onsdag 19. juni 2013

Jo Nesbø - Politi

*forsøksvis nokså spoilerfri, men leses på eget ansvar*

Det slår meg, der jeg sitter og har viet en søndag til den nye Jo Nesbø-boka (jeg var taktisk lur og begynte ikke før jeg visste at jeg hadde tid til å lese den på en dag), at dette er en type bok jeg egentlig har svært lite til overs for, Kompliserte krimintriger, altfor mye blod og gørr og fantasifull vold (seriøst, man kan jo lure på hvor all denne makaberheten til Nesbø kommer fra), seriemordere og en ensom ulv-etterforsker med med sosiale og rusrelaterte problemer. Hvorfor leser jeg dette?

Elementært, min kjære Watson. Det er Jo Nesbø. Det er Harry Hole. Jeg leste de to første på et folkehøgskolerom i den trønderske ødemarken for snart 13 år siden, og etter det må jeg bare. Hver bok, så snart som mulig etter utgivelsen. Jeg bryr meg om Harry og om menneskene rundt ham - jeg vil vite hva som skjer!

Årets utgivelse - Politi - er den tiende i rekken. Det kommer vel ikke som noe stort sjokk når jeg avslører at Harry ikke er så død som man kunne tro etter Gjenferd. Nye bestialske drap skjer, men gufs fra fortiden. Jeg sier ikke (så mye) mer...

Som alltid liker jeg språket til Nesbø, han har mange fine formuleringer (Min favoritt er likevel åpningskapitlene i Frelseren, der har han en serie usedvanlig lekre overganger) og noen byskildringer som gjør en Oslo-innfødt myk om hjertet. Han viser seg også, enda mer enn før, som en særdeles dyktig manipulator. Flere ganger ledes jeg langt nedover en åpenbar sti, bare for å oppdage at jeg er milevis på villspor.Det er så jeg se for meg Nesbø sitte som Eneherskeren (Mummipappa på eventyr) og flire for seg seg "Det hadde dere ikke tenkt dere!" Jeg har sett flere kritikere kommentere at det blir litt usannsynlig, men det plaget meg egentlig ikke. Er ikke det nærmest et genrekrav og en forutsetning for de fleste krimbøker? Skal jeg klage på noe, er det heller det at den godeste Harry begynner å bli litt for smart og allvitende til tider.

Jeg ble ikke like sint av denne som av forrige - et par ting er tilgitt, men noen høner har jeg fortsatt å plukke med herr Nesbø. Man gjør da bare ikke sånn?! Om dette er den siste Harry Hole-boka? Jeg mener å ha lest et sted at han hadde planlagt å skrive ti bøker, men den slutten kan gå begge veien...

søndag 16. juni 2013

Rapport fra boklageret

Da var det verste overstått i år også. Det store flertallet av bøkene har kommet inn, timelisten viser at jeg har jobbet mer enn en dag ekstra i løpet av uka, boksen med frukt og sjokolade er nesten tom og jeg har igjen erfart at man faktisk kan bli støl i fingrene. 

Kameraet sviktet meg, så det lille som ble av bilder er fra den første dagen - det ble MYE fullere. Strengt tatt ble det til forveksling likt tidligere år, selv om jeg føler at det går litt greiere for hvert år.


Elevenes kommentarer og utbrudd er stort sett nye hvert år, selv om den finnes noen gjengangere...

-Hæ, er det hans/hennes/hvem sin bok, sa du?!
Høres mange ganger om dagen. Morsomst er de som ikke aner hvem bokas egentlige eier er. Skulle gjerne visst hvordan de får til alle disse forbyttingene...

*

-Kan jeg levere PCen her`/Når/hvor/til hvem skal jeg levere PC?/Hvor er IT-folka?
IT-kontoret holder til i naborommet - det betyr selvfølgelig at jeg vet alt om hvor de er og hva de driver med til enhver tid.

*
-Er det her jeg skal levere bøker?/Er dette boklageret?

Neinei, du skal til et annet rom fullt av skolebøker og hyller...



Jeg til 1-klassing som som plukker på taperullen min mens han venter i kø:
-Er ikke du litt gammel til å leke med sånt...?
Han (fulgt av et hvor-dum-er-du-da-blikk):
-Ser det sånn ut...?

*
Elev 1: Jeg er bare fornøyd med at det ble ståkarakter.
Elev 2: Døh, 1+ er ikke ståkarakter...
Det er i sånne tilfeller det krever litt selvkontroll å ikke bryte ut i høy latter...

*

Heftig Star Trek-diskusjon i køen. Hvorfor kom det ikke som en overraskelse at det var elever fra IT-klassen-...? *fordomsfull*

*

Elev (dumper en bokbunke på skranken): Jeg har mange bøker!
Jeg (gestiklerer mot hyllene): Jeg har flere...

*

Elev blir spurt om han går i 1. eller 2. klasse:
-Jeg har ikke skjegg for moro skyld, altså...



Ta med seg posene man hadde bøkene i? Hvorfor det?

*

.-Jeg tror kanskje denne er min - jeg fant den i skapet og har savnet den lenge.

*

-Jeg kom opp i religion - nå begynner jeg å tro på Gud, liksom!

*

To elever kommer sammen for å levere. Den ene graver i lomma etter skolekortet, og får beskjed om at jeg ikke trenger å se det. Han ser skuffa ut, hans følge flirer.
Elev: Trenger vi ikke kortet?
Jeg: Hadde du gledet deg til å briefe nå?
Elev: Jepp. jeg har vært så bråkjekk...

*

-Du, de bøkene jeg leverte for en time siden - der lå det visst noen viktige papirer...
Han hadde flaks, vi fant dem. I den halvmeterhøye (og det er nesten ikke en overdrivelse) bunken med papirer jeg har plukket ut av bøkene har jeg også funnet bl.a. bankbrev og en selvangivelse, som ingen har savnet så langt.

*

Rop fra bak i køen:
-Damen, damen, jeg har glemt atlaset mitt!
Han ble nesten litt skuffet da det ikke var så krise som han trodde...

*

Å ødelegge bøker er som kjent aldri morsomt. men når bildet på forsiden av tyskboka er en gutt som står i en robåt og ser mot horisonten, og noen har tegnet flere haifinner og en snakkeboble med "Oh shit!", da er det vel lov å le bare litt...

*

Elev har kommet opp i norsk muntlig:
-Dette er en strålende dag.
Jeg: Og du sa det så helt uten sarkasme...
Elev: Sarkasme, nei, det trenger du ikke tenke på...

*

En uke til elevene har ferie - to uker til jeg følger etter. Innen den tid har jeg sikkert sluttet å drømme om skolebøker om natten..

torsdag 6. juni 2013

Sssh...!


 It's oh so quiet--- it's oh so still... *

Men som vi alle vet - det varer aldri lenge. I morgen tidlig braker det løs - årets skolebokinnlevering. Elevene er informert både skriftlig og muntlig, hyllene står og venter og jeg har samlet det nødvendigste for å overleve de neste ukene...


Zen har fått ny lekekamerat! En bitteliten rosa høyttaler (fra Designtorget) med overraskende god lyd skal stå for underholdningen på boklageret når dagene blir lange og behovet for oppmuntring blir stort.


Tehjørnet står klart.


Påfyll av energi er viktig for å holde innsatsen, motet og humøret på topp. 2-pk med sjokoladekjeks og en stor boks med tørket frukt, nøtter, lakris og sjokolade er foreløbig utrustning.

Jeg sier som IT-ansvarlig på huset pleier å si i sånne sammenhenger: Vi ønsker oss lykke til... Dessuten satser jeg på at det ikke striregner i år. Skolen er spredt over flere bygg og det kom mange våte bøker i fjor (Dekke til bøkene mens man krysset plassen i regnværet? Hæ?). Det vil vi ikke ha, da blir vi ikke glad...

Fortsettelse følger...

*

onsdag 5. juni 2013

Huset Dilberne - Fay Weldon

Fay Weldons nyeste er en upstairs/downstairs-historie fra forrige århundreskifte om den adelige familien Dilberne og tjenerskapet deres. Boerkrigen skaper store økonomiske problemer, og den enkleste løsningen ut av uføret er å få den lett ansvarsløse livsnyter-sønnen Arthur til å sikre seg en rik hustru. Den unge amerikanerinnen Minnie O'Brien, nyss ankommet fra Statene med en vulgær mor, store rikdommer og en litt tvilsom fortid, for eksempel...

Grunnplottet oser jo ikke akkurat originalitet og nyskapning... Boka er merket "Lkte du Downton Abbey vil du elske denne", og det kan kanskje stemme. Jeg har det samme problemet her som jeg hadde med første sesong av Downton Abbey - det er for mye av alt. For mange personer, for mange intriger, for mange historier som det egentlig ikke blir noe av. Hadde hun kuttet litt i persongalleriet og fokusert på et par hovedhistorier hadde det hjulpet. Dessuten sliter jeg med å få tak på flere av personene, jeg synes de endrer personlighet underveis - kanskje særlig Minnie.

Ikke synes jeg det var veldig godt skrevet heller, men der må nok oversetteren også bære sin del av ansvaret (Jeg hadde tenkt å lese den på engelsk, men det var enklere å få lånt inn den norske. Neste gang skal jeg nok anstrenge meg litt mer...). Om Juritzen forlag hadde spandert en runde til med korrektur hadde også det hjulpet (mulig det er jeg som er forutinntatt, men jeg synes det oftere er sånne ting med de mindre, mer kommersielle forlagene som Juritzen og Kagge) - her slutter en setning i løse lufta, der endrer kammerpike Graces alder seg fra en side til en annen, den kapitteloverskriften har feil dato... For ikke å glemme at jeg får fullstendig mark av alle de forklarende kapitteloverskriftene, som gir meg en følelse av å lese en barnebok. Hva som skjer i kapittelet finner jeg ut når jeg leser det, jeg trenger ikke hint på forhånd...

lørdag 1. juni 2013

En søt, liten bunke...

Jeg har vært på loppemarked - vårens eneste! Når man ser på resultatet, er det ganske greit at det ble med det ene... De sleipe, utspekulerte menneskene hadde delt bøkene på to rom - et for pocketbøker og ett for innbunde bøker. Resultatet ble selvfølgelig at jeg kjøpte ekstra mange bøker - to relativt små bunker virker så mye mindre enn en stor. Helet til man kommer hjem og pakker ut...



Henrik Haugstøl - I tippoldefars by Christiania (1943). Kulturhistoriske skildringer fra Christiania på 1800-tallet.

Thomas Robert Malthus - Reisedagbok fra Norge 1799 (1968). Reiseskildring fra en av de første engelske turistene i Norge.

Olav Dalgard - Teatret : Frå Aiskylos til Ibsen (1948). Teaterhistorie på nynorsk. Jeg begynner å få en fin samling teaterlitteratur - kanskje på tide å lese noen av dem også...
 
Laurence Housman - Victoria Regina : A dramatic biography (1936).  En serie skuespill om dronning Victorias liv. Dessuten hadde den veldig fint omslag...

Jeg kom med disse fire og skulle betale, og tenkte at jeg var heldig om jeg fikk dem for 100. "50 kr", sa mannen, "de er jo nokså gamle." . Jeg holdt på å prute oppover...

Jo Nesbø: Og derr! var sommeren i gang. En bittelliten kåserisamling med ikke helt sanne (antar jeg...) historier fra Nesbøs ungdomssomre. Den ble bare solgt som lydbok, pairutgaven bærer teksten I anledning Den Norske Bokhandelforenings 150 års jubileum i 2001 gis boka som gave til ansatte i Norsk bokhandel. Boka er ikke for kommersielt salg. Den ansatte som fikk dette eksemplareret var åpenbart ikke veldig interessert, den er knapt åpnet. Nå er den min - og skal snart åpnes.

Agatha Christie - The Murder at the Vicarage. Miss Marple er ikke min favoritt og jeg har lest nok Christie til at jeg ikke pleier å kjøpe dem, det er mer lese-gamle-utgaver-på-hytta-bøker. Men dette var en gammel Penguin-utgave fra 1950, jeg hadde nok kjøpt den uansett hva det var...

Bent Vanberg - Of Norwegian ways (1970) ...a lighthearted and and somewhat irreverent history and description of Norway - and of Norwegians... I teorien høres jo dette både underholdende og lærerikt ut... Inkluderer til og med oppskrift på lutefisk.

Richard Bach - Måken Jonathan. Jeg hadde en gang en TenSing-dirigent som likte å lese høyt for oss om måken Jonathans tanker og eskapader, men jeg har aldri lest hele boka. Nå er det på tide å gjøre noe med det.

Katherine Pancol - Jackie Kennedy bak masken. Jepp, mer Kennedy, jeg har visst utviklet en viss fascinasjon (tidligere her og her). Det er en liten pocketbok som en gang har vært bilag til et nummer av Henne, så den burde være passe krevende sommerlesning.

9 bøker, 90 kroner - man kan ikke klage. Det gjenstår bare å finne plass i hyllene...