onsdag 28. desember 2016

Lesemåned august 2016

I august gjenopptok jeg toglesningen, samtidig som jeg også videreførte utelesningen. Syv bøker ble månedens resultat - to sakprosa, et drama, fire på engelsk, fem kvinner og en ikke-vestlig ungdomsbok.

Paula McLain - The Paris wife
The Paris wife handler om Hadley Richardson, Ernest Hemingways første kone. Historien starter i Chicago, men etterhvert forflytter handlingen seg til Paris og kunstnermiljøet der på 20- og 30-tallet - alltid en tid og sted verdt å lese om... (egen bokhylle, kjøpt på Fretex)

Anna Funder - Stasiland
Den australske journalisten Anna Funder jobber i Berlin på 90-tallet når hun begynner å interessere seg for en historie fra Øst-Berlin under kommunismen. Stasiland skildrer hennes forsøk på å finne ut hva som egentlig skjedde, og noen av de andre historiene hun snubler over underveis. Overvåkning, utpressing, forfølgelse og fortielse og ikke minst menneskeskjebner, og det mest skremmende av alt er jo hvor kort tid det er siden - deler av dette foregikk i min levetid... (lånt på biblioteket)

William Shakespeare - Romeo og Julie
Edvard Hoems oversettelse - jeg ble som begeistret for hans versjon da jeg så oppsetningen på Det Norske Teatret at jeg trengte å lese hele også. (nyinnkjøpt)

Matthew Cook og Paul Duncan - The British Season
Jeg drømte meg til England da jeg leste denne - et bruktbokfunn som omhandler tradisjonelle og nyere begivenheter i den britiske sommersesongen. Chelsea Flower Show og Royal Ascot, Wimbledon og Derby Day, men også lysshowet i Blackpool, Alton Tower og highland games. Presentert med britenes vanlige sans for tradisjoner, humor og selvironi - og fine illustrasjoner. Alt man trenger å vite om man en dag skulle forville seg i nærheten av britisk overklasse... (egen bokhylle)

Kjersti A. Skomsvold - Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
En bok som har stått på leselisten lenge, en som jeg først fikk somlet eg til å lese etter å ha sett teaterversjonen. Historien om den ensomme og misantropisk gamle damen er jo egentlig veldig trist, men det er så fantastisk morsom fortalt at man ender med å le høyt likevel. En historie på linjene, en litt annen mellom dem... (lånt på biblioteket)

Sara Farizan - If you could be mine
Det er ikke så ofte at elever kommer og spør etter bøker jeg aldri har hørt om, så da denne ikke bare var kjøpt inn på oppfordring, men også etterspurt og utlånt flere ganger tok nysgjerrigheten overhånd. Det endte med at jeg gråt på bussen... Ungdomsroman om å være ung og lesbisk i Iran, om vennskap, kjærlighet og identitet, om hva man vil være og hva man kan være og ok å leve i et helt annet samfunn enn vårt. Adskillig mer nyanser og mindre dystert enn man kunne tro, temaet tatt i betraktning. Tusen takk til eleven som sørget for at jeg oppdaget denne - som jeg fortsatt ikke har vært borti noe annet sted. (lånt på biblioteket)

Siri Hustvedt - The summer without men

Nok en forfatter krysset av på "burde lese"-listen. En bok som appellerte mer til hodet enn til hjertet - jeg blir fascinert mer enn berørt og engasjert. Full av litterære og kulturelle referanser, det er jeg alltid begeistret for (så lenge jeg føler at jeg tar et flertall av dem, vel å merke - ellers føler jeg eg jo dum og uopplyst...). (gave)

søndag 18. desember 2016

Teaterlesing #3


Hvis man skal være veldig pirkete har jeg nok et mye sterkere forhold til The sound of music som film enn som teater, men jeg har sett den på scenen en gang også (Bryggeteateret, 1992 eller deromkring). Agathe von Trapp er den nest eldste av von Trapp-ungene, og det må vel være lov å si at hun var blitt en gammel dame da hun skrev sin selvbiografi. Jeg har hørt at filmen er en veldig sukret versjon av historien, det er definitivt boka også. Hakket verre, vil jeg faktisk påstå.

Typisk eksempel på en biografi som kunne vært interessant hvis den var skrevet av noen med et minimum av litterære ferdigheter (jeg er sterk tilhenger av ghost writers i selvbiografier), men som i stedet ender opp som uinteressant og ustrukturert pjatt blottet for dramatikk og dramaturgi. Alt er veldig fint, alle er snille og glade i hverandre og det er knapt antydning til konflikt noe sted - før på siste side, hvor hun sier om stemoren (dvs Maria) at she was not always easy to live with, uten at det på noe tidspunkt utdypes noe. Man skal vel ikke snakke stygt om familien... Men til tross for alle litterære svakheter og at man må ta det hele med en klype salt og et dryss kildekritikk er det også litt spennende å se hva som egentlig skjedde, både under krigen og etterpå.

På scenen av Are Kalvø er også delvis biografisk, eller som det står i baksideteksten: Dette er garantert det nærmaste du vil komme ein sjølvbiografi av Are Kalvø. Her er det scene-livet det handler om. Fra revypioner i Stranda til hovedscenen på Det Norske Teatret, men hoveddelen av boka (og hovedgrunnen til at jeg bestilte det så snart den kom) er Kalvøs scenetekster. Her er tekster til enkeltsketsjer fra tidligere show, samt tre teatertekster i sin helhet - Kalvø - en time av livet ditt du aldri får tilbake, Norge-Brasil, ein fotballopera og Halve kongeriket. Norsk politikk - the musical. Jeg har ledd høyt og uhemmet av flere av disse tekstene når jeg har sett dem framført på scenen, og ler nesten like høyt når jeg leser dem hjemme i sofaen - og biografidelene er like morsomme.


Mange av sidene fra Halve kongeriket ser sånn ut i min bok - det var et stykke jeg så mange ganger og som stadig endret seg litt underveis, så da måtte jeg jo notere ned tilføyelser og alternative replikker... Jeg merket meg forøvrig at påfallende mange av replikkene som var lagt til tilhørte roller spilt av Bartek Kaminski (særlig Siv Jensen-parodien har vokst veldig på sin vei fra manus til scene), uten at jeg skal spekulere så veldig rundt det (hvertfall ikke offentlig...). Boka avsluttes med et kapittel som har fått tittelen For ekstremt spesielt interesserte, med hvem, hva, hvor, når og hvordan-fakta om alle stykkene - til stor hjelp og glede for sånne som meg, som stadig slo opp der underveis...


onsdag 14. desember 2016

Lesemåned juli 2016

Juli var måneden jeg leste litt overalt. På buss og tog langs aksen Oslo - Kristiansand - Stavanger - Bergen - Flåm - Myrdal - Oslo, i hotell-badekar i Stavanger og Bergen og på benker og gressplener i ymse Oslo-parker, samt hjemme på balkongen. Totalt ble det ni bøker - tre på nynorsk, to på engelsk, en på svensk, tre sakprosabøker og en diktsamling, fem menn og fire kvinner.


Alfred Fidjestøl - Frå Asker til Eden : Historia om Askerkretsen 1897-1924
Å være kunstnerkone er - eller var - visst en ganske selvutslettende og administrativ tilværelse hvor det er en selvfølge for alle at dine behov kommer i annen rekke. Det er hvertfall inntrykket jeg sitter igjen med etter å lest eller sett dokumentarer om Hulda Garborg, Hadley Richardson (Ernest Hemingways første kone) og Astrid Taube. De holdt orden på hus, barn, økonomi og la på alle måter til rette for at mannen skulle kunne skjøtte sin karrière best mulig og skjermes mot alt som kunne forstyrre ham på den ene eller andre måten. Disse kreative mennene har det nemlig med å være både skjøre (på så mange slags vis) og lite praktisk anlagte- eller tafatte, som jeg brutalt vil kalle det. Det er utrolig hva man kan lære seg når man må, mvh ikke særlig praktisk anlagt, men singel...

Skjønt, selvutslettende er vel ikke et riktig ord å bruke om Hulda Garborg - selv om hun administrerte hus og hjem og mann og barn og ymse husvenner hadde hun en på alle måter imponerende og innholdsrik egen karrière. Det Norske Teatret var hennes hjertebarn (for hvilket jeg er henne evig takknemlig), hun reiste land og strand rundt med nynorskteater (og skrev selv en god del av stykkene de framførte) og brant for bunader og folkedans, blant annet. Historien om ekteparet Garborg og deres forsøk på å bygge opp et "kunstnerkollektiv" i Asker er full av målsak, teater, litteratur og kulturhistorie - helt i min gate. (lånt på biblioteket)

Brit Bildøen - Sju dagar i august
Vi er i 2019, i et Oslo med et lett dystopisk snev hvor klimaendringer og uvær herjer. Et middelaldrende middelklasseektepar, opptatt av å leve etisk riktig, av rettferdighet og miljøvern og kultur, men sliter med en sorg - hennes datter ble drept på Utøya. Lavmælt og tankevekkende. Til våren blir boka teater på Det Norske, jeg er spent på hvordan den blir på scenen - stemningen i boka kan bli vanskelig å dramatisere. (lånt på biblioteket)

Thea Stabell - Helt alene. På scenen.

Skuespiller Thea Stabell forteller om arbeidet med monologforestillingen Babettes gjestebud, fra id éen ble unnfanget og fram til overstått premiere. Dagboksblad, arbeidsnotater, praktiske tips og intervjuer. Mest for de spesielt interesserte, men veldig spennende for oss som er det. (Nyinnkjøpt)

Sidsel Wold - Landet som lovet alt : Min israelske reise
Få kan mer om Midtøsten enn Sidsel Wold. her forteller hun om sitt personlige forhold til jødedommen og Israel, fra hun bodde på kibbutz som ung idealist og fram til dagens korrespontdenttilværelse. Hvordan og hvorfor har hennes syn på Israel endret seg, og hvordan og hvorfor har landet Israel utviklet seg som det har? Opplysende, lærerikt og engasjerende - et lett valg for alle som ønsker å forstå hvertfall litt av hva som skjer i verden (Akuttinnkjøpt på feie i Bergen da jeg gikk tom for lesestoff)


Med Sidsel Wold på balkongen


Justin Cartwright - Leading the cheers
En engelskmann  vender for første gang tilbake til den amerikanske småbyen hvor han gikk på college til klassens 30-års-gjenforening. Nye og gamle hemmeligheter, livsvalg og vennskap - og indianere, i en nokså pussig vri jeg ikke så komme eller noen gang fikk helt tak på. (Egen bokhylle, kjøpt på et posesalg en gang) 

Kjell Westö - Vådan att vara Skrake
Skrake var den eneste jeg manglet i Helsinki-kvartetten til Westö, det måtte jeg jo gjøre noe med. Om Wiktor Skrakes, hans oppvekst og liv og ikke minst hans far, i etterkrigstidens Helsinki. Handlingen spenner over så mange år, personer og hendelsestråder at det å prøve å sammenfatte den i et par setninger er nokså bortkastet, men som så ofte før er Westö opptatt av musikk. Igjen finner jeg også disse tynne trådene til de andre bøkene i kvartetten - de er ingen sammenhengende serie, men av og til krysser personer mellom bøkene, mest som en liten hilsen til oss som kjenner dem igjen. Jeg liker sånt. I det hele tatt er jeg er veldig glad i Westös Helsinki-bøker, at jeg også er veldig glad i Helsinki er sikkert ingen ulempe... (Kjøpt i Karlstad tidligere i sommer)



Hotellbadekaret hvor jeg tilbragte kvalitetstid med Kjell Westö (eller, la meg omformulere..)


Bill Clegg - Did you ever have a family
Dette er en lappeteppebok med mange stemmer og mange historier. Utgangspunktet er en tragisk hendelse i en småby - en eksplosiv brann tar livet av Junes samboer, eks-mann, datter og kommende svigersønn natten før datterens bryllup, mens hun selv står i hagen og er vitne til det hele. Alle som kommer til orde har en eller annen tilknytning til ulykken, selv om det ikke alltid er like umiddelbart åpenbart hvordan, men forteller i praksis like mye sin egen historie - og sin families. Familier, familieforhold og familiehemmeligheter i alle varianter - mer enn noe annet er det det det handler om. Trist, sterk og nydelig, jeg gråt meg gjennom siste kapittel. (nyinnkjøpt)

Anna Kleiva - Vårar seinare
Samtidslyrikk - ikke min mest leste genre... Anna Kleiva var på et bokgilde i vår og snakket om forfatterskapet sitt, da blir jeg alltid nysgjerrig. Vårar seinare er en diktsamling med en rød tråd og en historie - bygda om våren, etter  bilulykken. Problemet mitt med den type poesi er at jeg synes enkeltdiktene lett blir uselvstendige - de fungerer egentlig bare i sammenheng med resten, og er det da en diktsamling eller ett langt dikt...? Men uansett er det øyeblikk her som griper. (lånt på biblioteket)

Niels Fredrik Dahl - Herre
Etter fjorårets Camilla Collett-relaterte raptus hadde jeg store planer om å forsette med historien til Bernhard Herre, men det tok visst sin tid... Bernhard Herre var den litt mislykkede, tafatte i kretsen rundt Camilla Collett og Johan Sebastian Welhaven, den som aldri passet helt inn, som aldri helt fikk det noe av det han prøvde seg på, som var ulykkelig forelsket i Camilla Collett og  fungerte som budbringer mellom Collett og Welhaven. Han døde alene på jakt i Nordmarka, hvorvidt det var et vådeskudd eller et selvmord er aldri helt avklart. Boka har en litt spesiell fortellerstil som krever litt konsentrasjon, men det er vel verdt innsatsen. (lånt på biblioteket)

lørdag 10. desember 2016

Nobelprisvinnerne og jeg

Hver år i disse Nobeltider begynner jeg å lure - hvor mange av Nobelprisvinnerne i litteratur har jeg egentlig lest? Siden jeg uansett tilbringer kvelden i sofaen med Nobelbanketten på tv (mer opptatt av kjoler og tiaraer enn presentasjonene av prisvinnerne, når sant skal sies) kan jeg jo benytte anledningen til å sette opp en liste over hvem og hva. Med forbehold om at jeg kan ha glemt noen - jeg er vel neppe den eneste som kan se gjennom gamle leselister og ikke huske hverken bok eller forfatter - Hæ, har jeg lest den...?

Bjørnstjerne Bjørnson (1903) - En glad gut og diverse småstykker som Faderen og andre norsktime-klassikere. Jeg spilte en gang for lenge siden Marit på klassens juleavslutning og sang Kom bukken til gutten mens jeg leide en klassekamerat som krøp på hender og knær iført en vrengt saueskinnskåpe i bånd rundt på scenen. Det finnes bilder...

Rudyard Kipling (1907) - Jungelboken og Den andre jungelboken. Overraskelsen da jeg som barnfikk vite at Disney-filmen var basert på bøker - og gleden over at boken faktisk fantes i huset, i form av min fars utgave fra 1961 (nå er den min...). Det var også første gang jeg oppdaget hvor mye en historie kan forandres fra et medium til et annet. Kipling er jo også opphavsmannen til Slik gikk det til-historiene, om hvordan elefanten fikk lang nese , for eksempel.

Selma Lagerlöf (1909) - En härrgårdssägen og Dagbok för Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf. Jeg har venninner som elsker Selma Lagerlöf, jeg har aldri blitt helt revet med. Men jeg har heller aldri prøvd med på noen av de største verkene hennes, så jeg skal nok gi henne en sjanse til. En tebutikk i Karlstad selger en god te oppkalt etter henne og kakeoppskriftene utgitt i hennes navn kan også anbefales, så jeg har uansett gode assosiasjoner...

Knut Hamsun (1920) - Markens grøde, Victoria og, Mysterier. Hamsun har jeg lest delvis fordi man som litteraturinteressert norsk bibliotekar faktisk må og delvis, både når det gjelder Markens grøde og Mysterier, i forbindelse med teateroppsetninger. Mysterier likte jeg, de andre er jeg litt mer lunken til.

George Bernard Shaw (1925) - Pygmalion. Stykket som musikalen My fair lady er basert på - min utgave inneholder begge tekstene. Det kommer dessuten fram der at Shaw mente at slutten i My fair lady, hvor Eliza og professor Higgins får hverandre, slett ikke er noen happy ending - i hans øyne var Eliza og Freddie et mye mer naturlig par.

Sigrid Undset (1928) - Kristin Lavransdatter. Jeg er nesten litt overrasket selv over å innse at jeg ikke har lest mer av Sigrid Undset - jeg har da tenkt stadig vekk at jeg skal lese noen av de moderne romanene hennes, men så langt har jeg tydeligvis aldri kommet. Jeg aner et lite lesemål for 2017... Kristin Lavransdatter hadde jeg med meg - og leste - som reiselektyre da jeg var på språkreise i England som 14-åring, En sånn tenåring var jeg...

Luigi Pirandello (1934) - Seks personer søker en forfatter. Å se dette stykket var som å bli pirket i hjernen - metafunderinger på høyt nivå. Jeg måtte lese det etterpå for å kunne fundere litt mer.

Pearl Buck (1938) - Peony. Jeg hadde bare kastet kort blikk på Bucks bøker på biblioteket og avfeid dem som typisk underholdningslitteratur, så jeg ble litt overrasket (og en liten smule skamfull over egne fordommer) da jeg oppdaget at hun faktisk var Nobelprisvinner. Hun skriver mye fra det som dengang var kjent som det fjerne Østen, jeg synes hun var mer interessant å lese for miljøskildringer og historisk interesse enn for selve fortellingen.

T. S. Eliot (1948) - Old Possum's Book of Practical Cats. Jepp, en Nobelprisvinner til som jeg har lest på grunn av hans bidrag til musikalverdenen... Denne diktsamlingen er, for de som ikke vet det, utgangspunktet for Andrew Lloyd Webbers Cats.

Ernest Hemingway (1954) - Og solen går sin gang. Enhver mann som vil være både macho og intellektuell oppgir Hemingway som sin favorittforfatter, det er hvertfall inntrykket jeg har fått... For meg som elsker lange setninger og avanserte formuleringer er ikke Hemingway det opplagte førstevalget, men ar jeg nettopp hadde lest The Paris Wife (McLain) og derfor visste hvem alle var basert på gjorde det mer interessant, Virkelighetslitteraturen er ikke ny...

Halldór Kiljan Laxness (1955) - Islands klokke. Å lese om Island på 1600- og 1700-tallet var spennende - jeg har vel knapt lest annet derfra enn sagaer og nåtidslitteratur, men de har jo noen hundre år med historie mellom der...

Albert Camus (1957) - Den fremmede. Jeg leste Camus da jeg hadde fransk litteratur som enkeltemne i bibliotekarutdannelsen, men må ærlig innrømme at jeg ikke husker stort...

Pablo Neruda (1971) - Oder. Nerudas oder handler ikke bare om det store og høytidelige, men vel så mye om de små hverdagstingene - hva med en ode til maisen?

José Saramago (1998) - Det året Ricardo Reis døde (tror jeg...). Ok, dette er litt pinlig... Jeg vet at jeg har lest en bok av José Saramago, det var på ferie i Italia i 2006 og det var pappas bok (Saramago er en av hans favoritter) - jeg hadde lest ut min medbragte og gikk dermed løs på hans - men jeg er altså ikke sikker på hvilken det var...

V.S. Naipaul (2001) - A House for Mr Biswas. Denne sto i bokhylla noen år før den ble lest, og jeg var overbevist om at forfatteren var inder. Det er han ikke - han tilhører den opphavelig indiske befolkningen på Trinidad og Tabago. Et eksempel på at litteraturen åpner verdener man ikke visste fantes...

Elfriede Jelinek (2004) - Pianolærerinnen og Hva skjedde etter at Nora hadde forlatt sin mann?Av alle Nobelprisvinnerne jeg har lest, er Jelinek den mist tilgjengelige med god margin. Tunge og intellektuelle bøker jeg ikke er helt sikker på om jeg egentlig helt fikk taket på - eller likte.

Orhan Pamuk (2006) - Snø. Igjen et eksempel på bøker som tar meg med til steder og miljøer jeg ikke vet noe om. Komplisert og fascinerende, og nok en forfatter jeg stadig tenker at jeg burde lese mer av.

Doris Lessing (2007) - Sommeren før mørket. Den intellektuelle overklassekvinnen finner seg selv, sin frihet og sin selvstendighet - den eneste Lessing-boka jeg har lest var umiskjennelig 70-tallslitteratur.

Patrick Modiano (2014) - Lilla smycket. Modiano er en av prisvinnerne jeg aldri hadde hørt om før han fikk prisen. Siden jeg var i Sverige (hvor han fantes oversatt) rett etter annonseringen og bøkene hans var utstilt overalt, falt det seg så naturlig å plukke med seg og lese en bok. Mye mellom linjene, men den føles likevel ikke utilgjengelig.

19 av 113 er vel ikke så voldsomt imponerende, men det er jo en start...

Eugene O'Neill (1935) og Samuel Beckett (1959) har jeg strengt tatt ikke lest, men jeg har sett verk av begge på scenen. Dessuten har jeg vært borti enkeltdikt av Tomas Tranströmer (2011) og selvfølgelig sanger av årets prisvinner Bob Dylan, men ikke i stor nok grad til at jeg synes det kvalifiserer til "har lest"-stempelet. Dikt, noveller og kortere tekster av andre prisvinnere har sikkert også krysset min vei på et eller annet tidspunkt - dessuten har jeg jo truffet Toni Morrison (men enda ikke lest henne. Synd og skam).

Forøvrig kan jeg melde fra banketten at min favoritt-tale for kvelden kom fra kjemprisvinner Sir J. Fraser Stoddart - han var så engasjert og arbeidet var åpenbart så viktig for ham at det var rørende. Dessuten siterte han Robert Burns (han er tross alt skotte) og lyrikk løfter enhver tale.