lørdag 4. november 2017

Litteraturhuset i oktober

Jeg har et mål om minst et par besøk på Litteraturhuset i halvåret. Hvor mye det blir i praksis varierer - jeg leser alltid sesongprogrammet nøye når det slippes, og noen ganger resulterer det i ville gledeshyl og umiddelbare billettkjøp, andre ganger bare i et uinteressert skuldertrekk (og innimellom litt mumling om hvor lang man egentlig skal trekke litteraturbegrepet...). Høsten to besøk (jeg skulle gjerne hørt Sara Danius om årets Nobelrpisvinner også, men man kan ikke rekke alt...) kom med bare en ukes mellomrom i oktober - Chimamanda Ngozi Adichie og Erika Fatland.

-Women should bloody well be allowed to make bad choices!

Feminismetema når den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie samtaler med Ane Farsethås. Ovennevnte utsagn høstet spontan applaus fra et publikum med tross alt overraskende mange mannlige innslag. Fokuset var på feminisme og pamflettene hun har skrevet i den anledning
(-I really like telling people what to do...), likestilling og sexisme og kjønn og forventninger i litteratur og språk, samt Hillary Clinton (-I was going to try not to talk about Hillary, at least until halfway through... Det tok omtrent fem minutter... Trump ble forøvrig omtalt som whiner-in-chief), men de kom også inn på Americanah og Half a yellow sun. Veldig interessant, og mye gjenkjennende nikking og latter i salen. Jeg har bare lest Kvelningsfornemmelser av henne tidligere og føler selvfølgelig et akutt behov for å lese mer nå...

Ønsker ble visstnok oppfylt for begge parter da Carsten Jensen fikk intervjue Erika Fatland om hennes reise langs Russlands yttergrenser og om menneskene hun traff. Den nordkoreanske guiden som hadde "Jeg vet ikke" som standardsvar, den georgiske tidligere nattklubbsangerinnen hun etter en fuktig middag klatret opp til et kloster sammen med i to meter snø, sjåføren hvis kjæreste ble bortført i et bruderov, 28-åringen som hadde giftet seg tre ganger i jakten på den store kjærligheten og var innstilt på å gjøre flere forsøk. Ikke visste jeg at det er en bitteliten svensk koloni i Ukraina, men jeg satt med tårer i øynene da hun fortalte om deres skjebne. Hun kom også inn på dette med å reise som alene kvinne og at hun alltid sa at hun var nygift - tidligere hadde hun pleid å si at hun hadde vært gift i fem år, men det genererte så mye barnespekulasjoner. Nå ble det heller kommentarer om hva slags man hun var gift med siden hun reiste fra ham på denne måten, samt forslag om at den stakkars mannen burde få seg en kone til, så han hadde en hjemme også. Og på første rad satt ektemann Erik Fosnes Hansen og lo høyest av alle... Veldig spennende kveld, jeg vet hvilken bok jeg ønsker meg til jul.

Utsolgt med overføring til andre rom begge kveldene, ingen tvil om at forfattere trekker folk. Så en enkel bønn til alle mine medpublikummere, når vi sitter et par hundre mennesker tett sammen for å lytte til en samtale på scenen: Hold munn, skru av mobiltelefonen, legg vekk det knitrende godteripapirer og la babyen være hjemme. Takk.

Ingen kommentarer: