet. Det må da være en bok om å få barn, tenkte jeg og leste baksideteksten bare for å få bekreftet at jeg hadde rett. Det hadde jeg, men som en litt overraskende bivirkning fikk jeg faktisk lyst til å lese boken. Som sagt, så gjort...

Bokas utgangspunkt er de nybakte mødrene Frøydis, Cille, Martine og Michelle, som møtes for første gang i barselgruppe. De er alle relativt unge og hippe førstegangsmødre på Grünerløkka (noe også barnas navn bærer preg av - Noah, Lavrans, Olivia og Saffie) og med tilsynelatende nokså ubekymrede tilværelser. Dvs, helt uproblematisk er det selvfølgelig ikke, men det meste forblir ganske overfladisk. Det er bokas store svakhet, sammen med mangelen på framdrift og høydepunkt. Det blir for det meste ganske... flatt.

I rettferdighetens navn  - boka har også gode sider. For meg blir Frøydis den mest spennende og flerdimensjonale karakteren - hun er uttalt feminist med akademisk bakgrunn og ambisjoner, og møter seg selv i døra så det smeller når morsfølelsen og ammeproblemer får hele kroppen til å stritte i mot hodets rasjonelle og feministiske "Selvfølgelig er pappa en like god omsorgsperson og vi skal dele permisjonen likt"-tankegang. Flere av de andre har også gode refleksjoner rundt liv og samfunn man kjenner seg igjen i. Og barnløse meg leste boka på noen få dager, så noe var det åpenbart som fenget...

Språket er like ujevnt som resten av boka, det varierer fra de mest glitrende formuleringer til de mest hjelpeløse. To eksempler fra hver sin ende av skalaen, hentet fra samme side:

På fjellet er himmelen så svimlende tettpakket av stjerner at det blir umulig å skimte noe som helst, som et teppe vevd av glittertråd.

Hun tar opp en av dem fra veska som hun klipser rundt den ene underarmen.

Forfatteren er debutant og får godkjent for denne. Litt mer fremdrift og språkvask i neste bok, så begynner vi å snakke god underholdningslitteratur.

2 kommentarer:

Silje sa...

Jeg er enig i at Frøydis og kanskje også Michelle er mest interessant. De to andre ble for anonym og flate. Jeg synes nesten forfatteren kunne skrevet en bok om bare Frøydis for jeg tror hennes historie er veldig representativ for mange, spesielt urbane kvinner. "Kampen" mellom biologien og fornuften eller hva man kan kalle det for og å måtte definere seg selv på nytt. Da ville gjerne boken blitt mer relevant for mange lesere og ikke mest interessant for de som har vært i situasjonen selv. Morsomt å høre at den fenget deg også.

HildeSol sa...

Michelle kunne blitt veldig interessant - der ligger det helt klart en historie. Sånn boka er nå, synes jeg hun dyttes veldig inn i klisjé-beskrivelser. Det er i det hele tatt mange anslag til gode historier i denne boka, hvis den hadde gått litt mer i dybden.