søndag 23. november 2014

Jan Guillou - Ikke ville se

Livet går videre for Jan Guillous norsk-svensk-tyske storfamilie, i denne oppfølgeren til Brobyggerne, Dandy og Mellom rødt og sort. En ny verdenskrig pågår, og synspunkter og antagelser, forhåpninger og overbevisninger er mildt sagt delte innad i slekta. Men de bor tross alt i nøytrale Sverige, og selv om kriger preger mye også der, er det ikke like allestedsnærværende. Dessuten kan man omgå mangt når man har nok penger - men ikke alt...

Synsvinkelen ligger hos eldstebror Lauritz i denne boka. Det er først og fremst hans liv, hans tanker og  handlinger vi følger. Han pendler mellom hjem og familie i Saltsjöbaden og det store broanlegget nordpå, hvor han fører en enkel tilværelse som leieboer hos en alenemor. Økonomiske bekymringer (mye av familiens formue er bundet opp i tysk eiendom), familiære bekymringer (hva driver egentlig den yngre generasjonen med, både når det gjelder krigen og ellers?) og helsemessige bekymringer (både på egne og andre vegne) - det skal ikke stikkes under stol at det blir litt forutsigbart og velkjent til tider.

Det er mulig jeg misforsto noe, men da jeg så forfatteren snakke om denne boka på tv i fjor, trodde jeg at Lauritz' eldste sønn Haralds virke som SS-offiser i Oslo var en viktig del av handlingen. Akkurat det - å lese om okkupasjonen fra det tyske perspektivet - hadde jeg sett fram til, så jeg ble litt skuffet over at det er redusert til et par setninger. Det får meg til å lure litt på om Guillou har planer om å dra det samme trikset som har gjorde med Brobyggerne og Dandy (og som jeg ikke var så begeistret for) - at neste bok går tilbake og fortelle om samme tidsperiode en gang til fra en annens perspektiv.

For det kommer flere bøker, derom hersker det ingen tvil. Dette er en typisk midt-i-en-serie-bok - det mangler litt både hode og hale og fungerer egentlig bare sammen med de foregående (og kommende) bøkene. Når jeg sluker den på en helg er det vel så mye fordi jeg allerede er så engasjert i karakterene som fordi boka i seg selv er så fengende (samt at jeg hadde lovet den til en lærer påfølgende mandag...). Førsteboka Brobyggerne er fortsatt den klart beste boka i serien, men den var til gjengjeld så god at det skal mye til før jeg ikke kaster meg over de neste bøkene i serien etterhvert som de kommer. Jeg må jo vite hva som skjer videre...

Tr*ffpunkt Mikromarc

Mikromarc Brukermøte har i år skiftet navn til Tr*ffpunkt Mikromarc og blitt internasjonal - forrige uke ble det arrangert i Göteborg for både norske og svenske brukere. Som vanlig var det to dager med seminarer og utstillinger samt faglig og sosialt samvær. Årets høydepunkt inkluderte to foredrag om e-bøker og sosiale medier med den svenske juristen og forskeren Mathias Klang, og to bolker om lettleste bøker i biblioteket. Bibliotekar Sara Gagge ved Polhemsskolan i Gävle fortalte om deres arbeid med lettlestbøker, et foredrag av den typen som er både inspirerende og litt demotiverende - for hvordan får de det til? Men da hun fortale at de på 1450 elever er tre fulltidsansatte med et bokbudsjett på over 200 000, innså jeg jo at de har et litt annet utgangspunkt... 


Navnetskiltet, som jeg som vanlig nektet å gå med rundt halsen og nøyde meg med å knyte fast i veska, kom med to LoveHearts - vi syntes litt synd på de som hadde hatt oppgaven med å pakke det for 270 deltakere... Festmiddagen torsdag var slett ikke verst, selv om jeg ikke er overbevist om at finhakket ananas og mango kvalifiserer til betegnelsen "eksotisk salat"... Enhver festdessert bør inneholde sjokolade i en eller annen form, sånn er det bare.


Selvfølgelig har et hotell som ligger i en gammel svensk posthall en flatklemt norsk postbil på veggen - hva annet skal man bruke 700 000 kunst-penger på?


Og prisen for den mest klønete plassering av en tv noensinne går til Clarion Post Hotell Göteborg...

Siden jeg først var på tur, ble resten av helgen også tilbragt i Göteborg, med julemarked på Liseberg, operabesøk og ørlite *host*8 bøker*host* shopping...