tirsdag 29. juli 2014

Hverdagen kaller

Da var det slutt på feriemoroa for denne gang og tilbake på jobb. Skolen i feriene er et stille og øde sted, særlig denne uka når det stort sett bare er meg og vaktmestrene som er på plass. Selv ventilasjonsanlegget har ferie, så jeg kom tilbake til lokaler hvor luften var over 30 grader varm og hadde stått stille i fire uker. Nevnte jeg at kontoret mitt ligger innerst i biblioteket og ikke har vinduer ut?


Men man er da løsningsorientert, samt velsignet med bærbar pc og bord med hjul. Jeg åpnet en rad med vinduer ute i biblioteket og opprettet et sommerkontor så nære den friske luften som mulig.


Jeg er ikke alene om å være løsningsorientert - når bibliotekets postboks (for noen holder det ikke med en enkel posthylle....) ble full i mitt fravær, fant noen en kopipapireske - og et par post-it-lapper, i tilfelle jeg ikke skjønte det av meg selv.

Det ville bvære feil å hevde at jeg jobber veldig effektiv i varmen og ensomheten, men litt var gjort da jeg gikk for dagen. En ørliten bunke tidsskrifter gjennomgått, for eksempel - noen (Pondus, Nemi, Cosmopolitan) nøyere enn andre. Det kalles kvalitetssjekk...

fredag 25. juli 2014

Men den var jo så bllig...

Jeg kan jo ikke være den eneste som kjøper bøker kun basert på overnevnte argument...? Det er varmt, dømmekraften og fornuften har sommerstengt og cdon hadde sommersalg - tre bøker til 99 kr. Resultatet var jo gitt. At det egentlig ikke var noen bøker der jeg hadde veldig lyst på ved første øyekast var da ingen hindring. Historiske romaner fra tre århundrer og like mange verdensdeler kom min vei og gjør seg sikkert som toglektyre utover høsten.

 

Duncan Jepson - Blomstene i Shanghai (Kina, 1930-tallet)
Merice Briffa - Mine drømmers land (England/Australia, 1800-tallet)
Roberta Rich - Jordmoren fra Venezia (Italia, 1600-tallet)


Dessuten har jeg vært på Fretex...
 Hovedgrunnen til at jeg forvillet meg inn på cdon var at jeg var på leting etter romaner med handling fra Paris, en naturlig følge av årets ferie. En av de jeg så på, men etter nøye overveielse ikke kjøpte (jeg hadde jo plutselig tre bøker i handlekurven allerede, i tillegg Colettes Chéri -både handling fra Paris og opprettholdelse av mitt intellektuelle image) var The Paris Wife av Paula McLain, om Ernest Hemingway og (en av) hans kone(r) og deres liv i Paris. På Fretex hadde de den pent brukt for 19 kroner, da var det ikke lenger noe å lure på. Til samme pris hadde de også en biografi om Grace Kelly - og så fant jeg det tryggest å bevege meg bort fra hyllene med engelsk pocket...

Plan for høsten: Handle mindre, lese mer...

torsdag 24. juli 2014

Caroline Preston - The scrapbook of Frankie Pratt


Jeg er generelt sett ikke så begeistret for bøker med bilder, men det finnes unntak. Frankie Pratts scrapbook, for eksempel, som er nettopp en slagts utklippsbok - og en roman.
 

Typisk sideoppslag. 

Handlingen foregår i New England og Paris på 1920-tallet, og alle sidene er collager av bilder, uktlipp, postkort, reklamer, billetter, brosjyrer og liknende fra denne tiden, samt varierende mengder tekst.


Nytt kapittel... 

I og med at det ikke er så mye tekst, blir ikke handlingen den mest avanserte, men det er egentlig ikke så viktig. En herlig bok for alle med en svakhet for vintage.

Mitt eksemplar ble tvangslånt til en venninne med ordene "Jeg har bestemt at du må lese denne". Hun lovet å følge ordre...

fredag 18. juli 2014

Hans Olav Lahlum - Kameleonmenneskene

Det er slutt mellom K2 og meg.

Jeg var begeistret for de første krimbøkene til Lahlum. De hadde mye av det jeg har savnet i moderne krim - "ryddigere" forbrytelser, mindre blod og gørr og organisert kriminalitet og ikke minst en etterforsker uten et komplisert privatliv eller en overdreven hang til tvilsomme substanser. Dessuten hadde de en smart, om enn i overkant irriterende, sentral kvinnelig karakter, samt gleden av at det foregikk i et kjent, men historisk Oslo.

I den foreløbig siste boken i serien, Kameleonmenneskene, er stort sett alt dette, med unntak av Oslo-tilhørigheten, borte. K2s  følelses- og kjærlighetsliv tar unødvendig stor plass (og det må være lov å si at skildringene av dette ikke er Lahlums styrke), intrigene rundt forbrytelsen blir overveldende avansert og komplisert og Patricia er ikke bare irriterende, hun er direkte uspiselig og utroverdig. Når hun trekker den ene konklusjonen etter den andre opp av hatten som et allvitende orakel, føles det som en veldig lettvint løsning - det må finnes en grunn og en forklaring når man avslører sentrale ting i en oppklaring. Til gjengjeld er K2, som jo skal være den som kan dette, tidvis påfallende treg. Når Patricia i praksis forteller ham hvem morderen er - det eneste hun ikke sier er navnet - går det ham hus forbi. En krimhelt skal ikke bruke 40 sider mer enn meg på å skjønne så klare hint...

Slutten skal jeg forøvrig ikke si så mye om - man skal jo ikke det når man skriver om krim - men den reddet ikke boka. Skuffa!


P.S. Om noen i mitt lange bloggfravær har savnet den tradisjonelle bokinnlevringsrapporteringen, kan jeg forsikre om at vi kom i mål i år  også. Men etter et halvår hvor jeg, grunnet planlagt og uplanlagt fravær og avganger, ned- og underbemanning i stor grad har vært alene om det meste på jobb, var ikke overskuddet til å blogge om det -eller noe annet - så stort...