onsdag 28. desember 2011

Å skrive sitt eget liv

Det var i sin tid Kristianiabohemens store mantra. I dag er dette nesten blitt vanlig -forlagene spyr ut selvbiografier og nesten-selvbiografier (les: biografi skrevet av nære familiemedlemmer) i bøtter og lass. Veldig ofte spør jeg meg hvorfor -hvorfor trenger jeg å vite så mye om livet til dette mennesket? Noen har jo opplagt hatt spennende og interessante liv som det er verdt å lese om, men stadig flere handler om vanlige mennesker med vanlige liv, som tilfeldigvis får 15 minutter berømmelse i et ellers ordinært (og uinteressant) liv, eller opplever sykdom og/eller død (jmf private lidelseshistorier ). Svaret mitt (når jeg spør meg selv, må jeg jo svare meg selv også, noe annet ville jo vært uhøflig) er som regel at jeg ikke trenger å vite noe om livet til dette mennesket -jeg velger å styre unna bøkene og alle er fornøyde.

Det hender likevel at jeg lar det stå til, med varierende grad av fornøydhet. Samtidig er det ikke så lett å kritisere dem heller -hvordan sette seg til dommer over andres oppfatning av deres eget liv? Men jeg hopper nå i det likevel -utgis de som bøker til offentlig lesning, må man kunne vurdere dem deretter...

I den store bokbunken fra Stockholm hadde jeg en selvbiografi -Min mamma är en persisk prinsessa av Sanna Sjöswärd. I følge baksideteksten handler den om hvordan hun ble adoptert fra Iran til Sverige som barn og senere fant igjen sin biologiske familie, i praksis handler den mest om hvor fælt hun hadde det og hvor slem adoptivmammaen hennes var. Moren henne får neppe prisen som årets mamma, men gjentatte bombastiske utsag av typen "Mamma hatar mej" klinger veldig av furten tenåring (særlig når flere episoder i boka gir inntrykk av det motsatte). I det hele tatt har visst de fleste voksenpersoner sviktet da hun var tenåring -venners mødre fordi de tross alt tok mest hensyn til egne barn, for eksempel.  Hun har helt klart hatt det ganske ugreit, men i store deler av boka framstår hun som selvopptatt og selvmedlidende -jeg forventer litt mer refleksjon av en voksen forfatter, også når det skrives om eget liv.

Den samme refleksjonen -om enn i en annen kontekst -savner jeg også i Sabine Kueglers Jungelbarnet. Kuegler hadde en veldig spesiell oppvekst som barn av antropologer i den indonesiske jungelen, og kunne fått en veldig spennende og interessant historie ut av det. Imidlertid skriver hun veldig fra barnets synspunkt og hvordan hun sikkert oppfattet ting og situasjoner da de skjedde, og for meg blir det forstyrrende. Jeg tror for eksempel ikke på at to rivaliserende indianerstammen umiddelbart avsluttet en flere generasjoner lang stammefeide fordi den hvite mann stormet ut av hytta og kjeftet på de stridende parter fordi de skremte datteren hans. Godt mulig at barnet oppfattet det slik, men å framstille det som et ubestridelig faktum? Det skurrer også litt når hun snakker varmt om samholdet og fellesskapet i stammen og hvor mye den vestlige verden har å lære av det -samtidig som det kommer fram at den vanligste måten å "arrangere" giftemål på, var at mannen kidnappet jenta han ville ha med seg ut i skogen og voldtok henne til hun ga etter, og at en mann godt kunne skyte en pil i brystet på kona hvis hun ikke adlød. Tror jeg fortrekker et "kaldt" vestlig samfunn da, takk...

Begge bøkene lider under en vag og uklar tidangivelse og kronologi, som tidvis gjør det vanskelig å følge handlingen. Jeg vil igjen slå et slag for ghostwriters (skyggeskriver?) -jeg tror de fleste som skriver selvbiografier og/eller personlige historier vil ha godt av å samarbeide med en annen skribent -både for rene skriveråd og for å ha med seg noen som kan se historien utenfra.

fredag 16. desember 2011

Leveranse fra moderskipet


Synes jeg bare blogger om bokinnkjøp i høst -tror ikke jeg tør begynne å telle etter hvor mye samlingen har vokst... (jeg leser også, altså, det bare skorter litt på blogginspirasjonen). Tidligere i måneden var jeg som i fjor på førjulsseminar på Bibliotekenes hus, hvor et av høydepunktene, i tillegg til spekemat, epperkaker og sosialt samvær (også noe faglige greier, vissnok. I år klarte jeg å møte opp i tide også etter lunsj -framskritt!) er billige overskuddsbøker på loftet.

Jan Eggum -Som eg e 
Jeg har faktisk tenkt at jeg manglet en Eggum-sangbok -jeg har jo fra de andre tre Gitarkameratene. Samlingen er nå komplett (inntil en av dem kommer med en ny...).

Maud Hurums operahistorie: 1749-2000
Fordi jeg ikke har noen operabøker fra før av... *host*

Alan Bennett - The uncommon reader
Om da den britiske dronningen ble opptatt av litteratur. Denne har jeg hørt mye om og hatt lysrt til å lese, jeg har bare ikke kommet så langt. Men nå... Veskevennlig format, det liker en togpendler.

Women who did : Stories by Men And Women, 1890-1914
Kvinnesakens begynnelse, i skjønnlitterær form fra datidens største forfattere.

Leslie Thomas - Dover Beach
Krig og kjærlighet i England i 1940. Jeg har vært på guidet tur i krigsmuseet i Dovers hvite klipper, lokal kjennskap hjelper alltid på interessen. Dessuten er det kjekt å ha noen relativt lette pocketbøker i bokhyllen når behovene melder seg...

Petter Karlsson, Johan Erséus - Från snickerboa till Villa Villekulla : Astrid Lindgrens filmvärld
Om filminnspillingene av Astrid Lindgren-bøkene. Hvem, hva, hvor og når, anekdoter, historier og bakgrunnsmateriale. Nostagi-trip!

The royal wedding for dummies
Den fantes, ergo måtte jeg ha den *fnis* Etiketteregler og kongelig historie, quiz-spørsmål og oppskrifter til gatefesten. At bryllupet forlengst er overstått, har da ingenting med saken å gjøre...







onsdag 14. desember 2011

Novelleutfordingen: Adam Haslett og Ingvild H. Rishøi (21-34/52)

Jeg har lest enda flere noveller! To samlinger, faktisk.

Du er ingen fremmed her av Adam Haslett har stått stille og beskjeden i bokhylla i over seks år (i følge byttelappen som lå inni...) uten at jeg har latt meg friste, men nå har den fått lufte seg. Boka var forfatterens debutbok og ble nominert til både National Book Award og Pulitzer-prisen, i tillegg til å bli kåret til en av årets (2002) fem beste bøker av Time Magazine. Ganske imponerende, både for en debutant og en novellesamling.

Ingvild H. Rishøis Historien om fru Berg har også blitt kritikerrost og prisnominert. Sårt og vondt og nydelig. Tror jeg må prakke den på noen norsklærere...