mandag 29. november 2010

Vladimir Nabokov - Lolita

Alle har hørt om Lolita. Om de ikke har noe forhold til boka, forbinder de likevel navnet med seksuelt bråmodne tenåringsjenter -eller Britney Spears. Det trodde jeg hvertfall, helt til jeg i en "Hva leser du nå"-samtale nevnte at jeg holdt på med Lolita og fikk til svar "Hva er det?". Og igjen var det tid for å stikke fingeren i jorda og messe "Mine kultursnobb-referanser er ikke alles referanser"...

Jeg har hvertfall lest Nabokovs klassiske roman Lolita, om den aldrende Humbert Humbert som forelsker seg i den unge Lolita og gifter seg med hennes mor for å være i nærheten av henne. Forrige gang jeg begynte på den kom jeg ikke så langt, men inspirert av Zadie Smiths essay om Nabokov i hennes essaysamling Changing my mind gjorde jeg et nytt og mer vellykket forsøk.

Dette var en av de mest ambivalente leseropplevelsene jeg har hatt. På den ene side er den veldig godt skrevet, og språket er en nytelse. På den annen side er det i bunn og grunn fortellingen om en pedofil mann og overgrepene han begår -å lese hans beskrivelser om hordan han planlegger å dope ned og voldta Lolita er ganske ubehagelig.  Jeg kan skjønne hvorfor dette er en gjenganger på "Bøker å lese før du dør"-listene, men det er ikke en bok jeg ukritisk vil anbefale til hvem som helst.

onsdag 24. november 2010

Margaret Skjelbred

Det er jo ingen ende på alle nær-forfatter-opplevelsene mine i høst... I går (se -for en gangs skyld er jeg faktisk rask med å blogge om det også) stilte Margaret Skjelbred opp på mitt lokale folkebibliotek for å fortelle som fjorårets bok Mors bok, og litt om forfatterskapet sitt generelt.

Jeg oppdaget henne da jeg fikk Lerkehjerter til jul da den kom i 1997 og elsket den. Siden har jeg, med noen få unntak, lest det meste hun har kommet med for voksne, både romaner og dikt, og prakket det på (unnskyld -formidlet det til) både kjente (hun har slått an i tre generasjoner i min familie) og ukjente (et bibliotekar-privilegium). Kort sagt, det var bare å kle seg mot kulda og rusle de to kvartalene bort til biblioteket og slå meg sammen med de øvrige noenogtyve kvinnene -jeg var yngst med klar margin -og to(!) mennene som hadde kommet med samme mål.

Skjelbred holdt det gående i en god time helt uten manus -"Jeg snakker som jeg skriver -etter innfallsmetoden -og snakket underholdende og interessant om Mors bok, Gulldronning, perledronning og Andrea D, litt om trilogien som Lerkehjerter er første del av og litt om dikt. Hun leste også opp et par av sine egne dikt, deriblandt et som handler om to av hovedpersonene i Lerkehjerter (romanen er basert på diktsamlingen Ved Jakobs løe) og fanger opp veldig mye av handlingen og stemningen i boka, så plutselig satt jeg der med tårer i øynene. Sentimental og lettrørt -jeg? Aldri...

Skriveprosessen var også et emne hun var innom, med et godt og visuelt bilde på skrivesperre og inspirasjon. Når inspirasjonen var til stedet ble kontorstolen som en magnet, mens når skrivesperren satte inn ble den en motpol som støtte henne vekk så hun måtte gjøre andre ting -"av og til må jeg nesten vaske vinduer, men da er det virkelig ille"... Dessuten sa hun at når inspirasjonen kom, kom den plutselig og uten forvarsel -et par setninger ut av det blå og så skjønte hun at hun hadde begynt på en roman. Til slutt fortalte hun en del om boka hun skriver på nå -overraskende mye, jeg har ofte inntrykk av at forfattere knapt vil innrømme at de holder på med noe, men vi fikk både vite en del om innholdet og den planlagte tittelen -"Du skal elske lyset". Jeg gleder meg!

Siden jeg først var på biblioteket, måtte jeg jo -til tross for alle planene om at jeg ikke skulle låne noe -gresse litt (jepp, det er den faglige termen) i hyllene før jeg gikk hjem. Men 5 bøker er jo ingenting, jeg har jo ikke noe ulest liggende hjemme fra før av, og ikke ligger det fire bøker med navnet mitt på og venter på Posten... Det blir neppe rundvask til jul i år heller -man kan ikke få tid til alt...

mandag 22. november 2010

Johan Harstad på Litteraturhuset

Den berømmelige ketchup-effekten slår til igjen -da jeg, etter tre år med "Det burde jeg...", endelig kom meg på litteraturhuset, tok det bare to måneder før jeg vendte tilbake. Når Johan Harstad stiller for å prate om sitt nye skuespill Osv., må man jo kjenne sin besøkelsestid. 

Vi toget inn, vi satte oss forventningfulle ned -og skjønte ingenting da en dame gikk opp på podiet og beynte å lese noe som hørtes mistenkelig ut som lyrikk. Etterpå fikk vi høre at Litteraturhuset stadig har sånne "poesi-stunt", hvor de uten forvarsel utsetter et intetanende publikum for moderne lyrikk. I utgangspunktet et tiltak jeg er veldig for, men jeg hadde satt pris på å få vite hva det var da det skjedde, ikke etterpå. Hvis hun haddeåpnet med å si "Jeg er Cecilie Løveid og skal lese fra min nyeste diktsamling" kunne jeg konsentret meg om å høre på henne og få litt mer ut av det, i stedet for å sitte og lure: "Hvem er dette? Hva er dette? Er det utdrag fra stykket? Det høres jo ikke veldig Harstad'sk ut? Kanskje det kan relateres til stykket? Hvordan da, i så fall? Er jeg dum som ikke skjønner sammenhengen? Har hun aldri lært å snakke i mikrofon? Det var da i dag? Vi har ikke gått feil?" osv osv... Et hint om at det var en litterær oppvarming hadde vært en stor fordel...

Så innfant hovedpersonen seg. og snakket med John  Erik Riley om stykket og om å skrive om krig. Som alltid var det spennende å høre forfatteren snakke om skriveprossessen, hva han hadde tenkt underveis, hvordan personene hadde utviklet seg i forhold til hva han egentlig hadde sett for seg, og ikke minst om en eventuell oppsetning av stykket. Kanskje neste år? Vær så snill...?

Kveldens annen del var en paneldebatt, ledet av Harstad og bestående av (sakset direkte fra Litteratuhusets nettside krigsreporter Sigurd Falkenberg Mikkelsen, menneskerettighetsforsker Cecilie Hellestveit, psykiater og ekspert på krigstraumer Jone Schancke Olsen og feltprest Tor Arne Berntsen, som alle har bred erfaring og kunnskap om mennesker i krig. Sammen forsøker de å svare på noen av de mange spørsmålene Harstad selv stilte seg under arbeidet med stykket. De hadde mye interessant å komme med, men jeg hade nok ønsket at de hadde knyttet det mer konkret opp til stykket, det ble mer en generell safunnsdebatt enn en litterært forankret debatt. Dessuten skled det litt ut, Johan Harstad blir neppe hyret som ordstyrer i paneldebatt med det første. Samtidig er det jo befriende at debattantene for en gangs skyld får lov til å fullføre et resonnement...
Kvelden store spørsmål var likevel: Hvordan fikk noen det for seg at dette var et arrangement velegnet å ta med en baby på? Og, når nevnte baby ble urolig, prøve å underholde den med en rangle? I et rom fullt av folk som sitter stille og lytter til en samtale?

fredag 12. november 2010

Et lydbokspørsmål

Jeg sitter her med lydbokutgaven av Erlend Loes Muleum. For de som ikke kjenner til boka, er den skrevet i dagboksform, og jeg-personen er en tenåringsjente. Det er Loe selv som leser, og det første som slår meg er at det må da være veldig distraherende og forstyrrende? Jeg liker generalt ikke lydbøker (rent personlig, altså, prinsipielt synes jeg det er strålende), blant annet fordi jeg så lett henger meg opp i og blir irritert av oppleserens tonefall, uttale osv (i tillegg til at jeg leser så mye raskere selv og derfor blir veldig utålmodig veldig fort) -det kommer rett og slett i veien for bokopplevelsen. Å høre en mann lese en jentefortellerstemme hadde drevet meg til vanvidd nokså umiddelbart, og jeg ville slitt med å se for meg hovedpersonen som noe annet enn mannlig. Men det er kanskje bare jeg som er rar?

torsdag 4. november 2010

Ungdomsbokgilde

"Dette skal jeg blogge om!" tenker jeg entusiastisk, og før jeg får snudd meg har det gått to uker og blogginnlegget er fortsatt bare en vakker tanke. Godt jeg ikke har nyhetsblogg, det hadde blitt traurige saker...

Åkkesom, for to uker siden var jeg hvertfall i Drammen på ungdomsbokgilde, en nyttig affære for de av oss som jobber med ungdom og bøker og ikke nødvendigvis leser så mye ungdomsbøker som man burde. Her har nenlig oppegående mennesker lest masse ungdomsbøker for oss, og så forteller de hva bøkene handler om, hvem de passer for og om de er bra eller ikke. Jeg noterer stikkord, plusser og minuser, og så reiser jeg tilbake til jobben med en ferdig liste over bøker vi bør ha. Fabelaktig. På bildet presenterer Stig Elvis Furset nynorsksatiren Når ein først skal skyte nokon av Arnfinn Kolerud. Den sto allerede på leselisten min -vi hadde jo et vellykket førstetreff tidligere i år.

I tillegg til bokpresentasjonene, fikk vi også et par foredrag i løpet av dagen. Forfatter Kjetil Johnsen, som blandt annet står bak seriene Tusen biter og Den 4. parallell snakket om ungdom og leselyst og -motivasjon. Hovedbudskapet hans var at det viktigste er at de leser, ikke hva de leser, og at bøkene må være lett tilgjengelige både i forhold til innhold, språk og lay-out. Som livslang lesehest og bokelsker som sannsynligvis leste tykkere bøker før jeg begynte på skolen enn det en del av elevene mine gjør i dag, har jeg litt godt av å bli minnet om at ikke alle ser på det å lese som en lykke på jord. I prinsippet er jeg enig i at det viktigste er at de leser, men det burde da være mulig å få tilgjengelige, lettleste bøker som også har godt språk og en handling som ikke trenger å hente virkemidler og intriger fra såpeoperastilen?

Anne Horn, forlagssjef i Omipax, holdt et litt i overkant ustrukturert, men interessant innlegg om utgiversiden, om kriterier for utgivelse, arbeidsprosessen og  om tabuer i ungdomslitteraturen. Dessuten nevnte hun et av sine største kupp som forlegger -Muldvarpen som ville vite hvem som hadde bærsjet på hodet dens, som Bokklubben ikke ville ta inn ("Den passer nok ikke for våre foreldre") -og den ikke fullt så gode vurderingen da hun takket nei til Harry Potter...

Dagen forøvrig:
*Hvorfor faller høstens så langt kaldeste dag på den morgenen jeg skal ha toget og toget er 40 minutter forsinket?
*Ros til arrangøren: Vi var mange som kom for sent (se forrige punkt) og i stedet for at alle fikk vandre inn og forstyrre arrangementet, låste de døren og slapp alle inn når det var naturlig å ta en pause. Her har mange mye å lære...
*Ris til arrangøren: Skal jeg sitte på seminar en hel dag, ønsker jeg meg et bord hvor jeg kan ha skriveblokk, tekopp, pastilleske osv. Å sitte med blokken i fanget mens man prøver å ta notater en hel dag er hverken behagelig eller praktisk, og å ha drikke stående på gulvet mellom alles føtter og vesker er et sjansespill jeg pleier å unngå. Dempet belysning er heller ikke noe sjakktrekk...
*God lunsj med gamle kjente.
*Asiabutikken som ligger strategisk mellom teateret og togstasjonen var åpen, og mystiske varer ble med meg hjem...

Og helt til slutt -er jeg den eneste som, når jeg befinner meg på møter og seminarer med bibliotekarer og andre bokmennesker, alltid får påtrengende lyst til å få alle til å fortelle hvilken bok de har i veska? Jeg tar det jo for gitt at alle er like lesende som meg og aldri drar på tur uten lesestoff... (Min medbrakte var forøvrig  Kathryn Stocketts The help, som jeg fikk lest mye i -ikke minst fordi jeg bare måtte en tur innom Indiska, mistet et tog og fikk en ekstra times ventetid...)

Birgithe  og Leselyst var også i Drammen (og var mye raskere enn meg til å blogge om det...).

Tillegg! Det var voldsomt så sløv man var da... Jeg har jo glemt et av innslagene, som jeg faktisk hadde store planer om å mene litt om. Dagen med nemlig avsluttet med at Stein Erik Lunde leste fra sin bok om Bob Dylan, fra Gyldendals Ikon-serie. Poenget med Ikon-biografiene er at de skrives av noen som selv på en eller annen måte har et forhold til den biograferte. Jeg har ikke lest noen av dem , men har lurt litt på konseptet -er det egentlig så interessant hva slags forhold ofte-ikke-så-veldig-kjente mennesker har til mer kjente mennesker, særlig hvis det skal fungere som en biografi? Etter å ha hørt denne opplesningen, er min umiddelbare svar nei. For meg var det hvertfall nokså uspennende å høre om den gangen Lunde ikke møtte Bob Dylan på en bensinstasjon, eller hvordan han og vennene hans satt og hørte på Dylan, før jeg i det hele tatt var født. Hvilket bringer meg til neste innvending mot denne serien. Den er, så vidt jeg kan skjønne,  rettet mot yngre ungdom, men hvor mange 12-14-åringer er interessert i å lese om Bob Dylan, prinsesse Diana og Marilyn Monroe, ispedd personlige historier skrevet av foreldregenerasjonen? Eli har skrevet om hvorfor hun syntes boken om Astrid Lingren er problematisk, jeg bolir ikke mer overbevist om at denne serien er en god idé av å lese det...