fredag 29. april 2016

Juvelen i kronen


Boksamlingen store stolthet er hentet hjem etter å ha stått i mammas bokhylle i mange år. Den ser kanskje ikke all verdens ut, en vanlig billigutgave som ble utgitt i mengder da Toni Morrison fikk Nobelprisen i 1993, men skinnet kan bedra.


En av de svært få signerte bøkene i samlingen min, jeg har aldri vært av de som stiller meg i kø på Litteraturhuset og i bokhandler for å få bøkene mine signert. Det er ikke likevel ikke primært signaturen som gjør den spesiell, men at den var en gave fra forfatteren. La meg utdype,,,

Når jeg sier at jeg aldri har vært opptatt av å få ting signert, er det ikke helt sant. Det var engang, på den tiden det var årlige bokmesser i messehallen på Sjølyst, at jeg og min venninne, begge 13 år gamle, fant ut at vi skulle se hvor mange autografer vi kunne få tak i. Hvorfor? Ingen anelse... Så vi stilte oss i køer med penn og papir både her og der og fikk signaturer fra blant annet Herbjørn Sørbø og Halfdan Sivertsen. Den ferske Nobelprisvinneren Toni Morrison var naturlig nok messens store trekkplaster, så selvfølgelig stilte vi oss i den køen også. Men så er det gjerne sånn med store navn at de har folk med seg til å passe på dem, og ved siden av Morrison sto det et strengt eksemplar av arten, med mantraet Books only! Name only! For min venninne som hadde med seg sin mor som uansett skulle kjøpe bøker var jo ikke det noe problem, men jeg hadde jo bare notatblokken min, som agenten/forlagsfyren/livvakten/hvahannåvar bare fnyste av. Toni Morrison kastet et blikk på ham og et blikk på meg, så tok hun en bok fra bunken ved siden av seg, signerte og ga den til meg. Jeg håper jeg fikk summet meg til å takke, jeg ble litt satt ut og min venninnes mor var dypt imponert. En ubetydelig bagatell for Morrison, selvfølgelig, men for en 13-åring var det at en så stor forfatter faktisk så skuffelsen min og brydde seg, ganske stort,

Det er selvfølgelig stor skam at jeg faktisk ikke har lest boka - jeg prøvde da jeg fikk den, men var vel ikke helt i målgruppa. Siden har den altså blitt stående hos mamma og kom aldri med på flyttelasset mitt, men nå som den er tilbake i min egen bokhylla har jeg store leseplaner. Jeg skylder Toni Morrison såpass...

2 kommentarer:

Ellikken sa...

For en fin historie! Håper det er innafor med hjertesymbol i bokblogginnleggkommentarer (puh...!), for jeg klarer bare ikke la være:

<3



(Og bare sånn apropos, jeg fikk autografen av Rune Rudberg, Nora Brockstedt og Anne-Cath Vestly i min storhetstid som autografspørrende brevskribent. Kanskje jeg skal se om jeg finner igjen Anne-Caths sin - Husker hun hadde skrevet en fin hilsen i tillegg)

HildeSol sa...

Åh, litt misunnelig på Anne-Cath Vestly. (men jeg har en Prøysen-bok illustrert og signert av Johan Vestly - loppemarked-funn). Jeg og en venninne skrev særemne om forfatterskapet hennes i vg3 og vurderte å invitere henne til framføringen - vi skulle holde på en hel skoletime - men turde ikke. Har angret litt på det i ettertid - tenk så gøy om hun hadde kommet.