mandag 29. april 2013

Louisa May Alcott - Little women, Good wives, Little Men & Jo's Boys.


"Christmas won't be Christmas without any presents", grumbled Jo, lying on the rug.

Little Women har vært et hull i min litterære dannelse lenge, og nå har jeg endelig gjort noe med det. Louisa May Alcotts klassiker fra 1868 handler om de fire søstrene Meg, Jo, Amy og Beth og deres oppvekst - små og store hendelser, medgang og motgang. Boka er løst basert på Alcotts egen oppvekst og ble opprinnelig utgitt som barnebok.

Jeg oppdaget da jeg leste at det finnes flere oppfølgere til den. Good wives (som i mange av de nyere utgavene (deriblant min) er utgitt som en del av Little women), Little Men og Jo's Boys. Da jeg visste at de fantes, måtte jeg jo lese alle... Det ligger jo litt i titlene hvor det går hen, men det er vanskelig å si så mye mer om handlingen uten å avsløre hva som skjer i de foregående bøkene, derfor skal jeg ikke si noe mer om det - les heller selv!

Skjønne, skjønne bøkene! Hvorfor har jeg ikke lest disse før? De er morsomme, rørende og fulle av varme og gode følelser. Fordi de er utgitt som barnebøker på 1800-tallet (og er amerikanske...), kan man jo ikke komme unna at det er en god del god kristen og oppdragende moral i dem, men Alcott baker det godt og litterært inn i fortellingen, det blir aldri overtydelig moraliserende og pekefinger-aktig. Dessuten var Alcott ikke bare opptatt av moral og dannelse, hun snakker vel så varmt om kvinnesak, særlig når det gjelder stemmerett og utdannelse.

En av årets store favoritter så langt. At jeg gråter litt på toget i ny og ne skader da ingen...


mandag 22. april 2013

Som to dråper vann


 Dette er to utgaver av samme bok. Opplagt, ikke sant? Bare fordi titlene er helt forskjellig, burde jeg vel skjønt at det var akkurat den samme historien?

Jeg leste for noen uker siden i en engelskspråklig bokblogg om en oppfølger til Joanne Harris' Chocolat. Hurra!, tenke jeg, en til! Det er jo lenge siden The Lollipop Shoes kom. Jeg leste ikke så mye mer, jeg bare hev meg over nærmeste nettbokhandel og bestilte boka. Den kom, jeg pakket ut og klappet litt på den, og snudde den for å lese baksideteksten... som avslørte en historie påfallende lik Lollipop Shoes.


Jeg fant til slutt, med liten skrift, ordene som bekreftet det jeg hadde begynt å frykte. Boka er gitt ut med forskjellig tittel i Storbritannia og USA. Aargh! Det verste er at nå som jeg vet det, har jeg en snikende følelse av å ha hørt det før, men jeg ble så revet med av gleden over en ny bok. Sukk.

Forøvrig finnes det, viser det seg, en tredje Chocolat-bok...

tirsdag 16. april 2013

Lesemåned mars 2013

Mars ble på papiret en ganske laber lesemåned, med bare tre leste bøker. Alle tre ble dessuten lest i løpet av påskeuka, helt i slutten av måneden. I praksis leste jeg en del mer enn det likevel. For det første leste jeg egentlig fire bøker, for jeg ble også ferdig med Louisa May Alcotts Little Men. Den har jeg imidlertid i dobbeltbind med oppfølgeren Jo's Boys, som jeg ikke ble ferdig med før i april, og da er jo strengt tatt ikke boka ferdig.. Eller...? Tror jeg regnet Christopher Isherwoods Berlin-romaner som to bøker i fjor, selv om de også var i et bind, men de henger ikke så tett sammen. Jaja, moving on... En avbrutt bok i mars, Per Anders Fogelströms Barn av sin stad. Egentlig ikke noe galt med den, v i bare passet tydeligvis ikke for hverandre akkurat nå. Bedre lykke neste gang... Holder også på med An Interrupted Life: The Diaries and Letters of Etty Hillesum 1941-43, som var en del tyngre (og kjedeligere) enn forventet, så den tar litt tid. Litt mye sjelegransking og selvrefleksjon for min smak, men jeg får velprøve litt til.

Så, de kalde fakta. Mars' korte og ensporede leseliste:

Hans Olav Lahlum - Katalysatormordet 
Hans Olav Lahlum - Satelittmenneskene 
Hans Olav Lahlum - Menneskefluene
(alle tre lånt på biblioteket)

Det var den store Lahlum-måneden. Påskeferien da jeg leste tre krimbøker som ikke var skrevet av Jo Nesbø, og likte dem. Jeg satt på balkongen i det strålende påskeværet, drakk te og leste om finurlige mord i et nostalgisk Oslo, for så å legge ut på tur på leting etter stedene alt skjedde. Bare så synd at forfatteren dikter opp gatenumre som ikke finnes...

Dessuten kjøpte jeg ikke en eneste bok! Igjen en sannhet med modifikasjoner - jeg bestilte to bøker, men siden de ikke kom i hus før i april, kommer de ikke på handlelisten før i april heller. Min blogg, mine regler...

Tallenes tale første kvartal blir altså:

14 leste bøker - 7-7 i kjønn, 7 på norsk og to sakprosa.
8 kjøpte bøker -  3 av dem er lest.

mandag 8. april 2013

Trippeldose Lahlum


Jeg har lest krim i påsken! Tre bøker! Jeg likte dem!

Dessuten leste jeg alle tre ute i sola på verandaen, med litervis med te i umiddelbar nærhet. Jeg likte det også, bare så det er nevnt...

Men altså - jeg som vanligvis leser en krimbok i året i snitt (med mindre Jo Nesbø kommer med noe nytt, da fordobles det automatisk) og er nokså mellomfornøyd etterpå (igjen med unntak for mr Nesbø), har lest tre på en uke og er godt fornøyd. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at etterforsker Kolbjørn Kristiansen  - K2 -er min nye favorittkrimhelt. Mer enn noe annet fordi jeg ikke vet noe som helst om ham utover det helt grunnleggende. Han er singel (dog ikke uimottakelig for kvinnelig sjarm og ynde) uten noen ekser eller uekte barn luskende rundt, han er samvittighetsfull i jobben, sosialt velfungerende, har normale familieforhold og viser ingen tegn til rusproblemer. Fantastisk befriende etter alle de forfyllede, misantropiske ensomme ulvene med svin på skogen, skjelletter i skapene og tilpasnings- og sosiale problemer herfra og til månen, som har preget krimuniversene de siste (10? 15? 20?) årene. (Ja, Harry Hole er av dem. Jeg kan takle en.)

Dette er nostalgisk krim på alle måter. Handlingen, særlig i de to første bøkene, er Agatha Christie-inspirert, med minimalt med blod, gørr, organisert kriminalitet og bestialske torturmetoder. Vi har et mord og et begrenset antall mistenkte som alle har tilsynelatende gode motiver for å ønske dette mennesket tatt av dage, og ingen som med sikkerhet kan utelukkes som gjerningsmann/-kvinne ved første øyekast. Det hele forgår i Oslo på slutten av 60-tallet (hhv '68, '69 og '70), noe som avspeiles i oppførsel og tale (tettheten av De-tiltale og hatter er deilig stor), men også i politiets tekniske muligheter. Det er flere ganger jeg tar meg i tenke "Men de kan jo bare DNA-tes... -nei, det kan de ikke, nei...". Dessuten er krigen stadig tilstedeværende.

Der andre gamle krimhelter har sine trofaste, men ikke fullt så skarpe kompanjonger, har K2 Patricia, som er adskillig skarpere enn det han er. Jeg er veldig tilhenger av skarpe, intellektuelle kvinner (det er for få av dem i litteraturen), men det blir litt i overkant til tider. Det er litt for mye som bare faller på plass i hodet hennes uten at vi vanlige dødelige - eller K2, som tross alt burde ha litt peiling - helt henger med. Men det er fornøyelig lesning, jeg mistenker alle involverte etter tur og er stort sett ikke i nærheten når løsningen avsløres.

Litt nevrose-nerding til slutt. Bøkene er som sagt lagt til Oslo, noe som for meg alltid er et pluss. jeg elsker at bøker foregår steder jeg er kjent, at jeg kan se hus og omgivelser for meg og vandre gatelangs sammen med romankarakterene. En av de store innvendingene den gangen jeg prøvde å lese Håkan Nesser (i tillegg til de vanlige krim-klagene) var at han har diktet opp sitt helt eget land beliggende et udefinert sted i Europa, med steds- og personnavn inspirert av flere språk. Jeg får høyt blodtrykk av sånt -jeg vil vite hvor ting foregår! (De som nå tror de er på sporet av hvorfor jeg aldri har blitt noen fantasy-fan har helt rett...) K2 ferdes i kjente Oslo-gater - men Lahlum har diktet opp gatenumre som ikke eksisterer. Patricia bor for eksempel i Erlings Skjalgssons gate 102-106 eller deromkring (*gidder ikke sjekke*). Erling Skjalgssons gate har bare noenogtredve numre, Patricias hus ville ligget langt inne i Frognerparken... *aaaargh*