onsdag 28. desember 2011

Å skrive sitt eget liv

Det var i sin tid Kristianiabohemens store mantra. I dag er dette nesten blitt vanlig -forlagene spyr ut selvbiografier og nesten-selvbiografier (les: biografi skrevet av nære familiemedlemmer) i bøtter og lass. Veldig ofte spør jeg meg hvorfor -hvorfor trenger jeg å vite så mye om livet til dette mennesket? Noen har jo opplagt hatt spennende og interessante liv som det er verdt å lese om, men stadig flere handler om vanlige mennesker med vanlige liv, som tilfeldigvis får 15 minutter berømmelse i et ellers ordinært (og uinteressant) liv, eller opplever sykdom og/eller død (jmf private lidelseshistorier ). Svaret mitt (når jeg spør meg selv, må jeg jo svare meg selv også, noe annet ville jo vært uhøflig) er som regel at jeg ikke trenger å vite noe om livet til dette mennesket -jeg velger å styre unna bøkene og alle er fornøyde.

Det hender likevel at jeg lar det stå til, med varierende grad av fornøydhet. Samtidig er det ikke så lett å kritisere dem heller -hvordan sette seg til dommer over andres oppfatning av deres eget liv? Men jeg hopper nå i det likevel -utgis de som bøker til offentlig lesning, må man kunne vurdere dem deretter...

I den store bokbunken fra Stockholm hadde jeg en selvbiografi -Min mamma är en persisk prinsessa av Sanna Sjöswärd. I følge baksideteksten handler den om hvordan hun ble adoptert fra Iran til Sverige som barn og senere fant igjen sin biologiske familie, i praksis handler den mest om hvor fælt hun hadde det og hvor slem adoptivmammaen hennes var. Moren henne får neppe prisen som årets mamma, men gjentatte bombastiske utsag av typen "Mamma hatar mej" klinger veldig av furten tenåring (særlig når flere episoder i boka gir inntrykk av det motsatte). I det hele tatt har visst de fleste voksenpersoner sviktet da hun var tenåring -venners mødre fordi de tross alt tok mest hensyn til egne barn, for eksempel.  Hun har helt klart hatt det ganske ugreit, men i store deler av boka framstår hun som selvopptatt og selvmedlidende -jeg forventer litt mer refleksjon av en voksen forfatter, også når det skrives om eget liv.

Den samme refleksjonen -om enn i en annen kontekst -savner jeg også i Sabine Kueglers Jungelbarnet. Kuegler hadde en veldig spesiell oppvekst som barn av antropologer i den indonesiske jungelen, og kunne fått en veldig spennende og interessant historie ut av det. Imidlertid skriver hun veldig fra barnets synspunkt og hvordan hun sikkert oppfattet ting og situasjoner da de skjedde, og for meg blir det forstyrrende. Jeg tror for eksempel ikke på at to rivaliserende indianerstammen umiddelbart avsluttet en flere generasjoner lang stammefeide fordi den hvite mann stormet ut av hytta og kjeftet på de stridende parter fordi de skremte datteren hans. Godt mulig at barnet oppfattet det slik, men å framstille det som et ubestridelig faktum? Det skurrer også litt når hun snakker varmt om samholdet og fellesskapet i stammen og hvor mye den vestlige verden har å lære av det -samtidig som det kommer fram at den vanligste måten å "arrangere" giftemål på, var at mannen kidnappet jenta han ville ha med seg ut i skogen og voldtok henne til hun ga etter, og at en mann godt kunne skyte en pil i brystet på kona hvis hun ikke adlød. Tror jeg fortrekker et "kaldt" vestlig samfunn da, takk...

Begge bøkene lider under en vag og uklar tidangivelse og kronologi, som tidvis gjør det vanskelig å følge handlingen. Jeg vil igjen slå et slag for ghostwriters (skyggeskriver?) -jeg tror de fleste som skriver selvbiografier og/eller personlige historier vil ha godt av å samarbeide med en annen skribent -både for rene skriveråd og for å ha med seg noen som kan se historien utenfra.

Ingen kommentarer: