fredag 18. juli 2014

Hans Olav Lahlum - Kameleonmenneskene

Det er slutt mellom K2 og meg.

Jeg var begeistret for de første krimbøkene til Lahlum. De hadde mye av det jeg har savnet i moderne krim - "ryddigere" forbrytelser, mindre blod og gørr og organisert kriminalitet og ikke minst en etterforsker uten et komplisert privatliv eller en overdreven hang til tvilsomme substanser. Dessuten hadde de en smart, om enn i overkant irriterende, sentral kvinnelig karakter, samt gleden av at det foregikk i et kjent, men historisk Oslo.

I den foreløbig siste boken i serien, Kameleonmenneskene, er stort sett alt dette, med unntak av Oslo-tilhørigheten, borte. K2s  følelses- og kjærlighetsliv tar unødvendig stor plass (og det må være lov å si at skildringene av dette ikke er Lahlums styrke), intrigene rundt forbrytelsen blir overveldende avansert og komplisert og Patricia er ikke bare irriterende, hun er direkte uspiselig og utroverdig. Når hun trekker den ene konklusjonen etter den andre opp av hatten som et allvitende orakel, føles det som en veldig lettvint løsning - det må finnes en grunn og en forklaring når man avslører sentrale ting i en oppklaring. Til gjengjeld er K2, som jo skal være den som kan dette, tidvis påfallende treg. Når Patricia i praksis forteller ham hvem morderen er - det eneste hun ikke sier er navnet - går det ham hus forbi. En krimhelt skal ikke bruke 40 sider mer enn meg på å skjønne så klare hint...

Slutten skal jeg forøvrig ikke si så mye om - man skal jo ikke det når man skriver om krim - men den reddet ikke boka. Skuffa!


P.S. Om noen i mitt lange bloggfravær har savnet den tradisjonelle bokinnlevringsrapporteringen, kan jeg forsikre om at vi kom i mål i år  også. Men etter et halvår hvor jeg, grunnet planlagt og uplanlagt fravær og avganger, ned- og underbemanning i stor grad har vært alene om det meste på jobb, var ikke overskuddet til å blogge om det -eller noe annet - så stort...

Ingen kommentarer: