mandag 6. november 2017

Lesemåned oktober 2017

Jeg leste internasjonalt i oktober - både Chile og Kina var representert, i tillegg til årets britisk-japanske Nobelprisvinner. Ikke like internasjonalt på språkfronten - en på svensk og resten norsk. Trenden med å lese nedstøvede bøker med lang fartstid som ulest i bokhylla fortsetter, og det er en sjeldent mannsdominert måned med fem menn og bare to damer - og bare skjønnlitteratur.

Kazuo Ishiguro - Resten av dagen
Nydelig liten bok om den aldrende butleren som er på biltur og ser tilbake på sitt liv og virke - og forteller adskillig mer om både seg selv og begivenheten rundt ham enn det han selv er klar over. Jeg elsker språket - selvfølgelig burde jeg vel lest den på engelsk, men selv på norsk skinner det av konservativ gammel brite. Tror jeg må gjense filmen en dag, det er minst 20 år siden sist. (lånt på biblioteket)

Hernán Rivera Letelier - Filmberätterskan
Filmberätterskan er en veskevennlig liten flis av en bok - 111 sider, 44 små kapitler. En liten gruveby i Atacamaørkenen i Chile, en gang tidlig på 60-tallet: 11 år gamle María Margarita går på kino nesten hver kveld og går så hjem og gjenforteller alle filmene for faren og brødrene - de har bare råd til én billett og hun er best til å gjenfortelle. Så god er hun at hele byen etterhvert kommer for å høre på henne, enten de kan gå på kino eller ikke. Men så kommer fjernsynet og revolusjonen... Bittersøt, usentimental og litt nostalgisk, men det går litt fort unna på slutten. (nyinnkjøpt, fra en bruktbutikk i Stockholm i sommer)

Rare ting man finner gjenglemt i gamle bøker: En tegning av en vannkoker...


Jeffrey Eugenides - Middelsex
Noen bøker trenger en ny sjanse. Det gjenglemte bokmerket litt før halvveis avslørte hvor det buttet sist jeg prøvde, for et tiår eller så siden. Denne gangen tok det meg to dager å komme lenger enn det, det er jo en strålende bok. Ikke minst språket, som oversetteren også fortjener hederlig omtale for. Bare det å bruke et ord som "husvalende"... Jeg kan ikke fatte og begripe hva som var problemet sist jeg prøvde... Den har jo alt jeg ønsker meg av en roman - flere generasjoner og stort og variert persongalleri, uforutsigbar historie med overraskende vendinger, godt og rikt språk og en tydelig fortellerstemme, samt mye trivia å plukke opp underveis. Høyt på listen over årets leseopplevelser. (egen bokhylle)

Hong Ying - Svikets sommer
Den aktuelle sommeren er 1989, og boka begynner i det studentopprøret på Den Himmelske Freds Plass knuses. Politikk og opprør, feminisme og seksuell frigjøring. Kanskje det mest overraskende: hvor streng seksualmoralen var (er?). Bok av det slaget hvor miljøet egentlig er mer spennende enn handlingen. Den norske utgaven er fra 1997, da var boka forbudt i Kina, står det i baksideteksten. Hvorvidt den fortsatt er det vet jeg ikke. (egen bokhylle, kassert bibliotekseksemplar)

Kolbein Falkeid - Øyet og virkeligheten
Kolbein Falkeid ble månedens nattbordpoet - ikke helt uten sammenheng med at jeg fikk utdrag fra den servert på lunsj og lyrikk på Det Norske Teatret tidligere i høst. En eldre manns poetiske hverdagsbetraktninger om livet - ettertenksomt, nostalgisk og humoristisk om hverandre. (lånt på biblioteket)

Det var fortsatt lese-ute-vær.


Niels Fredrik Dahl - På vei til en venn
Det som egentlig fenget meg mest er at den foregår i et område jeg bodde som barn - jeg hadde venner som bodde i de samme blokkene som hovedpersonen og barnehagen som nevnes kan godt være den jeg gikk i. Historien i seg selv, om den mistilpassede gutten og alle de rare menneskene rundt ham, er sær samtidig som den føles velkjent - som regel foregår den på Skillebekk/Frogner og er skrevet av Lars Saabye Christensen... Merkelig og småabsurd -og den har en ekte elefant... (egen bokhylle)

A. S. Byatt - Besettelse
Nerden i meg er litt frustrert over Besettelse. Byatt har ikke bare diktet opp to viktorianske poeter, hun har diktet opp to forfatterskap og serverer stadig tekstbrokker, sitater og enkeltdikt fra verk som ikke finnes og som jeg derfor heller ikke kan få lest... Den er et imponerende stykke arbeid - i tillegg til selve romanintrigen som foregår på to tidsplan er det dagbøker, brev, lange episke og en del kortere dikt fra hvertfall fem forskjellige karakterer og dermed forskjellige stemmer. Spennende som en krim, men jakten på litterær historie er jo mye mer interessant enn jakten på en drapsmann. (egen bokhylle)

lørdag 4. november 2017

Litteraturhuset i oktober

Jeg har et mål om minst et par besøk på Litteraturhuset i halvåret. Hvor mye det blir i praksis varierer - jeg leser alltid sesongprogrammet nøye når det slippes, og noen ganger resulterer det i ville gledeshyl og umiddelbare billettkjøp, andre ganger bare i et uinteressert skuldertrekk (og innimellom litt mumling om hvor lang man egentlig skal trekke litteraturbegrepet...). Høsten to besøk (jeg skulle gjerne hørt Sara Danius om årets Nobelrpisvinner også, men man kan ikke rekke alt...) kom med bare en ukes mellomrom i oktober - Chimamanda Ngozi Adichie og Erika Fatland.

-Women should bloody well be allowed to make bad choices!

Feminismetema når den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie samtaler med Ane Farsethås. Ovennevnte utsagn høstet spontan applaus fra et publikum med tross alt overraskende mange mannlige innslag. Fokuset var på feminisme og pamflettene hun har skrevet i den anledning
(-I really like telling people what to do...), likestilling og sexisme og kjønn og forventninger i litteratur og språk, samt Hillary Clinton (-I was going to try not to talk about Hillary, at least until halfway through... Det tok omtrent fem minutter... Trump ble forøvrig omtalt som whiner-in-chief), men de kom også inn på Americanah og Half a yellow sun. Veldig interessant, og mye gjenkjennende nikking og latter i salen. Jeg har bare lest Kvelningsfornemmelser av henne tidligere og føler selvfølgelig et akutt behov for å lese mer nå...

Ønsker ble visstnok oppfylt for begge parter da Carsten Jensen fikk intervjue Erika Fatland om hennes reise langs Russlands yttergrenser og om menneskene hun traff. Den nordkoreanske guiden som hadde "Jeg vet ikke" som standardsvar, den georgiske tidligere nattklubbsangerinnen hun etter en fuktig middag klatret opp til et kloster sammen med i to meter snø, sjåføren hvis kjæreste ble bortført i et bruderov, 28-åringen som hadde giftet seg tre ganger i jakten på den store kjærligheten og var innstilt på å gjøre flere forsøk. Ikke visste jeg at det er en bitteliten svensk koloni i Ukraina, men jeg satt med tårer i øynene da hun fortalte om deres skjebne. Hun kom også inn på dette med å reise som alene kvinne og at hun alltid sa at hun var nygift - tidligere hadde hun pleid å si at hun hadde vært gift i fem år, men det genererte så mye barnespekulasjoner. Nå ble det heller kommentarer om hva slags man hun var gift med siden hun reiste fra ham på denne måten, samt forslag om at den stakkars mannen burde få seg en kone til, så han hadde en hjemme også. Og på første rad satt ektemann Erik Fosnes Hansen og lo høyest av alle... Veldig spennende kveld, jeg vet hvilken bok jeg ønsker meg til jul.

Utsolgt med overføring til andre rom begge kveldene, ingen tvil om at forfattere trekker folk. Så en enkel bønn til alle mine medpublikummere, når vi sitter et par hundre mennesker tett sammen for å lytte til en samtale på scenen: Hold munn, skru av mobiltelefonen, legg vekk det knitrende godteripapirer og la babyen være hjemme. Takk.