mandag 14. februar 2011

På tur med Jarle Klepp

Tore Renbergs Mannen som elsket Yngve er en av de mest skuffende leseropplevelser jeg har hatt noen sinne. Etter å ha hørt den skrytt opp i skyene i flere år plukket jeg den ut av hylla med skyhøye forventninger og så fram til å endelig få lest denne fantastiske boka. Ha. Jeg slet meg gjennom den på trass og syntes den var dørgende kjedelig og til dels nokså pinlig. Og mest av alt -Jarle Klepp av en av de minst sympatiske karakterer jeg hadde vært borti. Litteraturen er jo full av usympatiske drittsekker man likevel får sansen for og holder med, men jeg klarte ikke å mønstre noen positive følelser for Jarle, eller i det minste en vag interesse for hva som skjedde med ham. At jeg ikke har lest noe mer av Renberg senere, kommer neppe som noen overraskelse...

Min entusiasme var derfor ikke voldsom og umiddelbart da jeg ble spurt om jeg ville være med og se Jeg reiser alene. Men jeg fant ut at jeg skulle gi Jarle en sjanse til -dessuten er jo Pål Sverre Valheim Hagen (pust) med, og han er jo alltid severdig (alle som ikke har sett De usynlige bør gjøre noe med det).

Filmen er, for de som ikke har fått med seg det, basert på den tredje boka om Jarle -Charlotte Isabel Hansen. Jarle, pretensiøs student i Bergen, får vite at han har en 7 år gammel datter og at nevnte jentunge er på vei for å tilbringe en uke hos ham. Alene. Og jeg gjentar -aldri møtt hverandre før. For meg er dette utgangspunktet så bort i veggene at jeg ikke helt skjønner at ikke flere kritikere (bok og film) reager på det. Og enda verre -det er knapt noen i Jarles omgangskrets som reagerer på det. Hans enda mer verdensfjerne kamerat Hasse (PSV Hagen) kommenterer det så vidt, ellers går mer enn halve filmen før noen påpeker at dette faktisk ikke er helt normal oppførsel.

Jarle selv er like selvsentrert og egoistisk og usympatisk som før, og jeg har stadig lyst til å klappe til ham (og får en påtrengende lyst til å applaudere når han endelig får sitt velfortjente slag i trynet). Filmen er likevel grei underholdning ganske lenge, til tross for øyeblikk så pinlige at jeg har mest lyst til å krype under stolen og usannsynligheter som at det tar omtrent to minutter fra Jarle avgir blodprøve til legen kan gi ham svaret på DNA-testen. Hadde jeg drevet med terningkast lå den lenge an til en svak firer, men slutten ødelegger alt -da går den i alle forutsigbare klisjéfeller som tenkes kan. I en av de siste scenene rekker jeg akkurat å tenke at "hadde dette vært en skikkelig klissete dårlig amerikansk suppefilm, ville det nå skjedd sånn og sånn" -og så skjer akkurat det. Det var på dette tidspunktet jeg himlet med øynene, stakk fingrene i halsen og mimet at jeg brakk meg (og nei, det var ikke så mange mennesker i salen, så jeg forstyrret ingen...) -det får da være grenser.

Farvel, Jarle -jeg satser på at vi ikke sees igjen.

Og en siste ting -er det aldri folk på flybussene i Bergen...?

tirsdag 1. februar 2011

Brian Yorkey/Tom Kitt - Next to normal

Next to normal på Det Norske Teatret var uten sammenlikning høstens store teateropplevelse for meg. Jeg hikstet meg gjennom den fem ganger (ikke personlig rekord, om noen skulle lure) og analyserte den opp og i mente sammen med venner som heller ikke har vegring mot gjentatte visninger. Til høsten settes den opp igjen -da kommer vi nok tilbake...

På min leting etter originalalbumet fant jeg også et notehefted -og bokversjonen. Må ha det, bare må... Etter over en måneds utålmodig venting (ren løgn -jeg hadde faktisk glemt at jeg hade bestilt den og skjønte mindre da det plyselig dukket opp en leveringsbekreftelse fra cdon i innboksen) fikk jeg endelig boka i hende før helgen. Den er forøvrig belønnet med Pulitzerprisen for beste drama - den første musikal som har fått det siden Rent i 1996.

Det er noe eget ved å lese drama. Jeg gjør det ikke så ofte, og sjelden annet enn stykker jeg alt har sett -det kan være spennende å se hvilke endringer som er gjort, hvilke valg dramaturg, scenograf og regissør har gjort, hvilke detaljer jeg har gått glipp av -og her: hvilke valg som er tatt i forhold til oversettelse, både rent språklig og kulturelt. Også kalt nerdelykke...