mandag 27. mai 2013

Narsissisme-lesning

Intet mindre enn tre skjønnlitterære bøker som på en eller annen måte har med bibliotekarer å gjøre, har kommet med på leselisten den siste måneden. Hvor høy gjenkjennelsesfaktoren var, kan nok diskuteres...

Første, den lille boka med fjorårets mest fantastiske tittel og omslag [her burde jeg tatt bilde av boka, det gjorde jeg ikke. *dårlig blogger*] - Bjørn Sortlands Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar. Jeg har ikke lest noe av Sortland før og egentlig heller ikke noe om boka, utover baksideteksten:

Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar er ein roman om ugifte Ivar. Han er både fundamentalist og ekstremist. Ikkje berre trur han på den absolutte kjærleiken, han trur på ekteskapet også. Kosta kva det kosta vil.

Dette ble et typisk eksempel på at forventninger og realiteter frontkolliderer med et skikkelig smell. Det blir ofte stygt. Jeg hadde en vag idé om en bygderoman med en gryende kjærlighetshistorie mellom en bygdeoriginal og den lokale (nyinnflyttede?) bibliotekaren. Jeg var på ingen måte forberedt på en absurd, humoristisk fortelling om en dumsnill bort-i-alle-vegger-naiv mann som holder skrivekurs for ex-narkomane damer. Resultatet var at jeg følte meg litt snytt mens jeg leste, og humoren traff meg ikke. Dessuten har den masse enkle, naive strektegninger - jeg er prinsipielt motstander av tegninger i voksenbøker. Kort sagt, ikke min bok. Men ta det ikke personlig, Bjørn Sortland - det var ikke deg, det var meg...

Den neste boka hadde jeg svært lave forventninger til - vi snakker nemlig om 50 shades-kopien Se på meg av Logan Belle. Den prektige, uerfarne, uskyldige bibliotekaren Regina treffer den rike, mektige, selvsikre Sebastian og havner imponerende raskt i et BDSM-forhold med ham. Høres kjent ut, ja? Jeg kom meg faktisk gjennom denne, det er mer enn jeg kan si om 50 shades, som jeg hadde mest lyst til å slenge i veggen etter to sider (det var en biblioteksbok, så jeg behersket meg). Det betyr imidlertid ikke at det var noen stor leseropplevelse, hverken språklig eller innholdsmessig. Den hadde ikke engang så mye av den ufrivillige komikken jeg forventet rent yrkesmessig - forfatteren har hatt bibliotekar-konsulenter til det faglige. En ting skal jeg dog si til dens fordel - til tross for at han også har en litt Mørk Fortid, framstår Sebastian som noen hakk mer sympatisk og menneskelig enn Christian Grey.

Et par kommentarer til slutt om noe jeg aldri hadde trodd skulle bli noe tema i denne bloggen - språket i sexscener. Jeg har lest min andel SuperStjerne-bøker med mer dampende innhold enn denne, og vet at det finnes mange blomstrende måter å beskrive og omskrive både handlinger og kroppsdeler på. Her finnes det kun to ord - pikk og fitte. For det første blir det veldig statisk og kjedelig (variasjon er en fin ting), for det andre bryter det med stilen i resten av boka, som har et ganske konservativt og korrekt språk. Rompehull er for eksempel konsekvent omtalt som anus, selv i de heteste øyeblikkene, men penis har altså blitt pikk. Om det er forfatter eller oversetter som skal ha skylda kan man bare lure på...

Men så blir det bedre - en liten perle av en fransk bok. Kod 400 av Sophie Divry sto omtalt i forrige nummer av Vi Läser og fant raskt veien hjem. Boka er en eneste lang monolog, uten avsnitt eller kapitler (og dermed ekstra vanskelig å legge fra seg) fra bibliotekaren som finner en innelåst låner da hun kommer på jobb en morgen. Hun øser ut over stakkaren alle sine frustrasjoner knyttet til jobb og hjem, biblioteket, brukerne, litteratur og lesing - tilsynelatende en eneste lang klagesang, men det ligger mye varme og omtanke der, og en stor kjærlighet til arbeidsplassen og dens klientell (ikke minst studenten Martin...). Herlig! Tittelen henspiller forøvrig på Dewey-systemet - tallkoden som brukes for å sortere faglitteratur. 400 er -passende nok - koden for språk.

På tide å komme ut av navlen og lese om andre yrkesgrupper nå, kanskje...

mandag 13. mai 2013

Lesemåned april

April ble en mye bedre lesemåned enn mars - flere bøker, og mye mer variert (det skal tross alt ikke så mye til å lese mer variert enn tre bøker av samme forfatter...) lesning.

Bjørn Sortland - Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar
Kjære Bjørn Sortland, det er ikke deg - det er meg. At denne boka ble en nedtur skyldtes nok mine forventninger og antagelser. Mer om dette i et eget innlegg om bibliotekarbøker senere - det har vært en rød tråd i lesningen min de siste ukene... (lånt på biblioteket)

Kristina Ekero Eriksson - Årstafruns dolda dagböcker
Biografi om Årstafrun, en bedrestilt frue som bodde på Årsta utenfor Stockholm på 1700- og 1800-tallet. Boka er basert på hennes egne dagbøker og handler og hverdagssysler og selskapsliv, mann barn, tjenestefolk og politiske hendelser. Jeg sliter innimellom litt meg å holde styr på kronologien, men veldig interessant og lett tilgjengelig lesning. (egen bokhylle - kjøpt i Karlstad i fjor)

John Green - The fault in our stars 
Fantastisk i følge mange. En av tidenes mest irriterende og ødeleggende bifigurer, i følge meg. En god, men litt for flink (og litt oppskrytt) ungdomsbok om kreft. (lånt på biblioteket)

Louisa May Alcott - Little Men og Jo's boys 
Oppfølgere til Little women. Skjønne, rørende feel good-klassikere, med en islett av feminisme og et par Ole Bull-referanser. (kjøpt i år)

Marianne Storberget - Brevet fra Betsy
Historisk roman om kunstnerbrødrene Halfdan og Hjalmar Kierulf. I følge baksideteksten er dette et roman og kjerlighet og et trekantdrama med den skjønne Betsy i sentrum. Når jeg leser den, synes jeg historien strengt tatt er mer bromance enn romance, det handler mest om vennskapet mellom Kierulf-brødrene og Johan Sebastian Welhaven (brødrenes søster Ida er jo kjent som Welhavens store kjærlighet). Ting faller litt på plass når jeg leser i etterordet at boka er inspirert av forfatterens doktoravhandling om vennskap mellom menn på 1700-tallet... Egentlig lurer jeg litt på hvorfor hun enten ikke holdt seg til det og lot være å blande inn Betsy, eller ga Betsy en større rolle. Nå blir den kjærighetshistorien ikke viktig nok til å være hovedhistorien i boka, samtidig som det gjøres såpass mye ut av den at det føles som om den burde vært mer utforsket.

Historien om kunstnerherrene er mer interessant, men jeg synes den hopper litt i overkant mye i tid, sted og synsvinkel, jeg må stadig bla tilbake for å klare å henge med. Dessuten blir jeg jo såpass nysgjerrig at jeg flere ganger må ty til oslobilder.no, byleksikon (ja, selvfølgelig har jeg et gammel Oslo-leksikon stående i bokhylla...) og wikipedia for å få detaljene på plass, blant annet lærte jeg underveis at Ladegaardsøen er et gammelt navn på Bygdøy. Boka har litt språklig smårusk som forlaget burde ha klart å rydde opp i. (lånt på biblioteket)

April, altså - fem bøker, tre kvinner, en sakprosa, to engelsk, en svensk og to nye norske.

Svært måteholdent på shoppingfonten, kun Kod 400 av Sophie Divry ble innlemmet i bokhyllen. I tillegg til denne, da...

fredag 3. mai 2013

Kjerringa mot strømmen

Det føles hvertfall litt motstrøms å stå fram og innrømme at jeg ikke elsket John Greens Fault in our stars, som har blitt hyllet over det ganske blogglandia det siste halvåret.

Misforstå meg rett, det er en bra bok. Historien om Hazel og Augustus og deres forhold og kamp mot kreft er fin og rørende og vakker og trist og morsom - mye morsommere enn man skulle tro ut fra temaet. Det er mye svart humor og raske replikker og vare øyeblikk og gode observasjoner, og i det hele tatt det aller meste som kreves av en god bok, jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor denne har slått an hos så mange og blitt så stor.

Men. Det er to ting som irriterer meg og ødelegger for "Fantastisk bok!"-følelsen. Den ene er at det blir litt for flinkt til tider. De er litt for smarte, litt for velartikulerte, litt for kjappe i replikken, litt for reflekterte, avbalanserte og gjennomtenkte - det blir litt for vanskelig å tro helt på at de bare er tenåringer, som på mange måter går gjennom helvete på jord. Ved deres første møte spør Hazel Augustus hvorfor han glaner sånn på henne og får til svar "Because you're beautiful.". Hun kommer med det obligatoriske "No, I'm not" og det hele glir sømløst over i en filmdiskusjon. Javisst. Eller nei. Jeg hører nok tenåringssamtaler til daglig til at jeg vet at autentiske dialoger ikke er ønskelig, men de kunne godt vært litt mer realistiske og litt mindre litterære.

Det andre skal jeg prøve å omtale i litt vage vendinger så jeg ikke spoiler for mye. Det dukker opp en person som irriterer meg så sterkt at det ødelegger deler av boka for meg, jeg skulle helst ha strøket både hen og den tilhørende delen av historien.  Det blir for dumt, for urealistisk og det tar fokuset og følelsene mitt vekk fra det som burde være det viktigste - det som utspiller seg mellom Augustus og Hazel.

Joda, det var en bra bok - men den kunne burde ha vært enda bedre...