onsdag 16. oktober 2013

Et sjeldent besøk i lyrikken

Jeg er glad i lyrikk, jeg har til og med en egen poesi-vegg på jobb hvor jeg prøver å utsette elevene for et variert utvalg dikt, nytt og gammelt. Likevel er det sjelden jeg faktisk leser en hel diktsamling fra perm til perm - i høst har jeg lest to! Fra to av mine favorittlyrikere, så å påstå at jeg har utforsket ny grunn og utvidet min litterære horisont vil være å trekke det litt langt, men jeg har kost meg.


Herman Wildenvey falt jeg for på videregående en gang, uten at jeg kan huske detaljene, men min første samling av ham ble hvertfall kjøpt da jeg var på russetreff i Kragerø og trengte lesestoff til hjemturen. Mine sangers bok er også en "dikt i utvalg"-samling, et kassert bibliotekseksemplar som ble mitt fordi jeg likte omslaget så godt. Jeg har allerede Wildenveys samlede i to bind (også det bibliotekets kasserte) i hylla, så jeg trengte den jo ikke (og dette, mine damer og herrer, er et klassisk eksempel på hvordan man enkelt pådrar seg overfylte bokhyller)...

Wildenvey kalles ofte vårens og sommerens dikter, og det er mye (men ikke bare) vår, blomster og kjærlighet i diktene hans - og mye humor. Men det jeg først og fremst elsker er språket hans. Han debuterte tidlig på 1900-tallet og det bærer jo språket hans preg av - dannet og propert og gammeldags. jeg ser umiddelbart for meg en elegant flanør i dress og hatt - og det er en god ting, om noen skulle være i tvil (og til deg som havnet på bloggen etter etter å ha googlet 'wildenvey legning' - han var gift med sin Gisken i nesten 50 år, om enn ikke alltid like trofast).

 Ikke bare bruker han språket elegant (...en favnfull av ynde..., ...mitt sinn var så rent som et epleblomstblad...), han lager i tillegg sine egne ordperler, som solhånd, tuntrekroner, regnbuebroer, månebestrålte og min favoritt villvinoverrislet. Jeg kjenner at jeg lett kunne falt for en velkledd mann med Wildenveys formuleringsevne og vokabular...

Under løvet
En halvt forsagt tilsynekomst
bak havens løvomvokste grind.
Et smil som av en duggblank blomst,
et tyss,
og kyss og kyss...
Og blodets sangkor faller inn.

Margaret Skjelbred ble jeg først kjent med som romanforfatter, da jeg fikk Lerkehjerter, debutromanen hennes, i julegave for mange år siden. Det var først flere år sendere, etter at oppfølgerne Vildresinn og Alvemål også hadde kommet, at jeg oppdaget at Skjelbred opprinnelig er lyriker, og at Lerkehjerter er basert på persongalleriet fra diktsamlingen Ved Jakobs løe. Den ble naturlig nok min ganske fort, og det har mange av de andre samlingene hennes også blitt etterhvert. Skildrerier var en av de siste jeg manglet.

Skjlebred kan minne litt om Wildenvey i form og tone, men der Wildenvey er korrekt riksmål holder Skjelbred seg til Vestfold-dialekten. Det handler mye om livet - de nære og gjenkjennelige ting, stort og smått, krydret med humor og freske damer med bein i nesa.

Skjelbred feirer 30 år som lyriker i år og markerer det med ny bok, den kan godt ligge under juletreet mitt...

Askepott - jeg, nei!

Der kommer prinsen. En ridder te hest.
Stoppær og spør, - etter meg?
Juger meg full med historier og dikt.
Snakkær om orden og lykke på sikt.
Trolldom og gresskar og feær og fest!
Dronning? På slott? Ikke jeg!

Prins kan  du væra så møe du vi,
jeg vi'kke danse med deg!
Jorda er så-ferdig. Vår'n har vært sein.
Snart skal jeg danse med barbeinte bein.
Finn deg en stesøster, jeg ha'kke ti!
Sko, sa du?
Passæ'kke meg!



Ingen kommentarer: