søndag 20. desember 2009

Gunnar Staalesen - Tornerose sov i hundre år / Begravde hunder biter ikke

Jeg leser (med et rungende unntak for Jo Nesbø) lite krim, og hadde faktisk ikke lest en eneste Varg Veum-bok (Bergens-trilogien til Staalesen teller ikke her, både Veum og krimintrigen er egentlig bare en detalj i de bøkene). Så leste jeg en Veum-novelle i et ukeblad i påsken, og ble så begeistret for språket og tonen i den at jeg fant ut at det var på tide å lese en roman eller to. Utvalget var ikke helt tilfeldig -Tornerose sov i hundre år har jeg sett filmversjonen av og var nysgjerrig på hvordan den var endret/oppdatert (boka er fra 1980) og i Begravde hunder biter ikke foregår handlingen i Oslo i stedet for i Bergen.

Plottet og oppbyggingen er egentlig nokså standard krim, og som så ofte før er det fascinerende og ikke helt troverdig hvordan folk bretter ut sjela og sine innerste hemmeligheter for Vår Helt bare fordi han spør... Overraskende stor del av intrigen var annerledes i Tornerose... i forhold til i filmen, i den grad at jeg en stund lurte på om det ville vise seg å være en helt annen morder også...

Staalesen har et imponerende øye for detaljer. Nå er jeg ikke spesielt kjent i Bergen, men jeg har ingen grunn til å tro at han skurver mer med geografien der enn når han skriver fra Oslo. Deler av handlingen i Begravde hunder... foregår rett ved ungdomsskolen min, og når han beskriver hvilken bygning Veum går inni, tenker jeg "Men er ikke det handikap-blokka?" Og joda, Veum legger merke til at inngangspartiet ser rullestol-tilpasset ut...

Og så var det språket da, som var grunnen til at jeg lot meg friste i første omgang... Staalesen har et lekent, underholdende og originalt språk, med lekre biler og beskrivelser. Tonen (og forsåvidt også innholdet) er til tider ganske ironisk, nesten på grensen til å parodiere gammel kriminallitteratur med den ensomme privatetterforskeren på sitt støvete kontor med spritflaska i nederste skrivebordsskuff og et broget utvalg damebekjentskaper. Men i motsetning til fordums helter, utvikles og eldes Veum -det er 13 år mellom de to bøkene jeg leste, og det har også gått like lang tid i Veums univers -et stort pluss i mine øyne.

Jeg setter meg neppe ned og leser Varg Veum systematisk og kronologisk, men er man ute etter lett og underholdende lesestoff, er dette absolutt ikke det verste man kan velge.

Ingen kommentarer: