fredag 9. mai 2014

Helen Fielding - Bridget Jones : Mad about the boy

Det var jo egentlig ingen vei utenom. Selv om jeg var svært skeptisk fra det øyeblikket nyheten kom, og skepsisen bare økte når enkelte detaljer fra innholdet begynne å komme ut. Det går ikke an å overse en ny Bridget Jones-bok...

Det går heller ikke an å skrive om denne boka uten å avsløre et par ting. Så kjære leser som ikke har lest boka men har planer om å gjøre det, eller som bare fornekter bokas eksistens og ikke vil vite et ord mer om hva som har skjedd etter at Bridget og Mark Darcy forsvant inn i solnedgangen - velkommen tilbake ved en senere anledning...









***spoilere følger***











***siste sjanse til å komme seg unna***










***here goes***








Bridget er enke! Helen Fielding har tatt livet av Mark Darcy! *hyyyl* Det lå jo i kortene at en ny bok måtte bety at Bridget var singel igjen, og Fielding sa i et intervju et sted (*parafraserer fritt etter hukommelsen*) noe om at Mark aldri ville svikte Briget. Jeg skjønner tankegangen hennes, Mark Darcy som bitter eksmann hadde vært enda verre. Men likevel...

Så Mark er død. Hvordan dette skjedde og under hvilke omstendigheter avsløres ikke før halvveis ute i boka, noe som for meg blir veldig forstyrrende - det blir elefanten i rommet som tar oppmerksomheten fra alt annet. Bridget er altså enke og småbarnmor(!) og på vei ut i livet igjen, med twitter og nettdating og alt det medfører av forviklinger i kjent Bridget-stil. Og de velmenende, men ikke alltid like hjelpsomme vennene er selvfølgelig aldri langt unna.

Bridget er ikke den første chicklit-heltinnen fra forrige tiår som har fått en slik-gikk-det-siden-oppfølger. I motsetning til enkelte andre jeg har lest av den typen, er Bridget fortsatt umiskjennelig Bridget, på godt og vondt. Det er i utgangspunktet en god ting, men ikke helt uproblematisk likevel. Det er forskjell på å være vimsete, nevrotisk, overanalyserende, uansvarlige og mangle impulskontroll når du er en singelton på noen-og-tredve, og når du har bikket 50 og har ansvar for to barn - det første er, om ikke akkurat sjarmerende, så mer forståelig og troverdig enn det siste.

Så jeg misliker boka? Nei, ikke nødvendigvis. Når jeg har fordøyd starten og kommet meg inn i Bridgets univers igjen sitter jeg stadig og humrer litt for meg selv, selv om jeg ikke er i nærheten av gapskratten de to andre bøkene frambragte. omtrent 2/3 inn i boka tar jeg meg i å tenke at nå har det tatt seg skikkelig opp, dette er slett ikke så verst. Bare så synd med den håpløse og usannsynlig teite slutten...

Jeg er ikke lei meg for at jeg leste boka - det var nødt til å skje. Men jeg er litt lei meg for at den er skrevet, jeg synes Bridget og Mark kunne fått sitt happily ever after...

Ingen kommentarer: