mandag 8. april 2013

Trippeldose Lahlum


Jeg har lest krim i påsken! Tre bøker! Jeg likte dem!

Dessuten leste jeg alle tre ute i sola på verandaen, med litervis med te i umiddelbar nærhet. Jeg likte det også, bare så det er nevnt...

Men altså - jeg som vanligvis leser en krimbok i året i snitt (med mindre Jo Nesbø kommer med noe nytt, da fordobles det automatisk) og er nokså mellomfornøyd etterpå (igjen med unntak for mr Nesbø), har lest tre på en uke og er godt fornøyd. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at etterforsker Kolbjørn Kristiansen  - K2 -er min nye favorittkrimhelt. Mer enn noe annet fordi jeg ikke vet noe som helst om ham utover det helt grunnleggende. Han er singel (dog ikke uimottakelig for kvinnelig sjarm og ynde) uten noen ekser eller uekte barn luskende rundt, han er samvittighetsfull i jobben, sosialt velfungerende, har normale familieforhold og viser ingen tegn til rusproblemer. Fantastisk befriende etter alle de forfyllede, misantropiske ensomme ulvene med svin på skogen, skjelletter i skapene og tilpasnings- og sosiale problemer herfra og til månen, som har preget krimuniversene de siste (10? 15? 20?) årene. (Ja, Harry Hole er av dem. Jeg kan takle en.)

Dette er nostalgisk krim på alle måter. Handlingen, særlig i de to første bøkene, er Agatha Christie-inspirert, med minimalt med blod, gørr, organisert kriminalitet og bestialske torturmetoder. Vi har et mord og et begrenset antall mistenkte som alle har tilsynelatende gode motiver for å ønske dette mennesket tatt av dage, og ingen som med sikkerhet kan utelukkes som gjerningsmann/-kvinne ved første øyekast. Det hele forgår i Oslo på slutten av 60-tallet (hhv '68, '69 og '70), noe som avspeiles i oppførsel og tale (tettheten av De-tiltale og hatter er deilig stor), men også i politiets tekniske muligheter. Det er flere ganger jeg tar meg i tenke "Men de kan jo bare DNA-tes... -nei, det kan de ikke, nei...". Dessuten er krigen stadig tilstedeværende.

Der andre gamle krimhelter har sine trofaste, men ikke fullt så skarpe kompanjonger, har K2 Patricia, som er adskillig skarpere enn det han er. Jeg er veldig tilhenger av skarpe, intellektuelle kvinner (det er for få av dem i litteraturen), men det blir litt i overkant til tider. Det er litt for mye som bare faller på plass i hodet hennes uten at vi vanlige dødelige - eller K2, som tross alt burde ha litt peiling - helt henger med. Men det er fornøyelig lesning, jeg mistenker alle involverte etter tur og er stort sett ikke i nærheten når løsningen avsløres.

Litt nevrose-nerding til slutt. Bøkene er som sagt lagt til Oslo, noe som for meg alltid er et pluss. jeg elsker at bøker foregår steder jeg er kjent, at jeg kan se hus og omgivelser for meg og vandre gatelangs sammen med romankarakterene. En av de store innvendingene den gangen jeg prøvde å lese Håkan Nesser (i tillegg til de vanlige krim-klagene) var at han har diktet opp sitt helt eget land beliggende et udefinert sted i Europa, med steds- og personnavn inspirert av flere språk. Jeg får høyt blodtrykk av sånt -jeg vil vite hvor ting foregår! (De som nå tror de er på sporet av hvorfor jeg aldri har blitt noen fantasy-fan har helt rett...) K2 ferdes i kjente Oslo-gater - men Lahlum har diktet opp gatenumre som ikke eksisterer. Patricia bor for eksempel i Erlings Skjalgssons gate 102-106 eller deromkring (*gidder ikke sjekke*). Erling Skjalgssons gate har bare noenogtredve numre, Patricias hus ville ligget langt inne i Frognerparken... *aaaargh*

2 kommentarer:

Helmer Aslaksen sa...

Helt enig med dem og gatenummere! Men noen ganger kan man skjønne hva han mener. Adressen i Thomas Heftyes gate er åpenbart nummer 64, hvor jeg selv bor! :-)

HildeSol sa...

Nå måtte jeg jo sjekke neste gang jeg var på de kanter... Det er det huset jeg har sett for meg at det er, hvis dere som bor der også mener det er det høres det jo riktig ut :)