onsdag 27. oktober 2010

Lisa Genova - Still Alice

Still Alice ble kjøpt og lest ene og alene grunnet bloggomtaler -etter å ha sett den hyllet på tre språk fra begge sider av havet innså jeg at denne kunne jeg ikke gå glipp av. Faren var selvfølelig at forventningene ble så høye at det var uungåelig å bli skuffet -men det ble jeg ikke. Den er faktisk så fantastisk som alle skal ha det til.

Harvard-professor Alice er bare 50 år gammel når hun begynner å glemme.Først bare uskyldige småting som mobillader og nøkler, men når hun plutselig ikke husker veien hjem, innser hun at et legebesøk kan være lurt. Hun er likevel ikke forberedt på diagnosen -Alzheimer.

Skildringen av hvordan Alices sykdom utvikler seg, er imponerende. Synsvinkelen ligger hos Alice, og med unntak av noen legebesøk, blir ikke sykdomsforløpet forklart, det bare vises gjennom Alices tanker, oppførsel og oppfatninger -et stjerneeksempel på showing, not telling. Forfatteren har doktorgrad i neurovitenskap (med forbehold om at det er den korrekte norske tittelen -etter litt for mange år med amerikanske sykehusserier har jeg snart mer kontroll på amerikanske medisinske titler enn norske) og jobber for den amerikanske Alzheimer-foreningen, så jeg regner med at det meste i boka er svært virkelighetsnært. Hun har forøvrig et nydelig skjønnlitterært språk, og faller ikke noen av "akademikere-skriver-om-faget-sitt"-fellene.

Jeg har lest andre anmeldelser, blant annet hos Bokhora, som ble til dels ganske rasende på Alices ektemann og hans oppførsel. Selv synes jeg han framsto som befriende menneskelig -de færreste blir til helgener selv om deres nærmeste blir alvorlig syke, og jeg synes det er en styrke ved boka at den også viser det.


Fortellingen er ganske hjerteskjærende -er du av typen som lett gråter av bøker, er det ikke sikkert du vil lese denne på bussen....
 

mandag 25. oktober 2010

Oppsamlingsheat 3

Dave Eggers'  Alle de ville tingene er basert på Maurice Sendaks klassiske billedbok Where the wild things are/Til huttetuenes land, og på filmversjonen som kom sist vinter. Jeg fikk ikke sett filmen, som fikk fantastisk omtale, men jeg hadde stor tro på boka. I følge omslaget er det "En roman for alle aldre", og jeg tror kanskje det er noe av problemet -det er veldig uklart hvem målgruppen egentlig er. Hovedpersonen Max er 7 år, og i likhet med i blledbpken løper han rundt i ulvedrakt og gjør ugang, før han havner i de villes nokså absurde land og utnevner seg til deres konge. Derfra er historien mest rare dyr og voldsomme og/eller meningsløse handlinger, som nok gjør seg bedre på film. For meg blir dette altfor barnslig og uinteressant, men samtidig er boka for lang og avansert til å være en barnebok, og å få tenåringer til å lese en bok med 7 år gammel hovedperson blir neppe så enkelt. Jeg er ganske overbevist om at dette er et av "se filmen, dropp boka"-tilfellene (med den originale billedboka er jo alltid verdt å få med seg).

Memoirs of a woman of pleasure (også kjent som Fanny Hill) av John Cleland er en erotisk klassisker. Den kom ut i 1748, skapte stor skandale og ble faktisk ikke publisert lovlig før i 1970. Fanny Hill er vakker og foreldreløs og ender som  prostituert i London. Plottet er ikke så avansert, det var vel andre ting som var viktigere -Cleland skrev boka mens han satt i gjeldsfengsel og visste vel hva som solgte best... Boka er full av litterære referanser (takk til min annoterte utgave som viste meg dem), men ikke særlig sjokkerende lenger og alt i alt syntes jeg egentlig det ble ganske kjedelig. Les heller Erica Jongs feminist-versjon Fanny -mindre sex, men adskillig mer fart i både hovedperson og plott.

Talent, sjarm og en ikke ubetydelig mengde glitter sender Selwyn fra små scener i etterkrigstidens England til USAs voksende stjernehimmel i Laurie Grahams Mr. Starlight. Med på lasset som pianist er storebror Cled, som er den som forteller historien -ikke fullt så innsiktfullt og objektivt som han tror...Britisk humor, amerikansk historie og intelligent underholdningslitteratur -anbefales!

lørdag 23. oktober 2010

Forfatterbesøk -Bjarte Breiteig

Forfatter Bjarte  Breiteig besøkte nylig skolen i regi av Den kulturelle skolesekken, for å snakke om noveller og skriving, så jeg benyttet selvfølgelig anledingen og snek meg med.

Breiteig har gitt ut novellesamlingene Fantomsmerter, Surrogater og Folk har begynt å banke på -og jeg har ikke lest noen av dem. Jeg har aldri vært så begeistret for å lese noveller -de er jo så korte, så snart man begynner å komme inn i menneskene og historiene, er de over. Dessuten er jeg sikkert ikke den eneste som har hatt norsklærere som har snakket i det vide og det brede om symbolikk i noveller og hvordan -nettopp fordi de er så korte -hvert eneste ord betyr noe. Resultatet er selvfølgelig at man ikke klarer å nyte novellene, for man er for oppptatt av å tenke på hva de betyr (på samme måte har også mange gode lyrikkopplevelser har også blitt ødelagt av tolkningshissige norsklærere). Jeg blir derfor lykkelig av å høre en novelleforfatter fortelle en skoleklasse at de ikke skal tolke for mye -alt trenger faktisk ikke ha en skjult mening. Han fortalte om hvordan novellene hans var blitt overtolket, og om lesere som kom og spurte om betydningen av f. eks en sykkel i en av novellen hans -"Men det er jo bare en sykkel..." In your face, norsklærere! *skadefro latter*

Breiteig fortalte også om hvordan han skriver -jeg synes alltid det like spennende å høre forfattere snakke om skriveprossessen sin, det er så mange forskjellige metoder. Han fortalte hvordan han kan begynne med en enkelt episode, skrive et novelleutkast og så skrive det om 30-40 ganger, før han ender med en ferdig novelle som ikke nødvendigvis har noe særlig med utgangspunktet å gjøre. Han antydet også at med denne skrivemetoden vil han neppe skrive romaner...

Dessuten leste han novellen Der nede sørger de ikke og snakket om hvordan det er å være forfatter på heltid -og hvordan han begynte å skrive da han var student med kjærlighetssorg og satt oppe om natta og skrev dikt...

Jeg synes det var spennende og interessant å høre på, og det virket som om han fenget og engasjerte elevene også -ingen liten prestasjon, vi snakker tross alt om 16-åringer. Dessuten var han en hyggelig fyr, som tilbød seg å utstyre biblioteket med bøkene hans om vi ikke hadde dem (det har vi -en av dem ble til og med lånt ut -til en elev -etterpå). (Dessuten var han- i en helt ulitterær fornote -ganske kjekk og veltrent i tettsittende t-skjorte, sannsynligvis til stor glede for en del tenåringsjenter på skolene han har besøk. Jeg er selvfølgelig altfor profesjonell til å la meg distrahere av sånt.)

fredag 22. oktober 2010

Vaskeseddelen

Vaskeseddelen -for de uinvidde den nokså ulogiske betegnelsen på baksideteksten -er i mine øyne det viktigste på omslaget -ofte er det den som avgjør om boka blir kjøpt/lånt eller ikke. Den bør gi et visst innsikt i hva boka handler om, uten å avsløre for mye. På en bok jeg leste nylig, inntraff katastrofen som ble nevnt først i siste kapittel, og var heller ikke så betydningsfull som det hørtes ut som.

For meg er vaskeseddelen også et viktig arbeidsredskap. Er jeg heldig, kan det å lese vaskeseddelen på en ny bok være nok til at jeg kan kjenne den igjen ut fra andres beskrivelser (alle bibliotekarer kjenner jo til låneren som er ute etter en bok h*n hverken husker tittel eller forfatter på, men har en vag anelse om hva den handler om), formidle den i passende situasjoner og plassere den i en nyttig særemne-kategori (og jada, jeg vet at det ikke heter særemne lenger...).

Midt i bunken av kulturfondsbøker til katalogisering fant jeg Audun Mortensens  Roman (Ja, bokas tittel er Roman). Omslagsbildet av en hårete mann med badebukse og bok vekket ikke min interesse, ei heller vaskeseddel -før siste setning:

Øynene - la meg nå se. Høy fothvelving. Ingen tilstopninger i nese og svelg. Håret luftig, mørkebrunt, glansfullt. Har sine egne, pivate vitser, bytter for eksempel om på forbokstavene i navnene på sine lærere. Er litt drømmende. Kniser ganske ofte. behagelig stemme. Behandler bøkene sine aldeles nydelig.

At forholdet til bøker anses så viktig i beskrivelsen av en person, er jo særdeles lovende. Den ene setningen kan være nok til å overbevise meg om å lese den boka -litteratur om litteratur, enten det er sakprosa eller skjønnlitteratur står høyt i kurs.

(Den skuffende enden på historien er at jeg, under leting etter bildet, også fant forlagets omtale av boka og innså at jeg har hørt om boka før. Det er en slags formlek med Nabokovs Lolita, som jeg holder på å lese og neppe har noe ønske om å lese flere versjoner av. Hvilket forsåvidt bringer meg tilbake til føste avsnitt -jeg vil ha vaskesedler som sier litt om innholdet i boka og hvordan bok det er...)

torsdag 21. oktober 2010

Lisa Lynch - The c-word

I kategorien "Genrer jeg egentlig ikke liker" presenteres i dag virkelighetsfortellinger om sykdom og død, eller, som jeg en smule respektløst kaller dem, "Private lidelseshistorier". Dere vet, hvor enten folk som er eller har vært alvorlig syke bretter ut om sin sykdomsreise (og gjerne om hordan det har gitt dem et rikere liv og gjort dem til bedre mennesker) eller etterlatte (gjerne foreldre eller ektefelle) forteller om sine kjæres tapre lidelser og  enestående personlighet (og demonstrerer hvor uttrykket om at de beste dør unge kommer fra).

Som de fleste kanskje skjønner -disse bøkene framkaller en mindre sjarmerende side ved meg, og jeg blir spydig og kynisk og ufølsom. Jeg har flere problemer med dem, og de fleste bunner i nettopp dette at de er skrevet av noen som står den syke veldig nær. For det første blir det litt for nært og klamt og privat, jeg føler meg som en invaderende kikker som snoker i ting jeg ikke har noe med. For det andre er det er beklagelig faktum at mange av dem ikke er spesielt godt skrevet, hverken språklig eller komposisjonsmessig. Det hender jeg tenker at forlaget burde forslått en ghost writer, som i det minste kunne bidratt med litt struktur og skrivetips. Nå sier mange som skriver sånne bøker som sier at "Jeg tenkte overhodet ikke utgivelse da jeg skrev, jeg skrev kun for min egen del, det var terapi for meg", og den kritiske delen av meg tenker at nettopp derfor kunne en bearbeidingsrunde med en profesjonell skribent før den publiseres for alle vært en fordel. For det tredje -som alle som i likhet med meg er mer enn en anelse kyniske vet -vanlige historier om vanlige mennesker man ikke kjenner er faktisk ikke så veldig interessante...


Det at disse fortellingene er så personlige og følelsesladede og virkelige, gjør det også vanskelig å mene noe om dem. Man skal bli rørt og grepet, hvs ikke er man et dårlig menneske (jeg er sikker på at flere har tenkt sitt om meg ved lesing av de første avsnittene i dette innlegget, og jeg har vært i tvil om jeg skulle tørre å publisere det -man vil jo helst framstille seg selv i et så godt lys som mulig) med et hjerte av stein. Man skal hvertfall ikke begynne å pirke i formelle ting som språk og struktur -det er visst direkte ufint å stille sånne krav når folk forteller så private historer. Men når de private historiene utgis som bøker, må det jo være lov å vurdere dem som bøker?

Når jeg nå sier at jeg har sluttet å lese sånne bøker, kommer det neppe som en overraskelse... Men jeg har et unntak å presentere -historien til en britisk kvinne som fikk brystkreft bare 28 år gammel.

Da Lisa Lynch fikk kreftdiagnosen for to år siden, startet hun bloggen Alrigt tit -om the frustrating, life-altering and sheer bloody pain-in-the-arse inconvenience of getting breast cancer at 28. -og i vår kom bokversjonen. Lynch skriver godt (som journalist har hun jo et godt utgangspunkt i så måte) og underholdende og ikke minst usentimentalt, ærlig og med store doser selvironi. Her er oppturer og nedturer, store livsendrende hendelser og de små detaljene som likevel er så viktige der og da -hva man gjør når øyevippene faller av dagen før årets store sosiale begivenhet, for eksempel -uten at det tipper over i det klamme og for private. Jeg ler mer enn jeg gråter av denne boka, selv når det er de dårlige dagene som står i fokus. Innimellom føler jeg meg nesten som er dårlig menneske fordi jeg ler, men det er ikke en lettvindt og overfladisk bok -det er bare en undertone av svart humor og selvironi som går rett hjem hos meg.

Lynch tar dessuten et oppgjør med noe av det som virkelig irriterer meg i denne genren -alle som påstår at sykdommen er det beste som har hendt dem og de ville aldri vært den foruten, det har gort dem til et bedre menneske blablabla. Jeg har aldri helt trodd på det... Hun skriver:

Am I a better person as a result of having cancer? Do I have a new-found gratitude for each dawn? Have I uncovered a cosmic significance of all this? No. I don't have a new appreciation for for the scent of a rose or the taste of champagne or the beauty of a discarded newspapertumling along a windy Soho pavement. ancer may have made me many things, but spiritually enlightened ain't one of them. Zen and the art of cancer this is not.

[...]of ourse I've changed as a result of having breast cancer, and a number of pleasant things have undoubtedly come along as a consequence -but with or withouth the Bullshit, I'd have got there eventually. Cancer was just the catalyst, is all. It ust got me there faster. And, like taking the Heathrow Express instead of the tube, it cost me a fair bit more, too.

onsdag 20. oktober 2010

Oppsamlingsheat 2

Anna Jørgensdotters Bergets döttrar følger livet fem søsken fra Sandviken i midt-Sverige gjennom 2. verdenskrig, og noen måneder i 1958. Jeg har selvfølgelig lest mye om Norge under krigen, men dagliglivet i distrikts-Sverige i denne perioden har jeg egentlig aldri tenkt over, og det var interessant å se den siden av historien. Bredt anlagte historier, med samfunnsutvikling og historie som bakteppe for vanlige menneskers liv, slår ofte an hos meg, og denne er sånn sett intet unntak. Men jeg har en sterk innvending -må alt være så dystert og trist? Kan ikke hovedpersonene få lov til å være glade og oppleve at verden går deres vei en gang i blandt? Jeg får nesten litt Amalie Skram-assosiasjoner innimellom...

I Gammel krone for en ny tid fortsetter Richard Herrmann sin vandring gjennom britisk historie omtrent der Victoria sluttet og tar for seg statsministre, kongelige og andre innflytelsesrike personer og hendelser gjennom 1900-tallet i kjent stil.Det siste kapittelet som omhandler samtiden og davrende statsminister Margaret Tatcher er unektelig litt utdatert som aktuell politisk analyse, men som tidsbilde føyer det seg pent til resten.

Ruth Adams  britiske kvinnehistorie A woman's place 1910-1975 dekker mye av den samme perioen som Herrmann, men med fokus på kvinnen i gata -kampen for stemmerett, krigsarbeid, ekteskapsforventninger og kvinnefrigjøring. Veldig interessant, og ikke for vanskelig tilgjengelig.

søndag 17. oktober 2010

For sikkerhets skyld

Det er tross alt viktig å til enhver tid ha et variert utvalg uleste bøker i huset, i tilfelle sykdom/flom/strømbrudd/papirmangel, så at jeg kom hjem med to nye bøker i forrige uke, er bare fornuftig kriseplanlegging.


Jane Austen: A biography av Elizabeth Jenkins ble utgitt første gang i 1938 (denne utgaven fra 1996 fant jeg i en tilbudskurv på et antikvariat), og på forsiden står det et sitat: "Elizabeth Jenkins' life of Jane Austen... was first published at a time where biographers were content to let writers be writers, unlike today when the purpose is to unearth sexual skeletons..." En forfatterbiografi som faktisk er mest opptatt av forfattergjerningen høres lovende ut -og kombinert med A truth universally acknowledged: 33 great writers on why we read Jane Austen, som jeg kjøpte i vår og ikke har fått lest ennå (samt diverse dvder son tåler nok en reprise), kan det bli en fin Austen-høst.

Laurie Graham ble tilfeldigvis med meg hjem etter bokmessen i Göteborg for noen år siden, og igjen etter sommerens ferie. Begge møtene har vært svært vellykkede, så da hun dukket opp på tilbud så jeg ingen grunn til å ikke vedlikeholde forholdet. The importance of being Kennedys handler om Nora, som er barnepike i Kennedy-klanen, fra 1917, så jeg regner med et skjønnlitterært innblikk i amerikansk politisk historie. 


Et nytt handlenett og en tekstmappe fra Samlaget har også kommet i hus. Kristin fra bokmerker.org  var nemlig generøs nok til å dele lageret sitt med meg og noen andre heldige bloggere. Nettet har påtrykt en side fra Tonje Glimmerdal (Maria Parr) -pluss et halvt ord nederst i hjørnet på baksiden, mens mappen har et utdrag fra Jon Fosses Andvake preget inn i pappen -lekkert!

søndag 10. oktober 2010

Att-ljod frå skuggheimen

I min fars hus er det mange bøker. En av de mer spesielle er Att-ljod frå skuggheimen av Hans Henrik Holm. Wikipedia forteller at

Hans Henrik Holm (født 18. januar 1896, død 27. september 1980) var en norsk lyriker, mest kjent for et lyrisk «folkeepos» i en arkaisk dialekt.
Hovedverket, Folkeeposet som utkom 1933-1971 i sju bind, er i følge Willy Dahls Nytt norsk forfatterleksikon «bygget over mytologisk og folkloristisk stoff, og gitt [det] en språkform så bundet til arkaisk telemarks- og setesdalsmål [slik] at det vanskelig kan leses uten filologiske kommentarer.»
Dahl skriver videre at «De fleste sakkyndige innen folkeminne og språkvitenskap er enige om at stoffinnsamlingen er en svært verdifull innsats, men den litterære vurderingen er splittet mellom full anerkjennelse av Holm som en av Norges store, nasjonale diktere og fullstendig avvisning».

Jeg skjønner jo at det ikke er noe mål for alle å være mest mulig kommersiell og allment tilgjengelig, men å bruke livet ditt på å skrive et monumentalt verk som ingen kan lese, med mindre de er like språknerd som deg selv?


Du, Gjyvi, gjev som verje-dîs
meg betre livd enn presten vís,
bak ditt bjarte blakse-hår
all natte-løyndi djup eg trår.
Sýd kópa under fossefall
av alve-vón i gjøyva kald?
Gjev ho med sitt kvervel-gjyv
for spán i myrke draumer lýv?


Stor, nasjonal dikter eller sær nerd? Hvertfall mest for spesielt interesserte...

torsdag 7. oktober 2010

Oppsamlingsheat 1

Å blogge bøker med en gang de er ferdigleste, har aldri ligget for meg, men i det siste har det hopet seg veldig opp. I håp om å komme litt a jour etterhvert, går jeg for et par oppsamlingsheat...

Ian McEwan - Enduring love

En varmluftballong sliter seg en engelsk sommerdag, og en gruppe menn prøver å holde den nede. En av dem dør i forsøket, og for to av de andre endrer liver seg dramatisk. Jed Perry blir besatt av Joe Rose, han overøser ham med oppmerksomhet, brev og telefoner og sitter utenfor huset hans i timesvis. Joe drives bokstavelig talt nesten til vanvidd av dette og han begynner å tvile på alt som betyr noe for ham, inkludert forholdet til kona Clarissa og sin egen klippefaste tro på vitenskapen og rasjonaliteten.

Denne boka ga meg frysninger. Synsvinkelen ligger hos Joe, og skildringen av hvordan han blir mer og mer opptatt av og preget av sin forfølger, er mesterlig. Språklig er McEwan som alltid en nytelse, og avlutningen hadde hvertfall ikke jeg klart å gjette meg fram til. Dessuten liker jeg bøker som får meg til å klikke meg inn på wikipedia etterpå -og særlig når alt viser seg å stemme...

Jo Brand - Look back in hunger

Jo Brand er en av mine absolutte favoritt-komikere, og da jeg oppdaget at hun hadde utgitt en selvbiografi, tok et ikke mangte dager før den lå i postkassen min. Stemmen hennes er veldig tydelig i boka, i den grad at jeg nesten skulle ønske jeg hadde kjøpt den som lydbok. Boka er innimellom veldig morsom, men dessverre ikke ofte nok. Dette er nemlig en biografi av den typen som utelukkende er interessant i lys av hvem personen har blitt -Brands oppvekst og ungdomstid er rett og slett ikke spesiell nok i seg selv til å bli en spennende bok. Det blir litt for mange litt poengløse anekdoter og nesten-dramatikk. Den mest spennende delen kommer når stand up-karrieren hennes så smått begynner å ta form -men det er bare de siste 30 sidene. I det minste lover det godt for bind to...

Ingvar Ambjørnsen - Opp Oridongo

Ulf Vågsvik har flyktet fra Oslo og til en liten nordvestlandsøy (som har 1043 innbyggere og buss to ganger i timen -ja særlig...) hvor han har flyttet inn hos Berit, som han deler kjøkkenbord og fra tid til annen seng med. Han er en Mann Med En Fortid, med en litt usunn interesse for Berits adøde ektemann og med stadige referanser til den gangen har seilte opp elven Oridongo. Og sånn går nu dagan...

Ambjørnsen kan jo absolutt skrive, språket flyter bra med mange fine formuleringer lagt i munnen til Ulf. Men historien blir litt ensformig og kjedelig, jeg tar meg i å skumme flere sider fordi tankene til Ulf rett og slett ikke er så interessante. Det går mye i samme tralten og er tidvis nokså irriterende. Den ytre handlingen tar seg litt opp etterhvert, men det hjelper ikke. Dessuten blir jeg litt snurt over bøker som stadig hinter og antyder, men aldri kommer med noe skikkelig svar...

Josie Lloyd & Emlyn Reed - Love lives

Jeg pleide å like bøkene til ekteparet Lloyd/Reed.Om det er de eller jeg som har endet seg, skal være usagt, men denne boka ga et vakkert vennskap en solid knute på tråden. Dette er forutsigbart og klisjéfylt og overtydelig -selvfølgelig hater de hverandre ved første møte, selvfølgelig bærer han på en dyp sorg ingen kan trenge gjennom før hun dukker opp, selvfølgelig er han alt hun ikke visste at hun savnet, selvfølgelig er sexen hinsides alt noen av dem har opplevd før ogsåvidere ogsåvidere. Gjesp.

Margaret Skjelbred -Mors bok

Mors bok er Skjelbreds fortelling om sin egen oppvekst i enliten bygd i Vestfold, med strengt religiøse haugianerforeldre. Da boka kom i fjor, ble det skrevet mye om at hun tok et oppgjør med en barndom som ikke hadde vært så enkel, og dette antydes også på omslaget. Med det utgangspunktet fikk jeg en ganske annen leseropplevelse enn forventet -dette er langt fra min oppfatning av en vanskelig barndom. Joda, de skilte seg nok ut i bygda (og det kan være ille nok i en viss alder, for all del) og foreldrene hadde nok andre og i en del sammenhenger strengere regler enn andre, men det jeg først og fremst ser i denne historien er en harmonisk og kjærlig familie. Denne følesen har jeg i 260 sider, da kommer dette Og kanskje tindrer de ekstra sterkt, disse stjerneskuddene av uforstilt, løssluppen glede, på barndommens dystre, ofte knugende himmel. Dyster? For meg er det en veldig motsetning her, mellom den historien hun tydeligvis prøver å formidle og den historien jeg oppfatter.

Til tross for den litt forvirrende følelsen -er det min lesning eller hennes skriving som gjør at det skurrer -og at den muntlige metafortellerstilen -hun forteller stadig at hun forteller -blit litt irriterende til tider, likte jeg egentlig boka godt. Det er alltid spennende å lese om livet til forfattere hvis bøker jeg kjenner godt og se om jeg kan gjenkjenne ting som har blitt brukt i bøkene, og det er ingen tvil om at Skjelbred har funnet inspirasjon fra barndommen sin, særlig i Lerkehjerter-trilogien.