mandag 4. desember 2017

Lesemåned november 2017

Fire leste bøker i november er ikke akkurat imponerende (selv om det skal sies at jeg leste de siste sidene i en 400-siders bok 1. desember, den burde egentlig stått på novemberlisten...). Tror jeg leser litt for mange bøker på en gang og kommer meg ikke helt i mål med noen. Tre norske og en svensk, tre romaner og en sakprosa, tre menn og en kvinne.

Toni Morrison - Sangen om Salomon
Endelig fikk jeg lest boken jeg liker å understreke at var en gave fra forfatteren. Om Mjælkemanns oppvekst som priviligert afroamerikaner på 50-tallet, hans leting etter røtter, opphav og familiehemmeligheter, og om segregering og rasebevissthet. Fengende, interessant og uforutsigbart, og hederlig omtale til oversetteren, som har jobbet hardt for å få på plass en noenlunde troverdig sosiolekt. Å lese om USAs rasepolitiske historie er litt som å lese om holocaust - jeg tror jeg har lest nok til å vite hvor grusomt det var, men jeg blir stadig sjokkert likevel. (egen bokhylle)

Eddie Persson - Opera : död, dårar och doktorer
En over middels operainteressert lege som skriver om sykdom og død i kjente operaer. Første kapittel inneholder bl.a. tabeller med oversikt over dødsårsaker, hvem som dør og hvem som forårsaker andres død, fordelt på stemmer. Det er en risikosport å være sopran... Kjente og mindre kjente operagestalter får sin fysiske og mentale helbred (eller mangel på...) analysert og diagnostisert, operaleger gås nærmere etter i sømmene og innflytelsen ekte leger og medisinfagets historiske utvikling har hatt på operalitteraturen redegjøres for. En underholdende og opplysende bok - veldig subjektiv, med mer enn en anelse sarkasmer spredt utover (jeg er alltid tilhenger av sarkasmer). Det blir litt mye leger og medisinsk historie for meg innimellom - jeg er mer interessert i opera-delen. (Egen bokhylle)


Med Carmen og resten av operahistorien i Slottsparken (men ikke i november - tror leseutesesongen må anses som over nå...)

Jan Guillou - 1968
Ingen bokhøst uten et nytt bind i Brobygger-serien til Jan Guillou. Jeg hatt fått familietreet jeg etterlyste i forrige bok, det takker jeg for... Slekten går videre, nå i det opprørske 1968 og prinsipper og pragmatisme er ikke alltid like lett å forene. Særlig ikke når man gjerne vil være progressiv, men er belemret med overklasseoppdragelse og gode manérer og vinkunnskaper og sånne ting. Stort sett ganske underholdende - en av de bedre bøkene i serien, egentlig. I tillegg til det evige dameproblemet (han har fortsatt ikke lært seg å skrive om kvinner og/eller følelsesliv.) irriterer jeg meg litt over småting som at boka er skrevet i tredjeperson entall, men innimellom dukker det opp vi-setninger. Det er stort sett åpenbart hvem "vi" er, men det er jo feil... Lurer på om det kan ligge litt oversettelsesproblemer her, svenskene har jo tidvis en litt annen pronomenbruk enn vi har på norsk. Dessuten stusser jeg på enkelte anakronismer, som når det snakkes om utskrifter. Og det var vel ikke så vanlig at privatpersoner hadde oppvaskmaskin (særlig ikke på hytta) at det må kommenteres og forklares med politiske prinsipper...? (lånt på biblioteket)


På hotellseminar med Guillou og medbrakt teutstyr.

Villy Solheim - Alle dine brenninger
Om generasjonskonflikter og fiske, predikanter, bedehus, gudstro og opprør i et lite fiskevær nordpå, fra slutten av 40-tallet og framover. Språket er så godt at den nesten overvinner all min motstand mot altfor radikalt bokmål, og replikkene smeller på kav nordlandsk. Underholdningsromanene kunne lære mye her om antydningens kunst - her fortelles egentlig bare utvalgte deler av begynnelsen og slutten på historien. Resten får leseren bare hint om og må fylle ut resten selv, uten at det føles som en ufullstendig bok på noen måte. Det florerer med usjarmerende mannfolk - #metoo forteller ikke akkurat noe nytt... (lånt på biblioteket - den kom i 2009 og vår eksemplar har nok vært uberørt av menneskehender siden...)



Årstidsrelevant lesing av mer praktisk art...

lørdag 2. desember 2017

Ibsens samlede og andre verneverdigheter



Før:
Henrik Ibsen: Samlede verker i to bind, Bokklubbene 1991.


Nå:
Henrik Ibsen: Samlede værker i åtte bind, Gyldendal 1914.

Enkelte ting er verdt å rydde plass i en full bokhylle for...

Et besteforeldrehus skal ryddes og tømmes for alt, inkludert bøker. Da kommer jo enkeltes svakhet for gamle bøker (bevis A: 1866-utgaven av Brand til venstre i bildet) til overflaten. Siden jeg ikke har så mye plass til overs lot jeg de andre bokseriene gå, men akkurat Ibsen leser jeg jo faktisk fra tid til annen, så han forsvarer sin plass.


Dessuten ble det jo noen enkeltbøker også: Francis Bull: Minner og tradisjoner (1946), Edna Ferber: Teaterbåten (1947), Olaf Bull: Samlede dikte (1934), Helen Dickmar: Danserinden (1918), Danske kærlighetsdikte (1916)


Elegant tittelblad. Jeg kjenner hverken til tittel eller forfatter, men store norske leksikon kan fortelle at navnet er et pseudomyn og at forfatteren var inspirert av bl.a. Camilla Collet og Ibsens kvinneskikkelser - det virker jo lovende.


Bedre kjent som Show Boat - Ol' man river,  Ava Gardner og musikalhelten med det fantastiske navnet Gaylord. Om boka er bedre enn filmen gjenstår å se...


Kærlighetsdikte i lommeformat.

På enkelte områder vil e-bøker alltid komme til kort...

mandag 6. november 2017

Lesemåned oktober 2017

Jeg leste internasjonalt i oktober - både Chile og Kina var representert, i tillegg til årets britisk-japanske Nobelprisvinner. Ikke like internasjonalt på språkfronten - en på svensk og resten norsk. Trenden med å lese nedstøvede bøker med lang fartstid som ulest i bokhylla fortsetter, og det er en sjeldent mannsdominert måned med fem menn og bare to damer - og bare skjønnlitteratur.

Kazuo Ishiguro - Resten av dagen
Nydelig liten bok om den aldrende butleren som er på biltur og ser tilbake på sitt liv og virke - og forteller adskillig mer om både seg selv og begivenheten rundt ham enn det han selv er klar over. Jeg elsker språket - selvfølgelig burde jeg vel lest den på engelsk, men selv på norsk skinner det av konservativ gammel brite. Tror jeg må gjense filmen en dag, det er minst 20 år siden sist. (lånt på biblioteket)

Hernán Rivera Letelier - Filmberätterskan
Filmberätterskan er en veskevennlig liten flis av en bok - 111 sider, 44 små kapitler. En liten gruveby i Atacamaørkenen i Chile, en gang tidlig på 60-tallet: 11 år gamle María Margarita går på kino nesten hver kveld og går så hjem og gjenforteller alle filmene for faren og brødrene - de har bare råd til én billett og hun er best til å gjenfortelle. Så god er hun at hele byen etterhvert kommer for å høre på henne, enten de kan gå på kino eller ikke. Men så kommer fjernsynet og revolusjonen... Bittersøt, usentimental og litt nostalgisk, men det går litt fort unna på slutten. (nyinnkjøpt, fra en bruktbutikk i Stockholm i sommer)

Rare ting man finner gjenglemt i gamle bøker: En tegning av en vannkoker...


Jeffrey Eugenides - Middelsex
Noen bøker trenger en ny sjanse. Det gjenglemte bokmerket litt før halvveis avslørte hvor det buttet sist jeg prøvde, for et tiår eller så siden. Denne gangen tok det meg to dager å komme lenger enn det, det er jo en strålende bok. Ikke minst språket, som oversetteren også fortjener hederlig omtale for. Bare det å bruke et ord som "husvalende"... Jeg kan ikke fatte og begripe hva som var problemet sist jeg prøvde... Den har jo alt jeg ønsker meg av en roman - flere generasjoner og stort og variert persongalleri, uforutsigbar historie med overraskende vendinger, godt og rikt språk og en tydelig fortellerstemme, samt mye trivia å plukke opp underveis. Høyt på listen over årets leseopplevelser. (egen bokhylle)

Hong Ying - Svikets sommer
Den aktuelle sommeren er 1989, og boka begynner i det studentopprøret på Den Himmelske Freds Plass knuses. Politikk og opprør, feminisme og seksuell frigjøring. Kanskje det mest overraskende: hvor streng seksualmoralen var (er?). Bok av det slaget hvor miljøet egentlig er mer spennende enn handlingen. Den norske utgaven er fra 1997, da var boka forbudt i Kina, står det i baksideteksten. Hvorvidt den fortsatt er det vet jeg ikke. (egen bokhylle, kassert bibliotekseksemplar)

Kolbein Falkeid - Øyet og virkeligheten
Kolbein Falkeid ble månedens nattbordpoet - ikke helt uten sammenheng med at jeg fikk utdrag fra den servert på lunsj og lyrikk på Det Norske Teatret tidligere i høst. En eldre manns poetiske hverdagsbetraktninger om livet - ettertenksomt, nostalgisk og humoristisk om hverandre. (lånt på biblioteket)

Det var fortsatt lese-ute-vær.


Niels Fredrik Dahl - På vei til en venn
Det som egentlig fenget meg mest er at den foregår i et område jeg bodde som barn - jeg hadde venner som bodde i de samme blokkene som hovedpersonen og barnehagen som nevnes kan godt være den jeg gikk i. Historien i seg selv, om den mistilpassede gutten og alle de rare menneskene rundt ham, er sær samtidig som den føles velkjent - som regel foregår den på Skillebekk/Frogner og er skrevet av Lars Saabye Christensen... Merkelig og småabsurd -og den har en ekte elefant... (egen bokhylle)

A. S. Byatt - Besettelse
Nerden i meg er litt frustrert over Besettelse. Byatt har ikke bare diktet opp to viktorianske poeter, hun har diktet opp to forfatterskap og serverer stadig tekstbrokker, sitater og enkeltdikt fra verk som ikke finnes og som jeg derfor heller ikke kan få lest... Den er et imponerende stykke arbeid - i tillegg til selve romanintrigen som foregår på to tidsplan er det dagbøker, brev, lange episke og en del kortere dikt fra hvertfall fem forskjellige karakterer og dermed forskjellige stemmer. Spennende som en krim, men jakten på litterær historie er jo mye mer interessant enn jakten på en drapsmann. (egen bokhylle)

lørdag 4. november 2017

Litteraturhuset i oktober

Jeg har et mål om minst et par besøk på Litteraturhuset i halvåret. Hvor mye det blir i praksis varierer - jeg leser alltid sesongprogrammet nøye når det slippes, og noen ganger resulterer det i ville gledeshyl og umiddelbare billettkjøp, andre ganger bare i et uinteressert skuldertrekk (og innimellom litt mumling om hvor lang man egentlig skal trekke litteraturbegrepet...). Høsten to besøk (jeg skulle gjerne hørt Sara Danius om årets Nobelrpisvinner også, men man kan ikke rekke alt...) kom med bare en ukes mellomrom i oktober - Chimamanda Ngozi Adichie og Erika Fatland.

-Women should bloody well be allowed to make bad choices!

Feminismetema når den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie samtaler med Ane Farsethås. Ovennevnte utsagn høstet spontan applaus fra et publikum med tross alt overraskende mange mannlige innslag. Fokuset var på feminisme og pamflettene hun har skrevet i den anledning
(-I really like telling people what to do...), likestilling og sexisme og kjønn og forventninger i litteratur og språk, samt Hillary Clinton (-I was going to try not to talk about Hillary, at least until halfway through... Det tok omtrent fem minutter... Trump ble forøvrig omtalt som whiner-in-chief), men de kom også inn på Americanah og Half a yellow sun. Veldig interessant, og mye gjenkjennende nikking og latter i salen. Jeg har bare lest Kvelningsfornemmelser av henne tidligere og føler selvfølgelig et akutt behov for å lese mer nå...

Ønsker ble visstnok oppfylt for begge parter da Carsten Jensen fikk intervjue Erika Fatland om hennes reise langs Russlands yttergrenser og om menneskene hun traff. Den nordkoreanske guiden som hadde "Jeg vet ikke" som standardsvar, den georgiske tidligere nattklubbsangerinnen hun etter en fuktig middag klatret opp til et kloster sammen med i to meter snø, sjåføren hvis kjæreste ble bortført i et bruderov, 28-åringen som hadde giftet seg tre ganger i jakten på den store kjærligheten og var innstilt på å gjøre flere forsøk. Ikke visste jeg at det er en bitteliten svensk koloni i Ukraina, men jeg satt med tårer i øynene da hun fortalte om deres skjebne. Hun kom også inn på dette med å reise som alene kvinne og at hun alltid sa at hun var nygift - tidligere hadde hun pleid å si at hun hadde vært gift i fem år, men det genererte så mye barnespekulasjoner. Nå ble det heller kommentarer om hva slags man hun var gift med siden hun reiste fra ham på denne måten, samt forslag om at den stakkars mannen burde få seg en kone til, så han hadde en hjemme også. Og på første rad satt ektemann Erik Fosnes Hansen og lo høyest av alle... Veldig spennende kveld, jeg vet hvilken bok jeg ønsker meg til jul.

Utsolgt med overføring til andre rom begge kveldene, ingen tvil om at forfattere trekker folk. Så en enkel bønn til alle mine medpublikummere, når vi sitter et par hundre mennesker tett sammen for å lytte til en samtale på scenen: Hold munn, skru av mobiltelefonen, legg vekk det knitrende godteripapirer og la babyen være hjemme. Takk.

onsdag 25. oktober 2017

Lesemåned september 2017

Åtte bøker i septemter, inkludert to lyrikksamlinger, en nobelprisvinner, tre bøker som har støvet ned i bokhylla i over ti år, en gammel historiebok og en ny norsk roman. Seks kvinner og to menn, en nynorsk, en svensk og to engelske.

Tomas Tranströmer - Samlade dikter och prosa 1954-2004
Langtidsprosjekt. jweg fant ut rundt nyttår at dikt på sengekanten vil være en god avslutning på dagen, og med 2-3 dikt nesten hver kveld tok Tranströmers samlede altså drøyt ni måneder. Det må vel være lov å si at Tranströmer ikke er den lettest tilgjengelige av poeter og Nobelprisvinnere... Han har en del dikt og formuleringer som er helt fantastiske, og en del flere som går nokså over hodet på meg... (egen bokhylle)

Rose Tremain - The Gustav Sonata
Gustav vokser opp i Sveits etter krigen, med en ikke akkurat kjærlig mor og en far som bare er et bilde på skjenken. Han døde som en helt, sier mor og vil ikke snakke mer om det, men det er mer bitterhet enn stolthet som skinner gjennom. Særlig tydelig blir det når Gustavs nye venn Anton, han med det jødisk-klingende etternavnet, er i nærheten. Her ligger det åpenbart krigs- og familierelaterte hemmeligheter og vaker, men historien er ikke så opplagt som man (jeg) kan tro underveis... Jeg kjøpte denne boka etter å ha lest omtaler om den på nettet, men delte ikke den aktuelle bloggerens begeistring. Det er en god bok, en kompleks og uforutsigbar historie - jeg kan ikke sette fingeren på noe, men det var en bok jeg var ferdig med i det øyeblikket jeg lukket den, jeg ble aldri følelsesmessig engasjert hverken i historien eller menneskene. (nyinnkjøpt)

Helga Flatland - En moderne familie
Jeg liker at Helga Flatlands romaner er omtrent en ettermiddag lange -så også hennes nyeste, En moderne familie, som jeg likte mye bedre enn den forrige. Er litt lettet over det - jeg elsker Afghanistan-trilogien hennes og var så skuffet da Vingebelastning ikke levde opp til forventningene. En moderne familie handler om tre voksne søsken og hvordan det påvirker dem når foreldrene deres plutselig skiller seg i en alder av 70. Det er egentlig ikke historien i seg selv som engasjerer meg mest, men alt romanen diskuterer og pirker i av familieforhold, samlivsformer og ikke minst søskenforhold. De tre søsknene som bytter på fortellerstemmen gjennom boka - to søstre og en minstebror - er hhv 40, 38 og 30. Selv har jeg (37) en storesøster (39) og en lillebror (32) samt skilte foreldre (som riktignok skilte seg 35 år tidligere enn disse) - gjenkjennelsesfaktoren er jo til stede, for å si det sånn... (lånt på biblioteket)

Catherine Clément - Theos reise
Å skrive en fagbok i romanform er en kunst få behersker. Jostein Gaarders genistrek i Sofies verden var at han skilte ut filosofihistorien i egne brev heller enn å flette den inn i handlingen. I Catherine Cléments Theos reise er all religionshistorien og -kunnskapen hun ønsker å formidle integrert i fortellingen, i form av mange og lange forklarende samtaler som utgjør mesteparten av bokas 600 sider. Det blir mye og overveldende - for mye, selv om det er interessant og lærerikt skal det jo være en roman. Ungdomsroman, til og med - ser ikke helt for meg å anbefale den til så mange elever. Den egentlige historien, som her nærmest blir en rammefortelling, om 14 år gamle Theo som reiser verden rundt sammen med eksentriske tante Marthe for å oppdage religionene og bli frisk fra sin mystiske sykdom blir ikke engasjerende nok, fordi den ikke får nok plass og fordi den etterhvert blir nokså merkelig... Dessuten er nevnte 14-åring, til tross for at han skal være et tilnærmet vidunderbarn, i overkant uvitende om det meste som har med religion å gjøre (selv med en ateistisk oppdragelse uten religionsundervisning er det ganske imponerende å vokse opp i katolske Frankrike uten å ha hørt om Judas, for eksempel) og ikke så rent lite frekk og uhøflig. Jeg liker alltid eksentriske tanter, da - det er jo det jeg skal blir når jeg blir stor... Boka er opprinnelig fransk, jeg mistenker at det lugger litt i oversettelsen her og der uten at jeg helt kan sette fingeren på det (bortsett fra uttrykket lang som en brødløs dag - det var så merkelig at jeg sporenstreks sendte forespørsel til franskkyndig venninne og fikk bekreftet at ja, det er et fransk uttrykk). Pluss for omfattende register, da - det gjør det jo mulig å finne tilbake til og bruke all informasjonen boka er overfylt av. (egen bokhylle)


Kveldsstund med Theo og Stamfaren.

Ruth Lillegraven - Urd
Jeg hadde mitt første møte med Ruth Lillegravens dikt-fortellinger da Sigd var bokvalget på en av lesekveldene til Det Norske Teatret tidligere i år - det var så vellykket at Urd helt automatisk ramlet ned i handlekurven på forlagenes høstsalg. Poetisk om fortid og nåtid, bygd og by, generasjoner og slekters gang. Jeg er egentlig ikke så begeistret for diktsamlinger som også (eller primært) skal fortelle en historie, men Lillegraven får det til fungere, både som enkeltdikt og helhet. (nyinnkjøpt)

Elizabeth Jenkins - Elizabeth and Leicester
Jeg varslet jo mer Tudor-historie - Elizabeth and Leicester av Elizabeth Jenkins (som også er representert i bokhylla med en Austen-biografi). Først utgitt i 1961, min pocketutgave er fra 1972 med kulepenn-inskripsjonen Fra Kirsti. 21. august 1972. Bruktbøker Om dronning Elizabeth I og hennes forhold til Robert Dudley, jarlen av Leicester. Eller omvendt, det er vel forsåvidt hans liv som er utgangspunktet. I motsetning til Philippa Gregory er Jenkins overbevist om at de aldri hadde et fysisk forhold, men det er nok av intriger her likevel. En del kjent (både av intriger og historiske hendelser) og en del jeg ikke visste - nå vet jeg mye mer om Englands rolle i den spansk-nederlandske konflikten, for eksempel. Liten skrift, mange sider og mange navn og årstall - ikke en bok man sluker på en ettermiddag... (egen bokhylle, looppemarkedfunn)


Tudor-toglesing i høstregn.


Jonathan Safran Foer - Ekstremt høyt og utrolig nært
I kategorien "Bøker alle andre har lest før meg"... Har lest flere intervjuer med og anmeldelser av Jonathan Safran Foer i det siste i forbindelse med at han har en ny bok ute i høst, så jeg fant ut det var på tide å lese noe av ham - boka har stått i bokhylla siden den kom og jeg glemte å avbestille den i bokklubben... Dessuten er det jo på sett og vis en 9/11-bok, så det var et passende tidspunkt på så mange måter. Den balanserer litt på grensen for begeistring - overmodent, snusfornuftig vidunderbarn er en vanskelig balansegang - men blir litt for flink og fiffig og form over innhold - jeg ble aldri så veldig grepet. Dessuten har den bilder, det er aldri en god ting... Fort og greit lest, da. (egen bokhylle)


Pearl Abraham - Rachels roman
En gammel kassert biblioteksbok om en jente som vokser opp i en strengt ortodoks jødisk familie i USA på 90-tallet. Det ligger i kortene at det vil komme et opprør, men når det endelig kommer føler jeg meg litt snurt - vi får opptakten og resultatet, men det i midten hoppes det bare (u)elegant over... Det mest interessante er innblikket i det lukkede jødiske samfunnet - for de som har lest Bare i Brooklyn og vil ha mer fra det samme miljøet (men Una LaMarches ungdomsbok er bedre). (egen bokhylle)

onsdag 27. september 2017

Litterære tekstiler


Vanligvis holder jeg håndarbeid og andre ikke-litteraturrelaterte sysler til den andre bloggen, men en veske med en lesende kvinne må vel kunne høre til her også. Vesken er ikke så veldig stor, men en bok skal det nok bli plass til...

Og når jeg først driver litt kryssblogging, kan jeg jo også nevne at jeg var på Jane Austen-utstilling i sommer - jeg bringer dere herved Mr Darcys hvite skjorte (her i tørr tilstand...):


mandag 25. september 2017

Lesemåned august 2017

*skynder meg å få ut augustoppsummeringen før september er over*

Åtte bøker ble fasiten i august også, hele fem av dem fra biblioteket. En verdernskrig og en revolusjon, en stor satsleder og siamesiske tenåringstvillinger. En dronning, en hverdagskvinne og en elsket forfatter. Fra det lett og underholdende til det tunge og egentlig ganske forvirrende... Fem kvinner og tre menn, en engelsk og to svenske.

Sarah Crossan - En
En av Sarah Crossan er en ungdomsbok om to 17 år gamle siamesiske tvillinger som begynner på high school etter mange år med hjemmeundervisning. Innholdsmessig vil den litt for mye - i tillegg til de åpenbare temaene identitet, vennskap, å passe inn og forelskelse (aldri en ungdomsbok uten...) har vi også en lillesøster med anoreksi, en far med alkoholproblemer, en venninne med HIV, en familie med økonomiske problemer, og på toppen av alt dette kommer så bokas egentlige hovedplott, det som endrer alt. Jeg skjønner tidlig hvor det vil ende (sannsynligvis vil det ikke være like åpenbart for tenåringsleseren den er beregnet på), men det hindrer meg jo ikke i å sitte på balkongen og prøve å gråte så lydløst at naboen ikke skal legge merke til det... Det som hever boka over mengden (i tillegg til det unektelig nokså originale valget av hovedpersoner) er det litterære grepet - dette er en roman i diktform. (lånt på biblioteket)




En - ungdomsroman med kapitteldikt (diktkapitler?)


Walter Graebner - Min venn Churchill
Denne lille boka kom ut i 1965. Det er ikke en klassisk biografi, mer en samling anekdoter og personlige minner fra etterkrigsårene - ganske underholdende, han var jo en smule eksentrisk. I bunn og grunn en morsom bagatell, om mannens vaner, uvaner og andre særheter i godt voksen alder, inndelt i kapitler som Churchills dag, Churchill som vert og Churchill i ledige stunder. Jeg fant den på jobben, om den fortsatt har noe på et vgs-bibliotek å gjøre er jeg ikke så sikker på... (lånt på biblioteket)

Ralf Rothnmann - Å dø om våren
Krigsskildringer trenger ikke blodige slag og store ord - det blir egentlig mer gripende og effektfullt uten. 17 år gamle Walter blir tvangsvervet på en dansefest, blir sjåfør for hæren og kommer aldri helt fram til fronten den siste krigsvåren, men får med seg nok av krigens grusomhet likevel. Den er en bok jeg er glad for at jeg leste, men jeg vil helst ikke lese sånne bøker for ofte... (lånt på biblioteket)

Susannah Carson (red.) - A truth universally acknowledged
En samling med Jane Austen-essays fra kjente forfattere og litteraturskribenter - mye interessant, jeg kjenner behov for noen gjenlesninger... Det eneste som irriterte meg var at det ikke er oppgitt når de forskjellig er skrevet, det hadde vært nyttig å fått plassert dem i en litt større kontekst. Om et essay er skrevet på 30-tallet eller 90-talle har litt å si... (egen bokhylle)

Kristoffer Leandoer - September
Det starter med en døende kvinne i en sykehusseng. Boka veksler mellom nåtid (bokas nåttid, vel å merke, et sted på 70-tallet. Det tok litt tid før det falt på plass for meg) og fortid - veien fra hvem hun var til hvem hun ble. Lett er som alltid et relativt begrep når man snakker om litteratur, men selv om temaet høres veldig tung ut er ikke boken tung å lese, språk og fortelling glir godt, med formuleringer jeg innimellom var fristet til å spre videre på snapchat underveis. En livsskildring som uten å være spektakulære på noe vis likevel ble en fin historie. (egen bokhylle)


Lese-ute-sesongen forsetter, her ved Frognerkilen.

Inger Bråtveit - Alice A4
Dette var en merkelig bok... Om 15 år gamle Alice som treffer en eldre mann og innleder et forhold til ham. Den fortelles i første person, dels av Alice (15) og del av Alice (voksen), så vidt jeg har skjønt. Kapitler på maks en side, en del er bare en setning. Full av bilder og allegorier, epler og tåresjøer og trær som vokser i boligblokker. I følge baksiden går boka i ein meddiktande, mytologisk og ulogisk dialog med Alice i Eventyrland - et teselskap her, et Wonderland der, kjæresten er i ferd med å utvikle kaninører... Jeg trodde det var en ungdomsbok, det er det hekt klart ikke. Mest for den avanserte leser som liker å tolke og analysere - jeg er ikke overbevist om at den leseren er meg. Jeg kom meg gjennom den, men jeg er fortsatt ikke så sikker på om jeg egentlig skjønte den... (lånt på biblioteket)

Philippa Gregory - Jungfruns älskare
Philippa Gregory skriver som vanlig om britiske kongeligheter, denne gangen om dronning Elizabeth I og hennes forhold til Robert Dudley, jarlen av Leicester. Gregorys dronning framstår som så mye svakere og mer hjelpeløs enn jeg er vant til å se henne omtalt og som en så stor kontrast til de sterke, selvstendige kvinnene Gregory vanligvis maner fram at det, sammen med enkelte veldig bastante konklusjoner, kommer litt i veien for lesningen. Jeg får akutte behov for å finne ut i hvor stor grad hun har historisk dekning for det, og i den forbindelse kan jeg varsle at fortsettelse følger i septemberoppsummeringen... (egen bokhylle, gammel salgskupp)

Helen Rappaport - 1917 Petrograd : Fanget i den russiske revolusjonen

Utbruddet av den russiske revolusjon, sett fra de vestlige statsborgerne (diplomater, journalister, sykepleiere og forretningsfolk, for det meste) ståsted og basert på deres brev og dagboksnedtegnelser. Det er et interessant perspektiv - øyenvitneskildringer og hverdagsliv gir et annet bilde av store begivenheter, selv om det ble litt vel mange personer å holde styr på (og bibliotekaren har jo litt problemer med at den flere sider lange oversikten over hvem alle var er ordnet etter fornavn...). Hvorvidt det er forfatter eller oversetter som skal ha mest skyld for tidvis ganske klønete språk og formuleringer skal være usagt, men de irriterende fotnotene får nok forfatteren ta på sin kappe. Det er mange av dem, og stort sett inneholder de unødvendige og/eller irrelevante tilleggsopplysninger (som at en av personene som dukker opp i fortellingen var overlevende fra Titanic. ). Er det ikke interessant nok til å fortjene plass i hovedteksten har det ikke noe i boka å gjøre, det er bare forstyrrende. (lånt på biblioteket)


Dessuten ramlet jeg innom (ok, det var en svært bevisst og oppsøkende handling) forlagenes boksalg. Sånn kan det gå...

onsdag 6. september 2017

Mummipappa på Stockholmseventyr?


Haffsårkestern lå fortøyd ved Skeppsholmen i sommer...


(Skjønner du ikke sammenhengen? På tide å (gjen)lese Mummipappa på eventyr.)

(Til glede for James Bond-tilhengere kan jeg opplyse at Xenia Onatopp lå noen meter bortenfor...)


søndag 3. september 2017

Lesemåned juli 2017

Jaja, så er jeg en måned på etterskudd igjen... I juli var jeg i India på 1800-tallet, på Svalbard på 1930-tallet, i regency-England, Berlin under krigen, en tur i sørstatene og i Sverige - sistnevnte både på boksidene og i virkeligheten. Fem damer og tre menn, fire på svensk, to engelsk og to norske. Utendørslesningssesongen fortsatte, til overrasket glede for en amerikansk turist på Skeppsholmen: -Are you really reading a book?! These days you only see people sitting with their phones...

Fanny Parkes - Begums, tigers and white mughals
Fanny Parkes var en engelsk kvinne som reiste til India med sin mann i 1822 og bodde der til 1839. Hele den tiden førte hun dagbok, primært med tanke på moren i England. Hun ble fascinert og betatt av India, reiste mye rundt, lærte seg å kommunisere på de lokale språkene og fikk kontakt med innfødte indere på en helt annen måte enn de fleste britene på den tiden. Blant annet var hun en av svært få som fikk innpass også i zenanaene, hvor de høyerestående kvinnene levde i isolasjon fra samfunnet. Mye spennende lesning, samtidig som det bærer litt preg av å ikke være skrevet for offentliggjøring - som dagbøker flest blir det litt usammenhengende og ustrukturert. Og selv om Parkes var usedvanlig åpen og interessert var hun også et produkt av sin tid, mao en britisk kolonialist, og klarer aldri helt å frigjøre seg fra det perspektivet det gir henne på mennesker og skikker. (Egen bokhylle, åpenbart et bruktkjøp, selv om jeg ikke husker når og hvor).

Erik Lewin - Almedalen har fallit
Almedalen har fallit er en terrorthriller, en genre det ikke finnes mye av på mine leselister... Men jeg ble nysgjerrig på settingen og historien - en terroristgruppe inntar Visby under Almedalsveckan og har store deler av Sveriges politiske elite som gisler - spennende og skremmende. Forfatteren er tidligere etterretningsoffiser og har nok stålkontroll på det faglige, men litterært blir jeg ikke overbevist. Dette er kiosklitteratur i den motsatte ende av skalaen enn dameromanene - stereotyper og klisjeer, omstendelige forklaringer og lettvinte løsninger, men i motsetning til dameromanene minimalt med følelser og skildringer. Her kan desperate sivile bli meid ned i en bisetning uten at noen egentlig bryr seg... I det hele tatt blir det litt for blodig og kaotisk og forvirrende og søkt for min smak. Mulig det kunne blitt en ok actionfilm, men for at en sånt scenario skal kunne fungere i bokform kreves det mer skildringer, mer detaljer, mer følelser og flere menneskelige reaksjoner. Og selv om ektefeller til høytstående militære må leve med at de reiser bort plutselig og uventet og blir borte på ubestemt tid uten å gi så mye lyd fra seg, er det virkelig sannsynlig at når en mann ikke kommer hjem etter en vanlig joggetur vil konemor bare trekke på skuldrene og ikke reagere på at hun ikke hører noe fra noen på en uke...? For ikke å glemme politiets øverste forhandler som er topputdannet i faget hos FBI og Scotland Yard det ene øyeblikket, og i det neste (typ på neste side) anse det som et stort problem å måtte føre forhandlingene på engelsk... (Nyinnkjøpt)


Utendørslesning: Almedalen har fallit på Skeppsholmen.

Lena Einhorn - Blekingegatan 32
Årets ferielektyre på Stockholmstur. Den handler om Greta Garbos ungdomstid og tidlige karriere, men vekt på årene som skuespillerelev ved Dramaten og det svært nære vennskapet med studievenninnen Mimi Pollak. 20-talls Stockholm, teater, godt skrevet biografisk roman med et dryss av glamour - hva er det ikke å like her? Adressen i tittelen er Garbos barndomshjem - det ligger på Söder, den samme bydelen som vi bodde i nå. Ikke helt tilfeldig valgt reisebok... (egen bokhylle)


Jane Austen - Mansfield Park
Den siste av Austens store som jeg ikke hadde lest, resten leste jeg som tenåring. Jeg fant en bussbillett fra 2000 i boka, det var tydeligvis da jeg begynte på den sist... Den er jo typisk Austen i det at det egentlig ikke skjer så mye veldig lenge, og så baller det på seg i de siste kapitlene og alle får som fortjent, på den ene eller andre måten. Fanny Price er ikke den mest engasjerende av Austens heltinner, men man får jo sympati for henne. (egen bokhylle, kjøpt på Island i '97)


Utendørslesning: Mansfield Park ved Køge Å.

Victoria Benedictson - Pengar
En av mine mange tilfeldig kjøpte svenske pocketbøker. Jeg trodde, ut fra omslag og baksidetekst, at det var en historisk roman, og syntes forfatteren hadde så veldig tidsriktig språk. Så sjekket jeg - den var utgitt første gang i 1885... Om den unge kvinnen og ekteskapet, et sted mellom Skrams Forrådt og Ibsens dukkehjem. Jeg ser at det er en godt skrevet bok, uten at den egentlig gjør det helt store inntrykket. (egen bokhylle)


Utendørslesning: Pengar i Frognerparken.

Estrid Ott - Siri på Svalbard
Jeg som trodde at enhver ungpikebok skrevet på 30-tallet måtte ende i romantisk lykke - men det er kanskje fordi de fleste jeg har lest har hatt en heltinne litt eldre enn 14 år... Siri er oppvokst på Svalbard og maser seg til å få bli igjen på Svalbard sammen med far gruveingeniør når mor og søstrene skal tilbringe vinteren i Oslo. Hun drar på eventyr med venninnen Beia (med og uten lov - men far er stort sett ganske forståelsesfull og tilgivende), følger med far i gruva og på turer utenfor byen og drømmer om å bli gruveingeniør - hvorfor skal hun ikke kunne bli det bare fordi hun er jente?! Siri er en av de tøffeste bokheltinnene jeg har vært borti uansett tidsperiode - hun og Tonje Glimmerdal hadde nok blitt gode venner. Jeg tenkte dette skulle være litt nostalgisk moro, men det var faktisk ganske spennende lesning - ikke minst lærte jeg masse om gruvedriften på Svalbard. Tror jeg skal prøve å dytte denne på søster som høytlesningsbok for niese (9)... (nyinnkjøpt brukt)


Otto de Kat - Besked från Berlin
Dette er en tynn liten flis av en bok, men her sies masse med få ord og mellom linjene. Hva gjør man når det er krig og man tilfeldigvis får informasjon som kan endre krigens gang? Hva gjør krigen med enkeltmennesket, i stort og smått? Diplomati og hemmeligheter, moral og tunge avgjørelser, krig og kjærlighet og ingen fasitsvar. (egen bokhylle)


Edward Kelsey Moore - Søndager med The Supremes
En nokså standard underholdningsroman (kan jeg kalle den dameroman når den er skrevet av en mann?) om tre (nå) voksne venninner i sørstatene,, selv om den prøver seg på noen originale grep med varierende hell. Forfatterens behov for å bruke minst fire setninger der det hadde holdt med en (Gud forby at leseren på noe tidspunkt skal måtte være i nærheten av å skulle tenke seg til noe på egen hånd) og mitt behov for å pusse tennene etter at alt faller på plass for alle til slutt bekrefter sjangeren... Det hadde sikkert vært bedre å lese den på engelsk (for å slippe oversettelser som the South [sørstatene]= Syden...), men det var nå denne utgaven vi hadde på jobben. (lånt på biblioteket)

torsdag 10. august 2017

Bruktbokbonanza

Det blir uunngåelig en del bokinnkjøp i løpet av ferien, både borte og hjemme. I år var en uvanlig stor andel bruktbøker, men resultatet må vel likevel kunne kalles ganske variert.

De virkelig gamle


Jeg fant en fin 1923-utgave av Herman Wildenveys Ildorkesteret på Fretex og koste litt med den, minnet meg selv på utvalget Wildenvey-bøker som allerede står i bokhyllen hjemme og satte den pent tilbake på hyllen og gikk. Tre dager senere hadde jeg visst ombestemt meg...

Da jeg fant en årgangs-Ibsen på et antikvariat i København var det derimot ingenting å lure på - selvfølgelig trengte jeg en utgave av Brand fra 1866.

De skjønnlitterære


Manuset til West Side Story - jeg trenger vel egentlig ikke forklare hvorfor? 

Det er jo opplagt at en Ian McEwan-bok jeg ikke har lest ikke kan bli igjen i restekassen. The comfort of strangers ble utgitt i 1981, jeg er litt redd for at vi er i Ian Macabre-territorium...

Jeg fikk litt lyst til å lese Dekameronen etter å ha sett Nationaltheatrets oppsetning i vår. Men den er omfangsrik og gammel, så da jeg kom over en dansk utgave med 30 av de hundre historiene, virket det som et mer overkommelig sted å begynne.

Jeg har hverken hørt om den chilenske forfatterern Hernan Rivera Letelier eller boka Filmberätterskan, men den var liten og veskevennlig og jeg burde lese mer utenfor den vestlige kultursfæren.

Sakprosaen

 

Egentlig er første tommelfingerregel når jeg handler bøker på tur uten bil at de skal være små og lette, aller helst pocket. Frank Morleys Literary Britain : A reader's guide to writers and landmarks er stor, tung og innbundet, men jeg kunne jo ikke leve uten...

Jeg hevder gjerne at man lærer noe av hver eneste bok man leser, nesten uavhengig av bokas kvalitet. Selv lærte jeg for eksempel mye om dronning Elizabeth I spesielt og 1500- og 1600-tallshistorie generelt av Skye O'Malley-serien til Bertrice Small - Superstjerne-bøker jeg leste som tenåring (de samme bøkene lærte meg forøvrig nok om hvit slavehandel til at jeg kunne ta den litt overlegne Men dette har jeg da visst om lenge... da Vetle Lid Larsen kom med 1001 natt for noen år siden. Han leste kanskje ikke husmorporno i tenårene...) Men uansett hvor historisk korrekte romaner er (og der har jeg blitt positivt overrasket mer enn en gang) er det jo greit å lese litt faktisk historie også. The Tudor Age kan sikkert gi meg andre knagger å henge den britrske kongerekka på enn hvilke Small-karakterer de omgikkes på varierende intimt nivå...

Kvinnehistorie er jo en gjenganger i bokhylla - Catrines intressanta blekhet : Unge kvinnors möten med de nya kjärlekskraven 1750-1830 får pluss både for tittel og for Jane Austen-koblingene.

Jeg er litt usikker på hvor gammel en nyhet må være for å gå fra å være sladder til å bli sosialhistorie, men Earls and girls : Dramas in high society har nok passert den grensen med god margin...

Barneavdelingen


Jeg har inntrykk av at det knapt er noen på min alder som ikke hadde et forhold til boka Jorda rundt med Elizabeth og Martin som barn (dere er klar over at det kom en voksen-utgave også?Stein Hoff:  Red Admiral). Pitcairn : Mytteristenes øy var oppfølgeren - jeg har vage minner om at det kan ha vært et tv-program også...? Et kjapt nrk-søk måtte til - jeg fant, jeg fant! Signet være NRK og deres omfattende arkiv...

Siri fra Svalbard utkom første gang i 1939, dette er en GGP-utgave fra 1965. Forfatteren er overraskende nok dansk, og har skrevet mer i samme genren og med samme sans for allitterasjoner  - andre titler inkluderer Lofot-Lise og Inga Islandsfarer. Siri er 14 år, elsker Svalbard og vil bli gruveingeniør som sin far - en av de tøffeste barnebokheltinnene jeg har vært borti, uansett årstall.

De nye


Det måtte jo bli jo et par nye bøker også - men for en gang skyld ble det bare én -1 - svensk pocketbok...

Almedalen har fallit av Erik Lewin plukket jeg med meg fordi jeg syntes utgangspunktet var interessant - en gruppe terrorister inntar Visby på Gotland under Almedalsveckan, med hele den svenske  eliten er samlet innenfor ringmurene. Dessverre levde den mer opp til fordommene mine om genren  generelt enn til forventningene til akkurat denne boka.

Lila av Marilynne Robinson vet jeg egentlig ingenting om, den ble bare på mystisk vis med meg ut av en bokhandel i Køge. Den ser ut til å være den del av en (frittstående) serie - kanskje det må bli følgek

søndag 30. juli 2017

En gjenglemt elefant


Jeg følger en blogg som heter Forgotten bookmarks, hvor en bruktbokhandler viser fram alt han finner gjenglemt i gamle bøker - bilder og handlelister og faktiske bokmerker. Med min hang til å kjøpe brukte bøker hender det jo at jeg også snubler over et og annet, sist dette julekortet (Much love, David + Marie) med en elefant. Passende nok i en reiseskildring fra India, med relativt høy elefant-frekvens...

torsdag 20. juli 2017

Lesemåned juni 2017

I juni leste jeg bare fire bøker, alle romaner, men jeg var både i Norge og Tyskland under krigen, i Glasgows tidlige 1800-tall, i bohemenes Paris og i Sri Lankas borgerkrig på 1980-tallet. To på norsk og to på engelsk, to kvinner og to menn, fire gode leseopplevelser.

Ingrid Storholmen - Her lå Tirpitz 
Her lå Tirpitz foregår (naturlig nok) ombord på Tirpitz og er en kollektivroman full av forskjellige stemmer - menige og offiserer om bord på skipet, men også mennesker i land både i Norge og Tyskland. Fortellerstemmen skifter i nesten hvert eneste avsnitt - jeg begynte å lese og tenkte at dette blir komplisert å holde styr på. Men jeg har slukte boka på to dager, så så veldig vanskelig var det visst ikke... Alle disse fortellerstemmene og deres bruddstykker av historier - til sammen blir de ikke bare fortellingen om Tirpitz, men fortellingen om Tyskland før, under og etter krigen. Kan man lite om krigen er ikke dette boka man begynner med, men jo mer man har lest før, jo mer fyller man på egen hånd ut det som bare antydes, hintes til og ligger mellom linjene. Anbefales - og jeg skal bli flinkere til å dytte den på elever som skal ha særemne om krig. (lånt på biblioteket)

Catherine Czerkawska - The physic garden
Jeg blir så fornøyd når bøker som helt tilfeldig ramler min vei (her: den lå på et salgsbord og hadde fin forside) uten at jeg vet noe om dem blir så gode leseropplevelser, selv om den var noe helt annet enn jeg var forberedt på. Vi er i Glasgow, primært i universitetshagene og deromkring, ca 1800. Om vennskapet mellom en gartner og en doktor, om klasseskiller, kjærlighet, svik, hager og vitenskap. Veldig løst basert på faktiske personer, og med et litt gammeldags og skotskinfluert språk som kler tidsperioden historien foregår i. Fortalt retrospektivt mange år senere av gartneren - det hintes stadig om hva som kommer, men lite avsløres primaturt. Jeg aner og jeg tror, men jeg vet ikke - og jeg liker den måten å fortelle en historie på (egen bokhylle)

Pierre La Mure - Moulin Rouge
Jeg tilbragte noen dager i Paris, nærmere bestemt på Montmatre, sammen med Henri Toulose-Lautrec i kunstnermiljøet sent på 1800-tallet. Ikke i form av en samtidig skildring, men en roman utgitt i 1950 - noe ord som negerarbeid og backfish tydelig sladrer om. Dessuten var det nytt for meg at den norske måten å stave cancan på en gang i tiden var... Mye kjente navn (og navn som sikkert burde vært kjente), men jeg måtte ty til både oppslagsverk og google for å få på plass alle billedreferansene. (egen bokhylle, loppemarked)

Shyam Selvadurai - Funny boy

Det er noe med å lese om steder og hendelser jeg vet så lite om, selv om det skjedde i min levetid - her: borgerkrigen i Sri Lanka. Arjie vokser opp på Sri Lanka på 80-tallet, en yngre sønn i en privilegert familie. Han foretrekker å kle seg ut sammen med sine yngre kusiner, spille teater og lese romaner heller enn å spille cricket med broren og fetterne,og innser etterhvert at han finner gutter mer tiltrekkende enn jenter. Og jo eldre han blir, jo mer nærgående blir borgerkrigen. Gripende både som roman og som opplysende historie - jeg har jo hørt om borgerkrigen i media, men dette er første gang jeg har følt at jeg skjønner litt av hva den handlet om. (nyinnkjøpt)

torsdag 29. juni 2017

Lesemåned mai 2017

Åtte bøker i mai mot bare fire i april tyder på at jeg har lest mye mer den siste måneden, ikke sant? Eller så handler det mye om at jeg i mai fullførte to 800+-siders bøker som i all hovedsak ble lest i april... Mennene var i klart overtall (6-2) denne måneden , det skjer ikke så ofte. Jeg har truffet både konger, dronninger, presidenter (ihvertfall en) og guder, samt en viktoriansk prostituert og en 70-tallskvinne - begge med ambisjoner - på svensk, engelsk, nynorsk og bokmål.

Kristina Sandberg - Ta itu
Gjennombruddsromanen til Sandberg, som en kvinnen bak deen Augustprisbeløpnnede og særdeles nlesverdige Att föda ett barn-trilogien, som jeg leste og elsket for noen år siden. I motsetning til trilogiens Maj er Maria ingen hemmafru, hun er utearbeidende og kunsthistoriestuderende tobarnsmor i selvrealiseringens og kvinnefrigjøringens 70-tall - uten at det nødvendigvis gjør livet hennes så mye enklere... (nyinnkjøpt)

Michael Faber - Rosenrød og liljehvit
Jeg har hatt Rosenrød og liljehvit stående i bokhylla i årevis, mener å huske at det er en glemte-å-avbestille-i-bokklubben-bok (jeg har noen av dem). I mitt hode har det vært en underholdningsroman - relativt lettlest, kjekk å ha på en regnværsdag-kategorien (jeg har noen av dem også...). Da jeg endelig begynte på den innså jeg fort hvor feil jeg hadde tatt - dette er litteratur av adskillig høyere kvalitet, språklig original og spennende og en historie som beveger seg langt utover klisjé-situasjonen (viktoriansk prostituert møter adelsmann) den vagt tar utgangspunkt i. Viktoriatiden skildres med en sånn detaljrikdom at man både kjenner og lukter det (en nokså blandet fornøyelse i horestrøkene, om man kan si det sånn...), det er en språklig fortellerkvalitet i en klasse man ikke treffer på så ofte og en handling som tar en ny vending hver kan man tror man har skjønt hvordan det vil gå. Det er jo en skam at denne har stått i forsømt i bokhylla i ti år (men omslaget i rødt og svart med en uklar naken dame får ta sin del av skylda - det gjør ikke boka noen tjenester). (egen bokhylle)

Arne Norlin - Familjen Bernadotte
En lättsam historiebok kan bety så mangt - i denne sammenheng er man nokså lättsam med både fakta, formuleringer, rekkefølge og sammenheng. Som når den ikke blir enig med seg selv om hvorvidt prins Carl Philip er nummer tre eller fire i arverekkefølgen (han er nummer fire), når det sies at prins Gustaf Adolf var slektens første dyslektiker til tross for at det tidligere i boka står om ordblindheten til den ti år eldre Folke Bernadotte, eller når kapittelet om dronning Silvia avsluttes med den mildt sagt syrlige setningen Och hennes skönhetsoperationerska vi som sagt inte skriva något om. Boka er bygd opp med et kort kapittel om hver person, noe som gjør at sammenheng og kronologi kommer i annen rekke og gjør boka uoversiktlig. Interessant materiale, men formen og fokuset gjør at det føles mer som en litt omfattende utgave av Se og hør enn en historiebok. (nyinnkjøpt)

Robert Dallek - John F. Kennedy : An unfinished life
Jeg har jo lest litt om Kennedy-familien før (her, her og her , samt en samlebiografi jeg tydeligvis aldri skrev om etterpå), men ikke så mye bhvor JFK selv står i fokus. Denne biografien hevde å skulle avsløre den ekte Kennedy med alle comtradictions and complexities, inkludert sannheten om både his troubled marriage og alle damehistoriene. I praksis er det en (litt for) detaljert politisk biografi, men lite fokus på andre ting. Her er ingen morsomme eller interessante anekdoter om privatpersonen JFK, bryllupet blir unnagjort i et par retrospektiv bisetning (Han hadde giftet seg året før...) og når presidentens sønn dør dagen etter fødselen refereres det bare til i sammenheng med hvordan det preget folkets oppfatning av ham. Er ikke dette også ganske vesentlige episoder i et menneskeliv, selv for en president? Men jeg har fått vite mer om amerikansk politikk på 50- og 60-tallet enn jeg noen gang har hatt behov for... (nyinnkjøpt, Fretex)

Francis Spufford - The child that books built
Dett var en bibliomemoir som var adskillig mer faglig og teoritung enn jeg var forberedt på. Nå er heldigvis leseutvikling hos barn (og litteraturteori og -sosiologi generelt) et emne som interesserer meg, ellers hadde jeg nok syntes den ble i overkant tung --særlig ut fra forventningene jeg hadde på forhånd. Der bøker av denne typen ofte primært handler om utvalgte leseropplevelser og enkeltbøker er denne mer generell (selv om de litterære referansene er mange) med fokus på forfatterens utvikling og vekst som leser og menneske - og sammenhengen mellom disse. (egen bokhylle, bruktkjøp)

Laura Barnett - The versions of us
The versions of us er en Sliding doors-variant med tre versjoner av samme historie - jeg leste tilfeldigvis om den midt i Tenk om-tåka, og det falt seg så naturlig å bestille den... Der irriterer meg at boka alt i de første kapitlene bryter med sine egne premisser - hvis utgangspunktet skal være å vise hvordan ett valg kan sende livet i ulike retninger må jo valgsituasjonen og alt som har skjedd før den være akkurat den samme, men det er tydeligvis ikke like viktig for forfatteren som for meg. De tre versjonene er dessuten litt for like, jeg må stadig bla tilbake for å holde dem fra hverandre. Det hjelper heller ikke at den etterhvert går i overkant raskt fram - plutselig har det gått ti år her og seks år der. Tanken er god og den glimter til innimellom, men alt i alt blir det litt for rotete og uoversiktlig (og litt for klisjépreget) til å overbevise meg (egen bokhylle)



Jon Fosse - Edda
Jon Fosse har klippet friskt i Edda og skapt en scenisk versjon, som var utgangspunktet for Robert Wilsons oppsetning på Det Norske Teatret i vår. Jeg både så stykket og var på lesningen av boka, men begge deler var jo redigerte og forkortede utgaver - selvfølgelig trengte jeg å lese hele teksten også. Man kommer jo ikke unna at Fosses ordknappe stil og den norrøne tradisjonen har noen fellestrekk. De kler hverandre, for å si det sånn. (nyinnkjøpt)

William Shakespeare - As you like it
Nytt avsnitt i Shakespeare-prosjektet. Jeg så Nationalteatrets overflødighetshorn av en leken og anakronistisk  oppsetning samtidig, og innså at alle artige påfunn til tross var det fortsatt teksten - Shakespeares 400 år gamle ord og vitser - jeg lo best av. Mulig verdens forandrer seg, men menneskene er i bunn og grunn de samme... (egen bokhylle)

tirsdag 20. juni 2017

Dagens bunke


Leser. Har lest. Skal lese. Har nettopp kjøpt (med alle intensjoner om å lese før eller senere).

Det lille utvalget som hadde samlet seg på, i og rundt stuebord og sofa i løpet av de siste ukene...

torsdag 25. mai 2017

Prosjekt Shakespeare - annen rapport

Første rapport (Romeo og Julie og Macbeth)

Shakespeare-prosjektet mitt, med utgangspunkt i Inger Merete Hobbelstads essay-samling Å leve med Shakespeare går videre, litt i rykk og napp.

Stor ståhei for ingenting
Det var første gang jeg var på kino helt alene. Året var 1993 (ergo var min alder ca 13), stedet var passende nok Filmteatret og filmen var Stor ståhei for ingenting - i Kenneth Branaghs sprudlende, solfylte utgave. Kjærligheten var umiddelbar (morsomt nok gir Hobbelstad, som er samme årgang som meg,  uttrykk for mye av den samme tidlig-tenåring-begeistringen i sitt essay), noe som bidro til at dette var et av de første Shakespeare-stykkene jeg faktisk leste. Når det gjaldt karakterene var min lojalitet delt - Claudio og Hero var jo det typisk romantiske, vakre paret (jeg hadde en plakat av Claudio, spilt av Robert Sean Leonard på veggen lenge. Da han 15 år senere dukket som den godt voksne og ikke voldsomt romantiske legen Wilson i House lo jeg godt -da jeg endelig kjente ham igjen), men de kom likevel litt i skyggen av Beatrice og Benedick - rappkjeftethet og sarkasme har alltid stått høyt i kurs hos meg. Når jeg gjenså filmen enda en gang oppdaget jeg at ting har endret seg - i en alder av 36 finner jeg Kenneth Branaghs Benedick mest tiltrekkende på alle måter. Akk, hva alderen gjør med en...


 Med dette utgangspunktet var det ikke til å unngå at jeg hvinte og fikk akutte behov da jeg kom over Marina Fioratos roman Beatrice and Benedick, som vil være en forløper til Shakespeares stykke. Det antydes jo at Benedick og Beatrice har en felles fortid, og Fiorato skriver sin tolkning av den. Jeg var i utgangspunktet positiv, men entusiasmen min minsket jo lenger bort fra utgangspunktet hun skrev seg. Det blir rett og slett så mørkt og dystert og alvorlig at jeg sliter med å tro på at det kan bli så lett og lystig etterpå - og det det i det hele tatt handler om de samme personene. Særlig Don Pedro får ufortjent hard medfart. Du skal ikke komme her og være slem med karakterer jeg er glad i...

Som dere vil
Siden jeg akt hadde billett til Nationaltheatrets oppsetning av Som dere vil, avvik jeg fra min plan om å la essayenes rekkefølge bestemme lesingen. Dette er et stykke jeg ikke hadde noe forhold til i noen form, så jeg stilte på teatret med (nesten) helt blanke ark. Kvinne kler seg ut til mann som later som om han er kvinne og benytter anledningen til å oppdra mannen hun er forelsket i. Forviklingskomedie på høyt nivå, med et mildt sagt lekent forhold til kjønnsroller. Nationaltheatrets versjon er et anakronistisk overflødighetshorn i overkant fullt av idéer og innfall - noen burde kanskje husket uttrykket kill your darlings i tide... Interessant nok, alle sceniske knep tiltross, er det fortsatt teksten jeg ler mest av. Nok et bevis på at Shakespeare er en slitesterk herre. Jeg kom meg ganske greit gjennom originalteksten også - adskillig mer lettlest enn Machbeth, for å si det sånn...

For Shakespeare-noviser er begge disse stykkene et godt sted å begynne - morsomme, lette og med intriger som kunne drevet en såpeopera i minst en sesong...

onsdag 3. mai 2017

Lesemåned april 2017

Bare fire fullførte bøker i april høres såpass stusslig ut at jeg føler behov for å forsvare meg med at jeg er omtrent halvveis i en engelsk murstein av en biografi om John F. Kennedy. Det er ikke det at jeg har lest mindre enn normalt, men sidene flyr ikke akkurat når jeg leser om amerikansk innenrikspolitikk på 50-tallet... Av de bøkene jeg faktisk har kommet meg gjennom er alle skrevet av kvinner, tre er romaner og tre handler på en eller annen måte om bøker og litteratur.

Kenizé Mourad - I den døde prinsessens navn
I følge omslaget er denne historien om barnebarnet til den siste tyrkiske sultanen, løst basert på en sann historie, "en østlig Tatt av vinden", som ble en internasjonal bestselger på slutten av 80-tallet. Den er ingen stor litterær opplevelse (ikke minst mangler den den store kjærlighetshistorien man kan forvente ut fra Tatt av vinden-sammenlikningen, som jeg ikke helt kan skjønne begrunnelsen for), men det historiske er ganske interessant. Tyrkia og Libanon på 1920-tallet, oppløsningen av det ottomanske riket og ettervirkningene av første verdenskrig med de alliertes kontroll i Midt-Østen, India på 30-tallet med frigjøringskamp og krigsopptrapping.

Jeg er litt usikker på om det er oversetteren eller forlaget som skal idioterklæres når bokas tittel kommer tilbake som en viktig, meningsbærende setning i siste kapittel - og de ikke klarer å bruke samme ordlyd begge steder Originaltittelen er De la part de la princesse morte, den norske tittelen er I den døde prinsessens navn mens formuleringen som brukes i teksten er På vegne av den døde prinsessen. Og nei, jeg har ikke originalteksten foran meg så jeg kan sjekke at det er den samme formuleringen som brukes begge steder på fransk, men det er jo ganske åpenbart. Jeg lurer også på om problemet ligger hos forfatter, oversetter eller hovedperson når mannen som forlater henne i slutten av juni sier at han blir borte i minst seks måneder og hun forventer ham tilbake i september...

Boka sliter forøvrig med det mange "basert på en sann historie"-bøker gjør - et liv har ikke nødvendigvis, uansett hvor spennende og innholdsrikt det er, en god litterær spenningskurve, og det krever en god (bedre...) forfatter for å løse den utfordringen. Forøvrig et du at du leser en litt gammel bok når ord som hummus, burka og imam får forklarende fotnoter... (egen bokhylle, kassert bibliotekseksemplar)

Jen Campbell - The Bookshop Book
Dette er akkurat det det høres ut som - en bok som forteller om spesielle bokhandlere over hele verden. Spesialiserte og generelle, bruktbokforhandlere og kjeder, i kirker, på husbåter og med trykkerier og gårdsbruk. Nå har jeg lyst til å åpne min egen... (nyinnkjøpt, Fretex)

Marina Fiorato - Beatrice and Benedick
Bøker som referer til andre bøker er som regel alltid gøy. Bøker som går i direkte dialog med og spinner videre på eksisterende litterære verk er en adskillig vanskeligere balansegang - man skal skape et selvstendig verk uten å komme i direkte konflikt med (eller plagiere for mye fra) originalhistorien eller endre for mye på karakterenes personligheter. Marina Fioratos Beatrice and Benedick, som er en slags forløper til Shakespeares Much ado about nothing, starter lovende, men vandrer altfor langt vekk fra det meste. Det blir en altfor lang og mørk og komplisert historie som jeg ikke tror på at kan lede opp til det muntre, lette stemningen og hendelsene hos Shakespeare. Dessuten begår Fiorato et ganske ondskapsfullt og unødvendig karakterdrap på Don Pedro, og det er faktisk ikke greit å endre på handlingen i Romeo og Julie etter eget forgodtbefinnende... Antagelig ville jeg likt boken bedre (men fortsatt hatt en del innvendinger) om jeg ikke hadde kjent så godt til og vært så glad i Shakespeare-stykkene og -karakterene hun herjer med, men når man velger å skrive ut fra et eksisterende litterært univers må man jo regne med at det er noe leseren har med seg. (egen bokhylle)


Rabih Alameddine - En overflødig kvinne
Da alle arabiske jenter sto i kø og ventet på at Gud skulle dele ut genet som gjør alle desperate etter å gifte seg, mnå jeg har vært et annet sted, trolig oppslukt av en bok. 

Denne ene setningen på baksiden av boka overbeviste meg om at denne måtte jeg bare lese... En overflødig kvinne handler om en eldre kvinne i Beirut som har trosset konvensjonene og viet sitt liv til litteratur heller enn familieliv. Jeg likte den veldig godt - full av litterære referanser og sitater og et dryss sarkastisk humor, men også en interessant historie. Et bok som viser hvor mye vi mennesker har felles, på tvers av geografi, alder og tilhørighet. Den skjemmes litt av noe slurv i oversettelsen, noe som er litt ironisk i en bok som delvis handler om nettopp oversettelser... (egen bokhylle)

mandag 1. mai 2017

Sálmabók (Reykjavík, 1907)

 Da jeg skrev om mine bokinnkjøpsvaner forleden, var jeg inne på dette med å kjøpe bøker bare fordi de er gamle og fine, og gleden ved å spekulere på deres tidligere historie. I Göteborg i helgen fant jeg en ny bok i den kategorien.


Liten, svart og godt brukt - en islandsk salmebok fra 1907! Hvordan kunne jeg vel motstå den...


Jeg vet ikke om hun var bokas første og/eller eneste eier, men Auđur Finnbogadottir var hvertfall dyktig på kalligrafi.


Gullblomster på innsiden av permen.


Tittelbladet. Niende utgave, til kirke- og hjemmebruk.


Revne blader, rifter, hakk og bortslitte gullkanter. Den bærer preg av å ha vært flittig brukt - det gjør meg jo ikke mindre nysgjerrig på hvem og hvor og når - og på hvorfor og hvordan den dukket opp i en bruktbutikk i Göteborg.

søndag 23. april 2017

Lesemåned mars 2017

Seks bøker i mars - britisk 1900-tallshistorie og nynorsk teaterhistorie, Shakespeare og dameroman og et besøk i et russiskstyrt og førrevolusjonært Finland. To menn og fire damer, og med et (stort) nynorsk unntak var alt på engelsk. Dessuten kan jeg melde at lese-ute-sesongen er i gang.

Alfred Fidjestøl - Trass alt
Til tross for min umiddelbare glede da den kom, tok det meg litt tid (som i drøyt tre år...) å komme i gang med Alfred Fidjestøls 700-siders koloss om Det Norske Teatrets 100 første år. Jeg har hørt Fidjestøl snakke både om boka og om ulike sider av teatrets historie de siste årene, så noe var kjent stoff, men enda mer var nytt, ukjent og spennende. Jeg har kost meg, lært mye nytt, mimret om forestillinger jeg har sett og sørget over de jeg ikke fikk sett. Alfred Fidjestøl skriver like godt som han kåserer, med en strålende formuleringesvne og en personlig snert man ikke finner så ofte i sakprosa. (egen bokhylle)


Anne Sebba - That woman
Etter å ha sett henne i utkanten av flere dokumentarer om engelsk kongefamilie og sosietet, ble jeg så nysgjerrig på Wallis Simpson at det var på tide å finne ut mer, og Anne Sebbas biografi ble løsningen. Det var veldig interessant lesning - både alt rundt abdikasjonen og at hun sannsynligvis aldri hverken ønsket eller forventet å gifte seg med ham, men var innstilt på og fornøyd med å være kongelig elskerinne en periode for så å vende tilbake til sin (fantastisk tålmodige dørmatte av en) ektemann, og livet hennes før prinsen, hvor hun bl.a. bodde en periode i Kina og livnærte seg delvis som pokerspiller. Hun framstår ikke akkurat som noe elskelig vesen, men det gjør forsåvidt ikke prinsen av Wales heller. De var litt av et par, det virker ikke egentlig som den store kjærlighetshistorien man forventer av et forhold som fikk en mann til å velge en kvinne foran Englands trone. Tror jeg heller mot å være enig med de historikerne som mener at hun strengt tatt gjorde både England og verden en tjeneste da hun (riktignok svært mot sin egen vilje) endret kongerekkefølgen. Med en såpass tyskvennlig konge som Edvard VIII på tronen under krigen kunne historien fort blitt en annen... (nyinnkjøpt)

Wallis og Oscarsborg.

Helen Dunmore - House of Orphans
Klassekamp, sosiale forskjeller og litt kjærlighet i et russiskstyrt Finland på starten av forrige århundre er de viktigste stikkordene for denne romanen om Eeva, som da hennes revolusjonære arbeiderklassefar dør sendes til et barnehjem på landet og havner i tjeneste hos en progressiv lege. Egentlig sitter jeg igjen med en følelse av å ha lest to romaner i en - Eeva på landet hos dokotren og Eeva i Helsingfors med barndomsvennen Lauri og hans revolusjonskamerater. To gode, interessante romaner, men jeg synes ikke Dunmore helt lykkes i å forene det i én sammenhengende historie. (egen bokhyll, bruktkjøp)


Årets første lese-ute-på-en-benk-i-sola-dag.

William Shakespeare - Macbeth
I rekken av Shakespeare-stykker jeg egentlig kjenner til, men stengt tatt ikke har lest. Maktkamp og intriger og drap og blod, samt et utvalg viljesterke og ambisiøse kvinner med blodige hender og/eller overnaturlige evner. (lånt på biblioteket)

Kate Morton - The forgotten garden
Smijernsportroman med hemmeligheter fra fortiden. Ikke en genre jeg beveger meg inn i så ofte, men man skal jo lese utenfor komfortsonen av og til... Min umiddelbare konklusjon er at dette ville ha vært en mye bedre bok om den hadde vært kortet ned med en tredjedel eller deromkring. Ikke fordi jeg har noe imot tykke bøker, men historien er så voldsomt overlesset av hendelser og personer og sammentreff og tidsplan og tilbakeblikk og livshistorier med svært varierende grad av relevans, i tillegg til at det strider mot genren å si noe som helst mellom linjene, at det ikke blir noe igjen for leseren å tenke seg til på egenhånd. Når den store avsløringen endelig kommer har jeg jo skjønt det for flere hundre sider siden, hintene er ikke akkurat diskret. For ikke å snakke om mannen som - surprise, surprise - dukker opp og det etter to setninger er åpenbart at selvfølgelig er det han den sorgtunge heltinnen finner lykken med på siste side... Dessuten stusser jeg litt på detaljer som hvor en fattigunge i London i 1900 har lært å lese og hvordan et epletre som er plantet i mai kan bære frukt i november samme år. Men samtidig leste jeg 600 sider på to dager, så noe er det jo som fenger... (egen bokhylle, gave)

Siân Evans - Queen Bees
I vinter og vår har jeg (gjentatte ganger) sett dokumentarserien Million Dollar American Princesses, om  amerikanske kvinner (gjerne med penger - cash for class) som giftet seg inn i britisk sosietet (se: Wallis Simpson...). Flere av dem brukte mye tid å drive salonger, dvs de var vertinner for selskap hvor interessante mennesker innenfor politikk, kultur og samfunnsliv kunne møtes og knytte forbindelser, diskutere og sladre. Queen bees forteller om seks slike sosietetsvertinner (både britiske og amerikanske) i England i før- og mellomkrigstiden, deriblant Nancy Astor, som også var Storbritannias første kvinnelige parlamentmedlem. Boka er litt rotete skrevet, når det fortelles seks forskjellige historier parallelt og alle foregår på noenlunde samme tid og i samme miljø blir det mange tråder (og navn!) å holde styr på, men det er interessant sosialhistorisk lesning. (nyinnkjøpt)

mandag 17. april 2017

Om bokinnkjøp

Vil jeg egentlig tenke for mye på bokinnkjøpene mine? Er det ikke tryggest å la være, og late som om jeg nesten ikke kjøper bøker - i hverfall ikke så veldig ofte...? (Spørsmålsliste funnet hos Elida)

* Kor kjøper du bøker? 
Overalt hvor jeg finner dem... På nett, i fysiske bokhandler, på loppemarked og i bruktbutikker.

* Forhåndsbestiller du bøker, og viss du gjer, gjer du det i butikk eller online? 
Det hender, primært utenlandske oppfølgerbøker (av ukjente grunner har eg lest mange trilogier de siste årene), og da på nett. Jeg forhåndsbestilte en svensk bok  i bokhandelen, og de hadde den først en uke etter utgivelsesdatoen - bestiller jeg på nett får jeg den stort sett den dagen den slippes. Å måtte vente en uke ekstra på annet bind av Jonas Gardells Törka aldri tårar er altfor lenge når twitter renner over av begeistring... Med Erik Fosnes Hansens siste tenkte jeg derimot motsatt - den kom ut på en fredag, og jeg kunne ikke ta sjansen på at den ble forsinket i posten og ikke kom før over helgen. Så ingen grunn til å forhåndsbestille i butikken - det var jo ikke snakk om at Norli ikke ville ha den inne...

* Kor mange bøker kjøper du i gjennomsnitt i månaden?
En, to, mange...? Det kommer an på så mangt. Er det loppemarkedsesong? Har jeg vært på tur? Rakk jeg innom Fretex på vei til teateret (igjen)? Jeg har innsett at det er mye her i livet det er greiest å ikke ha full oversikt over...

* Benytter du ditt lokale bibliotek? 
Jeg har ikke vært innom mitt lokale folkebibliotek på mange år - men det henger jo sammen med at jeg jobber på et skolebibliotek. Alt jeg vil lese som vi ikke har selv kan jeg bestille på fjernlån med et par tastetrykk og få levert på jobben i løpet av noen dager. Eller kjøpe inn hvis det er oe elever og/eller lærere også kan tenkes å ha interesse av

* Viss ja, kor mange bøker låner du om gongen? 
Igjen - en, to, mange...

* Kva er di meining om bibliotekbøker? 
Jeg er bibliotekar - er ikke det svar godt nok...?

* Kva syns du om brukte bøker? 
Jeg elsker brukte bøker -både sånn generelt og å kjøpe dem. Jeg finner så mye morsomt i bruktbutikker og på loppemarkeder - gamle romaner, sære sakprosabøker, perler jeg ikke har hørt om og aldri ville snublet over ellers. Dessuten liker jeg å tenke på at selve boka har en historie - hvem har eid den? Når og hvorfor ble den kjøpt? Kanskje er det notater i den, navnetrekk eller hilsener, eller det er lagt inn avisklipp eller bilder. Jeg har en roman fra 1908 hvor en tidligere eier har notert i permen når han har lest den og en diktsamling fra 1903 med en vakkert kalligrafert hilsenVenlig Erindring. Det er sånne ting som gjør bøker til så mye mer enn trykt papir - og som ebøker aldri kan bli...

* Står dine leste og uleste bøker saman? 
Ja, her står skjønnlitteratur alfabetisk og sakprosa etter tema. Jeg omorganiserte litt i vinter og fant uleste bøker jeg helt hadde glemt at jeg hadde kjøpt...

* Planlegger du å lese alle bøkene du eiger? 
I den grad de er beregnet å leses fra perm til perm (mye sakprosa er jo mer oppslagsbøker av ulike slag) så ja. Stort sett, hvertfall. Det finnes nok noen jeg mest har fordi de er gamle og fine og spesielle.

* Kva gjer du med bøker som du eiger, men som du ikkje føler for å lese eller ikkje klarte å like? 
Virkelig elendige pocketbøker har ved et par anledninger gått i papirsøppelet, fordi de ikke har fortjent lesere... Ellers går de til Fretex, loppemarleder eller jobben.

* Har du donert bøker nokon gong? 
Fretex får jevnlige drypp, selv om jeg er litt usikker på om jeg egentlig donerer flere enn jeg kjøper fra dem...

* Har du nokon gong hatt bokkjøpestopp? 
Jeg har tenkt av og til at jeg burde sikkert.... men så dukker det opp en bok jeg bare må ha, og da finner jeg alltid en grunn... Men jeg prøver å være litt bevisst på hva jeg kjøper - bøker jeg enkelt får tak i på biblioteket trenger jeg jo sjelden å ha, egentlig, selv om det finnes unntak der også.

* Føler du at du kjøper for mange bøker?
Det er ikke noe som heter for mange bøker, bare for få bokhyller...