onsdag 28. desember 2016

Lesemåned august 2016

I august gjenopptok jeg toglesningen, samtidig som jeg også videreførte utelesningen. Syv bøker ble månedens resultat - to sakprosa, et drama, fire på engelsk, fem kvinner og en ikke-vestlig ungdomsbok.

Paula McLain - The Paris wife
The Paris wife handler om Hadley Richardson, Ernest Hemingways første kone. Historien starter i Chicago, men etterhvert forflytter handlingen seg til Paris og kunstnermiljøet der på 20- og 30-tallet - alltid en tid og sted verdt å lese om... (egen bokhylle, kjøpt på Fretex)

Anna Funder - Stasiland
Den australske journalisten Anna Funder jobber i Berlin på 90-tallet når hun begynner å interessere seg for en historie fra Øst-Berlin under kommunismen. Stasiland skildrer hennes forsøk på å finne ut hva som egentlig skjedde, og noen av de andre historiene hun snubler over underveis. Overvåkning, utpressing, forfølgelse og fortielse og ikke minst menneskeskjebner, og det mest skremmende av alt er jo hvor kort tid det er siden - deler av dette foregikk i min levetid... (lånt på biblioteket)

William Shakespeare - Romeo og Julie
Edvard Hoems oversettelse - jeg ble som begeistret for hans versjon da jeg så oppsetningen på Det Norske Teatret at jeg trengte å lese hele også. (nyinnkjøpt)

Matthew Cook og Paul Duncan - The British Season
Jeg drømte meg til England da jeg leste denne - et bruktbokfunn som omhandler tradisjonelle og nyere begivenheter i den britiske sommersesongen. Chelsea Flower Show og Royal Ascot, Wimbledon og Derby Day, men også lysshowet i Blackpool, Alton Tower og highland games. Presentert med britenes vanlige sans for tradisjoner, humor og selvironi - og fine illustrasjoner. Alt man trenger å vite om man en dag skulle forville seg i nærheten av britisk overklasse... (egen bokhylle)

Kjersti A. Skomsvold - Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg
En bok som har stått på leselisten lenge, en som jeg først fikk somlet eg til å lese etter å ha sett teaterversjonen. Historien om den ensomme og misantropisk gamle damen er jo egentlig veldig trist, men det er så fantastisk morsom fortalt at man ender med å le høyt likevel. En historie på linjene, en litt annen mellom dem... (lånt på biblioteket)

Sara Farizan - If you could be mine
Det er ikke så ofte at elever kommer og spør etter bøker jeg aldri har hørt om, så da denne ikke bare var kjøpt inn på oppfordring, men også etterspurt og utlånt flere ganger tok nysgjerrigheten overhånd. Det endte med at jeg gråt på bussen... Ungdomsroman om å være ung og lesbisk i Iran, om vennskap, kjærlighet og identitet, om hva man vil være og hva man kan være og ok å leve i et helt annet samfunn enn vårt. Adskillig mer nyanser og mindre dystert enn man kunne tro, temaet tatt i betraktning. Tusen takk til eleven som sørget for at jeg oppdaget denne - som jeg fortsatt ikke har vært borti noe annet sted. (lånt på biblioteket)

Siri Hustvedt - The summer without men

Nok en forfatter krysset av på "burde lese"-listen. En bok som appellerte mer til hodet enn til hjertet - jeg blir fascinert mer enn berørt og engasjert. Full av litterære og kulturelle referanser, det er jeg alltid begeistret for (så lenge jeg føler at jeg tar et flertall av dem, vel å merke - ellers føler jeg eg jo dum og uopplyst...). (gave)

søndag 18. desember 2016

Teaterlesing #3


Hvis man skal være veldig pirkete har jeg nok et mye sterkere forhold til The sound of music som film enn som teater, men jeg har sett den på scenen en gang også (Bryggeteateret, 1992 eller deromkring). Agathe von Trapp er den nest eldste av von Trapp-ungene, og det må vel være lov å si at hun var blitt en gammel dame da hun skrev sin selvbiografi. Jeg har hørt at filmen er en veldig sukret versjon av historien, det er definitivt boka også. Hakket verre, vil jeg faktisk påstå.

Typisk eksempel på en biografi som kunne vært interessant hvis den var skrevet av noen med et minimum av litterære ferdigheter (jeg er sterk tilhenger av ghost writers i selvbiografier), men som i stedet ender opp som uinteressant og ustrukturert pjatt blottet for dramatikk og dramaturgi. Alt er veldig fint, alle er snille og glade i hverandre og det er knapt antydning til konflikt noe sted - før på siste side, hvor hun sier om stemoren (dvs Maria) at she was not always easy to live with, uten at det på noe tidspunkt utdypes noe. Man skal vel ikke snakke stygt om familien... Men til tross for alle litterære svakheter og at man må ta det hele med en klype salt og et dryss kildekritikk er det også litt spennende å se hva som egentlig skjedde, både under krigen og etterpå.

På scenen av Are Kalvø er også delvis biografisk, eller som det står i baksideteksten: Dette er garantert det nærmaste du vil komme ein sjølvbiografi av Are Kalvø. Her er det scene-livet det handler om. Fra revypioner i Stranda til hovedscenen på Det Norske Teatret, men hoveddelen av boka (og hovedgrunnen til at jeg bestilte det så snart den kom) er Kalvøs scenetekster. Her er tekster til enkeltsketsjer fra tidligere show, samt tre teatertekster i sin helhet - Kalvø - en time av livet ditt du aldri får tilbake, Norge-Brasil, ein fotballopera og Halve kongeriket. Norsk politikk - the musical. Jeg har ledd høyt og uhemmet av flere av disse tekstene når jeg har sett dem framført på scenen, og ler nesten like høyt når jeg leser dem hjemme i sofaen - og biografidelene er like morsomme.


Mange av sidene fra Halve kongeriket ser sånn ut i min bok - det var et stykke jeg så mange ganger og som stadig endret seg litt underveis, så da måtte jeg jo notere ned tilføyelser og alternative replikker... Jeg merket meg forøvrig at påfallende mange av replikkene som var lagt til tilhørte roller spilt av Bartek Kaminski (særlig Siv Jensen-parodien har vokst veldig på sin vei fra manus til scene), uten at jeg skal spekulere så veldig rundt det (hvertfall ikke offentlig...). Boka avsluttes med et kapittel som har fått tittelen For ekstremt spesielt interesserte, med hvem, hva, hvor, når og hvordan-fakta om alle stykkene - til stor hjelp og glede for sånne som meg, som stadig slo opp der underveis...


onsdag 14. desember 2016

Lesemåned juli 2016

Juli var måneden jeg leste litt overalt. På buss og tog langs aksen Oslo - Kristiansand - Stavanger - Bergen - Flåm - Myrdal - Oslo, i hotell-badekar i Stavanger og Bergen og på benker og gressplener i ymse Oslo-parker, samt hjemme på balkongen. Totalt ble det ni bøker - tre på nynorsk, to på engelsk, en på svensk, tre sakprosabøker og en diktsamling, fem menn og fire kvinner.


Alfred Fidjestøl - Frå Asker til Eden : Historia om Askerkretsen 1897-1924
Å være kunstnerkone er - eller var - visst en ganske selvutslettende og administrativ tilværelse hvor det er en selvfølge for alle at dine behov kommer i annen rekke. Det er hvertfall inntrykket jeg sitter igjen med etter å lest eller sett dokumentarer om Hulda Garborg, Hadley Richardson (Ernest Hemingways første kone) og Astrid Taube. De holdt orden på hus, barn, økonomi og la på alle måter til rette for at mannen skulle kunne skjøtte sin karrière best mulig og skjermes mot alt som kunne forstyrre ham på den ene eller andre måten. Disse kreative mennene har det nemlig med å være både skjøre (på så mange slags vis) og lite praktisk anlagte- eller tafatte, som jeg brutalt vil kalle det. Det er utrolig hva man kan lære seg når man må, mvh ikke særlig praktisk anlagt, men singel...

Skjønt, selvutslettende er vel ikke et riktig ord å bruke om Hulda Garborg - selv om hun administrerte hus og hjem og mann og barn og ymse husvenner hadde hun en på alle måter imponerende og innholdsrik egen karrière. Det Norske Teatret var hennes hjertebarn (for hvilket jeg er henne evig takknemlig), hun reiste land og strand rundt med nynorskteater (og skrev selv en god del av stykkene de framførte) og brant for bunader og folkedans, blant annet. Historien om ekteparet Garborg og deres forsøk på å bygge opp et "kunstnerkollektiv" i Asker er full av målsak, teater, litteratur og kulturhistorie - helt i min gate. (lånt på biblioteket)

Brit Bildøen - Sju dagar i august
Vi er i 2019, i et Oslo med et lett dystopisk snev hvor klimaendringer og uvær herjer. Et middelaldrende middelklasseektepar, opptatt av å leve etisk riktig, av rettferdighet og miljøvern og kultur, men sliter med en sorg - hennes datter ble drept på Utøya. Lavmælt og tankevekkende. Til våren blir boka teater på Det Norske, jeg er spent på hvordan den blir på scenen - stemningen i boka kan bli vanskelig å dramatisere. (lånt på biblioteket)

Thea Stabell - Helt alene. På scenen.

Skuespiller Thea Stabell forteller om arbeidet med monologforestillingen Babettes gjestebud, fra id éen ble unnfanget og fram til overstått premiere. Dagboksblad, arbeidsnotater, praktiske tips og intervjuer. Mest for de spesielt interesserte, men veldig spennende for oss som er det. (Nyinnkjøpt)

Sidsel Wold - Landet som lovet alt : Min israelske reise
Få kan mer om Midtøsten enn Sidsel Wold. her forteller hun om sitt personlige forhold til jødedommen og Israel, fra hun bodde på kibbutz som ung idealist og fram til dagens korrespontdenttilværelse. Hvordan og hvorfor har hennes syn på Israel endret seg, og hvordan og hvorfor har landet Israel utviklet seg som det har? Opplysende, lærerikt og engasjerende - et lett valg for alle som ønsker å forstå hvertfall litt av hva som skjer i verden (Akuttinnkjøpt på feie i Bergen da jeg gikk tom for lesestoff)


Med Sidsel Wold på balkongen


Justin Cartwright - Leading the cheers
En engelskmann  vender for første gang tilbake til den amerikanske småbyen hvor han gikk på college til klassens 30-års-gjenforening. Nye og gamle hemmeligheter, livsvalg og vennskap - og indianere, i en nokså pussig vri jeg ikke så komme eller noen gang fikk helt tak på. (Egen bokhylle, kjøpt på et posesalg en gang) 

Kjell Westö - Vådan att vara Skrake
Skrake var den eneste jeg manglet i Helsinki-kvartetten til Westö, det måtte jeg jo gjøre noe med. Om Wiktor Skrakes, hans oppvekst og liv og ikke minst hans far, i etterkrigstidens Helsinki. Handlingen spenner over så mange år, personer og hendelsestråder at det å prøve å sammenfatte den i et par setninger er nokså bortkastet, men som så ofte før er Westö opptatt av musikk. Igjen finner jeg også disse tynne trådene til de andre bøkene i kvartetten - de er ingen sammenhengende serie, men av og til krysser personer mellom bøkene, mest som en liten hilsen til oss som kjenner dem igjen. Jeg liker sånt. I det hele tatt er jeg er veldig glad i Westös Helsinki-bøker, at jeg også er veldig glad i Helsinki er sikkert ingen ulempe... (Kjøpt i Karlstad tidligere i sommer)



Hotellbadekaret hvor jeg tilbragte kvalitetstid med Kjell Westö (eller, la meg omformulere..)


Bill Clegg - Did you ever have a family
Dette er en lappeteppebok med mange stemmer og mange historier. Utgangspunktet er en tragisk hendelse i en småby - en eksplosiv brann tar livet av Junes samboer, eks-mann, datter og kommende svigersønn natten før datterens bryllup, mens hun selv står i hagen og er vitne til det hele. Alle som kommer til orde har en eller annen tilknytning til ulykken, selv om det ikke alltid er like umiddelbart åpenbart hvordan, men forteller i praksis like mye sin egen historie - og sin families. Familier, familieforhold og familiehemmeligheter i alle varianter - mer enn noe annet er det det det handler om. Trist, sterk og nydelig, jeg gråt meg gjennom siste kapittel. (nyinnkjøpt)

Anna Kleiva - Vårar seinare
Samtidslyrikk - ikke min mest leste genre... Anna Kleiva var på et bokgilde i vår og snakket om forfatterskapet sitt, da blir jeg alltid nysgjerrig. Vårar seinare er en diktsamling med en rød tråd og en historie - bygda om våren, etter  bilulykken. Problemet mitt med den type poesi er at jeg synes enkeltdiktene lett blir uselvstendige - de fungerer egentlig bare i sammenheng med resten, og er det da en diktsamling eller ett langt dikt...? Men uansett er det øyeblikk her som griper. (lånt på biblioteket)

Niels Fredrik Dahl - Herre
Etter fjorårets Camilla Collett-relaterte raptus hadde jeg store planer om å forsette med historien til Bernhard Herre, men det tok visst sin tid... Bernhard Herre var den litt mislykkede, tafatte i kretsen rundt Camilla Collett og Johan Sebastian Welhaven, den som aldri passet helt inn, som aldri helt fikk det noe av det han prøvde seg på, som var ulykkelig forelsket i Camilla Collett og  fungerte som budbringer mellom Collett og Welhaven. Han døde alene på jakt i Nordmarka, hvorvidt det var et vådeskudd eller et selvmord er aldri helt avklart. Boka har en litt spesiell fortellerstil som krever litt konsentrasjon, men det er vel verdt innsatsen. (lånt på biblioteket)

lørdag 10. desember 2016

Nobelprisvinnerne og jeg

Hver år i disse Nobeltider begynner jeg å lure - hvor mange av Nobelprisvinnerne i litteratur har jeg egentlig lest? Siden jeg uansett tilbringer kvelden i sofaen med Nobelbanketten på tv (mer opptatt av kjoler og tiaraer enn presentasjonene av prisvinnerne, når sant skal sies) kan jeg jo benytte anledningen til å sette opp en liste over hvem og hva. Med forbehold om at jeg kan ha glemt noen - jeg er vel neppe den eneste som kan se gjennom gamle leselister og ikke huske hverken bok eller forfatter - Hæ, har jeg lest den...?

Bjørnstjerne Bjørnson (1903) - En glad gut og diverse småstykker som Faderen og andre norsktime-klassikere. Jeg spilte en gang for lenge siden Marit på klassens juleavslutning og sang Kom bukken til gutten mens jeg leide en klassekamerat som krøp på hender og knær iført en vrengt saueskinnskåpe i bånd rundt på scenen. Det finnes bilder...

Rudyard Kipling (1907) - Jungelboken og Den andre jungelboken. Overraskelsen da jeg som barnfikk vite at Disney-filmen var basert på bøker - og gleden over at boken faktisk fantes i huset, i form av min fars utgave fra 1961 (nå er den min...). Det var også første gang jeg oppdaget hvor mye en historie kan forandres fra et medium til et annet. Kipling er jo også opphavsmannen til Slik gikk det til-historiene, om hvordan elefanten fikk lang nese , for eksempel.

Selma Lagerlöf (1909) - En härrgårdssägen og Dagbok för Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf. Jeg har venninner som elsker Selma Lagerlöf, jeg har aldri blitt helt revet med. Men jeg har heller aldri prøvd med på noen av de største verkene hennes, så jeg skal nok gi henne en sjanse til. En tebutikk i Karlstad selger en god te oppkalt etter henne og kakeoppskriftene utgitt i hennes navn kan også anbefales, så jeg har uansett gode assosiasjoner...

Knut Hamsun (1920) - Markens grøde, Victoria og, Mysterier. Hamsun har jeg lest delvis fordi man som litteraturinteressert norsk bibliotekar faktisk må og delvis, både når det gjelder Markens grøde og Mysterier, i forbindelse med teateroppsetninger. Mysterier likte jeg, de andre er jeg litt mer lunken til.

George Bernard Shaw (1925) - Pygmalion. Stykket som musikalen My fair lady er basert på - min utgave inneholder begge tekstene. Det kommer dessuten fram der at Shaw mente at slutten i My fair lady, hvor Eliza og professor Higgins får hverandre, slett ikke er noen happy ending - i hans øyne var Eliza og Freddie et mye mer naturlig par.

Sigrid Undset (1928) - Kristin Lavransdatter. Jeg er nesten litt overrasket selv over å innse at jeg ikke har lest mer av Sigrid Undset - jeg har da tenkt stadig vekk at jeg skal lese noen av de moderne romanene hennes, men så langt har jeg tydeligvis aldri kommet. Jeg aner et lite lesemål for 2017... Kristin Lavransdatter hadde jeg med meg - og leste - som reiselektyre da jeg var på språkreise i England som 14-åring, En sånn tenåring var jeg...

Luigi Pirandello (1934) - Seks personer søker en forfatter. Å se dette stykket var som å bli pirket i hjernen - metafunderinger på høyt nivå. Jeg måtte lese det etterpå for å kunne fundere litt mer.

Pearl Buck (1938) - Peony. Jeg hadde bare kastet kort blikk på Bucks bøker på biblioteket og avfeid dem som typisk underholdningslitteratur, så jeg ble litt overrasket (og en liten smule skamfull over egne fordommer) da jeg oppdaget at hun faktisk var Nobelprisvinner. Hun skriver mye fra det som dengang var kjent som det fjerne Østen, jeg synes hun var mer interessant å lese for miljøskildringer og historisk interesse enn for selve fortellingen.

T. S. Eliot (1948) - Old Possum's Book of Practical Cats. Jepp, en Nobelprisvinner til som jeg har lest på grunn av hans bidrag til musikalverdenen... Denne diktsamlingen er, for de som ikke vet det, utgangspunktet for Andrew Lloyd Webbers Cats.

Ernest Hemingway (1954) - Og solen går sin gang. Enhver mann som vil være både macho og intellektuell oppgir Hemingway som sin favorittforfatter, det er hvertfall inntrykket jeg har fått... For meg som elsker lange setninger og avanserte formuleringer er ikke Hemingway det opplagte førstevalget, men ar jeg nettopp hadde lest The Paris Wife (McLain) og derfor visste hvem alle var basert på gjorde det mer interessant, Virkelighetslitteraturen er ikke ny...

Halldór Kiljan Laxness (1955) - Islands klokke. Å lese om Island på 1600- og 1700-tallet var spennende - jeg har vel knapt lest annet derfra enn sagaer og nåtidslitteratur, men de har jo noen hundre år med historie mellom der...

Albert Camus (1957) - Den fremmede. Jeg leste Camus da jeg hadde fransk litteratur som enkeltemne i bibliotekarutdannelsen, men må ærlig innrømme at jeg ikke husker stort...

Pablo Neruda (1971) - Oder. Nerudas oder handler ikke bare om det store og høytidelige, men vel så mye om de små hverdagstingene - hva med en ode til maisen?

José Saramago (1998) - Det året Ricardo Reis døde (tror jeg...). Ok, dette er litt pinlig... Jeg vet at jeg har lest en bok av José Saramago, det var på ferie i Italia i 2006 og det var pappas bok (Saramago er en av hans favoritter) - jeg hadde lest ut min medbragte og gikk dermed løs på hans - men jeg er altså ikke sikker på hvilken det var...

V.S. Naipaul (2001) - A House for Mr Biswas. Denne sto i bokhylla noen år før den ble lest, og jeg var overbevist om at forfatteren var inder. Det er han ikke - han tilhører den opphavelig indiske befolkningen på Trinidad og Tabago. Et eksempel på at litteraturen åpner verdener man ikke visste fantes...

Elfriede Jelinek (2004) - Pianolærerinnen og Hva skjedde etter at Nora hadde forlatt sin mann?Av alle Nobelprisvinnerne jeg har lest, er Jelinek den mist tilgjengelige med god margin. Tunge og intellektuelle bøker jeg ikke er helt sikker på om jeg egentlig helt fikk taket på - eller likte.

Orhan Pamuk (2006) - Snø. Igjen et eksempel på bøker som tar meg med til steder og miljøer jeg ikke vet noe om. Komplisert og fascinerende, og nok en forfatter jeg stadig tenker at jeg burde lese mer av.

Doris Lessing (2007) - Sommeren før mørket. Den intellektuelle overklassekvinnen finner seg selv, sin frihet og sin selvstendighet - den eneste Lessing-boka jeg har lest var umiskjennelig 70-tallslitteratur.

Patrick Modiano (2014) - Lilla smycket. Modiano er en av prisvinnerne jeg aldri hadde hørt om før han fikk prisen. Siden jeg var i Sverige (hvor han fantes oversatt) rett etter annonseringen og bøkene hans var utstilt overalt, falt det seg så naturlig å plukke med seg og lese en bok. Mye mellom linjene, men den føles likevel ikke utilgjengelig.

19 av 113 er vel ikke så voldsomt imponerende, men det er jo en start...

Eugene O'Neill (1935) og Samuel Beckett (1959) har jeg strengt tatt ikke lest, men jeg har sett verk av begge på scenen. Dessuten har jeg vært borti enkeltdikt av Tomas Tranströmer (2011) og selvfølgelig sanger av årets prisvinner Bob Dylan, men ikke i stor nok grad til at jeg synes det kvalifiserer til "har lest"-stempelet. Dikt, noveller og kortere tekster av andre prisvinnere har sikkert også krysset min vei på et eller annet tidspunkt - dessuten har jeg jo truffet Toni Morrison (men enda ikke lest henne. Synd og skam).

Forøvrig kan jeg melde fra banketten at min favoritt-tale for kvelden kom fra kjemprisvinner Sir J. Fraser Stoddart - han var så engasjert og arbeidet var åpenbart så viktig for ham at det var rørende. Dessuten siterte han Robert Burns (han er tross alt skotte) og lyrikk løfter enhver tale.

fredag 2. september 2016

Teaterlesing #2

Dette har potensiale til å bli en lang serie... Del 1 her

 Thea Stabell - Alene på scenen 
En av den bøkene som framkaller et spontant og uartikulert gledesutbrudd når jeg snubler over dem. Thea Stabells bok om arbeidet med monologforestillingen Babettes gjestebud, fra idéen ble unnfanget og fra til (og litt etter) premieren. Dagboksnotater, praktiske tips (Stabell har jobbet som instruktør på teaterhøyskolen i mange år) og intervjuer og samtaler med andre skuespillere som også jobber eller har jobbet med monologer. Deler av boka er nok mest for de som jobber i bransjen, men det meste av den er interessant også for oss med teaternerd-tendenser.



Karen Blixen - Babettes gjestebud
Hvis noen aner en sammenheng mellom denne og forrige bok har de selvfølgelig helt rett. Jeg leste ti sider av Alene på scenen og innså at det ville være en stor fordel å ha lest Babettes gjestebud først. Jeg har jo vært borti historien før, ikke minst i Thea Stabells sceneframføring, men om jeg har lest den i sin helhet før har jeg glemt det. Men jeg har åpenbart hatt intensjoner om å lese den, for den sto praktisk nok klar i bokhylla og ventet. Historien om de to fromme peppermø-søstrene i Berlevåg og deres franske hushjelp er visstnok en allegori på  Blixens retur til Danmark og mottakelsen hun fikk, den bør hvertfall ikke leses som en realistisk skildring av livet nordpå...

WillimShakespeare/Edvard Hoem (overs.) - Romeo og Julie
Det er jo ikke det at jeg ikke har lest (og sett) Romeo og Julie før i ymse varianter, men Det Norske Teatrets oppsetning i vår var mitt første møte med Edvard Hoems oversettelse. Mannen kan jo gjendikte Shakespeare, det har jeg sett før, så denne måtte leses. Full av fantastiske ordspill og ordlek, jeg har aldri før opplevd at det stykket har så mye humor.

Brian Yorkey - Next to normal
Mer manuslesing. Odd Suréns nynorske oversettelse av denne høyt elskede musikalen - det var nesten litt høytid å sitte med manuset i hendene og lese replikker og sangtekster jeg ikke har hørt på flere år (stemmer i hodet, gåsehud og et par tårer fulgte også med...). Dette er råteksten, fra før ting ble endret og kuttet og pusset på, sannsynligvis både i prøveperiode og spilleperiode, og det rykker litt i hånda av lyst til å plukke opp en blyant og notere i margen der jeg ser endringer. Mvh nerd med litt for god tekst-hukommelse... Omslaget har til om med norsk undertittel - Nesten vanleg - den forsvant også underveis. Selv likte jeg bedre Frank Kjosås' tidlige forslag om at norsk tittel burde være Mot norrmalt...


Denne sangen hadde mange endringer....

torsdag 11. august 2016

Lesemåned juni 2016

Hoppsann, her var man visst en måned på etterskudd. Men periodeleseren ser ut til å ha stabilisert seg (og heldigvis i lese mye-enden av skalaen) - syv bøker ble fasiten i juni. En på svensk, en på engelsk, en på nynorsk, to menn og seks kvinner, to sakprosa og seks romaner, hvorav en en ungdomsbok.

Jeremy Paxman - The Victorians
Boka handler om livet i victoriatidens England, sett gjennom datidens kunst. Jeg leste et sted at opprinnelig var det en tv-serie - det var sikkert en fordel å kunne vise nærbilder av maleriene man snakket om mens man snakket. Det er en del bilder i boka også, men de blir jo nødvendigvis ganske små. Jeg sitter på toget og leser og klør etter å kunne google dem... Men en interessant måte å lese historie på. (egen bokhylle - kjøpt på bruktsalg)

Annika Thor - Nu, imorgon
Annika Thors ungdomsbok Nu, imorgon, som foregår i 1968 (men skrevet i 2005) er en kollektivroman i miniatyr. Den følger fire ungdommer i Göteborg i ett døgn hvor liv endres og veier møtes. Politisk engasjement, hippietid, Vietnam, hasj og framtidsdrømmer - og en virkelighet man må forholde seg til uansett. Selv om jeg var ung 30 år senere, var det mye å kjenne seg igjen i - jeg ble litt nostalgisk... (egen bokhylle, kjøpt i fjor eller forfjor eller deromkring)

Karen Blixen - Babettes gjestebud
En klassiker jeg har sett på teater og lest utdrag fra, men aldri lest i sin helhet før. Langnovellen (hvor grensen går mellom langnovelle og kort roman? Aner ikke...) om den franske kvinnen som ender som hushjelp hos to fromme søstre i Berlevåg (hvor Karen Blixen aldri hadde vært) på 1800-tallet er mer en fabel enn en realistisk skildring av livet i Nord-Norge - jeg leste et sted at Blixen skrev den som en allegori på hvordan hun følte at hun og hennes talenter ble mottatt da hun flyttet tilbake til Danmark. (egen bokhylle, kassert biblioteksbok)

Kristin Marie Berstad - Ynde
Jeg trodde det var en roman om dans, det er visst mest en roman om sex. Av det mer litterære slaget enn rælet som har toppet salglistene de siste årene, men ikke helt det jeg var ute etter, for å si det pent. Pikk og fitte og knulling og kroppsvæsker på hver og annenhver side, og en ufyselig hovedperson med høye tanker om seg selv og tilsvarende lave om alle andre. Innimellom klarte den nesten å si noe om usikkerhet og ensomhet og sånt - det er nok det som egentlig er boka tema og budskap, men det druknet litt i alt det fysiske. (lånt på biblioteket)

Marta Breen og Jenny Jordahl - Den store rumpefeiden
Feminisme og samfunn i ord og tegninger. I likhet med Breens forrige bok, Født feminist, er nok denne mer for de som er litt yngre enn meg og ikke har mer enn 20 års feministerfaring (og ikke følger begge forfatterne i sosiale medier og dermed har sett en del av innholdet før). Veldig mye bra, for all del, jeg ser gjerne at elevene låner og leser denne, men for min del ikke så mye nytt. (lånt på biblioteket)

Anna Funder - Alt jeg er

Uansett hvor mange bøker - fakta og fiksjon - jeg leser om krigen dukker det alltid opp nye og ukjente vinkler. Denne gangen om unge tysker som gjorde motstand mot nazismen før og under krigen. I sentrum står ekteparet Ruth og Hans og deres venner og meningsfeller - de driver aktiv motstand mot nazistene. Først i Berlin, når det blir for farlig fortsetter de fra London. Men å gjemme seg for mektige fiender er aldri lett... Veldig spennende bok som jeg slukte på noen dager. Underveis oppdaget jeg at den bygger på historiske personer og faktiske hendelser, det er selvfølgelig litt fristende å spore opp og lese noen biografier også... (egen bokhylle, kjøpt i år)

Jan Roar Leikvoll - Songfuglen
Jeg er litt ambivalent når det gjelder Leikvolls historie om Jakoba som lever i et post-revolusjonært samfunn hvor mennene er utryddet, eller i det minste forvist til villdyrliv i skogen eller kontrolleres på bordellene. Men hva er denne hemmeligheten Jakoba sliter stadig mer med å skjule...? Hadde jeg lest den som nøytral anmelder ville jeg gitt den gode kritikker - det er jo en bra bok, godt skrevet, overbevisende historie og alt det der, det er bare denne dystopi-genren som virkelig ikke er min greie når det kommer til personlige preferanser. Veldig spent på å se hvordan den blir på teaterscenen i høst. (lånt på biblioteket)

tirsdag 26. juli 2016

Hummeren kommer!

Det er mulig jeg såvidt har nevnt at jeg gleder meg til Erik Fosnes Hansens første roman på ti år kommer i høst (2. september er den magiske datoen. Ingen vits i å ringe meg den helgen...). I kveld presenterte han den første smakebiten fra Et hummerliv på Litteraturhuset - selvfølgelig var jeg der...

Etter at Litteraturhussjef Andreas Wiese har introdusert mannen og forfatterskapet og moret oss alle med å kalle den ene Reise ved salmens slutt, kommer Erik Fosnes Hansen på scenen. Ikke med en bok i hånda, men med en koffert. Ut av den kommer en enorm papirbunke full av gule lapper (-Alle lappene er ikke steder jeg har tenkt å lese, altså, det er steder jeg skal gjøre rettelser...) -en drøy måned før utgivelse finnes det jo ingen ferdigtrykket bok, kun forfatterens manus.

Han holder på nesten en time og leser tre lange utdrag - deriblant, selvfølgelig til min store glede, et som foregår på et bibliotek. På biblioteket har de taushetsplikt. Kanskje det er derfor det er så stille der. (Her tastet jeg feil i farta og skrev raushetsplikt. For et fantastisk ord!). Vi får også høre om den en-kloede hummeren Erling Skakke, farene ved å ta med små beundrere (og tyske turister) på fisketur og andre begivenheter fra Seds oppvekst på høyfjellshotell.

2. september, altså. Bare fem uker og tre dager igjen...

mandag 27. juni 2016

Lesemåned mai 2016

Periodeleseren fortsetter - i mai var jeg oppe i ti bøker igjen. To ikke-vestlige bøker, det er vel bedre enn i hele fjor... Tre engelsk, tre nynorsk, to drama, to ungdomsbøker, en sakprosa og en diktsamling.

Anuradha Roy - An atlas of impossible longing
Indisk familieliv og ekteskap over flere generasjoner, ispedd litt historie, samfunnsutvikling og arkeologi, samt forbudt kjærlighet på tvers av sosiale skiller, eksentriske bipersoner, flere hus og en fantastisk hage. Jeg innser at ordene forbudt kjærlighet veldig fort får det til høres ut som en sentimental underholdningsroman, men det er ikke det - dette er langt mer komplekst (og mye bedre, sa hun fordomsfullt). Jeg likte boka godt, men har visse etiske innvendinger slutten (og kan ikke utdype det uten å avsløre for mye...). En slutt jeg forøvrig leste på en benk i kveldssolen ved rådhuset, hvor duftende, tunge syrinklaser hang over hodet mitt mens jeg spiste softis og så utover fjorden. Det finnes verre steder å lese... (egen bokhylle, arvet da en venninne ryddet i sine...)

Fatima Sharafeddine - Du, jente!
Ikke-europeiske ungdomsbøker, da snakker vi begrenset utvalg. Fatima Sharafeddines Du, jente! foregår i Beirut på 1980-tallet og handler om 17 år gamle Faten, som må avbryte skolegangen for å jobbe som hushjelp og forsørge familien hjemme i landsbyen. Selv drømmer hun om å bli sykepleier, og der det er vilje er det som kjent vei... På plussiden er det alltid interessant å lese historier fra helt andre steder og miljøer, og det er nok av norske ungdommer som kan ha godt av en påminnelse om hvilket enormt privilegium skolegangen deres er. Problemet er bare at historien ikke fenger noe særlig, den blir litt for overfladisk og refererende og ting går litt for greit. (lånt på biblioteket)

Jonas Hassen Khemiri - Alt jeg ikke husker
Alt jeg ikke husker  har litt samme utgangspunkt som Carl Frode Tillers Innsirkling (jeg gjorde et kjapt google-søk og så at jeg ikke akkurat er den første som ser den parallellen) - et liv beskrives av de som var rundt personen (her Samuel, noenogtjue, nylig død), i praksis beskriver de vel så mye seg selv. Der Tiller lot en og en person snakke seg ferdig, hoppes det her hele tiden mellom flere stemmer, hvert fragment varer maks et par sider. Det krever litt konsentrasjon å henge med på hvem som snakker når og hvor i historien hver enkelt befinner seg, men jeg henger stort sett med. Det ligger mye mellom linjene, ikke alt blir avklart og forklart - og det er jo sånn det skal være. (lånt på biblioteket)

Ian McEwan - The innocent
Dette er en av McEwans eldre bøker (1990) og handler om etterrettningsarbeid, kald krig og spionasje i Berlin i 1955. Ikke en bok jeg ville plukket opp basert på baksidetekst og tema, men det er jo McEwan... Tidlig i karrieren hadde Ian McEwan tilnavnet Ian Macabre - det er ikke tilfeldig at jeg kommer på dette underveis i denne boka. Et par kapitler kunne jeg godt vært foruten... *urk*  Selv om spionthrillere (og makabre detaljer) ikke akkurat er min favorittgenre, skriver McEwan som vanlig så glitrende og interessant at boka likevel fenger. Dessuten er skildringene av motsetningene mellom de britiske og amerikanske agentene ganske fornøyelig. (egen bokhylle, kjøpt brukt i vår. Eller i fjor...)

Siv Østrem Peersen - Ulvetone
Nynorsk ungdomsbok fra Bergen om klavertaletet Alise, som snart skal ha sin store debutkonsert i Grieghallen. Mye musikk, litt forelskelse og litt for mange familiehemmeligheter og sidehistorier. Alises kvaler rundt eget talent, forventningspress og hva egentlig hun vil med livet sitt hadde holdt for en bok - nå lesses det på med kompliserte problemer på alle kanter. For de litt mer erfarne (og klassisk musikk-interesserte) ungdomsleserne. (lånt på biblioteket)

Margaret Skjelbred - Jeg fant : Dikt 1983-2013
Margaret Skjlebred er en av mine favorittlyrikere og godt representert i bokhyllen. Mange av diktene i denne samleutgaven har jeg derfor lest før (de tåler godt et gjensyn), men det er også en del nytt - noe nyskrevet, noe gammelt, men tidligere uutgitt. (egen bokhylle, gave)

Ali Smith - How to be both
How to be both  er en nokså liten bok i omfang, men så innholdsrik og kompleks at det er vanskelig å si så mye om den. Dessuten er det best å lese den uten å vite for mye på forhånd - styr unna baksideteksten på den norske utgaven! Smith leker med både form og innhold, det handler om kunst og språk og kjønnsidentitet og historie på flere tidsplan. Jeg liker! (egen bokhylle, kjøpt i Skottland i fjor)

Og litt teaterlesing...

Lothar-Günther Buchheim/Kjetil Bang-Hansen - Das Boot
Manuset til Das Boot, det tyske ubåt-dramaet som gikk på Det Norske Teatret for noen år siden. Det er en av de mest fysiske (og skjeggete) teateropplevelsene jeg har hatt, den klaustrofobiske stemningen og følelsen av at hele salen virkelig ristet da bombene falt var veldig spesiell. Ikke helt det samme å lese det, men jeg fikk veldig lyst til å se det igjen... (lånt på biblioteket)

Lukas Bärfuss - Tjue tusen sider
Mer teaterlesning - Lukas Bärfuss' Tjue tusen sider. Dvs, det jeg har lest er Ragnar Hovlands bearbeidede versjon av stykket for Det Norske Teatret, merket "Førebels versjon" og hentet fra Nasjonalbibliotekets dype gjemmer. Det er nemlig den eneste versjonen jeg har klart å spore opp på et språk jeg kan, helst ville jeg jo lest originalteksten. Siden dette er teaterets manus til intern bruk er det ingen sceneanvisninger eller beskrivelser, kun replikkene - stor fordel å ha sett stykket først... (lånt på biblioteket)

Bår Stenvik - Å bli en annen
Samtale/intervjubok med seks skuespillere (i følge forlaget er alle blant landets fremste. At jeg som trodde jeg hadde relativt grei oversikt på det feltet måtte google en av dem, skyldtes visst at jeg ikke så Okkupert) om arbeidet deres, særlig den delen publikum vanligvis ikke ser så mye til. Veldig interessant for de (meg) som har interesser i den retning, det er ikke så ofte man får vite så mye om prøver og det som skjer bak scenen og kameraer. Jeg irriterer meg innimellom over at forfatteren blir så synlig, men jeg har skjønt at det er en trend i sakprosa for tiden. (lånt på biblioteket)

mandag 20. juni 2016

Skolebokinnleveringen 2016

Tomme hyller på boklageret for to uker siden - klar for vårens kanskje ikke aller vakreste eventyr... Men det kommer i det minste med mange glade, ferieklare elever (som, hvis de kjenner seg igjen, ikke skal ta det ille opp. Som alltid er dette skrevet i kjærlighet, stort sett).
 
Klar for innsats...


Det henger en lapp om dette på døra til boklageret. Det er alltid noen som først oppdager den på våren når de kommer for å levere og ber om å få låne en penn, så de kan gjøre det nå før de leverer. Jeg kan jo ikke la være å påpeke at det ikke er noe stort poeng - det er jo ikke for min del de skal skrive navn i bøkene...

Har også sett Postman Pat og Kaptein Sabeltann. Det hjelper dem vel forsåvidt til å kjenne igjen sin egen bok, men ikke så nyttig for andre som finner den gjenglemt og vil returnere den til sin rettmessige eier,


Dessuten - når jeg sier at bokbindet må av fordi jeg må ha tilgang til strekkoden mener jeg helt av... 


Det er en grunn (og mye erfaring) til at jeg sjelden stoler på skråsikre elever som er uenige med Mikromarc. Systemet fungerer stort sett bedre enn hukommelsen deres...

Ordbøker - mitt evige smertensbarn Vi har ikke plass! 
Det er utrolig hva som dukker opp med litt innsats. Innerst i skapet, på skrivebordet hjemme - eller på rommet til lillesøster...

-Alle skolebøkene dine er levert, men du har fortsatt tre biblioteksbøker du lånte til særemnet i høst. -Åja, de ligger ute i bilen, Stikker og henter dem, jeg. Konklusjonen må jo være at jeg skal slutte å sende purringer og heller møte opp personlig i klasserommet med muntlig påminning - det virker jo åpenbart bedre.

Du må gjerne også snakke i telefonen, sende meldinger, spise og gjøre andre ting underveis - jeg skjønner jo at det å forvente å få din relativt udelte oppmerksomhet i bortimot et minutt er for mye forlangt...

Bibliotekarens nødrasjoner. Jeg er ikke så teavhengig at jeg egentlig trenger to termokopper, men den ene gikk i stykker (utslitt...) underveis, så jeg måtte hente inn en reserve. 

There's hope in a hanging snore, som Nils Arne Eggen så fint sa det. Og ofte ordner det seg jo, fordi:

Elevene er veldig flinke til å også levere bøker som ikke er deres egne - solidaritetsfølelsen er stor akkurat der. Flere ganger kommer det elever vandrene med armene fulle av bøker -Disse er ikke mine, men de lå i klasserommet/på verkstedet/i kantina, så jeg tok dem med hit... 

Og hyllene fylles langsomt opp... 
Og ofte med god grunn...


Full kontroll, alltid, Men vantro glede er jo alltid festlig å være både opphav og vitne til.

Vi forklarer igjen og igjen at vi faktisk ikke kan låne ut en bok hvor strekkoden mangler, men det hjelper ikke - boka har vært sånn hele tiden, helt sikkert!

Bygger du høye bokstabler akkurat der du hele tiden går, vil de før eller siden rase - det er en av de mindre kjente naturlovene. 
Oops, det var kanskje ikke en idé jeg burde gi dem, egentlig. De likte det litt for godt - noen dager senere var de samme gutta til stede da en annen kamerat også fikk beskjed om at han kunne beholde boka -Ta den med og brenn den sammen med oss - vi skal lage bål av våre! Jeg hadde litt lyst til å be om bilder, men nøyde meg med å minne dem på skogbrannfaren...

Han var faktisk ikke ironisk - helt garantert.

Det er i det hele tatt mange glade elever i omløp disse dagene. De har sommerferie, de har til egen overraskelse levert alle bøkene i tide, de har overlevd eksamen, de har fått gode karakterer, de skal skal aldri ta i en kjemibok igjen i hele mitt liv! - kort sagt, det er mange gode grunner til å ta en liten gledesdans.

Sånn kan man jo også si det...


Fordi de blir våte...?


Vi får ikke et lite nært forhold til elevene som lærerne får - vi er tross alt bare halvannen bibliotekar som skal ta oss av over 1000 elever - men etter tre år er det jo ganske mange jeg har oversikt over likevel. De siste dagene blir litt følelsesladede for oss også...


Jeg pleier ikke kommentere elevenes antrekk (eller eksamensreaksjoner - det er virkelig et minefelt), men akkurat ringbrynjen klarte jeg ikke la være. Tror han var ganske stolt av håndverket sitt...

Og når vi snakker om antrekk - disse to ukene, samt utleveringsuka i august, er det eneste tidspunktet på året hvor jeg faktisk går i jopggesko (og bukser!) på jobb.

...bortsett fra for meg, som skal bruke de to neste ukene til å rydde, sortere, stable, teller og etterbestille. For så å ta fatt på registrering og utleveringsforberedelser etter ferien...

fredag 10. juni 2016

Teaterlesing

Jeg går mye på teater, og det påvirker tidvis lesingen min. Når jeg har sett et stykke, får jeg jo ofte lyst til å lese det også - se hvilke endringer og tolkninger som er gjort, og hvis det er en oversettelse fra et språk jeg kan (med andre ord engelsk, evnt svensk) leser jeg gjerne originalen. Er det er snakk om adaptasjon av en roman, må jeg jo lese den også, enten på forhånd eller etterpå (Når det gjaldt Solars korrigert, som jeg både leste og så tidligere i år, var det definitivt en stor fordel å ha lest diktsyklusen først). Dessuten er det jo mye spennende litteratur om teater - selv om jeg må tilstå at jeg ennå ikke har kommet meg gjennom denne mursteinen.


I vår har jeg begitt meg ut på en ny undergenre - manuslesing. Jeg har vel egentlig visst at Nasjonalbiblioteket har mye teatermanus, jeg trodde bare ikke de var til hjemlån. Det er jo alltid lov å prøve seg - og de kom faktisk på fjernlån, til tross for "Ikke til hjemlån"-stemplene. Å lese manus, tilpasset og bearbeidet for en spesifikk oppsetning blir ikke det samme som å lese originalteksten, men av og til må man ta det man får.

Tjue tusen sider av Lukas Bärfuss hare jeg rett og slett ikke klart å finne på et språk jeg forstår, så da ble det en "førebels versjon" fra Det Norske Teatret. Det var et av de mest fascinerende stykkende jeg så i 2014 - samfunnssatire med mye humor og tankevekkende funderinger. Manusutgaven var helt uten forklaringer, stedsangivelser og andre detaljer, det var kun replikkene. Neppe noe man ville fått så mye ut av uten å kjenne til stykket på forhånd.

Når det gjelder Das Boot, som er en dramatisering av Lothar-Günther Buchheims bok Ubåten, så foreligge den forsåvidt i norsk oversettelse, men over 450 siders krigsskildringer er litt i overkant for meg... Det holdt fint med Kjetil Bang-Hansens teaterversjon, som er den mest fysiske (og, etter Spelemann på taket,  en av de mest skjeggete) teateropplevelsene jeg har hatt - aldri har en teatersal vært mer klaustrofobisk. Leseopplevelsen blir ikke like intens, men jeg får jo veldig lyst til å se det igjen...


Bår Stenviks skuespiller-intervjubok Å bli en annen har skylda for at jeg nå bare omtaler Eldar Skar som rikskjekkasen. Egentlig var det visst VG som lanserte tittelen, men forlaget gjentok den i sin forhåndsomtale, samtidig som de omtalte alle de involverte skuespillerne som "noen av landets fremste skuespillere" - noe som forvirret meg en smule, jeg hadde nemlig ikke hørt om fyren. At jeg hverken har definisjonsmakt eller oversikt over landets kjekkaser kan jeg leve greit med, men jeg trodde jo at jeg hadde en viss kontroll på skuespillerstanden. Google hadde svaret - jeg hadde jo ikke sett på Okkupert (hvorvidt én tv-rolle er nok til å kvalifisere til betegnelsen "en av landets fremste" er en helt annen diskusjon). Men nå har jeg sett ham på scenen uten å ha stort å utsette på hverken det ene eller det andre, så nok om det og tilbake til boka.

Stenvik følger seks skuespillere i en prøve- eller innspillingsprosess, bl.a. Ane Dahl Torp fram mot premieren på Mor Courage og Kristoffer Hivju under innspillingen av Birkebeinerne.Veldig interessant for de (meg) som har interesser i den retning, det er ikke så ofte man får vite så mye om prøver og det som skjer bak scenen og kameraer. Jeg irriterer meg innimellom over at forfatteren blir så synlig - nå er i og for seg dette en bok som legger opp til det, det er på mange måter en samtalebok, men han tar litt for mye plass til tider, det er ikke ham jeg er interessert i å lese om.  Det er dog ikke så veldig framtredende her, det har irritert meg mer i andre sakprosabøker.

Helt alene. På scenen. av Thea Stabell handler om arbeidet med hennes monolog-forestilling Babettes gjestebud, fra idé til ferdig forestilling. Jeg har ikke rukket å lese boka ennå, men forestillingen har jeg selvfølgelig sett.

Dessuten er leseforberedelsene til høstens teateropplevelser i gang, i anledning Det Norske Teatrets nye dramatisering av Jan Roar Leikvolls Songfuglen har jeg endelig fått lest noe av ham også. Jeg har hørt mye skryt av forfatterskapet hans, men det har veldig ofte også involvert ordet dystopi i en eller annen form, og det er en genre jeg stort sett styrer langt unna. Songfuglen handler om Jakoba som bor sammen med mor og tante i et postrevolusjonært samfunn hvor det kun er kvinner - mennene er fordrevet ut i skogen og er nærmest en blanding av ville dyr og terrorister. Jakoba har en eksepsjonelt vakker samstemme - og en hemmelighet som kan koste hen livet... Jeg har veldig blandede følelser for denne boken. Det ER en veldig bra bok på alle måter, symboltung og vakkert skrevet, men selv ikke den får meg helt til å overvinne min vegring mot dystopier. Det blir spennende å se hvordan den historien blir på scenen - uansett hvor nært og trofast man forholder seg til originalteksten blir fortellingen ny i et annet medium. Noe forsvinner, noe nytt kommer til - og forhåpentligvis utdyper og beriker de hverandre og gjør både leseopplevelsen og teateropplevelsen bedre.



Frank Kjosås som songfuglen Jakoba

onsdag 18. mai 2016

Lesemåned april 2016

Jeg er åpenbart periodeleser i år... 10 bøker i mars og bare tre i april, mens mai så langt ser lovende ut. Kan ikke engang skryte på meg å ha lest variert i april - alle var norske romaner. En klassiker og en krimbok, to kvinner og en mann, to nye og en gammel.

Knut Hamsun - Mysterier
I kategorien lesestoff påvirket av teaterbesøkMysterier er nok min favoritt av de Hamsun-bøkene jeg har lest. Nagel, aka mannen i den gule dressen er usympatisk og manipulerende, men en veldig interessant karakter det er vanskelig å få helt taket på. Lange indre monologer og ytre skildringer, det krever litt konsentrasjon å henge med på hvorvidt ting faktisk skjer eller bare er tankespinn i Nagels hode, hva som er sannhet og hva som er løgn og ikke minst hvem Nagel egentlig er. Om mysteriet Nagel får noen løsning? Ikke egentlig... (lånt på biblioteket)

Liv Køltzow - Melding til alle reisende
Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen snakker begeistret om denne på bokgildet og trakk paralleller til Vigdis Hjorths Hjulskift. Jeg likte Hjulskift, jeg liker konseptet kulturdame møter harrymann (som kulturdame har jeg jo godt av å få pirket litt i egne fordommer av og til. Den litterære karakterer jeg identifiserer meg mest med er Desiré i Grabben i graven brevid, som har et liknende utgangspunkt.), ergo måtte jeg lese denne også. Helt grei bok, men jeg blir aldri så veldig engasjert i den aldrende forfatteren og hennes håndverker fra Toten - jeg deler nok ikke Ellefsens store begeistring. Fniser litt over en bisetning hvor bokas mannlige hovedperson kjører trailer og skal levere en traktor til skolen hvor jeg jobber - vi har tross alt arbeidsmaskin-linje og mek, så traktorer har vi en del av. Lærerne ville sikkert satt pris på en til... (lånt på biblioteket)

Kjell Ola Dahl - Kureren
Tro det eller ei - en krim som styrer unna både krimheltklisjéene (det er ingen helt der, hverken politi, privatdetektiv eller journalist), organisert internasjonal kriminalitet og unødvendig blod, gørr og vold. I stedet nøstes det opp i ting som skjedde i Oslo og Stockholm i 1942 og 1967, med et par små avstikkere til 2015. Det er et drap der som blir oppklart, men med et litt annet omslag og baksidetekst kunne den fint passert som vanlig roman. Krigen er selvfølgelig et framtredende stikkord. Det mest typiske krimtrekket den har er hvordan alle involverte tilfeldigvis har så mange gode forbindelser som kan finne ut av og ordne det meste, og hvordan ting kommer for en dag på de mest passende tidspunkt - helt tilfeldig... Språket irriterer meg til tider- det er funksjonelt og konsist med veldig korte setninger. Jeg får lyst til å bytte punktum med komma og sette inn tekstbindingsord - min vgs-norsklærers store kampsak. At jeg leste den så tett på Johan Harstad fantastiske formuleringer og sidelange setninger hjalp sikkert ikke... Derimot elsker jeg de detaljerte og historiske Oslo-skildringene. (lånt på biblioteket)

onsdag 4. mai 2016

Jobbrapport


En liten situasjonsrapport fra biblioteket en stille onsdag før langhelg (hurra!). Veggen ved kontorplassen min er en stadig voksende collage av bilder og dikt fra tidligere utstillinger, kort, Unshelved-striper, lister og huskelapper og alt annet det måtte falle meg inn å henge opp. Gavebåndet fra julekalenderpakken, for eksempel.  At bildet også avslører et variert te-utvalg nede i venstre hjørnet og en Tenk om-video på skjermen (i den forbindelse vil jeg gjerne understreke at bildet er tatt utenom åpningstiden..) burde heller ikke overraske noen, egentlig.






Du var ikke her.
Jeg var forsåvidt fullt klar over at jeg hadde vært og spist lunsj da jeg kom tilbake og fant denne lappen på innlevert bok på skranken (og ja, vi har innleveringsskap...).



Shakespeare-jubileet markeres for tiden, med bøker av og om den store diker. Med-jubilant Cervantes har også fått være med på et hjørne. Diktene som er brukt er Juliet av Herman Wildenvey og Ofelia plockar krasse av Cornelis Vreeswijk.


Dette fantastiske flytskjemaet (som Språkrådet forteller at er det norske ordet for flow chart) som skal veilede usikre Shakespeare-lesere i deres bokvalg, skrev jeg ut fra goodreads.com. Endelig noe nyttig å bruke søylen til.


Hva er en god bok?
En god idé jeg har lånt/stjålet fra biblioteket ved Drammen vgs - alle førsteklassinger på biblioteksorientering må skrive en lapp om hva en god bok er. Svarene varierer fra de åpenbare tynn;  en som også finnes som film så jeg slipper å lese den og spennende til de glitrende geniale som en du tar med på do for å lese videre; må inspirere meg til å ville kjempe videre for noe! og den mest fantastiske av alle: Boka der mennesket du var ved første bokstav aldri blir det samme som mennesket du er ved siste punktum. Vurderer å ramme inn den lappen...

fredag 29. april 2016

Juvelen i kronen


Boksamlingen store stolthet er hentet hjem etter å ha stått i mammas bokhylle i mange år. Den ser kanskje ikke all verdens ut, en vanlig billigutgave som ble utgitt i mengder da Toni Morrison fikk Nobelprisen i 1993, men skinnet kan bedra.


En av de svært få signerte bøkene i samlingen min, jeg har aldri vært av de som stiller meg i kø på Litteraturhuset og i bokhandler for å få bøkene mine signert. Det er ikke likevel ikke primært signaturen som gjør den spesiell, men at den var en gave fra forfatteren. La meg utdype,,,

Når jeg sier at jeg aldri har vært opptatt av å få ting signert, er det ikke helt sant. Det var engang, på den tiden det var årlige bokmesser i messehallen på Sjølyst, at jeg og min venninne, begge 13 år gamle, fant ut at vi skulle se hvor mange autografer vi kunne få tak i. Hvorfor? Ingen anelse... Så vi stilte oss i køer med penn og papir både her og der og fikk signaturer fra blant annet Herbjørn Sørbø og Halfdan Sivertsen. Den ferske Nobelprisvinneren Toni Morrison var naturlig nok messens store trekkplaster, så selvfølgelig stilte vi oss i den køen også. Men så er det gjerne sånn med store navn at de har folk med seg til å passe på dem, og ved siden av Morrison sto det et strengt eksemplar av arten, med mantraet Books only! Name only! For min venninne som hadde med seg sin mor som uansett skulle kjøpe bøker var jo ikke det noe problem, men jeg hadde jo bare notatblokken min, som agenten/forlagsfyren/livvakten/hvahannåvar bare fnyste av. Toni Morrison kastet et blikk på ham og et blikk på meg, så tok hun en bok fra bunken ved siden av seg, signerte og ga den til meg. Jeg håper jeg fikk summet meg til å takke, jeg ble litt satt ut og min venninnes mor var dypt imponert. En ubetydelig bagatell for Morrison, selvfølgelig, men for en 13-åring var det at en så stor forfatter faktisk så skuffelsen min og brydde seg, ganske stort,

Det er selvfølgelig stor skam at jeg faktisk ikke har lest boka - jeg prøvde da jeg fikk den, men var vel ikke helt i målgruppa. Siden har den altså blitt stående hos mamma og kom aldri med på flyttelasset mitt, men nå som den er tilbake i min egen bokhylla har jeg store leseplaner. Jeg skylder Toni Morrison såpass...

tirsdag 26. april 2016

Lesemåned mars 2016

Leseåret startet ganske stusslig, men i mars tok det seg virkelig opp, godt hjulpet av en påskeferie som primært ble tilbragt med bok i hånden (eller fanget, se punktet om Johan Harstads hendige lille...) enten på balkongen eller i sofaen. 11 bøker på en måned - det er lenge siden sist. Fem ungdomsromaner, en diktsamling, en biografi, fire romaner. En på engelsk, en på svensk, en på nynorsk, en på.. tja, hva skal man kalle det?



Johan Harstad - Max, Mischa og Tetoffensiven
Av og til er 1083 sider bare ikke nok... Jeg elsket den fra første side og følte meg tom da det var over - jeg vil ha mer! (julegave)

Pearl S. Buck - Peony
Jeg hadde aldri hørt om Pearl Buck før jeg begynte å jobbe på folkebibliotek - der var hun rikelig representert. Etter en rask titt på omslag og baksidetekster plasserte jeg henne i eldre dameroman-kategorien (fordomsfull vet jeg ingenting om) og tenkte ikke mer på det, før jeg til min store overraskelse fant igjen navnet på listen over nobelprisvinnere i litteratur. Ikke av de mest åpenbare og høyest aktede vinneren, riktignok, men det er likevel et stykke fra standard dameromanforfatter til å i det hele tatt bli vurdert i Nobel-sammenheng...

Boka foregår i et samfunn jeg ikke ante at har eksistert - blant opprinnelig europeiske jøder i Kina på 1800-tallet. Peony er tjenestejente ("bondswoman" - det antyder vel mer eierskap enn ansettelse, men samtidig blir det feil å si slave) hos en av byens mest velstående jødiske familier, og nærer varme følelser for familiens jevnaldrende sønn David - noe hans formidable mor slett ikke synes noe om. Hvis dette hadde vært en av dameromanene jeg trodde det var, ville resten vært ganske forutsigbart, men det er adskillig mer komplekst enn som så. Jeg synes nok miljøskildringene og det ytre er mye mer interessant enn selve historien - her var det mye å lære. (egen bokhylle, loppemarkedkjøp i fjor)

Philippa Gregory - Den blå hertuginnen
Philippa Gregory - The kingmaker's daughter
Flere av Philippa Gregorys bøker om de viktige kvinner fra Rosekrigene, her hhv Jaquetta, Lady Rivers og Anne Neville. Jeg leser dem ikke helt i rekkefølge, men det er ikke så farlig. Alle foregår mer eller mindre samtidig, hver bok forteller historien sett fra synsvinkelen til hovedpersonen - og viser effektivt hvorfor det aldri finnes én fasit. Særlig nyttig å ha friskt i minnet da jeg var på Nationaltheatret og så Richard III... (lånt på biblioteket, begge to)

Øyvind Rimbereid - Solaris korrigert

Rimbereids kritikerroste og prisbelønte diktsamling, hvor hoveddelen er framtidsvisjonen Solaris Korrigert  er et vanvittig sært språklig eksperiment, en blanding av stavangersk og engelsk med mye alternativ grammatikk og ortografi. Jeg får stort sett fullstendig mark av å lese sånt, men så tok nysgjerrigheten når det gjaldt Ane Dahl Torps dramatisering av diktet på Det Norske Teatret overhånd, og jeg innså at det å lese boka på forhånd antagelig kunne være lurt (jeg hadde rett...). De første sidene er ganske frustrerende, men det hjelper å lese langsomt og høyt, og når jeg kommer inn i det er det veldig fascinerende, både språk og innhold. (lånt på biblioteket)

Lady Fiona Carnarvon - Lady Almina och verklighetens Downton Abbey
Jeg falt av Downton Abbey etter første sesong - det ble for mye intriger og styr for meg. Dokumentarene som har fulgt i seriens kjølvann har jeg derimot hatt mye glede av. Denne er skrevet av den nåværende grevinnen på Highclere Castle (innspillingsstedet for Downton Abbey) og handler om en av hennes forgjengere - Lady Almina, som var grevinne på Highclere fra 1895. En grepa dame som blant annet drev sykehus under første verdenskrig og deltok på sin manns mange reiser til Egypt - hvor nevnte mann (som da altså var lord Carnarvon, den femte i rekken) fant Tutankhamons grav. Takknemlig utgangspunkt for en biografi som er tidvis spennende og interessant, men tidvis også litt for pludrete og usammenhengende. Det blir litt mange anekdoter uten mål og mening. (Egen bokhylle, kjøp i Sverige i fjor)

Alle ungdomsbøkene jeg leste i mars har fått et eget samleinnlegg: Hjemmekontor #2 (Alle er forøvrig lånt på biblioteket)

Gayle Forman - Bare en dag
Gayle Forman - Bare ett år
Caterina Cattaneo - Malstrøm
Aina Basso - Inn i elden
Guro Hoftun Gjestad - Ord på S

torsdag 14. april 2016

Hjemmekontor #2

Mine ambisjoner om effektivt hjemmekontor (også kalt sitte-hjemme-i-sofaen-og-drikke-te-og-lese-ungdomsbøker) i vinterferien gikk ikke helt etter planen. Til gjengjeld ble den en usedvanlig produktiv lese-påske som lettet litt på samvittigheten. Som skolebibliotekar burde jeg jo lese mye ungdomsbøker, men det er så mange andre bøker som frister at det ikke blir til at jeg prioriterer det i særlig grad på fritiden. Jevnlige betalte lesedager burde være en selvfølge for alle bibliotekarer. Og som alltid når jeg leser ungdomsbøker vil jeg legge inn det forbeholdet at jeg som voksen og erfaren leser er klar over at jeg ikke er helt i målgruppen. Det er nok en del ting jeg reagerer på som ikke bekymret en 16-åring i nevneverdig grad...

Gayle Forman - Bare en dag
Gayle Forman - Bare ett år
Gayle Forman har spesialisert seg på bøker i par - samme historie, to synsvinker (stort sett hans og hennes). Jeg leste If I stay og Where she went og syntes de var nydelige, denne gangen er jeg ikke like imponert. Amerikanske 17 år gamle Allyson er på dannelsesreise i Europa (boka sier et og annet om amerikanske tenåringers syn på og kunnskaper om Europa - akkurat det er ganske underholdende) og mot slutten av turen treffer hun jevngamle Willem, som overtaler henne til å bli med ham til Paris - bare for en dag. Sterke følelser og magiske øyeblikk oppstår, men ting går ikke helt etter planen og Willem forsvinner. Den første boka følger Allyson og hvordan dette preger henne, den andre forteller Willems historie og hva som faktisk hende. For meg blir dette både litt for voldsomt (jeg vet at tenåringer kan ha ganske intense følelser, men det er fortsatt bare snakk om én dag...) og litt for lettvint. De rette personene dukker stadig opp på de mest passende tidspunkt og innehar alle de rette kontaktene og nødvendige opplysningene - og er ikke redd for å dele dem, uansett hvor privat eller taushetsbelagt informasjon det er snakk om. Shakespeare og et par av skuespillene hans spiller en ikke ubetydelig rolle i historien, og akkurat det er jo aldri feil. Den ville fått 16-årige meg til å lese mer Shakespeare, og har den samme effekt på flere kan man vel nesten ikke forlange mer av en ungdomsbok...

Guro Hoftun Gjestad - Ord på S
Denne hadde jeg hørt mye pent om på forhånd, og ble ikke skuffet. Det handler om sorg og forelskelse, en ikke uvanlig kombinasjon i ungdomsbøker. Sun har mistet faren sin brått og uventet - han falt ned fra kranen han jobbet på og ingen vet hvorfor eller hvordan. Samtidig kommer Simen flyttende til småbyen, og han og Sun får god kontakt. Men kan man være forelsket og sørge samtidig? En nydelig liten bok som styrer unna klisjéer og oversentimentalitet og er relativt lettlest uten at det går på bekostning av språket.

Aina Basso - Inn i elden.
Denne hadde jeg også hørt mye pent om på forhånd, men historien om heksebrenning på 1600-tallet lever ikke helt opp til forventningene. Den er språklig sett helt nydelig, med et litt gammeldags nynorsk som kler historien godt (men som også gjør den nokså utilgjengelig for store deler målgruppen og tilsvarende vanskelig å formidle). Historien i seg selv er dessverre altfor forutsigbar og enkel - det tok ikke så mange kapitler for jeg skjønte hvordan det ville ende, og på hvilken måte.

Caterina Cattaneo - Malstrøm
Typisk eksempel på en ungdomsbok som er så redd for at leseren skal kjede seg at den har action og handling nok til minst tre bøker (hvorav to fortsatt ville være ganske så usannsynlige...), uten at den fenger meg av den grunn. Dykking og nazigull og forelskelse og sorg og sykdom og ungdomstraumer og mobbing og vold og sex og hemmeligheter opp og i mente. Og selv om ungdommer (og vi voksne også, forsåvidt) har en del engelske ord i dagligtalen, betyr det ikke nødvendigvis at det fungerer skriftlig. Men man skal vel ikke utelukke at dette også er et typisk eksempel på en ungdomsbok som vil fenge målgruppen mye mer enn den fenger meg.

Hjemmekontor#1

tirsdag 12. april 2016

Johan Harstad - Max, Mischa og Tetoffensiven


Jeg har lest ut Johan Harstad 1100-siders mursten Max, Mischa og Tetoffensiven og sitter igjen med den tomhetsfølelsen man har når man er ferdig med en veldig god bok og bare vil ha mer og ikke har lyst til å begynne på noe annet. (selv om nyheten om Erik Fosnes Hansens kommende har gjort sitt for å fylle litt av tomheten med ny forventning...). Kortversjon: Les den! Ja, det tar tid, men det er verdt det! At den er avbildet i en haug puter i sofakroken er ikke tilfeldig - størrelsen gjør at det eneste stedet det var mulig å lese den var nettopp der, stablet opp med puter i fanget. Det er ikke den boka du slenger i veska til togturen eller holder i en hånd mens du spiser. Det er heller ikke boka du plukker opp for å ha noe å fylle reklamepausen med, innholdsmessig er den  såpass kompleks at det er lurt å sette av tid til en skikkelig økt.

Og så det store, umulige spørsmålet: Hva handler den egentlig om? -Teater og kunst og livet og sånn, som jeg svarte da noen spurte forleden. Og Vietnamkrigen og familie og oppvekst og tilhørighet og vennskap og kjærlighet og det meste annet... Men vel så viktig som innholdet - språket! jeg elskerelskerELSKER språket til Johan Harstad. Det kryr av fantastiske formuleringer jeg må lese både en og to ganger ekstra, og helst vil skrive ned og henge på veggen så alle kan se dem. Disse, for eksempel:

Smilene våre er et språk med en million dialekter.

...går jeg den etterlengtede hvilen i møte, vi håndhilser kort og så leder han meg inn i et dunkelt rom og trekker forhenget for.

Hukommelsen er et arkiv med upålitelige ansatte.

Det er vanskelig å si så mye lurt om den egentlig - begynner jeg først å si noe, blir jeg aldri ferdig. Men som sagt - les! I mellomtiden fyller jeg tomheten med å drømme om at alle skuespillene som omtales i boka (og som jeg entusiastisk googlet, før jeg måtte innse at de ikke finnes) befinner seg ferdigskrevet et sted i Johan Harstads gjemmer og vil komme ut i bokform. Snart. Jeg trenger det.

fredag 1. april 2016

Lykke og ekstase - del 2

For et par år siden blogget jeg ekstatisk om en oppdagelse jeg hadde gjort på kulturfondlistene - de lovet nemlig en ny roman av Erik Fosnes Hansen. Den materialiserte seg aldri og ble ikke annet enn en listehelt - men nå! Nå melder Cappelen Damm at roman Et hummerliv kommer til høsten - og ikke nok med det, i intervjuet de har lagt ut fortelles det om enda en bok i kjømda, med en tidsramme på to-tre år. To nye bøker på tre år, fra mannen som ellers knapt har kommet med en pr tiår? Å si at jeg fikk litt pusteproblemer da jeg så nyheten er faktisk ingen overdrivelse...

(Ja, jeg vet hvilken dato det er, så jeg har bedt forlaget om en bekreftelse på twitter, sånn for sikkerhets skyld. Men de kan jo ikke være så slemme...?)

lørdag 26. mars 2016

Lesemåned januar-februar 2016

Det er bare å tilstå - leseåret 2016 startet begredelig. Tre fullførte bøker på to måneder er jo intet annet enn skammelig. Jeg skylder på August Strindberg - fikk det for meg at jeg skulle lese Röda rummet og den var så treeeg. Ikke hadde jeg lyst til å lese videre i den, og så tok den med seg all annen leselyst samtidig. Til slutt innså jeg at det ikke var riktig tidspunkt for August og meg og sendte ham tilbake til biblioteket. Det hjalp, lysten kom tilbake og mars ligger an til å bli en helt annen historie. Men først altså årets mørkeste måneder...

Philippa Gregory - Den røde dronningen
Da jeg hadde konkludert med at det var på tide å bytte ut August, gikk jeg for engelsk historie. Philippa Gregorys serie om de mektige kvinnene i Rosekrigen er fengende og interessant, jeg leste den om Elizabeth Woodville i fjor og slo til da jeg fant denne på nyttårssalg (jeg hadde et gavekort å bruke opp, Ark hadde pocketsalg. Et trist sammentreff). Hovedpersonen i denne boken er Margaret Beaufort, som hadde et helt annet syn på tingenes tilstand enn Elizabeth Woodville, og som til slutt endte opp som dronningmor. Gregory legger ikke skjul på at hun skriver romaner, ikke biografier, og i etterordet gjør hun rede for hvilke vurderinger og valg hun har i så måte - jeg liker den måten å gjøre det på. (nyinnkjøpt)

Wenche Foss - Livets gave
Gjensyn med en gjenganger fra farmor bokhylle da jeg var barn. Akkurat hvorfor 
Wenche Foss' liv interessert meg da jeg var seks er jeg egentlig litt usikker på... (nyinnkjøpt brukt)

Luigi Pirandello - Seks personer søker en forfatter
Jeg så Pirandellos stykke på Nationaltheatret i fjor og kom ut med en følelse av at noen hadde pirket meg i hjernen. Dette er meta-funderinger så det står etter - hva er en rollefigur, en litterær karakter? Hvem bestemmer over deres liv? Kan de frigjøre seg fra forfatterens tanker? Hva er ekte - eller "ekte" - på en teaterscene kontra den originale drama-teksten? Fascinerende, særlig for meg som både leser mye og går mye i teater. (biblioteket)

En historisk roman, en memoarbok, et drama. To kvinner, en mann. 2013, 1984, 1921. Storbritannia, Norge, Italia. Om jeg ikke leste mye på starten av året, leste jeg i det minste variert...