mandag 19. september 2011

Lisa Genova - Left Neglected

Lisa Genovas Still Alice var en av fjorårets store leseropplevelser, så forventningene var store da jeg endelig fikk kloa i hennes nye bok, Left Neglected.

Mens Still Alice handlet om Alzheimers, handler Left Neglected om karrierekvinnen Sarah, som brenner sitt lys i begge ender og på midten, til en bilulykke påfører henne en nevropsykologisk lidelse og hun må forholde seg til en ny virkelighet.

Genova, som har doktorgrad i neurovitenskap, skriver utrolig fascinerende og spennende -men også lettfattelig, hun strør ikke om seg med vanskelige fagutrykk -om Sarahs lidelse (jeg er bevisst litt vag her for å ikke avsløre for mye) og hvordan det arter seg. Dessverre er ikke det som ikke handler om sykdommen like spennende -forholdet til mannen, barna og jobben blir for overfladisk og lettvindt og forutsigbart. Og alle drømmene -arrgh! Er det en ting jeg virkelig misliker i bøker, så er det skildringer av hovedpersonens symboltunge drømmer, som helt klart skal Bety Noe, og som det er opp til leseren å tolke. Nå er drømmene her stort sett (litt for) åpenbare, uten at det gjør det så mye bedre...

Mine høye forventninger ble altså ikke helt innfridd, selv om boka absolutt var lesverdig. Litt mer omtanke og orginalitet i skildringene av familielivet (og litt færre drømmer) og like mye fascinerende lidelser (jeg er av de som sluttet å se på House fordi det ble for mye intriger og for lite sykdommer...) i neste bok, så likner det noe igjen.

Forøvrig må jeg bare juble litt over at en annen av fjorårets favoritter har fått en oppfølger -Helga Flatlands nye bok heter Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. Sånn apropos skyhøye forventninger...

mandag 12. september 2011

Whatever, liksom

En del bøker jeg leser, synes jeg det er vanskelig å skrive så mye om i ettertid. De var ikke spesielt bra, de bar ikke spesielt dårlige, de gjorde ikke inntrykk på hverken den ene eller andre måten. Det var en bok, jeg leste den, nå er jeg ferdig.

Jane Smileys At Paradise Gate var en sånn bok. En gammel mann ligger for døden; han kone, tre døtre og et barnebarn sitter i stua og/eller på kjøkkenet og minnes og snakker om livet som var, er og ble, det gode og det dårlige. Ikke akkurat nyskapende utgangspunkt, og ikke originalt og engasjerende innhold. Samtidig er det jo ikke dårlig skrevet, det blir bare litt... vanilje.

mandag 5. september 2011

Novelleutfordringen: Bjarte Breiteig - Surrogater (1-7/52)

Det tok bare 8 måneder, men nå har jeg faktisk lest en novellesamling og er offisielt i gang med novelleutfordringen. Treg? Kan jeg ikke tenke meg...



Den på ingen måte tilfeldig utvalgte var samlingen Surrogater av Bjarte Breiteig. Anledningen var at han også i år skulle ha forfatterbesøk i flere klasser, jeg skulle være tilstede på et av dem, og da hadde jo vært kjekt om også jeg hadde lest den novellen elevene skulle forberede.

Bjarte, du er en kjekk og trivelig fyr og du skriver godt, så det er ikke deg -det er meg. Jeg har ingenting å utsette på novellene på noen måte, egentlig -de bare appellerer ikke til meg, rett og slett fordi de er noveller. Jeg føler at jeg bare fåt et lite utsnitt av historien, som når jeg zapper innom en tilfeldig film eller tv-serie. Jeg skjønner hvem folk er og jeg får en viss anelse om, hva som har skjedd med dem tidligere, men så er det plutselig slutt. Jeg vil ha mer, mye mer, og føler meg litt snytt når jeg ikke får det...

Den irrasjonelle delen av meg synes det er direkte uansvarlig når forfatteren sier at han vet ikke noe mer enn oss om hva som ligger foran og bak det som faktisk skjer i novellen -han kan da ikke bare la dem henge sånn i løse luften? Gi meg en skikkelig mursteinsroman -disse novellene blir jeg bare frustret av...

Hvordan forfatterbesøket forøvrig var? Ganske likt fjorårets -helt ned til tegningene på tavla.

fredag 2. september 2011

Yrkesbeskrivelse -eller -krav...

Det er ikke til å komme utenom at bibliotekar er en yrkestittel det er knyttet enkelte fordommer og stereotyper til -eller som en venninne sa da jeg i 3. gym annonserte mine studieplaner: "Du vet det, Hilde -bibliotekarer er litt rare...". Vetle Lid Larssen var innom en god del av dem i sin petit Final fantasy i A-magasinet i desember i fjor (dessverre ikke tilgjengelig på nett med mindre man har tilgang til atekst) og jeg siterer i fleng:

-Bibliotekarer har én oppgave: holde kjeft og se interessante ut

-bibliotekarer er intelligente, klartskuende, beleste på en diskret måte, vennlige og underbetalte.

-Bibliotekarer skal være idealister, de siste dagers hellige, ubestikkelige og klippestø som fjell, upåvirket av Gelius-syndromet, uten spisse albuer og drøm om å delta i "Skal vi danse".

-Bibliotekarer skal være overbevist om én ting, like til de ligger i sine enkle furutres­kister, at ikke noe, ikke engang "Super Mario 2313" kommer opp mot en litterær tekst, sakprosa eller skjønn, så lenge det er et snev av talent hos opphavsmannen, litt mot -- og en bibliotekar i nærheten med ulljumper og hjerne.

Ikke overraskende vakte innlegget (og da ikke bare det jeg har sitert her) en del debatt i bibliotek-kretser. Noen ble sinte og provoserte, noen ble fornærmet, noen mente at han hadde et (om enn ikke helt velformulert) poeng, men atter andre (les: meg) lo så de holdt på å falle av sin ergonomisk korrekte men å så ubehagelige kontorstol og hang det sporenstreks over pulten for å være sikret en god latter på dårlige dager.

Grunnen til at jeg kom på dette igjen i dag, var en mail som dumpet ned i innboksen, med utdrag fra en gammel lærebok:

”Referansebibliotekarens ytre fremtreden.



For å begynne med det utvendige: Hun skal ha et noenlunde utseende, men viktigere er det at hun er, skal vi si inntagende, har sjarme, er søt, pen, hyggelig, elskværdig, høflig, dannet og gjerne med et dash i cocktailen av det ubestemmelige som kalles ”it”. Tilsvarende for ”han”.Er dette så viktig? Det er ikke bare viktig, det er en forutsetning” (s.43).

Anker, Øyvind (1968). Referansetjenesten. Oslo: Statens bibliotekskole.

Om jeg er alt dette? Selvfølgelig...

(Dog uten ulljumper -så kaldt er det tross alt ikke. Ennå...)