mandag 14. november 2011

Lisa Jewell - After the Party

Jammenkandeikkebaresnakkesammen?!

Det var min stadig tilbakevendende frustrasjon i After the party -som det er i så mange bøker og filmer om Det Vanskelige Samlivet. Alle forfatterne som for ti år siden skrev om singelliv og partnerjakt har blitt etablerte med partnere og barn, og det bærer produksjonen deres preg av. Lisa Jewell er ikke den første forfatteren som henter fram karakterer som i en tidligere bok fikk sin sjelefrende og lykkelige slutt (i dette tilfellet Jem og Ralph fra Ralph's party (eller 31 Almanac Road, som er den "norske" tittelen) og skriver om hvordan livet som etablert voksen ikke ble happily ever after likevel.

For det er visst ikke så lett, dette voksenlivet. Det er faktisk så vanskelig at problemene tårner seg opp i overflod, misforståelsene florerer og man kan jo ikke snakke med partneren om noe av dette. Det er mye bedre å tie og bortforklare, snakke med andre, snoke på partnerens mobiltelefon og trekke konklusjoner helt på egen hånd. Jadda...

Noen som aner at jeg ikke er overbevist...? Nå har jeg hverken mann eller barn, så det er mulig jeg mangler en del gjenkjennelses-punkter, men hvis dette er sånn livet blir med det, tror jeg faktisk at jeg står over...  Å bli Voksen, Ansvarlig og Etablert innebærer tydligvis at man mister evner til å kommunisere, men blir veldig god på å overtolke detaljer. Det er nærmest en infantilisering -jeg forventer faktisk at voksne, oppegående mennesker skal ha litt bedre perspektiv på ting enn en gjennomsnittlig tenåring. Men skremmende mange konflikter og intiger i bøker, film og tv-serier er basert på denne typen hendelser -bittesmå, ubetydelige bagateller som blåses opp til å gjelde liv og død. Skrekkopplevelsen min der er en Seinfeld-episode jeg zappet innom, hvor den store konflikten dreide seg om hvilken rekkefølge en av dem hadde lagret de andres nummer i for hurtigringing...

Det er lite igjen av karakterene jeg ble glad i i den forrige boka, hadde det ikke vært for navnene og referansene (tidvis litt påtatt) til ting som har skjedd før, kunne det like gjerne handlet om noen helt andre. Jeg savner også humoren som preget de gode "partnerjaktbøkene" -å bli voksen er tydeligvis ingen munter affære...

Språklig blir det tidvis platt, innimellom så på grensen til det patetisk klisjéfylte at jeg sitter og himler med øynene. Og hvordan skal jeg tro på at en kvinne som har annonsert at hun heller vil at mannen skal være utro enn å finne Jesus (Ralphs lefling med nyreligiøsitet er det forøvrig best å si minst mulig om, sånn apropos å himle med øynene...), noen sider senere ser på sine sovende barn og tenker "Thank God for you"?

Jeg har hatt flere skuffende gjensyn med gamle underholdingslitteraturfavoritter de siste årene, som Marian Keyes (enhver ny utgivelse fra henne pleide å være en festdag, nå har jeg ikke engang lest den siste) og paret Lloyd/Rees. Om det er meg eller dem skal være usagt, men jeg ser helt klart en trend...

Ingen kommentarer: