Bøker, bibliotek og annet babbel

Litteraturhuset: Kunsten å skrive

2012-01-26T13:42:00.000+01:00

Å høre forfattere snakke om bøkene sine, skriveprossessen, ideene og hvordan litteratur glir til, er alltid spennende -alle har sine metoder og tanker og framgangsmåter. Når jeg i tillegg har et ørlite fjortis-crush på Hans Olav Brenner (jeg har aldri skjønt greia med bad boys -intelligent, velformulert og kultur- og litteraturopplyst er da mye mer tiltrekkende), sier det seg selv at arrangementet Kunsten å skrive, hvor nevnte Brenner samtalte med Ingvild Rishøi og Jan Kjærstad om nettopp skriveprosess og tilliggende herligheter, gjorde Litteraturhuset til stedet å være i går kveld.

Egentlig er det ikke så rett å referere fra sånne samtaler -det sies så mye, å skulle huske og plukke ut det viktigste etterpå er ikke bare enkelt. Men skrivemetoden til Rishøi var hvertfall spennende og konkret -først skriver hun alt hun kommer på som kan høre til i novellen, så printer hun ut, klipper opp, flytter rundt og taper sammen. Fascinerende håndfast måte å jobbe med tekst på.

Dessuten var det en del snakk om ideer (Kjærstad har til enhver tid rundt 20 ideer lagret i en fil på pcen, mesteparten blir det aldri noe av, Rishøi hadde fått en krim-idé ("Men jeg er ikke noe god på å skrive krim") samme dag av å legge ut skrivebordet sitt på finn.no), skriving som guddommelig inspirasjon kontra håndverk og hardt arbeid, gode begynnelser og gode slutter og fantasi (kjekt å ha, men man kommer langt med å være sær også, i følge Solstad) -og mye annet.

Innså mens jeg satt der at jeg faktisk ikke har lest noe av Kjærstad -det burde jeg sikkert skamme meg over og gjøre noe med. Men først må Brenners intervju-bok Kunsten å lese konsumeres -den må da komme på kulturfond snart? (nei, jeg sto ikke i kø for å sikre meg et signert eksemplar etterpå. Utålmodigheten seiret over fjortisen...).

Leseåret 2011

2012-01-02T15:02:00.000+01:00

Dette har vært et nokså labert leseår hva mengde angår -57 nybøker (jeg gjenleser alltid en del i løpet av året, men det teller ikke i statistikken) er et godt stykke under vanlig standard, selv om jeg klarte å komme over "minstrekravet" om et snitt på en bok i uka. Jeg gikk på en MLD som varte en stund, og så tok flytting mye tid og energi på sommeren. I høst har det derimot tatt seg opp, godt hjulpet av min nye pendlertilværelse, som gir en times lesetid hver ettermiddag. Som vanlig har jeg lest flest kvinnelige forfattere, nokså jevnt fordelt mellom norsk og engelsk, ispedd litt svensk. Lite kvinnesak blant faglitteraturen, men mye litteraturrelatert og essays. Én diktsamling er ikke så mye å slå i bordet med, men uvanlig mye dramatikk, og -takket være novelleutfordringen -usedvanlig mye noveller. Dessuten har jegt gjort en innsats for å lese bøker som har stått og samlet støv i hyllen hjemme. At jeg også har kjøpt så mye nytt at andelen uleste fortsatt er minst like stor, trenger vi ikke snakke høyt om...

Lesemål og sånt driver jeg som kjent ikke med -men flere bøker enn i fjor burde være overkommelig...

Navn og tall:

Skjønn 42

Kvinner 23
Menn 19

Drama 6
Lyrikk 1

Norsk 15
Nynorsk 5
Engelsk 19
Svensk 2

Fag 15

Kvinner 11
Menn 4

Norsk 8
Engelsk 3
Nynorsk 2
Svensk 2

Ida Zachariassen Sagberg - Snart er det oss

Caroline Kaspara Palonen - Xeroxdager
Sophie Dahl - Playing with the grown-ups
Louise Boije af Gennäs - Ju mer jag ser dig
Kristina Leganger Iversen - Hjartemekanikk
David Levithan - Dictionary for lovers
Alan Hollinhurst - The line of beauty
Adam Haslett - Du er ingen fremmed her
Ingvild H. Rishøi - Historien om fru Berg
Lisa Jewell - After the party
Margaret Skjelbred - Du skal elske lyset
Alan Jay Lerner - My fair lady
Helga Flatland Alle vil hjem. Ingen vil tilbake.
George Bernard Shaw - Pygmalion
Cupcakes and kalashnikovs : 100 years of the best journalism by women
Katherine Mansfield - The Montana Stories
Siba Shakib - Samira og Samir
Olaf Rynning-Tønnesen - En duft av den fine verden
Agnes Ravatn - Folkelesnad
Brit Bildøen - Litterær salong
Ferdinand Brückner - Pains of youth
Lisa Genova - Left neglected
Thea Selliaas Thorsen - Kom ikke uten begjær
Jane Smiley - At Paradise Gate
Henrik Ibsen - Et dukkehjem
Bjarte Breiteig - Surrogater
Jane Yardley - Painting Ruby Tuesday
Gayle Forman - Where she went
Emma Donoghue - Room
Barbara Ehrenreich - Gilla läget
Julia Gregson - Østenfor solen
Anne Lise Sells - Habakkuk, min elskede, når laget din mor en atombombe sist?
Sanna Sjöswärd - Min mamma är en persisk prinsessa
Louise Boije af Gennäs - Högre än alla himlar
Marjorie Hart - Summer at Tiffany
Andrew Miller - One morning like a bird
Tom Rachman - The imperfectionists
Tor Eystein Øverås - Livet! Litteraturen!
Alice Hoffmann - Local girls
Xiaolu Guo - A Consise Chinese-English Dictionary for Lovers
Jo Nesbø - Gjenferd
Lampsos/Swanberg - Mitt liv med Saddam
Johan Harstad - Osv.
Salam Pax - The Baghdad blog
Olaug Nilssen - Vi har så korte armar
Petter Schjerven - Nostalgisk ordbok
Jennifer Weiner - Certain girls
Paul Auster - Man in the dark
Ida Jackson - Sosiale medier
Sabine Kuegler - Jungelbarnet
Brian Yorkey/Tom Kitt - Next to normal
Alan Spence - Det rene landet

David Levithan - Love is the higher law
Julia Alvarez - Garcia-jentene
Carl Frode Tiller - Innsirkling 2
Arnfinn Kolerud - Når ein først skal skyte nokon
Kristian Fjellanger - Feit : Mitt liv som tjukkas

Å skrive sitt eget liv

2011-12-28T10:09:00.000+01:00

Det var i sin tid Kristianiabohemens store mantra. I dag er dette nesten blitt vanlig -forlagene spyr ut selvbiografier og nesten-selvbiografier (les: biografi skrevet av nære familiemedlemmer) i bøtter og lass. Veldig ofte spør jeg meg hvorfor -hvorfor trenger jeg å vite så mye om livet til dette mennesket? Noen har jo opplagt hatt spennende og interessante liv som det er verdt å lese om, men stadig flere handler om vanlige mennesker med vanlige liv, som tilfeldigvis får 15 minutter berømmelse i et ellers ordinært (og uinteressant) liv, eller opplever sykdom og/eller død (jmf private lidelseshistorier ). Svaret mitt (når jeg spør meg selv, må jeg jo svare meg selv også, noe annet ville jo vært uhøflig) er som regel at jeg ikke trenger å vite noe om livet til dette mennesket -jeg velger å styre unna bøkene og alle er fornøyde.

Det hender likevel at jeg lar det stå til, med varierende grad av fornøydhet. Samtidig er det ikke så lett å kritisere dem heller -hvordan sette seg til dommer over andres oppfatning av deres eget liv? Men jeg hopper nå i det likevel -utgis de som bøker til offentlig lesning, må man kunne vurdere dem deretter...

I den store bokbunken fra Stockholm hadde jeg en selvbiografi -Min mamma är en persisk prinsessa av Sanna Sjöswärd. I følge baksideteksten handler den om hvordan hun ble adoptert fra Iran til Sverige som barn og senere fant igjen sin biologiske familie, i praksis handler den mest om hvor fælt hun hadde det og hvor slem adoptivmammaen hennes var. Moren henne får neppe prisen som årets mamma, men gjentatte bombastiske utsag av typen "Mamma hatar mej" klinger veldig av furten tenåring (særlig når flere episoder i boka gir inntrykk av det motsatte). I det hele tatt har visst de fleste voksenpersoner sviktet da hun var tenåring -venners mødre fordi de tross alt tok mest hensyn til egne barn, for eksempel. Hun har helt klart hatt det ganske ugreit, men i store deler av boka framstår hun som selvopptatt og selvmedlidende -jeg forventer litt mer refleksjon av en voksen forfatter, også når det skrives om eget liv.

Den samme refleksjonen -om enn i en annen kontekst -savner jeg også i Sabine Kueglers Jungelbarnet. Kuegler hadde en veldig spesiell oppvekst som barn av antropologer i den indonesiske jungelen, og kunne fått en veldig spennende og interessant historie ut av det. Imidlertid skriver hun veldig fra barnets synspunkt og hvordan hun sikkert oppfattet ting og situasjoner da de skjedde, og for meg blir det forstyrrende. Jeg tror for eksempel ikke på at to rivaliserende indianerstammen umiddelbart avsluttet en flere generasjoner lang stammefeide fordi den hvite mann stormet ut av hytta og kjeftet på de stridende parter fordi de skremte datteren hans. Godt mulig at barnet oppfattet det slik, men å framstille det som et ubestridelig faktum? Det skurrer også litt når hun snakker varmt om samholdet og fellesskapet i stammen og hvor mye den vestlige verden har å lære av det -samtidig som det kommer fram at den vanligste måten å "arrangere" giftemål på, var at mannen kidnappet jenta han ville ha med seg ut i skogen og voldtok henne til hun ga etter, og at en mann godt kunne skyte en pil i brystet på kona hvis hun ikke adlød. Tror jeg fortrekker et "kaldt" vestlig samfunn da, takk...

Begge bøkene lider under en vag og uklar tidangivelse og kronologi, som tidvis gjør det vanskelig å følge handlingen. Jeg vil igjen slå et slag for ghostwriters (skyggeskriver?) -jeg tror de fleste som skriver selvbiografier og/eller personlige historier vil ha godt av å samarbeide med en annen skribent -både for rene skriveråd og for å ha med seg noen som kan se historien utenfra.

Leveranse fra moderskipet

2011-12-16T02:59:00.000+01:00

Synes jeg bare blogger om bokinnkjøp i høst -tror ikke jeg tør begynne å telle etter hvor mye samlingen har vokst... (jeg leser også, altså, det bare skorter litt på blogginspirasjonen). Tidligere i måneden var jeg som i fjor på førjulsseminar på Bibliotekenes hus, hvor et av høydepunktene, i tillegg til spekemat, epperkaker og sosialt samvær (også noe faglige greier, vissnok. I år klarte jeg å møte opp i tide også etter lunsj -framskritt!) er billige overskuddsbøker på loftet.

Jan Eggum -Som eg e

Jeg har faktisk tenkt at jeg manglet en Eggum-sangbok -jeg har jo fra de andre tre Gitarkameratene. Samlingen er nå komplett (inntil en av dem kommer med en ny...).

Maud Hurums operahistorie: 1749-2000

Fordi jeg ikke har noen operabøker fra før av... *host*

Alan Bennett - The uncommon reader

Om da den britiske dronningen ble opptatt av litteratur. Denne har jeg hørt mye om og hatt lysrt til å lese, jeg har bare ikke kommet så langt. Men nå... Veskevennlig format, det liker en togpendler.

Women who did : Stories by Men And Women, 1890-1914

Kvinnesakens begynnelse, i skjønnlitterær form fra datidens største forfattere.

Leslie Thomas - Dover Beach

Krig og kjærlighet i England i 1940. Jeg har vært på guidet tur i krigsmuseet i Dovers hvite klipper, lokal kjennskap hjelper alltid på interessen. Dessuten er det kjekt å ha noen relativt lette pocketbøker i bokhyllen når behovene melder seg...

Petter Karlsson, Johan Erséus - Från snickerboa till Villa Villekulla : Astrid Lindgrens filmvärld

Om filminnspillingene av Astrid Lindgren-bøkene. Hvem, hva, hvor og når, anekdoter, historier og bakgrunnsmateriale. Nostagi-trip!

The royal wedding for dummies

Den fantes, ergo måtte jeg ha den *fnis* Etiketteregler og kongelig historie, quiz-spørsmål og oppskrifter til gatefesten. At bryllupet forlengst er overstått, har da ingenting med saken å gjøre...

Novelleutfordingen: Adam Haslett og Ingvild H. Rishøi (21-34/52)

2011-12-14T12:34:00.000+01:00

Jeg har lest enda flere noveller! To samlinger, faktisk.

Du er ingen fremmed her av Adam Haslett har stått stille og beskjeden i bokhylla i over seks år (i følge byttelappen som lå inni...) uten at jeg har latt meg friste, men nå har den fått lufte seg. Boka var forfatterens debutbok og ble nominert til både National Book Award og Pulitzer-prisen, i tillegg til å bli kåret til en av årets (2002) fem beste bøker av Time Magazine. Ganske imponerende, både for en debutant og en novellesamling.

Ingvild H. Rishøis Historien om fru Berg har også blitt kritikerrost og prisnominert. Sårt og vondt og nydelig. Tror jeg må prakke den på noen norsklærere...

Til orientering

2011-11-25T12:33:00.001+01:00

Til de(n) som hadde sotert bøkene på Lions boksalg:

*Kjøkkengudens datter (Amy Tan) er ikke en kokebok
*A Consise Chinese-English Dictionary for Lovers (Xiaolu Guo) er ikke en samlivsguide
*Populærmusikk fra Vittula (Mikael Niemi) er ikke en fagbok om musikk

Tvert imot er de -alle tre -romaner. Jeg bare nevner det...

Fra løvens hule

2011-11-23T12:45:00.000+01:00

Lions hadde sitt årlige bruktboksalg i Ullevål hageby for et par uker siden, og siden jeg nesten ikke har kjøpt noen bruktbøker tidligere i høst (*host* *kremt*), var det jo et naturlig mål for en søndagstur. Noen går i skogen og plukker sopp, jeg går i hagebyen og plukker bøker...

Mentz Schulderud - Piberne og pigerne i Vika

Mer Oslohistorie, om et område i byen jeg har slektshistorie i.

Øystein Sunde - Kjekt å ha 1

En sangbok med Øystein Sunde er jo alltid kjekt å ha.

Margrethe Munthe - Kom skal vi synge

Litt mer framtredende moral enn Øysten Sunde, må man vel kunne si... Dessverre uten årstall.

Cappelens kulturguider: Teater

Det var dette med oppslagsverk som man aldri får nok av.

Prosper Mérimée - Carmen

I følge baksideteksten den originalehistorien om Carmen, som har inspirert så mange andre. En ikke helt ukjent opera av Bizet, for eksempel.

Salmer og viser

Nok en sangbok. Nå er musikkhyllen min full, det må jeg vel gjøre noe med (som i rydde plass til flere et annet sted, selvfølgelig...)

Dessuten fant jeg juleplaten til Josh Groban i et hjørne med cder og dvder, den fikk også være med meg hjem. Til helgen kan jeg beynne å spille den også -ingen julemusikk i mine spillere før advent *streng*

Tilfeldige sammentreff

2011-11-20T22:34:00.000+01:00

Plutselig holdt jeg på med to bøker med gulgrønne omslagsbilder og tittel som begynte med "Du...". Sånt skjer.

Lisa Jewell - After the Party

2011-11-14T13:11:00.000+01:00

Jammenkandeikkebaresnakkesammen?!

Det var min stadig tilbakevendende frustrasjon i After the party -som det er i så mange bøker og filmer om Det Vanskelige Samlivet. Alle forfatterne som for ti år siden skrev om singelliv og partnerjakt har blitt etablerte med partnere og barn, og det bærer produksjonen deres preg av. Lisa Jewell er ikke den første forfatteren som henter fram karakterer som i en tidligere bok fikk sin sjelefrende og lykkelige slutt (i dette tilfellet Jem og Ralph fra Ralph's party (eller 31 Almanac Road, som er den "norske" tittelen) og skriver om hvordan livet som etablert voksen ikke ble happily ever after likevel.

For det er visst ikke så lett, dette voksenlivet. Det er faktisk så vanskelig at problemene tårner seg opp i overflod, misforståelsene florerer og man kan jo ikke snakke med partneren om noe av dette. Det er mye bedre å tie og bortforklare, snakke med andre, snoke på partnerens mobiltelefon og trekke konklusjoner helt på egen hånd. Jadda...

Noen som aner at jeg ikke er overbevist...? Nå har jeg hverken mann eller barn, så det er mulig jeg mangler en del gjenkjennelses-punkter, men hvis dette er sånn livet blir med det, tror jeg faktisk at jeg står over... Å bli Voksen, Ansvarlig og Etablert innebærer tydligvis at man mister evner til å kommunisere, men blir veldig god på å overtolke detaljer. Det er nærmest en infantilisering -jeg forventer faktisk at voksne, oppegående mennesker skal ha litt bedre perspektiv på ting enn en gjennomsnittlig tenåring. Men skremmende mange konflikter og intiger i bøker, film og tv-serier er basert på denne typen hendelser -bittesmå, ubetydelige bagateller som blåses opp til å gjelde liv og død. Skrekkopplevelsen min der er en Seinfeld-episode jeg zappet innom, hvor den store konflikten dreide seg om hvilken rekkefølge en av dem hadde lagret de andres nummer i for hurtigringing...

Det er lite igjen av karakterene jeg ble glad i i den forrige boka, hadde det ikke vært for navnene og referansene (tidvis litt påtatt) til ting som har skjedd før, kunne det like gjerne handlet om noen helt andre. Jeg savner også humoren som preget de gode "partnerjaktbøkene" -å bli voksen er tydeligvis ingen munter affære...

Språklig blir det tidvis platt, innimellom så på grensen til det patetisk klisjéfylte at jeg sitter og himler med øynene. Og hvordan skal jeg tro på at en kvinne som har annonsert at hun heller vil at mannen skal være utro enn å finne Jesus (Ralphs lefling med nyreligiøsitet er det forøvrig best å si minst mulig om, sånn apropos å himle med øynene...), noen sider senere ser på sine sovende barn og tenker "Thank God for you"?

Jeg har hatt flere skuffende gjensyn med gamle underholdingslitteraturfavoritter de siste årene, som Marian Keyes (enhver ny utgivelse fra henne pleide å være en festdag, nå har jeg ikke engang lest den siste) og paret Lloyd/Rees. Om det er meg eller dem skal være usagt, men jeg ser helt klart en trend...

Novelleutfordringen: Katherine Mansfield - The Montana Stories (8-20/52)

2011-11-07T13:00:00.000+01:00

Her går det unna i novelleutfordringen -20 noveller lest på ti måneder. Opp med hånda alle som tror at jeg kommer meg gjennom 32 noveller til før nyttår...

Katherine Mansfields The Montana Stories er en "best of"-samling med noveller, fragmenter og utdrag fra brev. De som har lest min klaging over at noveller er så korte og ikke forteller hele historien kan sikkert levende forestille seg min begeistring for å bli presentert med novelleutdrag...

Bortsett fra det, likte jeg egentlig ganske godt de fullstendige novellene i samlingen. At jeg har brukt bortimot ni måneder på å komme meg gjennom boka (og derfor sliter med å si så mye lurt og samlende om den) , er ikke bokas feil. Tror favoritten min er Taking the veil, om en ungjente som forelsker seg i en skuespiller hun ser på scenen, er overbevist om at hun må bryte med sin forlovede og aldri elske noen andre igjen og ser så levende for seg hvordan livsløpet hennes nå vil bli fram til hennes edle og altfor tidlige død som alle -særlig den forsmådde forloveden -vil sørge over, og kommer på bedre tanker...
I forordet skrives det forøvrig at boka
...is unlikely to have been how Katherine Mansfield herself would have wnted it to be read. Few short story writers arrange their work chronologicaly, preferring to intersperse moods and themes. [...]Nor would Katherine have wanted fragments included [...] Finally, she would certainly have done some editing.

Er det ikke da litt slemt å utgi det...? *etisk undrende*

Dagens Twitter-anbefaling

2011-11-01T12:50:00.001+01:00

Jeg har et pågående prosjekt om å gjøre meg til venns med Twitter (fordi jeg ikke bruker nok tid på nettet som jeg gjør...). Så langt (omtrent to uker) går det stadig fremover, jeg følger en salig blanding av bok-og-bibliotekrelatert, kultur/nyheter/samfunn-folk, venner, kjendiser og komikere og blir både opplyst og underholdt om alt fra Brageprisnomineringene til Kim Kardashians skilsmisse (ikke at jeg ante at hun var gift, eller på noen måte bryr meg...). Om jeg underholder og opplyser de få som følger meg, er jo an annen historie, men man skal aldri si aldri...

En av de mer spennende jeg har funnet, i bok/underholdning-kategorien, er VeryShortStory -som er akkurat det -bittesmå én-tweet-lange mini-noveller. Paradoksalt nok blir det så kort at det faller utenfor får-vite-altfor-lite-innvendingen jeg vanligvis har mot noveller. Vel verdt en titt.

Eksempel:

I found an old photograph of us while cleaning out the attic. We looked so happy together then. It made me want to dig you up and apologize.

Det er nesten så jeg får gåsehud...

Enda flere lopper

2011-10-24T13:04:00.000+02:00

Bare ett loppemarked denne helgen, men en nokså solid fangst. Egentlig var jeg nokså fornøyd med to bøker og en bunke blader (dameblader fra 1945/46) -så startet posesalget, og det har som kjent en farlig innvirkning på en bokofil sjel...

Simon Mawer - The Glass Room

Denne har stått på huskelisten min hos Tanum i flere år. Historien om en familie og et hus i Tsjekkia gjennom store deler av 1900-tallet. Så vidt jeg husker, er hele historien oppdiktet, men inspirert av et faktisk hus. Den tidligere eier har glemt igjen et ark med biografiske notater om forfatteren i boka -jeg lukter skoleoppgave...

Hva du bør vite om ekteskap og skilsmisse (1955)

Alltid fascinerende å se hvordan verden forandrer seg. Jeg tror for eksempel ikke lenger at skilte kvnner må vente 10 måneder før de kan gifte seg igjen -grunnen var selvfølgelig for å unngå tvil om farskap. For alle vet jo at en kvinne som ikke er lovformelig gift aldri har sex...

Mentz Schulerud - På Grand i hundre år 1874-1974

Mer Oslo-historie -og få forteller en vel bedre enn Mentz Schulerud. Hør på Gatelangs-programmene hans på NRK Gull hvis dere ikke tror meg. Og i kategorien "ting man finner i brukte bøker" kan jeg her presentere et lite skriv som presenterer kunstneren Kemal Sirbegovic og hans grafikk "Le Havre de la Grace" som i 1983 ble solgt i 150 eksemplarer til inntekt for sjømannskirken.

Christian Krogh - fire portretter

Christian Krogh var ikke bare maler og forfatter, han var også journalist og skrev en del portrettintervjuer. Her er fire av dem samlet i en veskevennelig liten sak både på norsk og engelsk -Kroghs møter med Oscar Wilde, George Brandes, Herman Bang og Sigbjørn Obstfelder.

Susan Faludi - Det store tilbakeslaget

En av 90-tallets store feminist-klssikere.

Michael Cunningham - Timene

Boka som den Virginia Woolf-inspirerte filmen The hours er basert på (og som alle andre sikkert leste da).

Richard Yates - Revolutionary Road

Også en denne-burde-jeg-jo-ha-lest-forlengst-bok.

Colm Tóibín - Brooklyn

Om en irsk jente som utvndrer til New York på 50-tallet. Valgt ene og alene på bakgrunn av baksideteksten.

Barbara Ehrenreich - Nickel and dimed : Undercover in Low-wage USA

Hvordan man (ikke) klarer seg på minstelønn i USA.

Francis Bull - Verdenslitteraturens historie

Hele verdenslitteraturhistorien (ritignok bare fram til første verdenkrig) på bare 300 sider -det er egentlig ganske imponerende.

Alt dette, samt to bøker til som skal videreformidles, til den voldsomme sum av kr 100. Man kan vel ikke klage...

Undervannsframtidsdystopi

2011-10-21T15:08:00.000+02:00

Kanskje ikke det mest brukte ordet, men det oppsummerte egentlig greit det jeg fikk høre om boka Mørkt liv av Kat Falls. Perfeksjonsunivers gir heller ikke treff hos ordnett, men havnet i notatene om Steffen Sørums Dødsengler. Jeg har nemlig vært på årets Ungdomsbokgilde i Drammen og hørt om mange nye ungdomsbøker vi kanskje burde ha -eller godt kan styre unna.

En bok vi kanskje ikke skal ha (eller, jeg er litt usikker... Å la være å kjøpe inn en bok fordi den er på 700 sider -er det defensivt eller realistisk?), men som jeg nok må lese er Paul Murrays Skippy dør. Blant stikkordene jeg noterte på den er nerdegutter og Big Bang Theory... (note to self: TV-serie-relatert utsilling må jo være en idé ved en passende anledning?). Himmelen begynner her av Jandy Nelson kan nok også havne på leselisten min, og helt klart i bibliotekets hyller. Død og sorg og sånt er mye etterspurt.

Svein Slettan fra Universitetet i Agder kom og snakket om ungdomslitteratur -helt klart et emne han kunne mye om og var opptatt av, men det ble litt for grunnleggende for meg (og sannsynligvis også en del andre i salen). De aller fleste av oss som var der jobber jo nettopp med ungdom og litteratur til daglig (eller er i det minste over middel interessert i emnet) -å forsvare ungdomslitteraturens eksistens er neppe nødvendig ovenfor oss.

Årets forfatterbesøk var tegneserieskaperne Tor Ærlig og Sigbjørn Lilleeng, som i disse dager lanserer samarbeidsprosjektet Apefjes, en tegneserie/roman-kombinasjon. Spennende, også for meg som ikke egentlig er så tegneserieinteressert.

Forøvrig har jeg akkurat de samme innvendingene til lokalet som i fjor, og blir litt grinete (jeg er en utålmodig sjel) når det i innbydelsen står at det begynner kl 9, og når vi kommer (i god tid, selvfølgelig) viser det seg at det ikke begynner før 9.30 -jeg kunne jo tatt et senere tog og sovet en halvtime lenger... Men ellers en nyttig dag -jeg kommer tilbake neste år...

Troverdig anbefaling?

2011-10-21T02:48:00.000+02:00

Jeg plukket opp en tilfeldig roman på Norli forleden. Jeg husker ikke hva den het, men den var originalt utgitt på slutten av 50-tallet og handlet om fire unge kvinner som prøvde å etablere seg i New York, til dels i forlagsbransjen. Det er forsåvidt ikke så viktig, det jeg reagerte på var at den på forsiden hadde et anbefalende sitat -fra Don Draper. Jeg skjønner at populære serier påvirker motebildet og folks interesse for visse tidsepoker, og at boka sikkert kan være interessant for en del Mad Men-fans. Jeg mener også å ha hørt at at etterspørselen etter den fiktive brevsamlingen Carrie leser i den første SATC-filmen ble så stor at en tilsvarende bok ble gitt ut. Men at en fiktiv tv-karakter siteres som om han skulle være en faktisk person med meninger om litteratur blir for dumt og useriøst. Synes jeg, da...

Hur är du som läsare?

2011-10-19T03:28:00.000+02:00

En enquete fra Bokhora:

*snabb - långsam
*läser alla ord - skummar en del
*gillar långa beskrivningar - hoppar över det som inte för historien framåt ->Både her og forrige kommer jo an på hvor godt skrevet det er.
*kommer ihåg detaljer – kommer ihåg i stora drag
*undviker tjocka böcker - läser gärna tegelstenar
*tycker om tunna böcker - tycker att tunna böcker ofta saknar något
*idealboken är på mindre än 400 sidor – idealboken är på mer än 400 sidor ->men det er ikke nødvendigvis størrelsen det kommer an på...
*tjuvkikar på slutet - läser aldrig slutet förrän boken är just slut ->smugkikking er ikke lov *streng*
*väljer efter omslag – skiter fullständigt i ytan ->selv om et godt omslag kan vekke interesse
*läser baksidetexter - undviker baksidetexter
*väljer boken efter rekommendation - vill helst välja själv ->litt avhening av hvem som anbefaler. Hvis "alle" anbefaler blir jeg gjerne litt skeptisk...
*rekommenderar ofta böcker till andra – rekommenderar sällan böcker ->alle spør jo -tror det er en yrkesrisiko...
*hör det jag läser i huvudet – hör aldrig det jag läser
*gillar ljudböcker - gillar inte ljudböcker
*läser främst böcker i en genre – gillar att variera min läsning
*läser alltid på svenska - läser på flera språk ->det hender jeg leser på svensk også... ;)
*är bra på att komma ihåg böcker jag läst – glömmer lätt bort både titlar och författare ->stor fordel på jobb.
*skriver upp det jag läser – skriver inte upp det jag läser
*läser varje dag – läser mer sällan
*tycker att läsning är avslappnande - tycker att läsning är ansträngande

Loppe, loppe, loppe...

2011-10-17T12:48:00.000+02:00

En formiddag + tre loppemarkeder + fem bøker = god selvkontroll (at jeg også kjøpte andre ting, snakker man jo ikke om her...)

W. Somerset Maugham - Theatre

Nok en gammel Penguin-utgave av en W. Somerset Maugham-roman (helt tilfeldig -jeg lover...) Handling fra teatermiljøet i London (antar jeg) på 30-tallet høres jo ikke dumt ut, kjekk veskestørrelse dessuten -og så var det disse forsidene, da...

Lewis Mumford - The City in History

Byens historie på kompakte nesten 700 sider. Om jeg noen gang komer til å lese hele? Tja, kanskje...?

Bjarne Hodne - Oppvekst i Kristiania

Oslo-historie -alltid stas. Faren min samler på Oslo-bøker -har han den fra før av, vil den stå fint i min hylle også.

Peter Collier & David Horowitz - Kennedy-klanen

Jeg ble nysgjerrig på Kennedy-familien etter å ha lest Laurie Grahams The importance of being Kennedy i fjor, og har selvfølgelig fått med meg serien som har gått på nrk de siste ukene. Denne biografien er fra 1984.

Dictionary of idioms

Ordbok over engelske uttrykk -særdeles kjekt å ha. Jeg prøver av og til å fortelle elevene at ordbøker faktisk er noe de vil ha nytte av også etter at de er ferdig med skolen, men de er ofte ikke så overbeviste om akkurat det...

Ibsenhøst -en oppdatering

2011-10-12T14:42:00.001+02:00

Intensjonene mine var så gode -og enkle... Se ukas episode av Ibsens dramatiske kvinner og så lese omtale skuespill før det var tid for neste episode. Jeg så første episode om Nora, jeg leste Et dukkehjem og alt var vel. Så kom jeg på hvorfor jeg har sluttet å følge med på tv-serier -det fortsetter jo at jeg faktisk er hjemme når episodene vises (nei, jeg har ikke sånn fancy opptaksboks)... Jeg fikk med meg deler av Gjengangere (men Ibsen-bøkene mine lå fremdelses i en flyttekasse og alle skolens klassesett-eksemplarer var i bruk), litt om Lille Eyolf og slutten av Rosmersholm (?), og det var det.

Ny plan -se serien på nett-tv i høstferien. men da skjedde det så mye annet som tok tid (festlige youtube-oppdagelser og sånt...), så da var jeg like langt. Men man kan jo lese Ibsen uten å ha sett alle programmene også, sant? *evig optimist og fortsatt full av gode intensjoner*

Litt Ibsen ble det likevel i høstferien -jeg brukte en ettermiddag på Ibsen-museet. Det viste seg at de på en torsdag i oktober var så lite besøkt at jeg fikk en svært eksklusiv omvisning i Ibsens leilighet, og etterpå vandret jeg uforstyrret i utstillingen -helt til brannalarmen gikk... Dessuten fikk jeg en ny dose Ibsen i nytt medium på mandag -urframføring av Fruen fra havet som opera. Riktignok bare i konsertversjon -det blir spennende å se den i full oppsetning.

Lisa Genova - Left Neglected

2011-09-19T14:52:00.001+02:00

Lisa Genovas Still Alice var en av fjorårets store leseropplevelser, så forventningene var store da jeg endelig fikk kloa i hennes nye bok, Left Neglected.

Mens Still Alice handlet om Alzheimers, handler Left Neglected om karrierekvinnen Sarah, som brenner sitt lys i begge ender og på midten, til en bilulykke påfører henne en nevropsykologisk lidelse og hun må forholde seg til en ny virkelighet.

Genova, som har doktorgrad i neurovitenskap, skriver utrolig fascinerende og spennende -men også lettfattelig, hun strør ikke om seg med vanskelige fagutrykk -om Sarahs lidelse (jeg er bevisst litt vag her for å ikke avsløre for mye) og hvordan det arter seg. Dessverre er ikke det som ikke handler om sykdommen like spennende -forholdet til mannen, barna og jobben blir for overfladisk og lettvindt og forutsigbart. Og alle drømmene -arrgh! Er det en ting jeg virkelig misliker i bøker, så er det skildringer av hovedpersonens symboltunge drømmer, som helt klart skal Bety Noe, og som det er opp til leseren å tolke. Nå er drømmene her stort sett (litt for) åpenbare, uten at det gjør det så mye bedre...

Mine høye forventninger ble altså ikke helt innfridd, selv om boka absolutt var lesverdig. Litt mer omtanke og orginalitet i skildringene av familielivet (og litt færre drømmer) og like mye fascinerende lidelser (jeg er av de som sluttet å se på House fordi det ble for mye intriger og for lite sykdommer...) i neste bok, så likner det noe igjen.

Forøvrig må jeg bare juble litt over at en annen av fjorårets favoritter har fått en oppfølger -Helga Flatlands nye bok heter Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. Sånn apropos skyhøye forventninger...

Whatever, liksom

2011-09-12T12:42:00.000+02:00

En del bøker jeg leser, synes jeg det er vanskelig å skrive så mye om i ettertid. De var ikke spesielt bra, de bar ikke spesielt dårlige, de gjorde ikke inntrykk på hverken den ene eller andre måten. Det var en bok, jeg leste den, nå er jeg ferdig.

Jane Smileys At Paradise Gate var en sånn bok. En gammel mann ligger for døden; han kone, tre døtre og et barnebarn sitter i stua og/eller på kjøkkenet og minnes og snakker om livet som var, er og ble, det gode og det dårlige. Ikke akkurat nyskapende utgangspunkt, og ikke originalt og engasjerende innhold. Samtidig er det jo ikke dårlig skrevet, det blir bare litt... vanilje.

Novelleutfordringen: Bjarte Breiteig - Surrogater (1-7/52)

2011-09-05T14:15:00.000+02:00

Det tok bare 8 måneder, men nå har jeg faktisk lest en novellesamling og er offisielt i gang med novelleutfordringen. Treg? Kan jeg ikke tenke meg...

Den på ingen måte tilfeldig utvalgte var samlingen Surrogater av Bjarte Breiteig. Anledningen var at han også i år skulle ha forfatterbesøk i flere klasser, jeg skulle være tilstede på et av dem, og da hadde jo vært kjekt om også jeg hadde lest den novellen elevene skulle forberede.

Bjarte, du er en kjekk og trivelig fyr og du skriver godt, så det er ikke deg -det er meg. Jeg har ingenting å utsette på novellene på noen måte, egentlig -de bare appellerer ikke til meg, rett og slett fordi de er noveller. Jeg føler at jeg bare fåt et lite utsnitt av historien, som når jeg zapper innom en tilfeldig film eller tv-serie. Jeg skjønner hvem folk er og jeg får en viss anelse om, hva som har skjedd med dem tidligere, men så er det plutselig slutt. Jeg vil ha mer, mye mer, og føler meg litt snytt når jeg ikke får det...

Den irrasjonelle delen av meg synes det er direkte uansvarlig når forfatteren sier at han vet ikke noe mer enn oss om hva som ligger foran og bak det som faktisk skjer i novellen -han kan da ikke bare la dem henge sånn i løse luften? Gi meg en skikkelig mursteinsroman -disse novellene blir jeg bare frustret av...

Hvordan forfatterbesøket forøvrig var? Ganske likt fjorårets -helt ned til tegningene på tavla.

Yrkesbeskrivelse -eller -krav...

2011-09-02T13:37:00.002+02:00

Det er ikke til å komme utenom at bibliotekar er en yrkestittel det er knyttet enkelte fordommer og stereotyper til -eller som en venninne sa da jeg i 3. gym annonserte mine studieplaner: "Du vet det, Hilde -bibliotekarer er litt rare...". Vetle Lid Larssen var innom en god del av dem i sin petit Final fantasy i A-magasinet i desember i fjor (dessverre ikke tilgjengelig på nett med mindre man har tilgang til atekst) og jeg siterer i fleng:

-Bibliotekarer har én oppgave: holde kjeft og se interessante ut

-bibliotekarer er intelligente, klartskuende, beleste på en diskret måte, vennlige og underbetalte.

-Bibliotekarer skal være idealister, de siste dagers hellige, ubestikkelige og klippestø som fjell, upåvirket av Gelius-syndromet, uten spisse albuer og drøm om å delta i "Skal vi danse".

-Bibliotekarer skal være overbevist om én ting, like til de ligger i sine enkle furutreskister, at ikke noe, ikke engang "Super Mario 2313" kommer opp mot en litterær tekst, sakprosa eller skjønn, så lenge det er et snev av talent hos opphavsmannen, litt mot -- og en bibliotekar i nærheten med ulljumper og hjerne.

Ikke overraskende vakte innlegget (og da ikke bare det jeg har sitert her) en del debatt i bibliotek-kretser. Noen ble sinte og provoserte, noen ble fornærmet, noen mente at han hadde et (om enn ikke helt velformulert) poeng, men atter andre (les: meg) lo så de holdt på å falle av sin ergonomisk korrekte men å så ubehagelige kontorstol og hang det sporenstreks over pulten for å være sikret en god latter på dårlige dager.

Grunnen til at jeg kom på dette igjen i dag, var en mail som dumpet ned i innboksen, med utdrag fra en gammel lærebok:

”Referansebibliotekarens ytre fremtreden.

For å begynne med det utvendige: Hun skal ha et noenlunde utseende, men viktigere er det at hun er, skal vi si inntagende, har sjarme, er søt, pen, hyggelig, elskværdig, høflig, dannet og gjerne med et dash i cocktailen av det ubestemmelige som kalles ”it”. Tilsvarende for ”han”.Er dette så viktig? Det er ikke bare viktig, det er en forutsetning” (s.43).

Anker, Øyvind (1968). Referansetjenesten. Oslo: Statens bibliotekskole.

Om jeg er alt dette? Selvfølgelig...

(Dog uten ulljumper -så kaldt er det tross alt ikke. Ennå...)

Ibsen-høst

2011-08-31T13:51:00.000+02:00

I disse tv-premiere-tider, hvor man vasser i nye og gamle reality-konsepter (jeg snublet innom TV3s "Dagens mann" forleden, og famlet febrilsk etter fjernkontrollen etter et minutts vantro -det kan da ikke være seriøst ment? Hvertfall ikke den programlederen??), er som alltid NRK min redning. I går -og 5 tirsdager fremover -viser de serien Ibsens dramatiske kvinner, hvor hver episode tar for seg en Ibsensk kvinneskikkelse. Første kvinne ut var -selvfølgelig -Nora, og både skuespillere som har tolket henne, regissører og andre kom med spennende innsikter om både Nora og Et dukkehjem. Dessuten ble det vist eksempler på hvordan stykket har blitt tolket i forskjellige deler av verden. Jeg synes det var veldig spennende, og gleder meg til å følge serien.

Jeg fikk veldig lyst til å følge opp programmene med å lese de aktuelle stykkene -til tross for at jeg har vært gjennom alle radioteateroppsetningen vi har på huset (noen fordeler ved å jobbe på skole...) og har sett og/eller lest noen stykker, er det mange hull i mine Ibsen-kunnskaper. Ikke bor jeg langt fra Ibsen-muséet heller, så et besøk der hadde sikkert vært på sin plass. Tror det blir Ibsen og meg i høst...

(Det påstås forøvrig at Ibsen baserte Nora på en faktisk person. En ganske spennende teori, selv om boka om det ikke er like spennende...)

Julia Gregson - Østenfor solen

2011-08-29T11:07:00.000+02:00

Det er på slutten av 1920-tallet, og tre unge britiske kvinner er på vei til India. Rose, ven og vakker og elsket av alle, skal gifte seg med en ung offiser hun knapt kjenner. Victoria (kalt Tor -jeg slet litt med å venne meg til at det var et jentenavn, lubben og livlig og smårebelsk, er Roses bestevenninne og brudepike og har som mål å finne noen å gifte seg med, så hun slipper å vende tilbake til England og den strenge moren. Viveca, som er Rose og Tors anstand på turen, er aspirerende forfatter, vokste opp i India og har En Hemmelig Fortid. Så langt, så standard dameroman.

Det tenkte tydeligvis forfatteren også, og prøver hardt å få inn en litt mørkere, dramatisk bihistorie. Problemet er bare at bihistorien virker påklistret og poengløs, tar merklige og uforklarlige vendinger og fisler ut i ingenting, med mange løse tråder. Dermed blir det som i utgangspunktet kunne vært en søt, lett underholdende tidtrøyte (som var det jeg forventet -jeg kjøpte den tross alt på Narvesen...) tidvis ganske irriterende. Litt mer India i oppbruddstid i stedet, og den kunne hevet seg i toppskiktet i lettlest dameroman-genren. Moralen er med andre ord -underholdningsforfatter, blitt ved din lest og ikke legg ambisjonene for høyt...

Louise Boije af Gennäs - Högre än alla himlar

2011-08-26T12:57:00.000+02:00

Jeg kjøpte som nevnt en og annen bok i Stockholm i sommer... Den som ble plukket mest på måfå var Louise Boije af Gennäs' Högre än alla himlar -jeg fant ut at jeg ville ha med meg en svensk samtidsroman, og denne som lå høyt på bestselgerlistene. Dessuten var det på over 500 sider, og det er jo ingen ulempe i min verden.

Kortversjonen: Jeg elsker den!

Den litt lengre versjonen: Dette er en bredt anlagt, formmessig ganske tradisjonell, fortelling som følger en vennegjeng fra Stockholm gjennom de første årene av det nye årtusenet. De er vanlige mennesker, om enn fra byen øvre skikt, med nokså vanlige liv, på godt og vondt. Detter er ikke boka om Den Store Hendelsen, men om de mange små og mellomstore, som man kan kjenne seg igjen i, og som er nok dramatikk i hverdagen for de fleste av oss. Jeg synes mye av samtidslitteraturen de siste årene har vært veldig problematiserende og opptatt av det spesielle, det uventede og de uvanlige -det føltes overraskende befriende å lese om det "vanlige". Det betyr på ingen måte at boka blir stillestående eller kjedelig; det skjer mye, den er innom mange temaer og gir nok å tenke på -særlig spesielt var det å lese kapittelet som foregår rundt 11.09.01 bare en uke etter 22. juli. Forankringen i nær fortid er godt gjennomført, med henvisninger til nyhetssaker, sanger og hendelser jeg husker godt -eller nesten hadde glemt... Å lese den rett etter at jeg hadde vært i Stockholm var sikkert også med på å heve leseropplevelsen, hvertfall for meg som er veldig glad i å lese om steder jeg har vært og kan kjenne meg igjen i. Åpningsscenen sveiper over hele Stockholm i gnistrende vinterkulde -særdeles lekkert gjort.

Boka er første del i en planlagt trilogi. Jeg venter utålmodig på neste del -jeg vil vite hva som skjer med alle sammen...

Og så går verden videre...

2011-08-08T11:08:00.000+02:00

Ferien er avviklet, det store flytteprosjektet begynner å komme på stell (for en uke å flytte hjem til Oslo i...) og vi heldige som ikke ble direkte rammet kan begynne å fordøye hendelsene og tenke hverdag igjen.

Da jeg første gang hørte Nordahl Griegs Til ungdommen i nyhetssendingene den kvelden, traff det rett i magen. Jeg var aktiv i Sosialistisk Ungdom da jeg var tenåring, og det er en sang som var mye brukt også hos oss -å høre den i denne sammenghengen var og er veldig sterkt. Det ble også veldig spesielt å høre Kim Larsen gjøre den under Olavsfestdagene en uke senere. Flere andre dikt har også blitt mye gjentatt de siste ukene -det er egentlig litt rart å se at en genre som vanligvis oppfattes som utilgjengelig og ekskluderende for mange, blir samlingspunkt i en sånn situasjon.

Svenskehandel -bokversjonen

2011-07-18T13:19:00.001+02:00

Årets første ferietur gikk til Stockholm. Med tanke på hvor billige svenske bøker er, synes jeg egentlig ti nye bøker på fire dager vitner om stor selvkontroll...

A Handbook of Literary Feminisms - Shari Benstock, Suzanne Ferriss, Susanne Woods

Feminisme og litteratur, litteraturkritikk og teori -en gavepakke til feministen som gjerne skulle studert mer litteratur. Og et kupp til hele 10 svenske kroner på NK.

Fanny og Alexander - Ingmar Bergman

Jeg har en tilståelse å komme med- jeg har faktisk ikke sett filmen... Men jeg så stykket på Nationalteateret i vinter, og gleder meg til å lese det. At filmen på mystisk vis (internet-shopping er jo fortsatt et mysterium for mange...) blir innlemmet i dvd-samlingen etterhvert, skal man vel heller ikke se bort fra.

Evert Taube : sångboken - Anders Palm

Musikkhyllen min har manglet en Evert Taube-sangbok -godt å få gjort noe med det... I tillegg til sangtekst og noter inneholder den også bakgrunnsstoff om sangene, samt tekster og bilder om Evert Taube.

Japans historia - Thomas Ekholm

Jeg har lest en del bøker om og fra Japan de siste årene, og blir stadig mer fascinert av landet og samfunnet. En passe tykk og overkommelig historiebok virket som en god ide.

The Painted Veil - W. Somerset Maugham

Jeg så filmen da den gikk på kino for noen år siden og var ikke veldig imponert -ikke minst satt jeg med følelsen av at essensielle deler av boka (de som ga sammenheng og forståelse) var kuttet med litt for hard hånd. Tanken om å lese boka for å få disse antatt manglene delene har vært der siden, med boka tilgjengelig i hylla øker jo sannsynligheten for at det faktisk skjer. Selv om det skal innrømmes at en tungtveiende grunn til å kjøpe boka var at det var en fin gammel Penguin-utgave...

Krig, kvinnor och Gud : en biografi om Barbro Alving -Beata Arnborg

Barbro Alving (Bang) var en av Sveriges første kvinnelige journalister og dekket mange av 1900-tallets store begivenheter. Det må da bli en spennende biografi av sånt?

Wordsworths A-Z of Opera

Fordi man aldri kan få for mange oppslagsbøker. Dessuten skal jeg mye i operaen kommende sesong (hurra!) og kommer sikkert til å ha oppslagsbehov.

Gilla läget : hur allt gick åt helvete med positivt tänkande - Barbara Ehrenreich

Om USAs opphengthet i såkalt positiv tankegang -motgang er en gave, du kan få alt bare du tenker hard nok og sarkasme er oppsigelsesgrunn (jeg ville ligget dårlig an...). Er halvveis i denne og ganske så provosert...

Högre än alla himlar - Louise Boije af Gennäs

Samtidsroman fra Stockholm. Bestselger og første del i en planlagt trilogi, så jeg har store forhåpninger.

Min mamma är en persisk prinsessa - Sanna Sjöswärd

Selvbiografi om en jente som adopteres fra Iran til Sverige og som voksen gjenfinner sin persiske familie.

Høstens lesning begynner å ta form -jeg kan jo hvertfall late som om alle nyinnkjøpte bøker leses fortløpende og aldri blir stående på uleste på hylla i måneder og år mens jeg er full av gode intensjoner, selv om ingen egentlig tror meg? En kjapp opptelling viser at av fjorårets 10 ferieinnkjøpte bøker er seks lest et år senere -det synes jeg faktisk ikke var så verst...

Kjære Jo Nesbø

2011-06-30T12:38:00.000+02:00

Jeg er sint på deg.

Faktisk er jeg tilbøyelig til å kalle deg slem. Jeg har brukt nesten tre uker på å fordøye Gjenferd, og jeg er fortsatt sint. Ikke fordi det er en dårlig bok, langt derifra. Men det kan da ikke være nødvendig å utsette Harry og menneskene rundt ham for så mye vondt? Etter så mange bøker har jeg jo blitt glad i dem, og allerede da jeg leste i forhåndsomtalen at utgangspunktet for den nye boka var at Oleg var blitt narkoman og drapstiltalt ble jeg ganske trist -jeg synes det var dårlig gjort mot både Harry og Oleg, og ikke minst Rakel. Jeg ble ikke så mye lysere til sinn etterpå, tvert imot ble jeg egentlig ganske deppa.

Dessuten kommer jeg til å slite med en viss angst for lange kjellerkorridorer.

Men altså -fortsatt sint.

Så vet du det.

Oppdatering fra kaoset

2011-06-27T23:30:00.000+02:00

Daglig skolebokblogging utgikk i år -sånn går det når man kombinerer årets travleste uker på jobb med over gjennomsnittet mye aktivitet på kveldstid, da må noe ofres... Et politisk møte i uka (det nærmer seg jo valgkamp, må vite), et par herlige konserter (KORK med operasolistene Marius Roth Christensen og Birgitte Christensen ved Karpedammen og Oslo Fagottkors sommershow på Chat Noir) og en Trondheimstur, samt pågående flytting (Oslo! Mer bokhylleplass! Lykke!), og slik flyr dagene.

Kanskje ikke så lett å se for et utrent øye, men dette bildet viser stor framgang. I motsetning til tidligere er alle bøkene her innlevert og sortert -et langt skritt i riktig retning.

Og se her -ferdigsorterte bøker på hyller!

Ordbøkene er også i år den store hodepinen -hvor i all verden skal vi gjøre av dem? Og hvorfor er de så store? Og så mange? Og blir de egentlig brukt...?

Nummerere, sortere, organisere...

Tidenes første "Dagens antrekk"-bilde på denne bloggen -det blir neppe noen vane... Dt ideelle skoleboklagerantrekket -kjole som er kort nok til at man kan klatre opp på krakken med armene fulle av bøker uten å snuble, tights som tåler å krabbe litt rundt på gulvet (drømmer om et lager hvor alle hyllene er i midt-høyde*) og mp3-spiller (praktisk festet til ansattkortet rundt halsen. En av mine lysere ideer...). Hvis noen synes det å gå i sokkelesten mellom midjehøye rasfarlige bokstabler er å leve litt farlig, vil jeg påstå at risikoen for at IT-gutta skal få seg en god latter av å se meg danse mellom hyllene til musikk bare jeg hører er mye større...

Hurra -jeg vant! :)

2011-06-22T09:49:00.000+02:00

For noen uker siden annonserte Julie at hun skulle gi bort to lesekosepakker. Jeg meldte min interesse og glemte så umiddelbart hele greia, helt til det plutselig dumpet en mail ned i innboksen min -jeg var en av de heldige vinnerne. Forrige lørdag var jeg på posten og hentet en spennende pakke, inneholdene et bokmerke, en sjokolade, en pakke te og boka A Consise Chinese-English Dictionary for Lovers av Xiaolu Guo.

Mørk sjokolade med mandler og blåbær -et nytt bekjentskap, men vi kan nok fort treffes igjen...

Sjokoladen forsvant som dugg for solen (grådig vet jeg ingenting om...), jeg jobber med boka og teen. Pakker er stas! :)

Biip!

2011-06-14T22:06:00.001+02:00

-Religionsbok!

-Make it a double!

*biip*

-Norskbøker for andre og tredje klasse!

*biip*

-Er denne boka min?

-Nei, den tilhører ElevA.

-Denne da?

-Nope. ElevB.

-Fillern... Hvor lang tid har jeg på å lete, sa du?

*biip*

-Kan jeg komme med de siste bøkene i morgen?

-Jada, jeg er her hele uka...

*biip*

-Når skal jeg levere PC?

*biip*

-Selvfølgelig kan du beholde boka til etter muntlig -det ville ikke falle meg inn å hindre deg i å faktisk lese til ekamen*

*biip*

-Norskbok for første og andre klasse!

-Du skal ikke ha med den for tredje også da, ettersom du går i tredje og skal opp i muntlig? Jeg tror nok den er en del av pensum...

-Jo, forresten, når du sier det...

*biip*

-Hvilke bøker mangler jeg? Hæ? Den er jeg sikker på at jeg leverte?!

*biip*

-At du har lagt igjen noe i boka du leverte er faktisk ditt ansvar. I det berget der ligger det 1500 bøker som ikke er registrert inn ennå og nei, jeg har ingen anelse om hvor dine bøker ligger, nei, jeg har ikke tenkt å lete nå -jeg har faktusk litt annet å gjøre -og nei, du får ikke begynne å rote der selv. Spør igjen om en uke.

*biip*

-Jo, når det står en gymbok registrert på deg, er sannsynligheten for at du faktisk har fått utlevert den boka stor...

*biip*

Du har kommet til en bibliotekar som er ute av drift. Vennligst prøv igjen senere.

*biip*

Groundhog day

2011-06-10T23:21:00.000+02:00

Bildet er nytt av dagen -helt sant!

Mulig jeg stiller for store krav til elevene, men hvordan er det mulig å stå i døra og møte dette synes, samt en bibliotekar som står ved pcen og biper inn bøker -og konkludere med at bokinnleveringen foregår et annet sted? Det er ikke utenkelig at tonefallet mitt antydet at jeg ikke syntes de var de skarpeste skjeene i skuffen da jeg ropte dem tilbake...

Dinosaursjokoladekake!

Denne haugen venter på meg på tirsdag -er jeg ikke heldig...?

Dagens...

2011-06-09T22:17:00.001+02:00

...bok-allé:

...lookalike:

Sheldon fra Big Bang Theory -nå på videregående. Om det også var han som sto bak hangman-arket jeg fant i en bok, hvor et av løsningsordene var Bazinga!, skal være usagt...

...observante:

Hun kom inn i et rom skiltet Boklager, fyllt av bokhyller med skolebøker og bøker i bunkevis på gulvet, hvor jeg sto bak en pc og registyrete inn bøker. Hn så seg rundt og spurte: Er det her jeg skal levere skolebøker?

...avviste:

Selgeren som ringte fra Gyldendal og lurte på om jeg hadde tid til en rask prat. As if. Jeg sa han kunne ringe neste uke -da har jeg kanskje tid (men jeg tviler).

...nødproviant:

Kjeks, vann og pingvinpastiller. Og epler. Sunn og asketisk i år (eller så glemte jeg å kjøpe sjokolade og fylket har vedtak på at skolekantinene ikke skal selge brus og godteri. Is er pussig nok unntatt fra regelen.)

...nødnødproviant:
Wasa knekkebrødsanwich -kjekt å ha liggende i kontorskuffen. Tror den jeg forbarmet jeg over i dag faktisk var med tur/retur Helsinki. Ikke akkurat Linieakevitt, men den hadde hvertfall krysset en tidssone...

...mest strukturerte:

Dag-for-dag leseplan for matteeksamen, med fastsatte emner for hver dag, sirlig neskrevet og lagt inn i matteboka. Fulgte hun faktisk planen, fortjente hun toppkarakter *imponert over alle som har gode studievaner og selvdisiplin* *leste fire Harry Potter-bøker uka for eksamen*

...presise:

hun kom tre minutter før oppsatt tid ogh spurte forsiktig om hun var for tidlig ute. Jeg er stort sett godt fornøyd om de kommer riktig dag...

...genser:

Sideshow Bob med teksten Criminal mind.Tro likevel ikke den slår t-skjorten for et par år siden: When God made me, he was showing off. Jeg slet litt med å ikke le da den kom vandrende inn.

...optimist:

-Kan jeg levere en bok jeg fikk regning på i fjor, og få igjen pengene?

...teskje:

-Innlevering av pcer og sånt?

-Hør med IT-avdelingen, det vet jeg ingenting om.

-Men når skal den leveres?

-Det vet jeg ingenting om...

...underdrivelse:

-Du har noen bøker å sortere...

...mest overraskede:

Midt i bokoppakkingen snudde hun seg og overleverte en nynorsk ordliste til han som sto ved siden av -Denne er forresten din, jeg lånte den av deg en gang. At han var eier av noe sånt var åpenbart nytt for ham...

...(u)sentimentale:

Han tok seg tid til å ta personlig farvel med hver enkelt bok -stort sett for å forsikre dem om at han ikke ville samle dem...

...timing:

Een elev som skal levere en gang mellom 14 og 17 kommer selvfølgelig i løpet av de ti minuttene jeg ikke er på lageret. Hva annet hadde jeg ventet...

...jammen, er det ingen av dere som tenker?:

Det striregnet, mange av elevene skulle ha med seg bøkene fra et bygg til et annet. Gjett hvor mange av dem som tenkte på at bøker bør beskyttes mot store vannmengder...?

...tidspunkt:

Gå hjem nå...

Hvlken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag?

2011-06-08T22:03:00.000+02:00

Det er ...

...skolebokinnleveringsdag!

Lys i tunnelen

2011-06-07T14:27:00.000+02:00

Det har gått trått med lesingen i år. Ikke på grunn av mangel på fristelser, men det har bare ikke... fristet. Bøker har blitt påbegynt og plitskyldigst vært med på togturer og reiser, men stort sett har de ligget urørt på bordet og samlet støv og dårlig samvittighet. For en uke siden fant jeg diagnosen på Litterær puls -jeg lider av MLD -midlertidig lesedepresjon. Men redningen er nær, visshet om, hva som er i veien i veien og at vi er flere som har det sånn, hjelper alltid.

Forrige helg tok jeg grep og hentet en gammel favoritt ned fra hylla. Anne Karin Elstads Innhaugsfolket -fire bøker i ett hendig (?) bind på rundt 800 sider. Lesekos som ikke krever så mye hjerneaktivitet (den har jo blitt lest noen ganger før...), og i løpet av helga var hele boka fortært nok en gang. Lesegleden begynte så smått å våkne igjen...

Så ble Mitt liv med Saddam (Parisoula Lampso) med hjem fra jobb og fullført på noen dager, og denne helgen slukte jeg Jo Nesbøs Panserhjerte på under et døgn, for å ha alle detaljene klart i minne før den nye boka hans kommer på torsdag.

Jeg er definitivt på bedringens vei, et par bøker til og fullstendig friskmelding burde være innen rekkevidde...

Peter Rabbit -eller...?

2011-06-03T12:14:00.000+02:00

Jeg måtte jo ha dette kjedet -en bitteliten Peter Rabbit-bok man faktisk kan bla i og en liten kanin. Det er bare en ting jeg lurer på...

Hvorfor er teksten inni utdrag fra sangen Woman in love (med tidvis ganske alternativ orddeling)? Hvor ble det av Peter?

Petter Schjerven - Nostalgisk ordbok

2011-05-09T18:22:00.002+02:00

Jeg har en høne å plukke med Petter Schjerven -han får meg til å føle meg gammel (og jeg er bare ingenogtredve i flere uker til...). Det er jo direkte ufint når halvparten av de såkalte nostalgiske ordene hans har en naturlig plass i mitt daglige vokabular. Stort sett alle ordene han kategoriserer som "for språkbevisste vestkantmennesker", for eksempel. At jeg er begge deler betyr jo ikke at det er pent å påpeke det... ;o)

Bortsett fra det er boka riktig så morsom, jeg liker Schjervens litt underfundige humor og treffende kommentarer. Nye ord har jeg også lært -det viser seg for eksempel at stoffbiten som henger over seteryggen på fly og tog faktisk har et navn, annet enn "den greia". Dagens ord er antimakkasar -gakk hen og bruk det i en setning,

Legg boka på badet, så skaffer du gjestene dine både underholdning og et utvidet vokabular i tillegg til at du bidrar til å redde utryddningstruede ord, alt i folkeopplysningens tegn.

Min (nesten) nye arbeidsplass

2011-04-19T14:02:00.002+02:00

I vinter skrev jeg litt om den store flytteprossesen vi var gjennom, men jeg kom aldri så langt som til å vise fram det ferdige resultatet. Nå runder vi snart tre måneder i nye lokaler, og er så langt godt fornøyd.

I motsetning til i de gamle lokalene, har vi masse vinduer og masse lys. Jeg tenkte ikke så mye over det før vi flyttet, men jeg har merket veldig forskjell etterpå -dagslys er faktisk ganske fint. Det gir mindre plass til vegghyller, men vi fikk plass nok likevel.

Skranke og kontor -og innflyttingsblomst. Den er dessverre litt mer skranten nå...

Hylleender med utstillingsplass.

Vindusdekor har vi også fått.

Ungdomsbokavdelingen.

Nå også med nye saccosekker. Uten sammenlikning våre mest populære møbler, med åpenbart ubegrensede sitte- og liggevariasjonsmuligheter...

Novelleutfordringsoppdatering

2011-04-14T12:36:00.000+02:00

I år skal jeg lese noveller, annonserte jeg så kjekt i januar da Bai lanserte novelle-utfordringen sin. Og så ble det stilt...

Til mitt forsvar, det er ikke bare novellelesingen som har gått trått i vinter, jeg har i det hele tatt lest usedvanlig lite så langt i år. Johan Harstads OSV., som jeg hadde gledet meg til å få kloa i lenge, har ligget halvlest og urørt i flere uker. Nei, jeg er ikke syk, men man kan jo begynne å lure...

Jeg satser på at en hjemmepåske uten store planer og med mye lesetid skal få ting tilbake i normalt spor (jeg skal bare en liten tur til Helsinki først -avreise i morgen tidlig. *stigende reisefeber* ). Og jeg er i gang med novellelesingen -nærmere bestemt Katherine Mansfields The Montana Stories.

Det må nok bli lesepåske i år -så snart teaterpåsketuren er gjennomført...

Ei sky -skya?

2011-04-06T11:12:00.000+02:00

Jeg er vestkantjente med over middels forkomst av -en-endelser i språket mitt (forleden ble jeg mobbet fordi jeg skrev øyen...), og tanken på at sky kan være hunkjønnsord hadde ikke slått meg før Bokskya kom seilende. I følge min venn ordnett kan det være det -men vel å merke bare på nynorsk. Så når Bokskya har valgt et nynorsk navn, er det naturlig å anta at bruksspråket der også er nynorsk, ja? Neida, her er det bokmål som gjelder og jeg holder dermed på min påstand om at det er et latterlig navn.

Utover det skal jeg egentlig ikke mene så mye om denne nyskapningen jeg ikke helt har skjønt poenget med -jeg driver nemlig ikke med e-bøker. Så gammeldags er jeg... Jeg har ennå ikke funnet en god grunn til å bytte ut mine kjære papirbøker med filer på nok en dyr og skjør duppeditt med begrenset levetid. Forleden fikk jeg klådd litt på en Galaxy Tab -den var større og tyngre og mer kronglete å holde enn en pocketbok, og ikke spesielt god å lese på. Dessuten er det jo ikke teksten alene som utgjør leseropplevelsen -omslaget, papiret, lukten, følelsen av en splitterny, uåpnet bok mellom hendene...

Sånn, det var dagens innrømmelse. Eller forresten, når jeg først er i gang -jeg kjøper fortsatt cder også, framfor å laste dem ned. Jeg liker å ha ting fysisk, dessuten vil jeg ha all informasjonen i omslagene. Der, nå kan dere le... ;)

Jeg kan motstå fristelser

2011-03-25T12:54:00.000+01:00

-jeg bare velger å la være... Faktisk har jeg vært flink -jeg har kjent til antikvariat.net lenge, men bare brukt det i det godes tjeneste. Det vil si at når morfar ringer meg og sier "Jeg har funnet en gammel bok jeg gjerne vil ha på biblioteket -finnes det noen annen måte å få tak i den enn å "miste" bibliotekets eksemplar og betale erstatningen?", logger jeg meg på, søker og bestiller og sørger for at Deichman får beholde boken sin. Imidlertid kjenner jeg meg selv så godt at jeg har unngått å begynne å søke der for meg selv -med alt som finnes av bokskatter der ute kunne det bare gå en vei. Et søk, og du er hekta...

Men så var jeg på jobbseminar på Olavsgaard hotell, og der er det bøker overalt. I korridorene, på rommene, i konferansesenteret (det er jo umuligt å komme seg på møter i tide når det er bokhyller overalt -jeg må jo stoppe og kikke bare litt...) og i baren, og det var i der jeg (passende nok) havnet utpå. Det fant jeg nemlig "Norske bokomslag 1880-1980"...

Side på side på side med bokomslag -det var det eneste jeg minglet med den kvelden...

Det måtte jo ende med en antikvariatbestilling -hvordan kan jeg ikke ha denne i samlingen. Min takk til Eikens Antikvariat i Bergen, som i løpet av dager sørget for at den landet i postkassen.

Om jeg har blitt hekta? Vel, foreløbig står jeg imot. Men jeg bestilte en bok fra Nynorsk Antikvariat samtidig, og de sender ut tilbud- og nyhetsmailer, bare for å minne meg på muligheten...

Til skrekk og advarsel?

2011-03-21T09:43:00.000+01:00

John Erik Rileys mye omtalte monsterroman Heimdal, California har ankommet biblioteket -alle 873 tykke (jeg husker ikke hvor jeg har det fra, men det er vissnok trykket på ekstra tykt papir) sider av den. Jeg lurer på om jeg skal begynne å sette den fram når jeg har bokprat -ikke fordi jeg tror så mange vil lese den, men for å ha et referansepunkt når de begynner å mase om tynne bøker. Alt er som kjent relativt, man må bare finne den rette sammenlikningen...

Joda, denne boken på 250 sider er tynn -bare se hvor liten den er sammenliknet med Rileys...

En kulturdames bekjennelser

2011-03-14T22:54:00.000+01:00

Her var det ikke blogget på en stund... Ikke har det blitt lest all verdens heller, jeg er nemlig opptatt med å være kulturdame. Riktigok er jeg bare 30 og ikke drikker jeg vin, men jeg ikler meg stadig flagrende gevanter og oppsøker ymse kulturinstitusjoner (andre dager ligger jeg på sofaen i joggebukse og ser Ungkaren), hvor jeg nyter tilbudet og legger igjen en ikke ubetydelig andel av (kulturutdannet, offentlig ansatt-)lønnen min (antagelig burde jeg hatt direkte lønnstrekk til Det Norske Teatret hver måned, det hadde spart mye tid). Jeg har ikke helt skjønt hvorfor, men dette gjør meg tydeligvis til et uønsket publikum for enkelte -jeg burde vært en fattig. øldrikkende student. Problemet er jo bare at også da jeg var en fattig student, prioriterte jeg teater, konserter og bøker foran alkohol.

Så nå vet jeg ikke helt hva som vil være riktig å gjøre -skal jeg slutte å bruke så mye tid og penger på kultur, som gir meg så mye glede, fordi dette på en eller annet måte skal gjøre kulturen mer tilgjengelig for det riktige, ønskede publikummet? Eller skal jeg fortsette som før og blåse en lang masj i hva arrogante forfattere som tydeligvis er mest opptatt av å ta avstand fra de som faktisk leser bøkene hans? Hvilket valg... I det minste vet jeg nå hvilken bok jeg ikke skal bruke tid p,å han skal slippe at jeg besudler verket hans med kulturdame-hendene mine.

Dessuten lurer jeg på om det finnes et marked for en (lilla, flagrende) t-skjorte med påskrift foran "Stolt kulturdame" og bak "Jeg liker ikke deg heller, Tomas Espedal"?

På tur med Jarle Klepp

2011-02-14T21:29:00.001+01:00

Tore Renbergs Mannen som elsket Yngve er en av de mest skuffende leseropplevelser jeg har hatt noen sinne. Etter å ha hørt den skrytt opp i skyene i flere år plukket jeg den ut av hylla med skyhøye forventninger og så fram til å endelig få lest denne fantastiske boka. Ha. Jeg slet meg gjennom den på trass og syntes den var dørgende kjedelig og til dels nokså pinlig. Og mest av alt -Jarle Klepp av en av de minst sympatiske karakterer jeg hadde vært borti. Litteraturen er jo full av usympatiske drittsekker man likevel får sansen for og holder med, men jeg klarte ikke å mønstre noen positive følelser for Jarle, eller i det minste en vag interesse for hva som skjedde med ham. At jeg ikke har lest noe mer av Renberg senere, kommer neppe som noen overraskelse...

Min entusiasme var derfor ikke voldsom og umiddelbart da jeg ble spurt om jeg ville være med og se Jeg reiser alene. Men jeg fant ut at jeg skulle gi Jarle en sjanse til -dessuten er jo Pål Sverre Valheim Hagen (pust) med, og han er jo alltid severdig (alle som ikke har sett De usynlige bør gjøre noe med det).

Filmen er, for de som ikke har fått med seg det, basert på den tredje boka om Jarle -Charlotte Isabel Hansen. Jarle, pretensiøs student i Bergen, får vite at han har en 7 år gammel datter og at nevnte jentunge er på vei for å tilbringe en uke hos ham. Alene. Og jeg gjentar -aldri møtt hverandre før. For meg er dette utgangspunktet så bort i veggene at jeg ikke helt skjønner at ikke flere kritikere (bok og film) reager på det. Og enda verre -det er knapt noen i Jarles omgangskrets som reagerer på det. Hans enda mer verdensfjerne kamerat Hasse (PSV Hagen) kommenterer det så vidt, ellers går mer enn halve filmen før noen påpeker at dette faktisk ikke er helt normal oppførsel.

Jarle selv er like selvsentrert og egoistisk og usympatisk som før, og jeg har stadig lyst til å klappe til ham (og får en påtrengende lyst til å applaudere når han endelig får sitt velfortjente slag i trynet). Filmen er likevel grei underholdning ganske lenge, til tross for øyeblikk så pinlige at jeg har mest lyst til å krype under stolen og usannsynligheter som at det tar omtrent to minutter fra Jarle avgir blodprøve til legen kan gi ham svaret på DNA-testen. Hadde jeg drevet med terningkast lå den lenge an til en svak firer, men slutten ødelegger alt -da går den i alle forutsigbare klisjéfeller som tenkes kan. I en av de siste scenene rekker jeg akkurat å tenke at "hadde dette vært en skikkelig klissete dårlig amerikansk suppefilm, ville det nå skjedd sånn og sånn" -og så skjer akkurat det. Det var på dette tidspunktet jeg himlet med øynene, stakk fingrene i halsen og mimet at jeg brakk meg (og nei, det var ikke så mange mennesker i salen, så jeg forstyrret ingen...) -det får da være grenser.

Farvel, Jarle -jeg satser på at vi ikke sees igjen.

Og en siste ting -er det aldri folk på flybussene i Bergen...?

Brian Yorkey/Tom Kitt - Next to normal

2011-02-01T09:40:00.000+01:00

Next to normal på Det Norske Teatret var uten sammenlikning høstens store teateropplevelse for meg. Jeg hikstet meg gjennom den fem ganger (ikke personlig rekord, om noen skulle lure) og analyserte den opp og i mente sammen med venner som heller ikke har vegring mot gjentatte visninger. Til høsten settes den opp igjen -da kommer vi nok tilbake...

På min leting etter originalalbumet fant jeg også et notehefted -og bokversjonen. Må ha det, bare må... Etter over en måneds utålmodig venting (ren løgn -jeg hadde faktisk glemt at jeg hade bestilt den og skjønte mindre da det plyselig dukket opp en leveringsbekreftelse fra cdon i innboksen) fikk jeg endelig boka i hende før helgen. Den er forøvrig belønnet med Pulitzerprisen for beste drama -en første musikal som har fått det siden Rent i 1996.

Det er noe eget ved å lese drama. Jeg gjør det ikke så ofte, og sjelden annet enn stykker jeg alt har sett -det kan være spennende å se hvilke endringer som er gjort, hvilke valg dramaturg, scenograf og regissør har gjort, hvilke detaljer jeg har gått glipp av -og her: hvilke valg som er tatt i forhold til oversettelse, både rent språklig og kulturelt. Også kalt nerdelykke...

Persephone-pakke!

2011-01-29T15:57:00.001+01:00

I dag lå den første julegaveabonnementsboka (dagens nyord...) i postkassen, sammen med en håndskrevet lapp og et bokmerke med samme mønster som innsiden av omslaget. Boka er The Montana Stories av Katherine Mansfield, en samling noveller, brev og dagbokutdrag. Akkurat det jeg trenger for å komme i gang med denne novelleutfordringen jeg hoppet på og ennå ikke har gjort noe med *plystre* Det bør jo hvertfall være et mål å få lest den før neste bokoverraskelse med London-stempel dumper ned i postkassa om en måneds tid...

David Levithan - Love is the higher law

2011-01-24T20:35:00.000+01:00

Claire, Peter og Jasper er tenåringer i New York når flyene treffer World Trade Center, og hverken verden, dem selv eller forholdet mellom dem blir noen gang helt den samme igjen. Synsvinkelen og fortellerstemmen skifter mellom de tre mens tårnene faller og i dagene, ukene og månedene etterpå.

Jeg var litt redd for at dette skulle være en veldig patriotisk, flaggviftende, tåredryppende, amerikansk bok, om dere skjønner. Det er den på ingen måte, hovedpersonene er altfor reflekterte til det. Derimot er det gripende, troverdig og overbevisende om hvordan det kan ha vært å stå midt oppe i det. Enkelte scener er så vare og så flott skrevet at jeg måtte blunke ganske intenst for å ikke gråte på toget, men uten at det tipper over i sentimentalitet. Levithan har også et godt språk -noen formuleringer er så lekre at jeg måtte lese dem et par ganger ekstra (og prise meg lykelig over at jeg ikke trenger å oversette dem):

I think about the posters, how they went in a matter of days from posters of the missing to posters of the missed.

Love is the higher law er en ungdomsbok, og til å begynne med lurte jeg litt på om den egentlig ville appelere til målgruppem, rett og slett fordi de som er tenåringer i dag, knapt husker 11. september (hvor mange følte seg veldig gamle nå..?). Men så kom jeg på den gangen jeg som 13-åring fant William Bells Forbudt by, som handler om student-massakren på Den Himmelske Freds Plass i 1989. Jeg husket ikke hendelsen (jeg var 9 da det skjedde), men jeg gråt og var sint og engasjert og gikk på biblioteket for å finne ut mer (jada, jeg var et lite nerdebarn) -kort sagt, kjennskap til historien var ikke nødvendig for å få utbytte av boken. Dessuten, selv om de ikke husker det selv, går det vel knapt an å ha nådd tenårene uten å ha hørt om hva som skjedde den dagen. Bare i dag tidlig ble det i to saker på morgennyhetene referert til "Da tårnene falt".

Denne boken har også det jeg tror er den mest naturlige skildringen av homofili jeg har sett i en ungdomsbok. Det har vært en del homofilie hovedpersoner de siste årene, men veldig ofte er det da et hovedpoeng i boken, noe som må diskuteres og problematiseres. Her er det ikke noe som fremheves, det er like selvfølgelig at Peter og Jasper er homofile som at Claire er heterofil -og det er jo sånn det bør være.

I det hele tatt -mange grunner til å lese denne. Den er nokså tynn og lettlest, og overkommelig også fr de som ikke er så vente til å lese engelsk. Det spørs om jeg ikke bør finne en anledning til å introdusere engelsklærerne for denne...

Det nærmer seg...

2011-01-18T09:45:00.001+01:00

Gulvet er snart tomt...

...hyllene er fylt...

...men skrivebordet er fortsatt kaotisk. En uke til åpning,,,

Årets første avbrutte forsøk

2011-01-17T19:17:00.000+01:00

I kategorien "Teaterstykker jeg gjerne skulle ha sett" er Det Norske Teatrets oppsetning av Bør Børson med Paul Ottar Haga og Iren Reppen høyt på lista. Ettersom sannsynligheten for en nyoppsetning ikke er så stor (skjønt, de er begge tilknyttet teateret forsatt. Kjære, søte, snille teatersjef Ulfsby -jeg lover å se den mange ganger...), og filmen ikke er så lett å få tak i på dvd, tenkte jeg at jeg i det minste kunne lese boka. Hjelpes, så kjedelig. Etter 70 sider kapitulerte jeg og hoppet rett til slutten. Kanskje var det fraværet av Paul Ottar Haga og Egil Monn-Iversen? For jeg har fortsatt veldig tro på stykket altså, Ulfsby...

En svært synlig protest

2011-01-16T11:12:00.000+01:00

Da biblioteket i Stony Statford ble truet med nedleggelse, reagerte lånerne med å låne absolutt alle bøkene i protest. Hvor fantastisk er ikke det?

Å være en Kennedy

2011-01-14T20:57:00.000+01:00

Laurie Graham : The importance of being Kennedy / Rose F. Kennedy : Alt har sin tid

Irske Nora får jobb som barnepike i Kennedy-familien i Boston og blir en viktig del av oppveksten til John F. og hans mange søsken, både i USA og England. Fokuset er på hjemmelivet og barna, særlig Kathleen og den tilbakestående Rosemary, som fikk en ganske trist skjebne. Graham forteller som alltid levende og interessant om en ganske nær historisk periode, og ved å legge historien i munnen på en fiktiv karakter, kan hun gi den en subjektiv og personlig vri og ta seg noen kunsteriske friheter, samtidig som de aller fleste hendelsene har rot i virkeligheten

Ettersom jeg ikke visste stort om Kennedy-familien og var nysgjerrig på hvor store friheter Graham hadde tatt, leste jeg Rose Kennedys (mor til John F. & co) selvbiografi etterpå. Nora stiller ikke akkurat Rose i et flatterende lys, og selv om hun i sin egen bok kommer bedre ut av det, er ikke Nora/Grahams framstilling tatt helt ut av løse lufta -hun framstår som en striks og krevende mor med store forventninger og ambisjoner, opptatt av fasade og tidvis ganske uforsonlig. Når datteren Kathleen dør i flyulykke, er alt hun skriver om det at hun "...reiste i et privatfly sammen med noen venner til Paris[...]

"Vi mistet vår elskede Kathleen den 13. mai 1948." I følge Grahams bok -og wikipedia -skulle derimot Kathleen til Frankrike på kjærlighetsferie sammen med sin elsker -han var en gift engelsk adelsmann og foreldrene hennes var sterkt i mot forholdet.

Alt som er ubehagelig eller kontroversielt eller kan tenkes å lage den minste stripe i lakken på noen i familen benektes eller ties ihjel.Ekteskapet deres var fantastisk alltid (til tross for at det er allmenn kjent at mannen hennes var notorisk utro), alt mediene skrev om dem som ikke var utelukkende positivt var enten en misforståelse eller løgn og ondsinnede rykter.Selv når hun siterer (noe hun gjør mye og ofte -ikke minst de som skryter av henne) en politikers erindring om et møte med mannen hennes, hvor han skal ha bannet i sinne, understreker hun at her husker nok politikeren feil, for hennes mann bannet aldri...

Som alle vet -perfekte mennesker, eventuelt mennesker som strever hardt for å fremstille seg selv som perfekte, er ganske kjedelige. Når boka i tillegg er ustrukturert og rotete, hopper veldig i tid og stadig siterer andre i tide og utide, sitter jeg først og fremst igjen med en følelse av vantro -hvordan er det mulig å gjøre et så spennende og innholdsrikt liv så uinteressant?

Les heller Grahams bok -eller, hvis du foretrekker fakta, en av de mangemangemange andre Kennedybiografiene som finns.

Nynorsk-dobbel

2011-01-08T09:19:00.002+01:00

Jeg har lest to bøker så langt i år, og begge er tilfeldigvis på nynorsk. Sånn sett burde jeg sikkert skrevet dette innlegget på nynorsk også, men selv om jeg liker å lese nynorsk og høre nynorsk, har facebook og nettleser på nynorsk og et kjærlighetsforhold til Det Norske Teatret (to besøk i februar og et i mars sikret så langt), faller det seg svært lite naturlig for meg å skrive det -man er tross alt oppvokst på Oslo Vest...

Utover målformen har imidlertid bøkene svært lite felles. Den første er Arnfinns Koleruds nynorsksatire Når ein først skal skyte nokon. I Vassbygda/Vassbygdi er alle ivrige nynorskbrukere, men det er en evig kamp. Mot bokmålet og østlendinger, men også mot hverandre -de kan nemlig ikke enes om hvorvidt korrekt endelse på hunkjønnsord i bestemt form entall er -a eller -i. Lederne for de forskjellige fraksjonene kjører hhv Auda og Toyoti...

Jeg forventet meg mye latter, og mye ord- og språklek av den typen jeg koste meg sånn med i Langt frå bambus. Det var en del, men jeg ville gjerne hatt mer. Boka er til tider ganske fragmentarisk og usammenhengende, men ettersom den er føste bok i en trilogi, antar jeg at flere for-/oppklaringer og sammenhenger dukker opp etter hvert. Den slutter hvertfall med et brak, jeg gleder meg til neste bind!

Feit: Mitt liv som tjukkas er ironisk nok en liten bok i omfang. Det er Kristian Fjellangers svært åpne og personlige fortelling om hvordan han på egen hånd gikk ned rundt 60 kilo. Han skriver godt og reflektert og tidvis brutalt ærlig både om egen kropp og selvbilde, den rent praktiske vektnedgangsprosessen og om tanker og følelser rundt det å være overvektig og å bli mindre. Boka er tidvis morsom og selvironisk, men det er stikker ikke så dypt alltid -det er en del ganske såre partier. Selv om slankeprosjektet hans er vellykket målt i antall kilo, blir jeg ikke helt overbevist om at det er verdt det -han forsaker det meste av sosialt liv og sitter igjen med et ikke akkurat uanstrengt forhold til mat og trening. Han sier også selv at:

Den eg er no, hadde eg ikkje likt for to år sidan. Eg hadde unngått meg. Eg hadde ikkje gidde å snakka med eit menneske som var så oppteke av trening, kosthald og utsjånad.

Dette er en viktig bok mange bør lese –ikke for slanketips, men for et innblikk i hvordan det er å være overvektig og hvor kompleks hele vekt- og slankeproblematikken er.

52 noveller i 2011

2011-01-07T13:25:00.000+01:00

Bai, som har Boklesebloggen min, har utfordret seg selv og de som vil være med til å lese 52 noveller i år (som de oppvakte lesere skjønner helt av seg selv -en i uka). Jeg tenkte umiddelbart "Nei takk, kos dere, men noveller er ikke noe for meg." Det har aldri vært min favorittgenre, jeg synes de blir for korte -når man endelig kommer skikkelig inn i handling og personer er det jo slutt -og symboltunge. "Fordi noveller er så korte, har hvert eneste ord betydning", messet norsklærerne og prestasjonsangsten og analysevegringen vokste parallelt med at novellelysten sank.

Så gikk det et par dager, og tanken fikk modnet litt mer. Jeg har jo faktisk lest ganske mange noveller jeg har likt -novellesamlingene til Johan Harstad og Jo Nesbø, for eksempel. Et halvt ark papper av August Strindberg, den nydeligste novellen jeg vet om. Jeg er neppe den eneste som husker Stig Dagermanns Att döda ett barn eller Alice Glasers Det er en tunnel i din framtid fra skolen heller. Bedre kjennskap til noveller vil være en kjempefordel på jobb, det er så lett å gripe til de samme velkjente hver gang elevene trenger hjelp til å finne noe. Jeg lærte jo også av Bjarte Breiteig (en mann hvis noveller jeg heller ikke har lest...) i høst at alle detaljer trenger faktisk ikke bety noe, selv i korte noveller. Dessuten bugner det av lovende novellesamlinger i hyllene på jobb, og det står noen uleste og venter på oppmerksomhet hjemme også, når sant skal sies.

I det hele tatt -en utfordring det er mange gode grunner til å hive seg med på, og som det er overkommelig å gjennomføre. Om det ikke blir en novelle i uka, skal jeg nok klare minst 52 i løpet av året. For min egen del rent jobbmessig burde jeg blogge om hver enkelt også, men der lover jeg ingenting -selvinnsikt er en fin ting...

Bok på bok....

2011-01-05T18:41:00.000+01:00

...blir med tid og stunder et bibliotek. Vi fyller stadig flere hyller...

...men det gjenstår fortsatt en og annen eske.

Hmmm... puttet jeg en mann eller en dame i denne esken tro...?

Når man vil ha musikk til arbeidet og hverken har lommer eller snor til spilleren, må man finne alternative løsninger. To gummistrikker og et ansattkort med nakkesnor fungerte strålende.

Leseåret 2010

2011-01-01T20:18:00.001+01:00

En gjennomgang av leselisten for 2010 viser 78 nyleste bøker, 56 skjønnlitterære og 22 sakprosabøker.

Av de skjønnlitterære er

* 34 skrevet av kvinnelige forfattere
* 7,5 nynorskspråklige (i Bli hvis du kan, reis hvis du må av Helga Flatland er halve boka skrevet på nynorsk og halve på bokmål), 21 på engelsk og to svenske
* 3 diktsamlinger
* 11 barne- og ungdomsbøker
* 7 klassikere
* 6 skrevet av forfattere som ikke er fra Vest-Europa eller Nord-Amerika
* Cora Sandel (4) og Laura Ingalls Wilder (3) representert med flest bøker

Av sakprosabøkene er

* 16 skrevet av kvinnlige forfattere
* én nynorsk, 10 engelske og 4 svenske
* påfallende mange knyttet til litteratur og/eller kvinnesak...
* 4 essaysamlinger
* 9 biografier/memoarer
* Anne Fadiman og Richard Herrmann representert med to bøker hver

Fullstendig liste:

Kvinner i nynorsk prosa
Kjersti Ericsson - Gunhild fra Vakkerøya
Carl Frode Tiller - Innsirkling
Ian McEwan - Lørdag
Liu Hong - Wives of the East Wind
Maria Parr - Tonje Glimmerdal
Erica Jong - Serenissima
Buddhadeva Bose - My kind of girl
Vladimir Sorokim - Køen
David Lagercrantz - Himmelen over Everest
Zadie Smith - Changing my mind
Karsten Alnæs - Trollbyen
Mary McCarthy - The group
Jay Asher - 13 reasons why
Diana Janse - En del av mitt hjärta lämnar jag kvar
Rose F. Kennedy - En tid for alt
Vladimir Nabokov - Lolita
Laurie Graham - The importance of being Kennedy
Kathryn Stockett - The help
Dave Eggers - Alle de ville tingene
Laura Ingalls Wilder - The first four years
Laura Ingalls Wilder - These happy golden years
Laura Ingalls Wilder - Little town on the prairie
Anna Jørgensdotter - Bergets döttrar
Ingvar Ambjørnsen - Opp Oridongo
Jo Brand - Look back in hunger
Margaret Skjelbred - Mors bok
Lisa Genova - Still Alice
Ian McEwan - Enduring love
Petra Östergren (red.) - F-ordet: Mot en ny feminism
Josie Lloyd/Emlyn Rees - Love lives
Helga Flatland - Bli hvis du kan, reis hvis du må
Linn Ullmann - Nåde
Hans Dahlman - Politiskt korrekta och andra moderna sagor
Richard Herrmann - Gammel krone for en ny tid
Laurie Graham - Mr Starlight
John Cleland - Memoires of a woman of pleasure
Maxine Swann - Flower children
David Nicholls - One day
Lisa Lynch - The C-word
Ruth Adams - A woman's place 1910-1975
Arnfinn Kolerud - Langt frå bambus
Richard Herrmann - Victoria
J. K. Rowling - The tales of Beetle the Bard
Hiroshi Ishizaki - Kjedebrev
Øystein Wiik - Blodig applaus
Joshilyn Jackson - Gods in Alabama
Gunhild Øyehaug - Vente, blinke
Anne Fadiman - At large and at small
Inger-Margrethe Lunde - Mitt navn er ikke Nora
Shelina Zahra Janmohamed - Love in a headscarf
Synne Sun Løes - Tilstrekkelig vakkert
James St. James - Freak show
Øystein Wingaard Wolf - Oslo-suite
Halldis Moren Vesaas - Ord over grind
Pablo Neruda - Oder
Lucy Knisley - French milk
Ruth Kneale - You don't look like a librarian
Susan Feludi - Den amerikanska mardrömmen
Anne Fadiman - Ex Libris
Bergquist et alt. - Stockholm
Kevin Sessums - Mississippi sissy
Nicola Bauman - A Very Great Profession
Alberto Manguel - Biblioteket om natten
Gunnar Sønsteby - Rapport fra "Nr 24"
Berit Ryen Mangset - Alberte fra et kvinnesynspunkt
Olaug Nilssen - Hybrideleg sjølvgranskning
Victor Hugo - De elendige
Cora Sandel - Kranes konditori
Paul Auster - Reiser i skriptoriet
Mako Yoshikawa - Sommerfugler og skorpioner
Alice Hoffmann - Magi i praksis
Sigrid og Guri Sørumgård Botheim - Ramstein Pensjonat
Sarah Addison Allen - Garden Spells
Karin Fossum - De gales hus
Cora Sandel - Bare Alberte
Cora Sandel - Alberte og friheten
Cora Sandel - Alberte og Jakob

Kasseringskupp

2010-12-31T16:52:00.001+01:00

En av fordelene i flytteprosessen vi holder på med, er at man får gått skikkelig gjennom hyllene og kassert dubletter, utslitte, gamle og ukurante bøker. Med fagbøker er det ofte (burde være...) åpenbart hva som er modent for pensjonering, med skjønnlitteratur er det verre. En del klassikere er jo opplagte at man må beholde, men hva med mindre ikoniske bøker fra 70 og 80-tallet? Mange av dem ville være en selvfølge å beholde i et folkebibliotek, men har svært liten appell til tenåringer som kanskje ikke leser så veldig frivillig. Særlig ungdomsbøker blir fort utdatert -jeg har måttet innse at bøker jeg elsket da jeg var 16, ikke nødvendigvis er like relevante i dag... Så jeg kasserer med hard hånd, etter innhold, sirkulasjonstall, årstall og utseende, og gleder meg til ryddige, oppdaterte og tiltalende hyller i det nye biblioteket.

Planen er å arrangere boksalg med alt som kasseres -det er snakk om ganske mange hyllemeter, og vi har mange interesserte kollegaer. Men det skal jo sies at enkelte bøker aldri kommer så langt som til salget, de får istedet et kjærlig hjem hos meg. Jeg har jo nesten ikke overfylte hyller fra før av...

Karen Blixen - Babettes gjestebud. En klassiker jeg ikke har lest, men jeg hadde gleden av å se den som fortellerteater med Thea Stabell på Nationalteateret tidligere i høst.

Mimi Sverdrup Lunden - De frigjordte hender Denne boka fra 1948 har undertittelen "Et bidrag av forståelse av kvinners arbeid i Norge etter 1814" og tar for seg arbeids- og hverdagsliv både i byen og på landet og utviklingen av industri og skolevesen, alt fra et kvinnesynspunkt. Et bidrag til min stadig økende samling kvinnesakslitteratur.

Knut Imerslund (red.) - Meer grønt er Græsset en antologi av lyrikk skrevet for barn de siste 200 årene (dvs fram til 1980, da boka ble utgitt). Det var hvertfall nytt for meg at Hanna Winsnes også skrev dikt for barn...

Gerd Bjørhovde (red.) - Women of vision En antologi med tekster av kjente og mindre kjente kvinnlige engelskspråklige forfattere, som Erica Jong, Alice Walker og Maya Angelou, om aspekter ved kvinnerollen og kvinneliv. Gjennomført engelskpråklig bok, fascinerende nok utgitt på Det Norske Samlaget

Per Petterson - Månen over porten Jeg har faktisk ikke lest noe av Per Petterson, så da kan jo denne samlingen være et godt sted å starte. Personlige tekster om litteratur og leseopplevelser er en genre jeg har mye glede av.

Lisa Alther - Nærbilder Jeg har aldri hørt om hverken boka eller forfatteren, men i følge omslaget vakte den "stor og internasjonal oppmerksomhet" da den kom i 1975. Hovedpersonen ser ut til å prøve de fleste veier til lykke som var tigjengelig for en sørstatsjente på 69- og 70-tallet.

Cora Sandel . Kranes konditori Jeg leste boka tidligere i år, men denne tåler nok å leses igjen. Dessuten vil den ta seg bra ut i bokhylla ved siden av Alberte-serien fra forrige kasseringsrunde...

Fay Weldon - The life & loves of a she devil En moderne klassiker jeg hverken har lest eller sett -sannsyligheten for å gjort noe med det øker jo når boka er tilgjengelig.

Kvinner i nynorsk prosa En antologi med prosatekster skrevet på 18- og 1900-tallet. Samlingen inneholder også biografisk omtale av alle forfatterne samt en innledning om nynorsk kvinnelitteratur.

Jean Rhys - Voyage in the dark En roman om en ung vestindisk jentes fall from innocence i London rett før første verdenskrig, utgitt første gang i 1934.

Ekteskapet -drøm og virkelighet er noe så spesielt som en studiebok om ekteskap og samliv. Den er beregnet på studiesirkler på rundt 8 personer, . eks fire par , og hvert kapittel avsluttes med litteraturliste og spørsmål til diskusjon. Det garanteres imidlertid full utbytte også ved lesing på egen hånd, så jeg tenkte det var den perfekte forlovelsesgave til en venninne. Det virkelig store spørsmålet her er imidlertid dette: Hvem syntes dette var en velegnet bok for et bibliotek på videregående skole...?

Bøkene kommer!

2010-12-29T15:37:00.000+01:00

Det var dårlig med bøker under treet i år, derimot fikk jeg dette kortet. Jeg måtte tenke meg om et øyeblikk, før jeg innså sammenhengen -det betød selvfølgelig at jeg fikk det jeg ønsket meg: Bokabonnement fra Persephone -en overraskelsesbok i måneden fram til sommeren. Hurra!

Flytte, flytte...

2010-12-23T14:29:00.000+01:00

Vi kom i hus til jul! Alle kasser og esker og hyller og annet ræl av ymse slag er slept over plassen (en vennlig takk til Transport & logistikk (det selvfølglige flyttevalg) og Elektro, som sto for den fysiske flyttingen. Hurra for barnearbeid...) og inn på det nye biblioteket. Nå gjenstår bare fase to -rydding og organisering. Noe skal jo jeg også bruke juleferien til...

Men mer om det neste uke. Noen glimt fra flytteprosessen -til glede for alle som ikke har et bibliotek å flytte...

Now you see them...

...now you don't!

Mens vi venter på flere esker...

Så ryddig tror jeg aldri pulten min har vært...

Tomme hyller er heller ikke noe vanlig syn.

En riktig god og flyttefri jul til alle!

235 er ingen alder...

2010-12-16T10:18:00.000+01:00

Er ikke Google-logoen fin i dag? Den har pyntet seg i anledning Jane Austens fødselsdag. 235 år ville hun blitt i dag. Kanskje ikke noe mål i seg selv, men det er ikke så mange forunt å bli husket så lenge. Har du ikke gjort det før, så les en av bøkene hennes og finn ut hvorfor.

Vladimir Sorokin - Køen

2010-12-14T19:01:00.000+01:00

I Moskva en gang på 80-tallet står mange mennesker i kø. I enden av køen selges det noe, men det er litt uklart hva. Så man venter. Og venter. I timer og dager. Spiser og sover og krangler og blir kjent.

Jevnlige navneopprop, for å passe på at alle er der og holder sin plass i køen.

Når alle sover, prater ingen...

Hele denne boken er kun replikker. Ingen miljøskildring, ingen forklaringer, ingen hint om hvem som faktisk sier noe. Det er en krevende, men samtidig oså ganske lettlest (og da sikter jeg ikke bare til de blanke sidene når alle sover...) og underholdende form. Ikke minst er det en spennende skildring av den sovjetiske køkulturen og køen som sosialt system.

Leseforsetter 2011

2010-12-12T12:57:00.000+01:00

Det dukker opp leseforsetter for neste år i mange blogger for tiden, så jeg tekte jeg skulle henge meg på:

I 2011 skal jeg lese hva jeg vil, når jeg vil -og helst der jeg vil, jeg er veldig for lesing på utradisjonelle og uventede steder...

Jepp, det var det hele... Kanskje mer et manifest, egentlig. Erfaring tilsier at ethvert forsøk på å styre egen lesing, enten det handler om genre, forfatter eller bare et "nå skal jeg bare lese uleste bøker fra egen hylle"-prosjekt, veldig effektivt tar knekken på leselysten, og da er jo hensikten borte. Tross alt leser jeg for min egen del, fordi jeg har glede og interesse av det -hvorfor skal jeg da legge føringer som i verste fall gjør at jeg leser mindre og får dårlig samvittghet fordi jeg burde lese det og det.

Begrensninger på hvor mange bøker jeg kan kjøpe neste år hadde derimot vært en idé...

Et ørlite flytteprosjekt

2010-12-06T10:43:00.001+01:00

Etter et par måneders forsinkelse -med andre ord omtrent som beregnet -er de nye bibliotekslokalene klarert for inflytting. Så vi pakker og kasserer og kasserer og pakker og satser på at flyttelasset går i løpet av denne uka.

Her en eske, der en eske, esker overalt...

Våre nåværende lokaler har takvinduer som står på klem store deler av året, og fra tid til annen finner en fugl veien inn. Som regel får vi demgreit ut igjen, men det hender de rekker å legge igjen en liten hilsen.

Og enda flere kasser. Alle som har flyttet, kjenner viktigheten av å merke kassene godt. Det er ikke noe mindre viktig når man skal flytte et helt bibliotek.

Våre nye lokaler. Bildene er tatt for et par uker siden, den observante sjel ser kanskje at noe mangler...

Kontoret. Jeg vil gjerne nevne at jeg ikke har hatt noen innflytelse på fargevalget...

Fortsettelse følger...

Dobbel skuffelse

2010-12-05T20:12:00.001+01:00

Jeg har lest to bibliotekbøker den siste uka -og begge viste seg å bli nedturer...

En dramatisering av Karsten Alnæs' Trollbyen går for tiden på Oslo Nye Teater. Jeg så stykket for noen uker siden, og ville lese boka for å få svar på mye av det jeg syntes var uklart. Problemet var bare at det var ingen svar å få...

Det hele foregår i Kristianina tidlig på 1900-tallet, når Anna, et gudsord fra Sørlandet, kommer til byen og tar seg huspost mens hun leter etter broren som har forsvunnet. Hun er selvfølgelig så vakker at alle menn blir betatt av henne og vil hjelpe henne -brorens kamerater, sønnen i huset hvor hun tjener (overraskelse, overraskelse -han smeller henne på tjukka og hans mor blir sint..) og en av kongene i byens underverden, for å nevne noen. Det er særlig i forbindelse med sistnevnte at jeg savner en del svar -det er litt uklart både hvordan og hvorfor han kommer inn i historien og blir der; det antydes at det er en bakenforliggende grunn, men dette blir aldri utdypet eller klarlagt. Det samme med brorens forsvinning, det kommer etterhvert en slags løsning, men ingen oppklaring. Jeg blir frustrert av sånt...

Den andre innvendingen jeg har mot denne boka er fortellerstilen og språket. Selv om fortelleren tidlig indentifiserer seg selv som Annas sønn, er fortellerstilen veldig distansert. Det er lite dialog og lite tanker, jeg kommer ikke nærme nok personene til at de engasjerer meg -og fortelleren virker ikke særlig engasjert, han heller. Dessuten irriterer jeg meg grønn over den hyppige vekslingen mellom presens og preteritum -brukt med måte kan det være et godt virkemiddel, å skifte tid flere ganger på en side og midt i en setning er bare forstyrrende -samt merkelige uttrykk ("To mørke øyne løper henne i møte." Løpende øyne?? ) og enkelte selvmotsigelser.

Jeg ville så gjerne like denne boka -som femte generasjons Oslo-jente synes jeg Oslo-historie er spennende -og de avsnittene som handler om byen er interessante, særlig var det gøy å lese om Tivoli. Det holdt dessverre ikke, og etterhvert blir det hele så preget av såpeoperaintriger at det bare er håpet om at svarene jeg venter på skal dukke som som gjør at jeg fortsetter å lese -og de kommer aldri...

Ukas andre nedtur ble også valgt på gunn av noe jeg har sett i andre medier -denne gangen Discovery Channels dokumentarserie om klatrerne på Everest. Jeg har etterhver sett ganske mange episoder, ikke fordi jeg på noen måte er interessert i klatring, men fordi jeg ikke klarer å skjønne hva som driver dem (og et godt freak show er jo aldri å forakte). Påfallende mange av dem har fysiske begrensninger -amputerte kroppsdeler (gjerne minner fra tidigere forsøk), manglende organer eller annet snadder (en hadde kuldeastma og insisterte på at han skulle klare det uten oksygen), men betale titusenvis av doller for muligheten til å risikere liv og gjenværende lemmer for å få stå fem minutter på toppen av verden er tydeligvis meningen med livet. Jeg tror Everest er verdens største penisforlenger.

Nok om det, boka det er snakk om heter Himmelen over Everest og er skrevet av David Lagercrantz. Ifølge baksideteksten handler den om et uerfarent klatrelag fra et motehus og hvordan de "blir sittende fast i et piskende inferno av snø og kulde". Høres spennende ut, sant? Feil igjen... Det vil si, når de endelig har kommet seg langt nok opp til at probleme setter inn, begynner det å likne noe, men da har allerede over halve boka gått og jeg har bokas antatte (anti)helt, den fenomenale, men sære og sosialt mindre oppegående klateren og enstøingen Jacob Engler med sin dystre bardom og mørke hemmeligheter langt oppe i halsen. Dessuten stusser jeg veldig på at ekspedisjonens baseleirsjef har null klatreerfaring og ikke engang kan lese en værmelding, men det skal vel være med på å understreke hvor uprofesjonell ekspedisjonen er. Så vidt jeg kan skjønne (takk, Discovery) har forfatteren gode kunnskaper både om Everest og klatring generelt.

Her også er språket et stort irritasjonsmoment (om jeg blir mer pirkete mtp språk når selve historien ikke fenger, eller om historien fenger mindre fordi språket er dårlig, er et spørsmål på linje med det om høna og egget...). En del av de litt merkelige formuleringene må nok oversetteren ta skylden for, innimellom skriker det "svensk uttrykk orddrett oversatt til norsk" lange veier, og jeg aner en stygg tabbe her: "Hun hadde aldri vært sånn som broren Jörgen, som lage en morsom historie ut av hva det skulle være. Hun kunne snarere, hvertfall i uinspirerte øyeblikk, forstørre en god historie." Forfatteren skal også ha sin del av skylda, ikke minst har han en veldig hang til lange sammensatte setninger, hvor både to og tre ledd begynner med "og". Det føles veldig hesblesende og oppramsende, og ofte er det ikke særlig sammenheng mellom starten og slutten av setningen. Dessuten dukker det jevnlig opp svulstige avsnitt som sikkert er ment å være veldig dype, men som ender opp som pretensiøst og meningsløst svada -litt som å lese et intervju med Morten Harket.

Kanskje noe for Coelho-fans som ønsker seg litt mer action?

Seminarshopping

2010-12-03T21:37:00.000+01:00

Dagen har blitt tilbragt på moderskipet, også kjent som Bibliotekens hus. Litt fagseminar og mye gløgg, pepperkaker, mandariner, spekemat og sosial omgang, samt en tur på det myteomspunnede loftet, hvor man kan kjøpe billige bøker. Og det gjorde man jo...

Salam Pax - The Baghdad blog er blogginnlegg og dagboksnotater fra en ung irakisk mann, skrevet mellom september 2002 og juni 2003, da amerikanerne invaderte og Saddam falt. I følge et sitat på forsiden er Pax "the most famous and most mysterious blogger in the world". Jeg har aldri hørt om ham, men jeg leste ikke noe særlig blogger på den tiden heller.

Karin Jake - Historien om Barne-TV : Barndomsbilder 1960-2005 -akkurat det det står på omslaget, og med en dvd med en times høydepunkter fra favoritter som Pernille og mister Nelson, Portveien 2, Kroppen og Lekestue. Dette blir kos.

Bind 2 av Tove Janssons Mummitegneserier. Bind 1 er selvfølgelig for lengst i hus.

Alt dette, samt en cd hvor Kim Larsen synger barnesanger, ble mitt for 130 kroner. Flere sånne seminarer, takk...

Det vesle huset som ikke ble oversatt

2010-12-02T20:27:00.000+01:00

Laura Ingalls Wilder serie om det vesle huset var en favoritt da jeg var barn, hele serien ble lest jevnlig gjennom hele oppveksten (og et par ganger i voksen alder). Hun også har skrevet barnebok om mannens (Almazo Wilder) oppvekst, men den har jeg ikke lest.

I fjor vinter, mens jeg var syk og lå hjemme og så på dagtid-tv, dukket det opp to filmer om Lauras liv etter at bøkene slutter -Beyond the Prairie I og II. Tidligere i høst så jeg den igjen, og da begynte jeg å lure på hvilke kilder filmene var basert på. Litt effektiv søking avslørte en overraskelse -det fantes flere bøker i serien, men de var ikke oversatt til norsk. Little Town on the Prairie, Those Happy Golden Years og The First Four Years forteller om Lauras ungdomstid og utdannelse, lærerinnejobb og de første årene av ekteskapet med Almazo Wilder, og det er disse som er grunnlaget for den første filmen. Å lese "nye" bøker i serien etter så mange år var litt som å treffe gamle venner og få høre hva de har bedrevet siden sist; jeg koste meg stort med dem.

Den andre filmen må, så vidt jeg kan skjønne, være basert på brev Laura skrev til moren etter at hun, mannen og datteren dro fra South Dakota for å state et nytt liv i Missouri. Brevene er utgitt i samlingen On the way home, som jeg ikke ha lest -ennå...

Men det store spørsmålet er jo hvorfor de siste bøkene ikke ble oversatt og utgitt sammen med resten.

Vladimir Nabokov - Lolita

2010-11-29T21:37:00.000+01:00

Alle har hørt om Lolita. Om de ikke har noe forhold til boka, forbinder de likevel navnet med seksuelt bråmodne tenåringsjenter -eller Britney Spears. Det trodde jeg hvertfall, helt til jeg i en "Hva leser du nå"-samtale nevnte at jeg holdt på med Lolita og fikk til svar "Hva er det?". Og igjen var det tid for å stikke fingeren i jorda og messe "Mine kultursnobb-referanser er ikke alles referanser"...

Jeg har hvertfall lest Nabokovs klassiske roman Lolita, om den aldrende Humbert Humbert som forelsker seg i den unge Lolita og gifter seg med hennes mor for å være i nærheten av henne. Forrige gang jeg begynte på den kom jeg ikke så langt, men inspirert av Zadie Smiths essay om Nabokov i hennes essaysamling Changing my mind gjorde jeg et nytt og mer vellykket forsøk.

Dette var en av de mest ambivalente leseropplevelsene jeg har hatt. På den ene side er den veldig godt skrevet, og språket er en nytelse. På den annen side er det i bunn og grunn fortellingen om en pedofil mann og overgrepene han begår -å lese hans beskrivelser om hordan han planlegger å dope ned og voldta Lolita er ganske ubehagelig. Jeg kan skjønne hvorfor dette er en gjenganger på "Bøker å lese før du dør"-listene, men det er ikke en bok jeg ukritisk vil anbefale til hvem som helst.

Margaret Skjelbred

2010-11-24T14:37:00.001+01:00

Det er jo ingen ende på alle nær-forfatter-opplevelsene mine i høst... I går (se -for en gangs skyld er jeg faktisk rask med å blogge om det også) stilte Margaret Skjelbred opp på mitt lokale folkebibliotek for å fortelle som fjorårets bok Mors bok, og litt om forfatterskapet sitt generelt.

Jeg oppdaget henne da jeg fikk Lerkehjerter til jul da den kom i 1997 og elsket den. Siden har jeg, med noen få unntak, lest det meste hun har kommet med for voksne, både romaner og dikt, og prakket det på (unnskyld -formidlet det til) både kjente (hun har slått an i tre generasjoner i min familie) og ukjente (et bibliotekar-privilegium). Kort sagt, det var bare å kle seg mot kulda og rusle de to kvartalene bort til biblioteket og slå meg sammen med de øvrige noenogtyve kvinnene -jeg var yngst med klar margin -og to(!) mennene som hadde kommet med samme mål.

Skjelbred holdt det gående i en god time helt uten manus -"Jeg snakker som jeg skriver -etter innfallsmetoden -og snakket underholdende og interessant om Mors bok, Gulldronning, perledronning og Andrea D, litt om trilogien som Lerkehjerter er første del av og litt om dikt. Hun leste også opp et par av sine egne dikt, deriblandt et som handler om to av hovedpersonene i Lerkehjerter (romanen er basert på diktsamlingen Ved Jakobs løe) og fanger opp veldig mye av handlingen og stemningen i boka, så plutselig satt jeg der med tårer i øynene. Sentimental og lettrørt -jeg? Aldri...

Skriveprosessen var også et emne hun var innom, med et godt og visuelt bilde på skrivesperre og inspirasjon. Når inspirasjonen var til stedet ble kontorstolen som en magnet, mens når skrivesperren satte inn ble den en motpol som støtte henne vekk så hun måtte gjøre andre ting -"av og til må jeg nesten vaske vinduer, men da er det virkelig ille"... Dessuten sa hun at når inspirasjonen kom, kom den plutselig og uten forvarsel -et par setninger ut av det blå og så skjønte hun at hun hadde begynt på en roman. Til slutt fortalte hun en del om boka hun skriver på nå -overraskende mye, jeg har ofte inntrykk av at forfattere knapt vil innrømme at de holder på med noe, men vi fikk både vite en del om innholdet og den planlagte tittelen -"Du skal elske lyset". Jeg gleder meg!

Siden jeg først var på biblioteket, måtte jeg jo -til tross for alle planene om at jeg ikke skulle låne noe -gresse litt (jepp, det er den faglige termen) i hyllene før jeg gikk hjem. Men 5 bøker er jo ingenting, jeg har jo ikke noe ulest liggende hjemme fra før av, og ikke ligger det fire bøker med navnet mitt på og venter på Posten... Det blir neppe rundvask til jul i år heller -man kan ikke få tid til alt...

Johan Harstad på Litteraturhuset

2010-11-22T18:07:00.001+01:00

Den berømmelige ketchup-effekten slår til igjen -da jeg, etter tre år med "Det burde jeg...", endelig kom meg på litteraturhuset, tok det bare to måneder før jeg vendte tilbake. Når Johan Harstad stiller for å prate om sitt nye skuespill Osv., må man jo kjenne sin besøkelsestid.

Vi toget inn, vi satte oss forventningfulle ned -og skjønte ingenting da en dame gikk opp på podiet og beynte å lese noe som hørtes mistenkelig ut som lyrikk. Etterpå fikk vi høre at Litteraturhuset stadig har sånne "poesi-stunt", hvor de uten forvarsel utsetter et intetanende publikum for moderne lyrikk. I utgangspunktet et tiltak jeg er veldig for, men jeg hadde satt pris på å få vite hva det var da det skjedde, ikke etterpå. Hvis hun haddeåpnet med å si "Jeg er Cecilie Løveid og skal lese fra min nyeste diktsamling" kunne jeg konsentret meg om å høre på henne og få litt mer ut av det, i stedet for å sitte og lure: "Hvem er dette? Hva er dette? Er det utdrag fra stykket? Det høres jo ikke veldig Harstad'sk ut? Kanskje det kan relateres til stykket? Hvordan da, i så fall? Er jeg dum som ikke skjønner sammenhengen? Har hun aldri lært å snakke i mikrofon? Det var da i dag? Vi har ikke gått feil?" osv osv... Et hint om at det var en litterær oppvarming hadde vært en stor fordel...

Så innfant hovedpersonen seg. og snakket med John Erik Riley om stykket og om å skrive om krig. Som alltid var det spennende å høre forfatteren snakke om skriveprossessen, hva han hadde tenkt underveis, hvordan personene hadde utviklet seg i forhold til hva han egentlig hadde sett for seg, og ikke minst om en eventuell oppsetning av stykket. Kanskje neste år? Vær så snill...?

Kveldens annen del var en paneldebatt, ledet av Harstad og bestående av (sakset direkte fra Litteratuhusets nettside) krigsreporter Sigurd Falkenberg Mikkelsen, menneskerettighetsforsker Cecilie Hellestveit, psykiater og ekspert på krigstraumer Jone Schancke Olsen og feltprest Tor Arne Berntsen, som alle har bred erfaring og kunnskap om mennesker i krig. Sammen forsøker de å svare på noen av de mange spørsmålene Harstad selv stilte seg under arbeidet med stykket. De hadde mye interessant å komme med, men jeg hade nok ønsket at de hadde knyttet det mer konkret opp til stykket, det ble mer en generell safunnsdebatt enn en litterært forankret debatt. Dessuten skled det litt ut, Johan Harstad blir neppe hyret som ordstyrer i paneldebatt med det første. Samtidig er det jo befriende at debattantene for en gangs skyld får lov til å fullføre et resonnement...

Kvelden store spørsmål var likevel: Hvordan fikk noen det for seg at dette var et arrangement velegnet å ta med en baby på? Og, når nevnte baby ble urolig, prøve å underholde den med en rangle? I et rom fullt av folk som sitter stille og lytter til en samtale?

Et lydbokspørsmål

2010-11-12T15:12:00.000+01:00

Jeg sitter her med lydbokutgaven av Erlend Loes Muleum. For de som ikke kjenner til boka, er den skrevet i dagboksform, og jeg-personen er en tenåringsjente. Det er Loe selv som leser, og det første som slår meg er at det må da være veldig distraherende og forstyrrende? Jeg liker generalt ikke lydbøker (rent personlig, altså, prinsipielt synes jeg det er strålende), blant annet fordi jeg så lett henger meg opp i og blir irritert av oppleserens tonefall, uttale osv (i tillegg til at jeg leser så mye raskere selv og derfor blir veldig utålmodig veldig fort) -det kommer rett og slett i veien for bokopplevelsen. Å høre en mann lese en jentefortellerstemme hadde drevet meg til vanvidd nokså umiddelbart, og jeg ville slitt med å se for meg hovedpersonen som noe annet enn mannlig. Men det er kanskje bare jeg som er rar?

Ungdomsbokgilde

2010-11-04T11:16:00.002+01:00

"Dette skal jeg blogge om!" tenker jeg entusiastisk, og før jeg får snudd meg har det gått to uker og blogginnlegget er fortsatt bare en vakker tanke. Godt jeg ikke har nyhetsblogg, det hadde blitt traurige saker...

Åkkesom, for to uker siden var jeg hvertfall i Drammen på ungdomsbokgilde, en nyttig affære for de av oss som jobber med ungdom og bøker og ikke nødvendigvis leser så mye ungdomsbøker som man burde. Her har nenlig oppegående mennesker lest masse ungdomsbøker for oss, og så forteller de hva bøkene handler om, hvem de passer for og om de er bra eller ikke. Jeg noterer stikkord, plusser og minuser, og så reiser jeg tilbake til jobben med en ferdig liste over bøker vi bør ha. Fabelaktig. På bildet presenterer Stig Elvis Furset nynorsksatiren Når ein først skal skyte nokon av Arnfinn Kolerud. Den sto allerede på leselisten min -vi hadde jo et vellykket førstetreff tidligere i år.

I tillegg til bokpresentasjonene, fikk vi også et par foredrag i løpet av dagen. Forfatter Kjetil Johnsen, som blandt annet står bak seriene Tusen biter og Den 4. parallell snakket om ungdom og leselyst og -motivasjon. Hovedbudskapet hans var at det viktigste er at de leser, ikke hva de leser, og at bøkene må være lett tilgjengelige både i forhold til innhold, språk og lay-out. Som livslang lesehest og bokelsker som sannsynligvis leste tykkere bøker før jeg begynte på skolen enn det en del av elevene mine gjør i dag, har jeg litt godt av å bli minnet om at ikke alle ser på det å lese som en lykke på jord. I prinsippet er jeg enig i at det viktigste er at de leser, men det burde da være mulig å få tilgjengelige, lettleste bøker som også har godt språk og en handling som ikke trenger å hente virkemidler og intriger fra såpeoperastilen?

Anne Horn, forlagssjef i Omipax, holdt et litt i overkant ustrukturert, men interessant innlegg om utgiversiden, om kriterier for utgivelse, arbeidsprosessen og om tabuer i ungdomslitteraturen. Dessuten nevnte hun et av sine største kupp som forlegger -Muldvarpen som ville vite hvem som hadde bærsjet på hodet dens, som Bokklubben ikke ville ta inn ("Den passer nok ikke for våre foreldre") -og den ikke fullt så gode vurderingen da hun takket nei til Harry Potter...

Dagen forøvrig:

*Hvorfor faller høstens så langt kaldeste dag på den morgenen jeg skal ha toget og toget er 40 minutter forsinket?

*Ros til arrangøren: Vi var mange som kom for sent (se forrige punkt) og i stedet for at alle fikk vandre inn og forstyrre arrangementet, låste de døren og slapp alle inn når det var naturlig å ta en pause. Her har mange mye å lære...

*Ris til arrangøren: Skal jeg sitte på seminar en hel dag, ønsker jeg meg et bord hvor jeg kan ha skriveblokk, tekopp, pastilleske osv. Å sitte med blokken i fanget mens man prøver å ta notater en hel dag er hverken behagelig eller praktisk, og å ha drikke stående på gulvet mellom alles føtter og vesker er et sjansespill jeg pleier å unngå. Dempet belysning er heller ikke noe sjakktrekk...

*God lunsj med gamle kjente.

*Asiabutikken som ligger strategisk mellom teateret og togstasjonen var åpen, og mystiske varer ble med meg hjem...

Og helt til slutt -er jeg den eneste som, når jeg befinner meg på møter og seminarer med bibliotekarer og andre bokmennesker, alltid får påtrengende lyst til å få alle til å fortelle hvilken bok de har i veska? Jeg tar det jo for gitt at alle er like lesende som meg og aldri drar på tur uten lesestoff... (Min medbrakte var forøvrig Kathryn Stocketts The help, som jeg fikk lest mye i -ikke minst fordi jeg bare måtte en tur innom Indiska, mistet et tog og fikk en ekstra times ventetid...)

Birgithe og Leselyst var også i Drammen (og var mye raskere enn meg til å blogge om det...).

Tillegg! Det var voldsomt så sløv man var da... Jeg har jo glemt et av innslagene, som jeg faktisk hadde store planer om å mene litt om. Dagen med nemlig avsluttet med at Stein Erik Lunde leste fra sin bok om Bob Dylan, fra Gyldendals Ikon-serie. Poenget med Ikon-biografiene er at de skrives av noen som selv på en eller annen måte har et forhold til den biograferte. Jeg har ikke lest noen av dem , men har lurt litt på konseptet -er det egentlig så interessant hva slags forhold ofte-ikke-så-veldig-kjente mennesker har til mer kjente mennesker, særlig hvis det skal fungere som en biografi? Etter å ha hørt denne opplesningen, er min umiddelbare svar nei. For meg var det hvertfall nokså uspennende å høre om den gangen Lunde ikke møtte Bob Dylan på en bensinstasjon, eller hvordan han og vennene hans satt og hørte på Dylan, før jeg i det hele tatt var født. Hvilket bringer meg til neste innvending mot denne serien. Den er, så vidt jeg kan skjønne, rettet mot yngre ungdom, men hvor mange 12-14-åringer er interessert i å lese om Bob Dylan, prinsesse Diana og Marilyn Monroe, ispedd personlige historier skrevet av foreldregenerasjonen? Eli har skrevet om hvorfor hun syntes boken om Astrid Lingren er problematisk, jeg bolir ikke mer overbevist om at denne serien er en god idé av å lese det...

Lisa Genova - Still Alice

2010-10-27T03:00:00.000+02:00

Still Alice ble kjøpt og lest ene og alene grunnet bloggomtaler -etter å ha sett den hyllet på tre språk fra begge sider av havet innså jeg at denne kunne jeg ikke gå glipp av. Faren var selvfølelig at forventningene ble så høye at det var uungåelig å bli skuffet -men det ble jeg ikke. Den er faktisk så fantastisk som alle skal ha det til.

Harvard-professor Alice er bare 50 år gammel når hun begynner å glemme.Først bare uskyldige småting som mobillader og nøkler, men når hun plutselig ikke husker veien hjem, innser hun at et legebesøk kan være lurt. Hun er likevel ikke forberedt på diagnosen -Alzheimer.

Skildringen av hvordan Alices sykdom utvikler seg, er imponerende. Synsvinkelen ligger hos Alice, og med unntak av noen legebesøk, blir ikke sykdomsforløpet forklart, det bare vises gjennom Alices tanker, oppførsel og oppfatninger -et stjerneeksempel på showing, not telling. Forfatteren har doktorgrad i neurovitenskap (med forbehold om at det er den korrekte norske tittelen -etter litt for mange år med amerikanske sykehusserier har jeg snart mer kontroll på amerikanske medisinske titler enn norske) og jobber for den amerikanske Alzheimer-foreningen, så jeg regner med at det meste i boka er svært virkelighetsnært. Hun har forøvrig et nydelig skjønnlitterært språk, og faller ikke noen av "akademikre-skriver-om-faget-sitt"-fellene.

Jeg har lest andre anmeldelser, blandt annet hos Bokhora, som ble til dels ganske rasende på Alices ektemann og hans oppførsel. Selv synes jeg han framsto som befriende menneskelig -de færreste blir til helgener selv om deres nærmeste blir alvorlig syke, og jeg synes det er en styrke ved boka at den også viser det.

Fortellingen er gaske hjerteskjærende -er du av typen som lett gråter av bøker, er det ikke sikkert du vil lese denne på bussen....

Oppsamlingsheat 3

2010-10-25T09:24:00.003+02:00

Dave Eggers' Alle de ville tingene er basert på Maurice Sendaks klassiske billedbok Where the wild things are/Til huttetuenes land, og på filmversjonen som kom sist vinter. Jeg fikk ikke sett filmen, som fikk fantastisk omtale, men jeg hadde stor tro på boka. I følge omslaget er det "En roman for alle aldre", og jeg tror kanskje det er noe av problemet -det er veldig uklart hvem målgruppen egentlig er. Hovedpersonen Max er 7 år, og i likhet med i blledbpken løper han rundt i ulvedrakt og gjør ugang, før han havner i de villes nokså absurde land og utnevner seg til deres konge. Derfra er historien mest rare dyr og voldsomme og/eller meningsløse handlinger, som nok gjør seg bedre på film. For meg blir dette altfor barnslig og uinteressant, men samtidig er boka for lang og avansert til å være en barnebok, og å få tenåringer til å lese en bok med 7 år gammel hovedperson blir neppe så enkelt. Jeg er ganske overbevist om at dette er et av "se filmen, dropp boka"-tilfellene (med den originale billedboka er jo alltid verdt å få med seg).

Memoirs of a woman of pleasure (også kjent som Fanny Hill) av John Cleland er en erotisk klassisker. Den kom ut i 1748, skapte stor skandale og ble faktisk ikke publisert lovlig før i 1970. Fanny Hill er vakker og foreldreløs og ender som prostituert i London. Plottet er ikke så avansert, det var vel andre ting som var viktigere -Cleland skrev boka mens han satt i gjeldsfengsel og visste vel hva som solgte best... Boka er full av litterære referanser (takk til min annoterte utgave som viste meg dem), men ikke særlig sjokkerende lenger og alt i alt syntes jeg egentlig det ble ganske kjedelig. Les heller Erica Jongs feminist-versjon Fanny -mindre sex, men adskillig mer fart i både hovedperson og plott.

Talent, sjarm og en ikke ubetydelig mengde glitter sender Selwyn fra små scener i etterkrigstidens England til USAs voksende stjernehimmel i Laurie Grahams Mr. Starlight. Med på lasset som pianist er storebror Cled, som er den som forteller historien -ikke fullt så innsiktfullt og objektivt som han tror...Britisk humor, amerikansk historie og intelligent underholdningslitteratur -anbefales!

Forfatterbesøk -Bjarte Breiteig

2010-10-23T03:06:00.002+02:00

Forfatter Bjarte Breiteig besøkte nylig skolen i regi av Den kulturelle skolesekken, for å snakke om noveller og skriving, så jeg benyttet selvfølgelig anledingen og snek meg med.

Breiteig har gitt ut novellesamlingene Fantomsmerter, Surrogater og Folk har begynt å banke på -og jeg har ikke lest noen av dem. Jeg har aldri vært så begeistret for å lese noveller -de er jo så korte, så snart man begynner å komme inn i menneskene og historiene, er de over. Dessuten er jeg sikkert ikke den eneste som har hatt norsklærere som har snakket i det vide og det brede om symbolikk i noveller og hvordan -nettopp fordi de er så korte -hvert eneste ord betyr noe. Resultatet er selvfølgelig at man ikke klarer å nyte novellene, for man er for oppptatt av å tenke på hva de betyr (på samme måte har også mange gode lyrikkopplevelser har også blitt ødelagt av tolkningshissige norsklærere). Jeg blir derfor lykkelig av å høre en novelleforfatter fortelle en skoleklasse at de ikke skal tolke for mye -alt trenger faktisk ikke ha en skjult mening. Han fortalte om hvordan novellene hans var blitt overtolket, og om lesere som kom og spurte om betydningen av f. eks en sykkel i en av novellen hans -"Men det er jo bare en sykkel..." In your face, norsklærere! *skadefro latter*

Breiteig fortalte også om hvordan han skriver -jeg synes alltid det like spennende å høre forfattere snakke om skriveprossessen sin, det er så mange forskjellige metoder. Han fortalte hvordan han kan begynne med en enkelt episode, skrive et novelleutkast og så skrive det om 30-40 ganger, før han ender med en ferdig novelle som ikke nødvendigvis har noe særlig med utgangspunktet å gjøre. Han antydet også at med denne skrivemetoden vil han neppe skrive romaner...

Dessuten leste han novellen Der nede sørger de ikke og snakket om hvordan det er å være forfatter på heltid -og hvordan han begynte å skrive da han var student med kjærlighetssorg og satt oppe om natta og skrev dikt...

Jeg synes det var spennende og interessant å høre på, og det virket som om han fenget og engasjerte elevene også -ingen liten prestasjon, vi snakker tross alt om 16-åringer. Dessuten var han en hyggelig fyr, som tilbød seg å utstyre biblioteket med bøkene hans om vi ikke hadde dem (det har vi -en av dem ble til og med lånt ut -til en elev -etterpå). (Dessuten var han- i en helt ulitterær fornote -ganske kjekk og veltrent i tettsittende t-skjorte, sannsynligvis til stor glede for en del tenåringsjenter på skolene han har besøk. Jeg er selvfølgelig altfor profesjonell til å la meg distrahere av sånt.)

Vaskeseddelen

2010-10-22T11:12:00.001+02:00

Vaskeseddelen -for de uinvidde den nokså ulogiske betegnelsen på baksideteksten -er i mine øyne det viktigste på omslaget -ofte er det den som avgjør om boka blir kjøpt/lånt eller ikke. Den bør gi et visst innsikt i hva boka handler om, uten å avsløre for mye. På en bok jeg leste nylig, inntraff katastrofen som ble nevnt først i siste kapittel, og var heller ikke så betydningsfull som det hørtes ut som.

For meg er vaskeseddelen også et viktig arbeidsredskap. Er jeg heldig, kan det å lese vaskeseddelen på en ny bok være nok til at jeg kan kjenne den igjen ut fra andres beskrivelser (alle bibliotekarer kjenner jo til låneren som er ute etter en bok h*n hverken husker tittel eller forfatter på, men har en vag anelse om hva den handler om), formidle den i passende situasjoner og plassere den i en nyttig særemne-kategori (og jada, jeg vet at det ikke heter særemne lenger...).

Midt i bunken av kulturfondsbøker til katalogisering fant jeg Audun Mortensens Roman (Ja, bokas tittel er Roman). Omslagsbildet av en hårete mann med badebukse og bok vekket ikke min interesse, ei heller vaskeseddel -før siste setning:

Øynene - la meg nå se. Høy fothvelving. Ingen tilstopninger i nese og svelg. Håret luftig, mørkebrunt, glansfullt. Har sine egne, pivate vitser, bytter for eksempel om på forbokstavene i navnene på sine lærere. Er litt drømmende. Kniser ganske ofte. behagelig stemme. Behandler bøkene sine aldeles nydelig.

At forholdet til bøker anses så viktig i beskrivelsen av en person, er jo særdeles lovende. Den ene setningen kan være nok til å overbevise meg om å lese den boka -litteratur om litteratur, enten det er sakprosa eller skjønnlitteratur står høyt i kurs.

(Den skuffende enden på historien er at jeg, under leting etter bildet, også fant forlagets omtale av boka og innså at jeg har hørt om boka før. Det er en slags formlek med Nabokovs Lolita, som jeg holder på å lese og neppe har noe ønske om å lese flere versjoner av. Hvilket forsåvidt bringer meg tilbake til føste avsnitt -jeg vil ha vaskesedler som sier litt om innholdet i boka og hvordan bok det er...)

Lisa Lynch - The c-word

2010-10-21T15:14:00.001+02:00

I kategorien "Genrer jeg egentlig ikke liker" presenteres i dag virkelighetsfortellinger om sykdom og død, eller, som jeg en smule respektløst kaller dem, "Private lidelseshistorier". Dere vet, hvor enten folk som er eller har vært alvorlig syke bretter ut om sin sykdomsreise (og gjerne om hordan det har gitt dem et rikere liv og gjort dem til bedre mennesker) eller etterlatte (gjerne foreldre eller ektefelle) forteller om sine kjæres tapre lidelser og enestående personlighet (og demonstrerer hvor uttrykket om at de beste dør unge kommer fra).

Som de fleste kanskje skjønner -disse bøkene framkaller en mindre sjarmerende side ved meg, og jeg blir spydig og kynisk og ufølsom. Jeg har flere problemer med dem, og de fleste bunner i nettopp dette at de er skrevet av noen som står den syke veldig nær. For det første blir det litt for nært og klamt og privat, jeg føler meg som en invaderende kikker som snoker i ting jeg ikke har noe med. For det andre er det er beklagelig faktum at mange av dem ikke er spesielt godt skrevet, hverken språklig eller komposisjonsmessig. Det hender jeg tenker at forlaget burde forslått en ghost writer, som i det minste kunne bidratt med litt struktur og skrivetips. Nå sier mange som skriver sånne bøker som sier at "Jeg tenkte overhodet ikke utgivelse da jeg skrev, jeg skrev kun for min egen del, det var terapi for meg", og den kritiske delen av meg tenker at nettopp derfor kunne en bearbeidingsrunde med en profesjonell skribent før den publiseres for alle vært en fordel. For det tredje -som alle som i likhet med meg er mer enn en anelse kyniske vet -vanlige historier om vanlige mennesker man ikke kjenner er faktisk ikke så veldig interessante...

Det at disse fortellingene er så personlige og følelsesladede og virkelige, gjør det også vanskelig å mene noe om dem. Man skal bli rørt og grepet, hvs ikke er man et dårlig menneske (jeg er sikker på at flere har tenkt sitt om meg ved lesing av de første avsnittene i dette innlegget, og jeg har vært i tvil om jeg skulle tørre å publisere det -man vil jo helst framstille seg selv i et så godt lys som mulig) med et hjerte av stein. Man skal hvertfall ikke begynne å pirke i formelle ting som språk og struktur -det er visst direkte ufint å stille sånne krav når folk forteller så private historer. Men når de private historiene utgis som bøker, må det jo være lov å vurdere dem som bøker?

Når jeg nå sier at jeg har sluttet å lese sånne bøker, kommer det neppe som en overraskelse... Men jeg har et unntak å presentere -historien til en britisk kvinne som fikk brystkreft bare 28 år gammel.

Da Lisa Lynch fikk kreftdiagnosen for to år siden, startet hun bloggen Alrigt tit -om the frustrating, life-altering and sheer bloody pain-in-the-arse inconvenience of getting breast cancer at 28. -og i vår kom bokversjonen. Lynch skriver godt (som journalist har hun jo et godt utgangspunkt i så måte) og underholdende og ikke minst usentimentalt, ærlig og med store doser selvironi. Her er oppturer og nedturer, store livsendrende hendelser og de små detaljene som likevel er så viktige der og da -hva man gjør når øyevippene faller av dagen før årets store sosiale begivenhet, for eksempel -uten at det tipper over i det klamme og for private. Jeg ler mer enn jeg gråter av denne boka, selv når det er de dårlige dagene som står i fokus. Innimellom føler jeg meg nesten som er dårlig menneske fordi jeg ler, men det er ikke en lettvindt og overfladisk bok -det er bare en undertone av svart humor og selvironi som går rett hjem hos meg.

Lynch tar dessuten et oppgjør med noe av det som virkelig irriterer meg i denne genren -alle som påstår at sykdommen er det beste som har hendt dem og de ville aldri vært den foruten, det har gort dem til et bedre menneske blablabla. Jeg har aldri helt trodd på det... Hun skriver:

Am I a better person as a result of having cancer? Do I have a new-found gratitude for each dawn? Have I uncovered a cosmic significance of all this? No. I don't have a new appreciation for for the scent of a rose or the taste of champagne or the beauty of a discarded newspapertumling along a windy Soho pavement. ancer may have made me many things, but spiritually enlightened ain't one of them. Zen and the art of cancer this is not.

[...]of ourse I've changed as a result of having breast cancer, and a number of pleasant things have undoubtedly come along as a consequence -but with or withouth the Bullshit, I'd have got there eventually. Cancer was just the catalyst, is all. It ust got me there faster. And, like taking the Heathrow Express instead of the tube, it cost me a fair bit more, too.

Oppsamlingsheat 2

2010-10-20T00:04:00.001+02:00

Anna Jørgensdotters Bergets döttrar følger livet fem søsken fra Sandviken i midt-Sverige gjennom 2. verdenskrig, og noen måneder i 1958. Jeg har selvfølgelig lest mye om Norge under krigen, men dagliglivet i distrikts-Sverige i denne perioden har jeg egentlig aldri tenkt over, og det var interessant å se den siden av historien. Bredt anlagte historier, med samfunnsutvikling og historie som bakteppe for vanlige menneskers liv, slår ofte an hos meg, og denne er sånn sett intet unntak. Men jeg har en sterk innvending -må alt være så dystert og trist? Kan ikke hovedpersonene få lov til å være glade og oppleve at verden går deres vei en gang i blandt? Jeg får nesten litt Amalie Skram-assosiasjoner innimellom...

I Gammel krone for en ny tid fortsetter Richard Herrmann sin vandring gjennom britisk historie omtrent der Victoria sluttet og tar for seg statsministre, kongelige og andre innflytelsesrike personer og hendelser gjennom 1900-tallet i kjent stil.Det siste kapittelet som omhandler samtiden og davrende statsminister Margaret Tatcher er unektelig litt utdatert som aktuell politisk analyse, men som tidsbilde føyer det seg pent til resten.

Ruth Adams britiske kvinnehistorie A woman's place 1910-1975 dekker mye av den samme perioen som Herrmann, men med fokus på kvinnen i gata -kampen for stemmerett, krigsarbeid, ekteskapsforventninger og kvinnefrigjøring. Veldig interessant, og ikke for vanskelig tilgjengelig.

For sikkerhets skyld

2010-10-17T18:30:00.004+02:00

Det er tross alt viktig å til enhver tid ha et variert utvalg uleste bøker i huset, i tilfelle sykdom/flom/strømbrudd/papirmangel, så at jeg kom hjem med to nye bøker i forrige uke, er bare fornuftig kriseplanlegging.

Jane Austen: A biography av Elizabeth Jenkins ble utgitt første gang i 1938 (denne utgaven fra 1996 fant jeg i en tilbudskurv på et antikvariat), og på forsiden står det et sitat: "Elizabeth Jenkins' life of Jane Austen... was first published at a time where biographers were content to let writers be writers, unlike today when the purpose is to unearth sexual skeletons..." En forfatterbiografi som faktisk er mest opptatt av forfattergjerningen høres lovende ut -og kombinert med A truth universally acknowledged: 33 great writers on why we read Jane Austen, som jeg kjøpte i vår og ikke har fått lest ennå (samt diverse dvder son tåler nok en reprise), kan det bli en fin Austen-høst.

Laurie Graham ble tilfeldigvis med meg hjem etter bokmessen i Göteborg for noen år siden, og igjen etter sommerens ferie. Begge møtene har vært svært vellykkede, så da hun dukket opp på tilbud så jeg ingen grunn til å ikke vedlikeholde forholdet. The importance of being Kennedys handler om Nora, som er barnepike i Kennedy-klanen, fra 1917, så jeg regner med et skjønnlitterært innblikk i amerikansk politisk historie.

Et nytt handlenett og en tekstmappe fra Samlaget har også kommet i hus. Kristin fra bokmerker.org var nemlig generøs nok til å dele lageret sitt med meg og noen andre heldige bloggere. Nettet har påtrykt en side fra Tonje Glimmerdal (Maria Parr) -pluss et halvt ord nederst i hjørnet på baksiden, mens mappen har et utdrag fra Jon Fosses Andvake preget inn i pappen -lekkert!

Att-ljod frå skuggheimen

2010-10-10T13:16:00.001+02:00

I min fars hus er det mange bøker. En av de mer spesielle er Att-ljod frå skuggheimen av Hans Henrik Holm. Wikipedia forteller at

Hans Henrik Holm (født 18. januar 1896, død 27. september 1980) var en norsk lyriker, mest kjent for et lyrisk «folkeepos» i en arkaisk dialekt.
Hovedverket, Folkeeposet som utkom 1933-1971 i sju bind, er i følge Willy Dahls Nytt norsk forfatterleksikon «bygget over mytologisk og folkloristisk stoff, og gitt [det] en språkform så bundet til arkaisk telemarks- og setesdalsmål [slik] at det vanskelig kan leses uten filologiske kommentarer.»
Dahl skriver videre at «De fleste sakkyndige innen folkeminne og språkvitenskap er enige om at stoffinnsamlingen er en svært verdifull innsats, men den litterære vurderingen er splittet mellom full anerkjennelse av Holm som en av Norges store, nasjonale diktere og fullstendig avvisning».

Jeg skjønner jo at det ikke er noe mål for alle å være mest mulig kommersiell og allment tilgjengelig, men å bruke livet ditt på å skrive et monumentalt verk som ingen kan lese, med mindre de er like språknerd som deg selv?

Du, Gjyvi, gjev som verje-dîs
meg betre livd enn presten vís,
bak ditt bjarte blakse-hår
all natte-løyndi djup eg trår.
Sýd kópa under fossefall
av alve-vón i gjøyva kald?
Gjev ho med sitt kvervel-gjyv
for spán i myrke draumer lýv?

Stor, nasjonal dikter eller sær nerd? Hvertfall mest for spesielt interesserte...

Oppsamlingsheat 1

2010-10-07T14:18:00.000+02:00

Å blogge bøker med en gang de er ferdigleste, har aldri ligget for meg, men i det siste har det hopet seg veldig opp. I håp om å komme litt a jour etterhvert, går jeg for et par oppsamlingsheat...

Ian McEwan - Enduring love

En varmluftballong sliter seg en engelsk sommerdag, og en gruppe menn prøver å holde den nede. En av dem dør i forsøket, og for to av de andre endrer liver seg dramatisk. Jed Perry blir besatt av Joe Rose, han overøser ham med oppmerksomhet, brev og telefoner og sitter utenfor huset hans i timesvis. Joe drives bokstavelig talt nesten til vanvidd av dette og han begynner å tvile på alt som betyr noe for ham, inkludert forholdet til kona Clarissa og sin egen klippefaste tro på vitenskapen og rasjonaliteten.

Denne boka ga meg frysninger. Synsvinkelen ligger hos Joe, og skildringen av hvordan han blir mer og mer opptatt av og preget av sin forfølger, er mesterlig. Språklig er McEwan som alltid en nytelse, og avlutningen hadde hvertfall ikke jeg klart å gjette meg fram til. Dessuten liker jeg bøker som får meg til å klikke meg inn på wikipedia etterpå -og særlig når alt viser seg å stemme...

Jo Brand - Look back in hunger

Jo Brand er en av mine absolutte favoritt-komikere, og da jeg oppdaget at hun hadde utgitt en selvbiografi, tok et ikke mangte dager før den lå i postkassen min. Stemmen hennes er veldig tydelig i boka, i den grad at jeg nesten skulle ønske jeg hadde kjøpt den som lydbok. Boka er innimellom veldig morsom, men dessverre ikke ofte nok. Dette er nemlig en biografi av den typen som utelukkende er interessant i lys av hvem personen har blitt -Brands oppvekst og ungdomstid er rett og slett ikke spesiell nok i seg selv til å bli en spennende bok. Det blir litt for mange litt poengløse anekdoter og nesten-dramatikk. Den mest spennende delen kommer når stand up-karrieren hennes så smått begynner å ta form -men det er bare de siste 30 sidene. I det minste lover det godt for bind to...

Ingvar Ambjørnsen - Opp Oridongo

Ulf Vågsvik har flyktet fra Oslo og til en liten nordvestlandsøy (som har 1043 innbyggere og buss to ganger i timen -ja særlig...) hvor han har flyttet inn hos Berit, som han deler kjøkkenbord og fra tid til annen seng med. Han er en Mann Med En Fortid, med en litt usunn interesse for Berits adøde ektemann og med stadige referanser til den gangen har seilte opp elven Oridongo. Og sånn går nu dagan...

Ambjørnsen kan jo absolutt skrive, språket flyter bra med mange fine formuleringer lagt i munnen til Ulf. Men historien blir litt ensformig og kjedelig, jeg tar meg i å skumme flere sider fordi tankene til Ulf rett og slett ikke er så interessante. Det går mye i samme tralten og er tidvis nokså irriterende. Den ytre handlingen tar seg litt opp etterhvert, men det hjelper ikke. Dessuten blir jeg litt snurt over bøker som stadig hinter og antyder, men aldri kommer med noe skikkelig svar...

Josie Lloyd & Emlyn Reed - Love lives

Jeg pleide å like bøkene til ekteparet Lloyd/Reed.Om det er de eller jeg som har endet seg, skal være usagt, men denne boka ga et vakkert vennskap en solid knute på tråden. Dette er forutsigbart og klisjéfylt og overtydelig -selvfølgelig hater de hverandre ved første møte, selvfølgelig bærer han på en dyp sorg ingen kan trenge gjennom før hun dukker opp, selvfølgelig er han alt hun ikke visste at hun savnet, selvfølgelig er sexen hinsides alt noen av dem har opplevd før ogsåvidere ogsåvidere. Gjesp.

Margaret Skjelbred -Mors bok

Mors bok er Skjelbreds fortelling om sin egen oppvekst i enliten bygd i Vestfold, med strengt religiøse haugianerforeldre. Da boka kom i fjor, ble det skrevet mye om at hun tok et oppgjør med en barndom som ikke hadde vært så enkel, og dette antydes også på omslaget. Med det utgangspunktet fikk jeg en ganske annen leseropplevelse enn forventet -dette er langt fra min oppfatning av en vanskelig barndom. Joda, de skilte seg nok ut i bygda (og det kan være ille nok i en viss alder, for all del) og foreldrene hadde nok andre og i en del sammenhenger strengere regler enn andre, men det jeg først og fremst ser i denne historien er en harmonisk og kjærlig familie. Denne følesen har jeg i 260 sider, da kommer dette Og kanskje tindrer de ekstra sterkt, disse stjerneskuddene av uforstilt, løssluppen glede, på barndommens dystre, ofte knugende himmel. Dyster? For meg er det en veldig motsetning her, mellom den historien hun tydeligvis prøver å formidle og den historien jeg oppfatter.

Til tross for den litt forvirrende følelsen -er det min lesning eller hennes skriving som gjør at det skurrer -og at den muntlige metafortellerstilen -hun forteller stadig at hun forteller -blit litt irriterende til tider, likte jeg egentlig boka godt. Det er alltid spennende å lese om livet til forfattere hvis bøker jeg kjenner godt og se om jeg kan gjenkjenne ting som har blitt brukt i bøkene, og det er ingen tvil om at Skjelbred har funnet inspirasjon fra barndommen sin, særlig i Lerkehjerter-trilogien.

Ian McEwan

2010-09-17T12:56:00.000+02:00

Det har skortet på både lese- og bloggeinspirasjon i det siste, av så mange grunner. Nå er leselysten tilbake, forhåpentligvis kommer bloggingen snart etter...

I mellomtiden har jeg endelig vært på Litteraturhuset -litt pinlig at det har tatt over tre år (selv om det at jeg ikke bor i Oslo må kunne unnskylde litt av somlinga)... Onsdag kveld hadde jeg gleden av å høre Linn Ullmann i samtale med Ian McEwan. Å høre en forfatter man liker bøkene til snakke er alltid litt spennende -det kan prege forholdet til forfatterskapet i lang tid. Heldigvis var McEwan både interessant, underholdene og spennende å høre på -og like velartikulert og godt til å formulere seg muntlig som han er skriftlig. Innimellom var det bare å putte på en krone -Linn Ullmann fikk knapt stilt ferdig spørsmålet før han var i gang med et langt og assosiasjonsrikt svar. En av de tingene han snakket om som jeg hang meg opp i, var at man som forfatter trenger å vite 10 ganger mer om et emne enn man faktisk bruker i boka. Jeg har nemlig hørt Jo Nesbø si akkurat det motsatte -at han ofte bare vet akkurat det han bruker...

Som regel gir forfatterbesøk meg lyst til å lese mer av forfatteren. Jeg har også opplevd det motsatte, og det er egentlig ganske tragisk -hvis ikke forfatteren selv klarer å skape entusiasme for bøkene sine, hvordan skal andre klare det? McEwans til hører definitivt den første kategorien -"Lørdag" ble med meg hjem i går (av og til (ok, som regel) er det ganske kjekt å jobbe på bibliotek) og "Solar", som er den nyeste boken hans, havner nok i mine hender relativt snart (jeg må bare få de bøkene jeg bestilte forleden først -kjøpestopp på bøker har jeg ingen illusjoner om å få til, men jeg prøver å ikke ha mer enn en aktiv bestilling om gangen...).

Forøvrig har Knirk (som jeg skylder en stor takk -jeg oppdaget dette arrangementet fordi hun skrev om det i august) et godt referat fra kvelden, det samme har dagens papirutgave av Dag og tid.

Sommerens lesing

2010-08-26T18:56:00.000+02:00

En sommerlesningsenket fra Bokhora:

1. Bäst i sommar?

David Nicholls One day. Ideel sommerlektyre -akkurat passe morsom og alvorlig. Men jeg må jo lure litt -hvis den hadde vært skrevet av en kvinne, ville den fått rosa omslag, "chick lit"-stempel og tilsvarende mindre omtale...?

2. Sämst i sommar?

Love lives av Emlyn Rees og Josie Lloyd. Jeg synes bøkene deres blir dårliere og dårligere, men det kan jo være meg det er noe galt med...

3. Vad har du helst läst på stranden?

Jeg har ikke vært på stranda en eneste gang i år... Generelt ville jeg satste på ikke altfor krevende pocketbøker som kan få en vannsprut og et lass sand mellom sidene uten at det er verdens undergang, men bibliotekets utgave av Karstens Alnæs' Norgeshistorie funket fint den også...

4. Var har du läst mest?

I hotellsenger, på ferger og tog og på hytta -selv om nærværettil en viss 2,5 år gammel niese begrenset hyttelesingen en del...

5. Har du haft något läsprojekt under sommaren som du lyckats eller misslyckats med?

Jeg har sluttet å ha leseprosjekter -tvangslesing går ut over leselysten selv om det er egne ønsker og mål som står for tvangen.

6. Nämn en ny bok som du har köpt i sommar!
Jeg har kjøpt mange... Tidligere på sommeren kjøpte jeg dessuten Lisa Lynch' The C word, basert på en blogg jeg har fulgt lenge. Jeg har stadig planer om på blogge om den...

7. Vad ser du fram emot att läsa i höst?

Jeg har akkurat kjøpt Still Alice av Lisa Genova, den har fått fantastisk omtale i mange blogger og står høyt på leselisten nå. Dessuten føler jeg at det er på tide å gi Murakami en ny sjanse...

Maxine Swann - Flower children

2010-08-24T20:00:00.001+02:00

Min fascinasjon for hippietiden og hippiene er ikke noe nytt fenomen (lillebror påstår at denne egentlig er skrevet til meg...), så at en bok med tittelen Flower children pent må bli med meg hjem, kom ikke som noen overraskelse... Søskenflokken boka handler om er barn av hippier og vokser opp under litt andre forhold enn deres jevnaldrende.

Boka er bygd opp av 8 enkeltstående kapitler,med nesten 20 år mellom det første og siste. persongalleriet og miljøet er det samme, bortsett fra det oppleves det nesten mer som en samling noveller enn en roman. Synsvinkelen skfter; noen kapitler er fortalt i tredje person (med litt varierende distanse), i de øvrige er det nest eldste barnet fortelleren.

Jeg er litt delt om denne boken. Den var ikke helt som forventet, men det i seg selv er jo ikke noe argument mot den (men muligens mot omslagsutformingen -jeg vil gjerne ha litt informasjon om boka utenpå, ikke bare sitater fra tidligere omtaler). Hippie-aspektet jeg trodde skulle være fremtredende var egentlig ikke det, det var mer en alternativ-lett-dysfunksjonell-familieskildring. Men det er veldig godt skrevet, barne(og etterhvert ungdoms-)blikket formidler personer og hendelser på en måte som gjør at leseren både ser barnets opplevelse av situasjonen og hva som faktisk skjer.

Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

2010-08-17T15:15:00.000+02:00

Fire barndomskamerater fra en liten bygd reiser til Afghanistan. Tre av dem kommer hjem i kiste (noe som står på vaskeseddelen, i tilfelle noen nå trodde at jeg røpet slutten). Hvem var de, hvorfor reiste de ut, og hva skjedde med de som ble igjen?

Boka er delt inn i fire deler, hvor to av guttene, samt moren og naboen til en av dem forteller i hver sin del. Tanker, hendelser, oppvekst og hverdagsliv, før og etter det utenkelige. Ofte samme hendelse flere ganger, fra forskjellige perspektiver og med forskjellige tolkninger. Alle med hver sin tydelige stemme, to på bokmål og to på nynorsk.

Temaet til tross, dette er ingen politisk bok. Egentlig er det ikke en bok om krigføring eller for den saks skyld Afghanistan i det hele tatt, det aller meste av boka foregår i hjembygda. Hvorfor og hvordan de ender opp som NATO-soldater er et sentralt tema i boka, men det handler vel så mye om å finne seg selv, både som barn og voksen og å finne sitt eget fotfeste, også når verden gir deg utfordringer du aldri hadde forestilt deg.

Dette er en liten bok i omfang, men en sterk historie som gir ettertanke. Språket er uten irritasjonsmomenter, det er imponerende å se en forfatter som skriver like godt på begge målfører. Komposisjonen er klar og sikker, jeg liker hvordan de forskjellige stemmene hopper i tid, gir nye perspektiver på allerede fortalte situasjoner og bidrar med flere biter til helheten. Forefatteren er debutant, jeg gleder meg allerede til neste bok.

Så var vi her igjen...

2010-08-11T21:57:00.001+02:00

Jeg syntes egentlig jeg hadde nok bøker i vår, og trodde ikke vi trengte så mange flere. Litt supplering her og litt erstatning der, det hørtes ikke så voldsomt ut. Men så trengte vi nye engelskbøker til hele 1. klasse yrkesfag, 150 norskbøker, 100 spanskbøker...

...gamle mattebøker måtte skiftes ut...

...og så kom første leveranse. 29 kolli!

Eskene hopet seg opp i bilioteket i påvente av videre forflytning.

Ned hit, for eksempel -lageret for studiespesialiseringsbøkene, hvor jeg tilbringer mye tid både i juni og august. (Trillebordet er veldig praktisk å forflytte bøker på. Men det gir meg en påtrengende lydt til å trippe rundt og spørre alle jeg møter: "Kaffe? Te?"...)

Og der var skrivebordet fullt igjen. Og i dag kom det 16 kolli til...

Min barndoms billedbokfavoritter #5

2010-08-06T10:21:00.002+02:00

"Lek med Mons og Marit fra vår til vinter" av Kaj Beckman (jepp, samme forfatter som sto bak forrige billedbok om Lisen, som slet med søvnproblemer og for mye selskap i senga). Men vent, sier sikkert noen nå, var ikke det egentlig fire bøker? Joda, det er fire bøker, en for hver årstid, men her er alle i en praktisk samleutgave, som jeg kom over på loppemarked for noen år siden.

Bøkene er fra 70-tallet (samleutgaven er utgitt i 1990) og bærer preg av å være politisk korrekte. Marit og Mons bor sammen med Maren, en enslig kvinne de tiltaler med navn, og noe slektskap (eller noen far) blir aldri nevnt. Som barn tok jeg det for gitt at Maren ikke var moren deres, men senere har jeg jo lært at det i en del radikale miljøer ikke var uvanlig at barn brukte fornavn på foreldrene sine. Mons og Marit går i tog sammen med Maren på 1. mai, de plukker søppel og inviterer alle ensomme i nabolaget til julefeiring -en god, ideologisk oppvekst.

En god 70-tallsbok må jo også ha sin dose pedagogikk -her lærer vi å gjenkjenne både blomster, trær og fisker.

Dessuten lærer vi om svenske skikker, som Valborgsafton og påskekjerringer. Alle svenske tradisjoner som ikke er vanlige i Norge blir forklart med et par setninger.

Det er lett å fnise litt av den tydelige tidsånden i disse bøkene, men det er faktisk veldig fine bøker. Fargerike, flotte illustrasjoner, hendelser og mennesker det er lett å identifisere seg med og passe udramatisk. Jeg -og mange med meg -elsket disse bøkene, og jeg var veldig fornøyd da jeg fikk sikret meg et eget eksemplar.

Bokmerke

2010-08-03T13:23:00.000+02:00

Det lå så lagelig til på disken i bokhandelen i Tallinn...Når sant skal sies, er det nok mer elegant enn praktisk -det er rett og slett litt for tykt, og egner seg nok bedre til tykke, innbunde bøker på stuebordet enn til pocketbøker i veska.

Til tross for fargen og at Tallinn er kjent som et godt sted å handle rav, er det nok bare orange plast...

Arnfinn Kolerud - Langt frå bambus

2010-08-03T08:00:00.004+02:00

Når leste du sist en oppvekstroman om et tre? I Arnfinn Koleruds Langt frå bambus er hovedkarakteren grantreet Den nye tida (ja, det er en historie bak navnet) som blir plantet ut i skogen som liten busk og vokser opp sammen med de andre trærne -Ordrakelet, Furora, Veslefrekken og småfuruene. De står i skogen ved gården, hvor generasjonene kommer og går, og betrakter mennesker og natur.

Dessuten diskuterer de ord og uttrykk. I tillegg til å være en original (og, når sant skal sies, mer enn en smule merkelig) roman, er dette en eneste stor lek med språk. Å lese den er som å se verden i et litt bulkete speil -man gjenkjenner alt, men det er likevel ikke helt som vanlig.

For alle som liker litt rare bøker -og/eller har en indre språknerd...

David Nicholls - One day

2010-08-01T19:40:00.001+02:00

Denne boka kjøpte jeg som toglektyre etter å lest mange positive omtaler av den både på norske og amerikanske blogger.

15. juli 1988 havner Emma og Dexter i samme seng etter avslutningsfesten på universitetet. Dagen etter flytter de ut av studenthyblene og starter voksenlivet -hver på sin kant. Boka følger dem de neste 20 årene -voksenliv, karriere, privatliv og forhold og (selvfølgelig) det store "will-they-won't-they"-dilemmaet.

Det som løfter denne boka ut av den store massen av bøker med liknende temaer og gjør at den framstår som original, er først og fremst formen. Alle kapitlene foregår 15. juli -et kapittel for hvert år. Selvfølgelig med litt innflettede tilbakeblikk, men forfatteren holder seg stort sett godt til sine egne premisser. Og selvfølgelig kan man også innvende at det skjer over gjennomsnittet mye på akkurat denne datoen, men det er ikke mer påfallende enn at jeg synes det fungerer bra.

I følge reisefølget mitt satt jeg stadig og lo for meg selv mens jeg leste, og det er mye humor i den, også når den er inne på mer alvorlige temaer. Språket er også bra (jeg leste den engelske utgaven), bedre enn gjennomsnittet for denne genren.

Jeg var i det hele tatt god fornøyd med min utvalgte feriebok, så selv om den noen kapitler før slutt så ut til å gli mot en litt forutsigbar og ikke helt klisjé-fri slutt, lå den an til en ganske positiv karakter. Da -bang! -kom en vri i plottet og en slutt jeg overhodet ikke så komme, og sikret at jeg også er medlem av denne bokas fanklubb.

Min barndoms billedbokfavoritter #4

2010-07-30T12:58:00.002+02:00

Jeg var så godt i gang med gamle billedbøker, så jeg fortsetter en stund til...

Dagens heter "Lisen får ikke sove" (1969, min norske utgave er fra 1980) og er skrevet av det svenske ekteparet Kaj og Per Beckman. (Jeg har alltid tatt det for gitt at de var brødre, men google kunne fortelle meg at de var gift -og at Kaj i dette tilfellet er et kvinnenavn...)

Boka er en typisk godnatthistorie med mye repetisjon og lite handling. Lisen skal sove, men fyller senga med så mange bamser og leker at det til slutt ikke blir plass til henne selv.

Mamma kommer og rydder, og Lisen får sove. Eksemplaret mitt er slitt og flekkete, og bærer preg av å være mye lest. Det skal vel sies at problemstillingen "altfor mange kosedyr i senga" ikke var helt ukjent...

Ferieresultater

2010-07-25T23:55:00.004+02:00

Da var årets feriereise til Helsinki, Tallinn og Stokholm gjennomført, og skittentøy og shopping pakket ut. Opptellingen viser 10 nye bøker, med tanke på hvor billige pocketbøker er i Sverige, synes jeg egentlig jeg har vist stor selvkontroll og måtehold...

Povel Ramel - Forflerade lingonben. Samlede tekster. Akkuat det som står på omslaget - Povel Ramels sangtekster og dikt, og en og annen tegning.

Laurie Graham - Mr. Starlight Hvis Liberace var født i Birmingham... En eksentrisk britisk sanger gjør suksess i USA på 50-tallet, akkopagnert av broren -fortelleren -som får stadig mindre plass på plakaten.

Hans Dahlman - Politiskt korrekta och andra moderna sagor Klassiske eventyr som Rødhette og snøhvit, i mordernisert og svært politisk korrekt versjon

Iréne Nèmirovsky - The Courilof affair Politikk og intriger i Russland ved forrige århundreskifte.

John Cleland - Memoirs of a woman of plesure Også kjent under navnet Fanny Hill -forbudt og omstridt 1700-tallserotikk.

Maxine Swann - Flower children Oppvekstroman med hippie-barn på 70-tallet.

Allan Klynne - Kleopatra: Liv och legend Biografi

Petra Östergren (red.) - F-ordet: Mot en ny feminism Svenske skribenter om forskjellige temaer i et feministisk perspektiv.

Anna Jørgensdotter - Bergets döttrar Roman om fem søsken på landsbygda i Sveige på 40- og 50-tallet.

Giacomo Casanova - Of mistresses, tigresses and other conquests Casanovas erindringer og erobringer. Jeg er litt spent på tigeren...

Jeg går med andre ord ikke tom for lesestoff med det første. Kanskje dette er høsten jeg faktisk klarer å kutte ned på skjermbruk og heller lese mer...? Jeg er tidvis litt misunnelig på de som klarer å leve uten tv, men samtidig innser jeg at det er ikke for meg.

(For de som måtte lure på hva jeg bedrev i ferien utover å handle bøker, vil det dukke opp bilder og bruddstykker her litt etterhvert.)

Anne Fadiman

2010-07-09T19:17:00.000+02:00

Noen bøker dukker opp fra ingensteds og viser seg å være små perler. Jeg husker ikke lenger hvor jeg hørte om Anne Fadimans "Ex Libris", men heldigvis hadde jeg vett nok til å legge den i ønskelisten min på tanum.no, så den kom med i dragsuget da jeg skulle bestille noe annet (skal jeg først bestille én bok, kan jeg jo slenge med et par til samtidig, portoen blir jo den samme uansett (tror jeg? håper jeg...), så det er jo bare økonomisk tenkning. Javisst.). Den har undertittelen "Confessions of a Common Reader" og er små personlige essays med høy gjenkjennelsesfaktor om livet med bøker. Min personlige favoritt er fortellingen om da mannen skulle ta henne med på overraskelsestur i forbindelse med en bursdagsfeiring -de tar toget ut av New York, vandrer gjennom en landsby ned mot sjøen -og befinner seg plutselig utenfor en innholdsrik bruktbokhandel, hvorfra de kommer ut flere timer senere, bærende på kilovis med bøker. Snakk om mann som har skjønt det...

Ettersom vårt første møte var så vellykket, måtte jeg jo sjekke om Fadiman hadde begått flere bøker i samme genre, og -lykke! -det hadde hun. "At large and at small" handler ikke så mye og så konkret om bøker, men desto mer om polarhelter, iskrem og sommerfugljakt, og de litterære referansene kommer tett. Og se de lekre omslagene!

Min barndoms billedbokfavoritter #3

2010-07-07T02:20:00.003+02:00

"I Morgentåkedalen" må jo med -den er en klassisker. Litt inspirert av de underjordiske og tusser og troll, vil jeg tro, med lærdom og moral -og ganske så skummel...

Mosetussene, med Morkel i spissen, er historiens helter, emn egentlig ble jeg nesten like skremt av dem som av den farlige Grumleren. Bare se på de skumle øynene -de har jo ikke pupiller!

Den tunghørte sneglen. Misforståelser og vridde ord -alltid en underholdende slager. Og se så flott fargebruk, selv med så å si bare brunt og grått.

Den forgjettede kjempesoppen -som kanskje ikke var lykken og meningen med livet, likevel? Og tro om ikke dette bildet er inspirert av et annet kjent maleri...?

Richard Herrmann - Victoria

2010-07-04T02:37:00.000+02:00

Richard Herrmann døde faktisk mens jeg holdt på med denne boka -det kom litt overraskende på meg ettersom jeg var sikker på at han hadde vært død lenge... "Stemmen fra London" ble pensjonist før jeg fikk med meg andre radiostemmer enn Anne-Cath Vestly, og jeg kjente ikke til navnet før jeg var blitt bibliotekar og skulle rydde i hyllen for engelsk historie...

Boka heter "Victoria -en dronning for sin tid" og handler strengt tatt minst like mye om tiden som om dronningen. En del kapitler er viet dronningen og hennes liv (inkludert et par kapitler om forfedrene hennes -det var det mye galskap og dårlige gener. Man kan mene mye om kongefamilienes nye tilskudd, men litt frisk blod for nå rense opp i all innavlen har nok vært av det gode), mens i andre er ikke engang nevnt. Mange av hennes store samtidige har fått egne kapitler, deriblandt Charles Dickens, Florence Nightingale, Karl Marx og Charles Darwin (Herrmann ofrer også noen ord på konene til en del av dem -noen hadde ganske begredelige liv i skyggen av sine kjente ektemenn).

Herrmann skriver omtrent som han prater (og for de som ikke har hørt ham prate, anbefaler jeg Nrk Gull) -kåserende med stadige avsporinger og anekdoter, men først og fremst underholdende, kunnskapsrikt og levende. Han har en stil som hos de fleste andre ville virke rotete og usammenhengende, men hos ham fungerer det strålende.

Litt synd at han ikke skrev lærebøker i historie -tror det kunne økt interessen hos en del (eller ikke -man skal vel ikke se bort fra at detaljkunnskapene og kuriositetene hans, som appellerer sånn til nerden i meg, ikke har samme effekt på en uinteressert 17-åring *blaff av selvinnsikt*)

Herrmann fortsetter sin gjennomgang av britisk historie i "Gammel krone for en ny tid : da solen gikk ned over det britiske verdensriket" -den blir nok med meg på fjellet i dag...

Ferie!

2010-07-02T23:11:00.000+02:00

Fire uker ferie er sparket i gang med sommershow på torget. Kjekke (fortsatt nokså) unge menn i glitrende, skinnende antrekk med dyp utringning (og jeg tenker ikke på drag-innslaget) er jo aldri feil, særlig ikke når de synger så bra som disse to...

Snart går turen til fjellet, da gjelder det å ha med nok lesestoff. Sist gikk jeg på en smell og måtte ty til bokhylla der oppe (som forsåvidt er nokså velutstyrt, det er ikke bare gammel krim og Mikkjel Fønhus...). Jeg skal nok ikke ha med hele bunken (jeg må tross alt bære sekken fra bilen selv), men 3-4 stykker er vel et minimum... Dessuten skal lille niese på 2,5 år være med, jeg mistenker at det betyr mer leking og mindre lesing. Men det ligger en billedbokklassiker der det er på tide å introdusere henne for...

Min barndoms billedbokfavoritter #2

2010-07-01T12:02:00.002+02:00

Det var disse billedbøkene, ja, som ser ut til å skli ut i en hel serie. Skal jeg først skrive om billedbøker, må jeg jo vise bilder, og da ble innlegget så stort... Utvalget er preget av en litt sviktende bokhukommelse (jeg har lest en og annet bok i de 25 årene som har gått etter at jeg slutte å lese billedbøker) og ikke minst av hva jeg faktisk har i bokhyllen fortsatt. Av den grunn vil for eksempel Barbafamilien glimre med sitt fravær (med mindre dette blir et veldig fast innslag og jeg begynner å gå på jakt på biblioteket). Moving on...

"Ikke vær redd pappa, krokodillene klarer jeg" av Stefan Mählqvist og Tord Nygren (1978). En treåring som takler krokodiller i pysjamas (ungen iført pysjamas, ikke krokodillene...) må jo bare bli bra. Forsåvidt en ganske rappkjefta og snusfornuftig treåring: [Pappa sa:] Når skal du lære deg å plukke opp etter deg? (Pappa skjønner ikke at jeg blir sliten av å bare plukke fram alle sakene mine.)

Bildet på veggen vokser, soverommet forsvinner og eventyret/drømmen er i gang. Man seiler i seng på kanalen (boka er svensk, men ser ut til å foregå i Amsterdam), unngår så hvidt å bli spist av en flodhest og treffer krokodillen...

...som han takler på denne måten. Den observante leser legger vel også merke til hvilken bok han ofrer til dette viktige formål(en bok som forøvrig også hadde fortjent en egen post, hadde jeg bare visst hvor den er...). Vår Helt i pysjamas kommer selvfølgelig trygt hjem til slutt, slik det skal være i bøker for små barn.

Bildene er fargerike og fulle av små detaljer, som ofte går igjen på flere sider. En av gjengangerne er den skjeggete onkel Karl, som det slår meg nå at er mistenkelig lik Karl Marx. Jaja, menn som drev med barnelitteratur på 70-tallet (forfatter Mählqvist har fatisk doktorgrad i svenske barnebøker, forteller Wikipedia meg), tilhørte neppe den konservative fløyen...

Ferdig!

2010-06-30T23:34:00.000+02:00

Bortimot, hverfall... Bøkene er ryddet på plass, til og med ordbøkene har jeg stort sett funnet plass til, fakturagrunnlag sjekket og levert videre og erstatningseksemplarer bestilt inn. Litt rydding, og så kan jeg ta en vefortjent ferie -og glede meg til klagene når regningene blir sendt ut...

Årets gjenglemt-i-bøkene-funn:

En cd med ukjent innhold, en gradskive, to nei-til-reklame-klistremerker fra NU, en lighter, en hårnål, to blyanstumper, en rosa binders og en plastding. Dessuten kilovis med papir -prøver, oppgaver, notater, en karakterutskrift, det tidligere nevnte skattekortet som ble hentet opp fra papirsøppelet, og et bilde jeg av hensyn til de avbildede ikke skal gjengi her (men overveide å henge opp på oppslagstavlen i hallen -bare så eieren skulle kunne finne det igjen, selvfølgelig)...

Ekstraservice?

2010-06-27T12:50:00.000+02:00

-Denne er til deg, sa en kollega og kom inn på kontoret med en innpakket blomst. Hun driver med videreutdanning og trenger en del fjernlån, og ville takke for det hun mente var ekstraservice. Jeg har aldri tenkt på det som noe annet enn en naturlig del av jobben min, men det er jo likevel utrolig hyggelig å bli satt pris på på den måten.

Yrkesskader

2010-06-25T22:33:00.001+02:00

Det finnes to typer yrkesskader. Den ene gir seg uttrykk i at bokhyllene mine er inndelt i faglitteratur og skjønnlitteratur, med sistnevnte alfabetisert (og lyrikk og dramatikk utskilt som egen underavdeling) og føstnevnte organisert etter et forenklet Dewey-system. (Skal man først grave i ting, så er både cd-samlingen og dvd-hyllene også alfabetisert, men det er da helt normalt...?) Den andre typen skader er den mer fysiske, som følge av skjødesløs omgang med tunge skolebøker...

Ferielyke

2010-06-24T22:33:00.000+02:00

Riktignok ikke for meg, men de aller fleste andre pakket sakene sine og dro hjem for åtte uker ferie da snitter og taler var overstått i går. Jeg dro til byen for å se fotball på Kontraskjæret og stilte på jobb som vanlig i dag... Siste skoledag før sommerferien er en av de dagene det er litt stusslig å jobbe på skole og ikke være lærer. Resten av året, når de har heldagsprøver og forberedelser og karaktermøter og rettebunker som et middels Himalaya, mens jeg kan låse døra og dra hjem helt uten hjemmearbeid kl 15.30 hver dag, e rdet derimot helt greit...

En av fordelene med at alle andre har ferie er at jeg kan hente en cd-spiller på\ språkrommet, i stedet for å løpe rundt med mp3-spiller. I dag har jeg gledet mine omgivelser (stort sett bare Skybert) med Carmen, Helene Bøksle og diverse gitarkamerater. I morgen -hvem vet...?

-Hunden tygget på boken min!

Dagens helt...

2010-06-22T22:56:00.000+02:00

...er faktisk meg. Og ja, det kom som en overraskelse på meg også... En elev ba om å få låne en pensumbok over sommeren, fordi han måtte ta opp et fag. Jeg mente at det burde vel la seg ordne og han utbrøt at "Da blir du helten min i dag!" Det hører til sjeldenhetene at noen blir så glad for en skolebok -og forsåvidt skjer det heller ikke så ofte at de som skal ta opp fag er så tidlig ute med å låne bøker. En uke eller to før eksamen er mer vanlig...

Konkurransen er hard, men jeg tror Tidslinjer 1 -sammen med sine nære slektninger Tidslinjer 2 og Tidslinjer Påbygging -er den boken jeg liker minst. Den er stor og tung med myk perm og fullstendg uhåndterlig.

Ordbokberget. Ordbøker av alle slag ble kjøpt inn midt i skoleåret, og vi er ikke i nærheten av å ha nok hylleplass til dem, så de ligger litt her og litt der og i store esker på kontoret -og alltid i veien...

Min barndoms billedbokfavoritter #1

2010-06-22T09:18:00.000+02:00

Eli har utfordret meg til å fortelle om mine billedbokfavoritter fra barndommen. Jeg starter med denne (jepp, det kommer minst en post til med tid og stunder -til helga, kanskje?) som jeg allerede hadde en halvferdig post om -den dukket nemlig op på restesalg i min lokale bokhandel i vår og er med stor gjensynsglede og noen tårer innlemmet i samlingen.

Farvel, Rune av Marit Kaldhol og Wenche Øien er en av de nydeligste billedbøkene, både innholdsmessig og estetisk, jeg vet om. Den er også en av de absolutt tristeste, jeg kan fortsatt ikke lese den uten å gråte...

Den handler om Sara og Rune, antagelig i barnehagealder, de er bestevenner og skal gifte seg når de blir store. En dag de leker ved dammen (det eneste tegnet på at boka begynner å bli noen år gammel, det hadde vel neppe så mange barn fått lov til i dag), drukner Rune.

Boka handler om det som skjer etterpå -Saras sorg, begravelsen (hvor ofte ser man en begravelse tegnet i en billedbok?), det første besøket på graven -alt illustrert med de nydeligste akvareller. Jeg husker jeg elsket de bildene, og at jeg lånte boka på Deichman (kanskje nettopp av Eli?) igjen og igjen. Sannsynligvis var det også en av de første bøkene jeg leste på nynorsk, uten at jeg kan huske at det var noe problem.

Sara får trøst hos mamma. Man kan jo gråte bare av å se det bildet...