tirsdag 7. april 2015

Hjemmekontor #1

Som skolebibliotekar er det sjelden hjemmekontor er et alternativ -  de fleste og viktigste arbeidsoppgavene mine må nødvendigvis gjøres på skolen i skoletiden. En sjelden gang - planleggings- og fridager for elevene, halvdagsseminarer osv - kan jeg ta med meg jobben hjem og lese ungdomsbøker. Det er min konstante dårlige samvittighet - jeg burde lese flere ungdomsbøker, men jeg er ikke så villig til å bruke av fritiden min på burde-lesing når det er så mange bøker jeg vil lese - så da gjør det seg med et hjemmekontor i ny og ne. I februar var det krigsbøker det gikk i, ikke helt uten sammenheng med at det var temaet for årets Kari Skjønsberg-dager.

Jon Ewo - 1957
1957 foregår - tro det eller ei - i 1957. Stort sett i Oslo, men likevel i en helt annen by enn den vi kjenner. Dette er nemlig et 1957 hvor Tyskland vant krigen, Norge er en del av Stor-Germania og Henrich Himmler styrer fra slottet. 16 år gamle Monika er foreldreløs, bor på barnehjemmet som også holder til på slottet og er en av Himmlers store suksesshistorier og propagandastjerner. Blond og vakker, hirdleder og gifteklar (en på alle måter perfekt ung hirdkadett er plukket ut til henne) og lojal til riket og dets ledere. Til hun treffer motstandsgutten Hans...

Jeg liker premissene for denne fortellingen, og jeg har sett verre eksempler på mannlig forfatter med ung, kvinnelig jeg-forteller, selv om jeg sliter med å få tak på Monika. Selv i de mest dramatiske situasjonene (og dem blir det i overkant mange av etterhvert) er fortellerstemmen hennes veldig saklig og refererende og kald - litt som den robotliknende, perfekte ungjenta hun er i propagandafilmene. Etter en litt treg start renner det på med drama av ymse slag - opprør, krig og revolusjonsforsøk, kjærlighet, intriger og skjulte hemmeligheter fra fortiden. Nok til å fylle flere bøker, og det tror jeg nok det blir, her er det mange spørsmål som må besvares, hint og bipersoner som må følges opp og løse tråder som må nøstes opp. Tør jeg gjette at neste bok vil hete 1958...?

Marianne Kaurin - Nærmere høst
De første sidene av historien om jødejenta Ilse og familien hennes i 1942 føles veldig likt mye jeg har lest før. Etterhvert tar det seg opp - jeg liker at boka har flere fortellerstemmer og synsvinkler, det løfter historien, selv om den aldri blir veldig overraskende eller original (og de siste sidene kunne med fordel kunne vært utelatt). Men det er velskrevet og gripende, og nye generasjoner trenger å få historien fortalt på nytt.

John Boyle - Gutten i den stripete pyjamasen
En bok omtrent alle har lest før meg... Jeg har hørt mye om hvor viktig det er for leseopplevelsen å vite minst mulig om denne boka på forhånd, men man skal ikke ha så veldig store historiekunnskaper for at det meste skal falle på plass i løpet av noen få sider, selv om ingenting egentlig sies i klartekst. En god bok, med en litt uvanlig vri og vinkling på en kjent historie, og språklige og litterære virkemidler som gir en annerledes leseopplevelse. Den har visst blitt kritisert for enkelte faktafeil og å ikke være historisk korrekt, men med unntak av et pat småting jeg stusset litt på (mest fordi jeg syntes det var usannsynlig) var det ikke noe jeg reagerte på, eller anser som problematisk i ettertid.

Terje Torkildsen - Arrfjes
Nå til en helt annet krig - det er 1812, Napoelonskrigene raser og 13-åringen Ejner er førstereisgutt i Nordsjøen. De border et tilsynelatende forlatt britisk (eller amerikansk, boka blir ikke helt enig med seg selv der) og så braker det løs med mytteri, skibbrudd, skatter og alt som hører til. Torkildsen er kjent for å skrive bøker som fenger tenåringsgutter (ingen liten bedrift, særlig ikke for en nynosk-forfatter) og gir dem det de vil ha, og det er godt mulig denne også vil falle i smak hos målgruppen. Selv henger jeg meg mest opp i sviktende kontinuitet, manglende sammenhenger, logiske brister og andre ubesvarte spørsmål.

Det gjelder å huske lese-ungdomsbok-mantraet-mitt - de er ikke primært skrevet for meg...

Ingen kommentarer: