fredag 9. oktober 2015

Nytt norsk i 2015

Nye norske utgivelser er av de tingene jeg tenker jeg burde lese mer av, men det blir ofte med tanken. En god bok burde jo være en god bok uansett når man leser den, men det er jo greit å være litt oppdatert også.... (Bjarte Breiteigs bok har vel egentlig utgivelsesår 2014, men den kom ikke til biblioteket før på nyåret. Det samme gjelder Tom Lothringtons Et dikt om Elise, som jeg også har lest i år)

Bjarte Breiteig - Mine fem år som far
Etter å ha hørt Bjarte Breiteig på skolebesøk flere ganger fortelle om skrivemetodene sine (årets sitat: "Jeg får ikke så mange gode idéer, men jeg har jævlig god arbeidsmoral")og si at han neppe noen gang kom til å skrive noen roman, ble jeg jo ganske nysgjerrig da han plutselig gjorde nettopp det. Mine fem år som far handler om en tilsynelatende vanlig familiefar som en dag uventet får politiet på døren - han er mistenkt for seksuelt misbruk av barn, nærmere bestemt datteren til ekskjæresten. Alvorlig tema, og på mange måter intens ubehagelig lesning. Synsvinkel og fortellerstemme ligger hos hovedpersonen Martin, som ikke er den mest sympatiske romankarakteren jeg har vært borti. På mange måter minner Martin meg om hovedpersonen i Agnar Lirhus' Historien om oss (han heter pussig nok også Martin. Jeg leste boka i fjor og var nokså mellomfornøyd, men fikk aldri somlet meg til å blogge om den) - i utgangspunktet normale og moderne, sikkert hyggelige menn på noenogtredve med litt for mye selvsikkerhet, arroganse og tro på egen rett (i så mange betydninger av ordet) og litt lite selvinnsikt.

Det er en historie som kryper under huden og blir der - det tar flere uker før jeg er helt ferdig med den. Det jeg imidlertid savner er en form for forklaring eller selvrefleksjon. Jeg skjønner aldri hvorfor Martin gjør det han gjør og hva som motiverer de valgene han tar - ikke bare når det gjelder forbrytelsen han anklages for, men også det andre som skjer både før og etterpå.


Helga Flatland - Vingebelastning
Helga Flatlands debutroman Bli hvis du kan. Reis hvis du må med tilhørende oppfølgere er nok den boka jeg har anbefalt/dyttet/truet på andre flest ganger de siste årene, så når hun nå kom med en ny frittstående roman var spenningen stor og forventningene skyhøye. Vingebelastning handler om Andreas som er rundt 30, deprimert og sykemeldt og går til psykolog, og fortellingen veksler mellom nåtid og tilbakeblikk til oppvekst og ungdomstid. Flatland (denne gangen kun på bokmål) skriver fortsatt godt og helt sikkert med god psykologisk innsikt (jeg vet ikke nok om depresjon til å uttale meg veldig skråsikkert der...), men jeg klarer ikke engasjere meg i Andreas. Han er selvmedlidende, selvopptatt, selvrettferdig - kort sagt, jeg får bare lyst til å be ham dra hodet ut av navlen og ta seg sammen.


Hilde Sophie Plau - Femte akt
-Vi skal gi ut en teater-roman - det må da være noe for deg? Kjekt med bekjente i forlagsverden som kan komme med boktips (og lese-eksemplar). For selvfølgelig er en bok som omtales som "en nøkkelroman fra norsk teatermiljø" noe for meg... Hovedpersonen er skuespilleren Sissi, ansatt på Nationaltheatret og en av de som sies opp når Toralv Maurstad overtar som teatersjef i 1978. Her skal jeg understreke at hverken Maurstad eller noen av de andre omtales ved navn, men oppsigelsessaken og bråket som fulgte er høyst reell. Plau var en av de åtte som ble oppsagt, uten at jeg skal mene for mye om hvor biografisk resten av boka er, og mange av skuespillerne i boka er også basert på faktiske personer fra den tiden. Egentlig irriterer det meg litt at jeg ikke gjenkjenner så mange - jeg var av naturlige årsaker ikke så engasjer i norske teaterliv på 70- og 80-tallet - hadde den foregått de siste ti årene hadde jeg nok igjen kjent mange...

Som i Nils Harald Sødals Scenebetennelse er det bak scenen-handlingen som engasjerer meg mest - mer, mer! Historiene fra Sissis barndom liker jeg også, historiske glimt fra kjente strøk i Oslo er aldri feil. Den delen av historien som handler om Sissis elsker på Sicilia interesserer meg mindre. Plau har en veldig særegen skrivestil som jeg liker godt, jeg kommer stadig over formuleringer jeg må lese en gang til bare for å kose meg med dem.