torsdag 6. april 2017

Høytlesning på Det Norske Teatret

Jeg har lenge tenkt at jeg burde skryte litt her av lesekveldene på Det Norske Teatret, som er akkurat det det høres ut som - en kveld hvor et utvalg skuespillere leser høyt, hele eller deler av en bok. Det begynte med at de leste Jon Fosses Trilogien i januar i fjor, og det var så vellykket at de heldigvis bestemte seg for å fortsette med det (Ikke at jeg skal ta på meg noe ansvar, men vi passet på å fortelle et par av skuespillerne etter Fosse-kveldene at vi var veldig begeistret for opplegget og gjerne ville ha mer...). Det hele foregår på scene 3, teatrets minste scene, og uten noen form for dramatisering - det er bare skuespillere som sitter på en stol og leser. Bortsett fra at når skuespillere leser er jo ikke det "bare"... Jeg har aldri fått dreisen på lydbøker, men det å sitte i et halvmørkt rom og bli lest for av dyktige folk som er til stede der og da og ha hele oppmerksomheten rettet mot det er noe helt annet. Nå i vår har både Ruth Lillegraven, Marit Eikemo og Elena Ferrante stått på programmet (det er lagt ut nye datoer til de to siste), og senere denne måneden er det Jon Fosses nye Edda-utgivelse som står for tur.

Ennå ikke overbevist om at det er verdt et besøk? Her er mine rapporter fra tidligere lesninger:

Jon Fosses Trilogien (Andvake, Olavs draumar, Kveldsvævd) 
En bok hver kveld på scene 3, lest fra perm til perm av en håndfull skuespillere under ledelse av Hildegunn Riise og med musikk av og med felespiller og folkemusiker Benedicte Maurseth. Litt som en levende lydbok - bare mye bedre. Ingen lydbok vil jo noensinne kunne toppe Eivin Nilsen Salthes svært entusiastiske innseiling i Kveldsvævd.

Å sitte på rad 1 på scene 3 føles ganske tett på uansett oppsetning, å gjøre det tre dager på rad med de samme skuespillerne sittende på hver sin stol vendt mot salen bare to meter unna... Man blir veldig bevisst på hvordan man sitter, for å si det sånn (Sitt pent! Se interessert ut! For Guds skyld, ikke gjesp nå!) At de hilste da de kom inn på dag to og kom bort og slo av en prat etter dag tre føltes helt naturlig - vi hadde tross alt sett mye til hverandre de siste dagene...

Tor Jonsson
Tre kvelder med Tor Jonsson - en med prosa, en med poesi og en med drama, framført av et utvalg av teaterets dyktige skuespillere. Mye mørkt, men overraskende mye humor også. Et av prosastykkene tok en så mørk og overraskende vending at jeg tror jeg satt og gapte. Trenden med diskret oppførsel på første rad fortsetter... Det ene skuespillet de leste (de sitter på hver sin stol og leser fra manus - men i praksis spiller de jo likevel) var skrevet rett etter krigen - når man først visste det var det vanskelig å ikke se det i den sammenhengen. Det andre fikk vi bare høre første akt av, det var mer tidløs og dyster bygdetristresse med et litt absurd tilsnitt. I programmet sto det at det siste stykket skulle illustreres av Paul Åge Johannessen - det viste seg å bety at han satt ved et bord med små dukker, miniatyrhus og andre rekvisitter som han flyttet rundt etter behov. Det ble jo ikke mindre absurd av det...

Sigd av Ruth Lillegraven 
Denne kvelden leste Gard Skagestad, Morten Svartveit og Ingeborg S. Raustøl Sigd av Ruth Lillegraven - en dikt-fortelling om odelsgutten Endre, om hva man er når livet ikke blir som det skulle og om språk og kjærlighet. Nydelig historie med fantastiske språklige bilder, og lest med stor innlevelse. Man trenger ikke store fakter og spektakulære stunt - tre svartkledde skuespillere på hver sin stol og med en bok i hånda holder lenge.

Svikne dagar av Elena Ferrante 
Utdrag. Tror ikke jeg trenger å lese resten av historien om kvinner som blir forlatt av sin mann og ikke akkurat takler det helt eksemplarisk, men Nina Woxholtt leser aldeles strålende, godt hjulpet av Ola G. Furuseth. Sara Khorami og Eivin Nilsen Salthe, sistnevnte også som hunden Otto og et esel, eller rettere sagt en mann som høres ut som et fjernt esel når han er seksuelt opphisset. Hederlig omtalte for innsatsen der...

Alt inkludert av Marit Eikemo
Utdrag. En roman med mange karakterer. Da er det jo kjekt med skuespillere som ikke har noen problemer med å sjonglere flere stemmer - og dialekter. Det er jo ikke så lett for en stakkar å holde seg alvorlig når Frank Kjosås uten forvarsel slår om til stavangersk... I likhet med Svikne dagar er tekstutvalget gjort sp nennsomt at for en som ikke kjenner boka fra før av føles det egentlig ikke som om noe mangler - det oppleves som en hel og fullstendig historie.

Ingen kommentarer: