torsdag 26. august 2010

Sommerens lesing

En sommerlesningsenket fra Bokhora:

1. Bäst i sommar?
David Nicholls One day. Ideel sommerlektyre -akkurat passe morsom og alvorlig. Men jeg må jo lure litt -hvis den hadde vært skrevet av en kvinne, ville den fått rosa omslag, "chick lit"-stempel og tilsvarende mindre omtale...?
2. Sämst i sommar?
Love lives av Emlyn Rees og Josie Lloyd. Jeg synes bøkene deres blir dårliere og dårligere, men det kan jo være meg det er noe galt med...
3. Vad har du helst läst på stranden?
Jeg har ikke vært på stranda en eneste gang i år... Generelt ville jeg satste på ikke altfor krevende pocketbøker som kan få en vannsprut og et lass sand mellom sidene uten at det er verdens undergang, men bibliotekets utgave av Karstens Alnæs' Norgeshistorie funket fint den også...
4. Var har du läst mest?
I hotellsenger, på ferger og tog og på hytta -selv  om nærværettil en viss 2,5 år gammel niese begrenset hyttelesingen en del...
5. Har du haft något läsprojekt under sommaren som du lyckats eller misslyckats med?
Jeg har sluttet å ha leseprosjekter -tvangslesing går ut over leselysten selv om det er egne ønsker og mål som står for tvangen.
6. Nämn en ny bok som du har köpt i sommar!
Jeg har kjøpt mange... Tidligere på sommeren kjøpte jeg dessuten Lisa Lynch' The C word, basert på en blogg jeg har fulgt lenge. Jeg har stadig planer om på blogge om den...
7. Vad ser du fram emot att läsa i höst?
Jeg har akkurat kjøpt Still Alice av Lisa Genova, den har fått fantastisk omtale i mange blogger og står høyt på leselisten nå. Dessuten føler jeg at det er på tide å gi Murakami en ny sjanse...

tirsdag 24. august 2010

Maxine Swann - Flower children

Min fascinasjon for hippietiden og hippiene er ikke noe nytt fenomen (lillebror påstår at denne egentlig er skrevet til meg...), så at en bok med tittelen Flower children pent må bli med meg hjem, kom ikke som noen overraskelse... Søskenflokken boka handler om er barn av hippier og vokser opp under litt andre forhold enn deres jevnaldrende.

Boka er bygd opp av 8 enkeltstående kapitler,med nesten 20 år mellom det første og siste. persongalleriet og miljøet er det samme, bortsett fra det oppleves det nesten mer som en samling noveller enn en roman. Synsvinkelen skfter; noen kapitler er fortalt i tredje person (med litt varierende distanse), i de øvrige er det nest eldste barnet fortelleren.

Jeg er litt delt om denne boken. Den var ikke helt som forventet, men det i seg selv er jo ikke noe argument mot den (men muligens mot omslagsutformingen -jeg vil gjerne ha litt informasjon om boka utenpå, ikke bare sitater fra tidligere omtaler). Hippie-aspektet jeg trodde skulle være fremtredende var egentlig ikke det, det var mer en alternativ-lett-dysfunksjonell-familieskildring. Men det er veldig godt skrevet, barne(og etterhvert ungdoms-)blikket formidler personer og hendelser på en måte som gjør at leseren både ser barnets opplevelse av situasjonen og hva som faktisk skjer.

tirsdag 17. august 2010

Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Fire barndomskamerater fra en liten bygd reiser til Afghanistan. Tre av dem kommer hjem i kiste (noe som står på vaskeseddelen, i tilfelle noen nå trodde at jeg røpet slutten). Hvem var de, hvorfor reiste de ut, og hva skjedde med de som ble igjen?

Boka er delt inn i fire deler, hvor to av guttene, samt moren og naboen til en av dem forteller i hver sin del. Tanker, hendelser, oppvekst og hverdagsliv, før og etter det utenkelige. Ofte samme hendelse flere ganger, fra forskjellige perspektiver og med forskjellige tolkninger. Alle med hver sin tydelige stemme, to på bokmål og to på nynorsk.

Temaet til tross, dette er ingen politisk bok. Egentlig er det ikke en bok om krigføring eller for den saks skyld Afghanistan i det hele tatt, det aller meste av boka foregår i hjembygda. Hvorfor og hvordan de ender opp som NATO-soldater er et sentralt tema i boka, men det handler vel så mye om å finne seg selv, både som barn og voksen og å finne sitt eget fotfeste, også når verden gir deg utfordringer du aldri hadde forestilt deg.

Dette er en liten bok i omfang, men en sterk historie som gir ettertanke.  Språket er uten irritasjonsmomenter, det er imponerende å se en forfatter som skriver like godt på begge målfører. Komposisjonen er klar og sikker, jeg liker hvordan de forskjellige stemmene hopper i tid, gir nye perspektiver på allerede fortalte situasjoner og bidrar med flere biter til helheten. Forefatteren er debutant, jeg gleder meg allerede til neste bok.

onsdag 11. august 2010

Så var vi her igjen...

Jeg syntes egentlig jeg hadde nok bøker i vår, og trodde ikke vi trengte så mange flere. Litt supplering her og litt erstatning der, det hørtes ikke så voldsomt ut. Men så trengte vi nye engelskbøker til hele 1. klasse yrkesfag, 150 norskbøker, 100 spanskbøker...


...gamle mattebøker måtte skiftes ut...



...og så kom første leveranse. 29 kolli!



Eskene hopet seg opp i bilioteket i påvente av videre forflytning.



Ned hit, for eksempel -lageret for studiespesialiseringsbøkene, hvor jeg tilbringer mye tid både i juni og august. (Trillebordet er veldig praktisk å forflytte bøker på. Men det gir meg en påtrengende lydt til å trippe rundt og spørre alle jeg møter: "Kaffe? Te?"...)


Og der var skrivebordet fullt igjen. Og i dag kom det 16 kolli til...

fredag 6. august 2010

Min barndoms billedbokfavoritter #5

"Lek med Mons og Marit fra vår til vinter" av Kaj Beckman (jepp, samme forfatter som sto bak forrige billedbok om Lisen, som slet med søvnproblemer og for mye selskap i senga). Men vent, sier sikkert noen nå, var ikke det egentlig fire bøker? Joda, det er fire bøker, en for hver årstid, men her er alle i en praktisk samleutgave, som jeg kom over på loppemarked for noen år siden.


Bøkene er fra 70-tallet (samleutgaven er utgitt i 1990) og bærer preg av å være politisk korrekte. Marit og Mons bor sammen med Maren, en enslig kvinne de tiltaler med navn, og noe slektskap (eller noen far) blir aldri nevnt. Som barn tok jeg det for gitt at Maren ikke var moren deres, men senere har jeg jo lært at det i en del radikale miljøer ikke var uvanlig at barn brukte fornavn på foreldrene sine. Mons og Marit går i tog sammen med Maren på 1. mai, de plukker søppel og inviterer alle ensomme i nabolaget til julefeiring -en god, ideologisk oppvekst.


En god 70-tallsbok må jo også ha sin dose pedagogikk -her lærer vi å gjenkjenne både blomster, trær og fisker.


Dessuten lærer vi om svenske skikker, som Valborgsafton og påskekjerringer. Alle svenske tradisjoner som ikke er vanlige i Norge blir forklart med et par setninger.

Det er lett å fnise litt av den tydelige tidsånden i disse bøkene, men det er faktisk veldig fine bøker. Fargerike, flotte illustrasjoner, hendelser og mennesker det er lett å identifisere seg med og passe udramatisk. Jeg -og mange med meg -elsket disse bøkene, og jeg var veldig fornøyd da jeg fikk sikret meg et eget eksemplar. 

tirsdag 3. august 2010

Bokmerke


Det lå så lagelig til på disken i bokhandelen i Tallinn...Når sant skal sies, er det nok mer elegant enn praktisk -det er rett og slett litt for tykt, og egner seg nok bedre til tykke, innbunde bøker på stuebordet enn til pocketbøker i veska.



Til tross for fargen og at Tallinn er kjent som et godt sted å handle rav, er det nok bare orange plast...

Arnfinn Kolerud - Langt frå bambus

Når leste du sist en oppvekstroman om et tre? I Arnfinn Koleruds Langt frå bambus er hovedkarakteren grantreet Den nye tida (ja, det er en historie bak navnet) som blir plantet ut i skogen som liten busk og vokser opp sammen med de andre trærne -Ordrakelet, Furora, Veslefrekken og småfuruene. De står i skogen ved gården, hvor generasjonene kommer og går, og betrakter mennesker og natur.  
                         

Dessuten diskuterer de ord og uttrykk. I tillegg til å være en original (og, når sant skal sies, mer enn en smule merkelig) roman, er dette en eneste stor lek med språk. Å lese den er som å se verden i et litt bulkete speil -man gjenkjenner alt, men det er likevel ikke helt som vanlig.

For alle som liker litt rare bøker -og/eller har en indre språknerd...

søndag 1. august 2010

David Nicholls - One day

Denne boka kjøpte jeg som toglektyre etter å lest mange positive omtaler av den både på norske og amerikanske blogger.

15. juli 1988 havner Emma og Dexter i samme seng etter avslutningsfesten på universitetet. Dagen etter flytter de ut av studenthyblene og starter voksenlivet -hver på sin kant. Boka følger dem de neste 20 årene -voksenliv, karriere, privatliv og forhold og (selvfølgelig) det store "will-they-won't-they"-dilemmaet.

Det som løfter denne boka ut av den store massen av bøker med liknende temaer og gjør at den framstår som original, er først og fremst formen. Alle kapitlene foregår 15. juli -et kapittel for hvert år. Selvfølgelig med litt innflettede tilbakeblikk, men forfatteren holder seg stort sett godt til sine egne premisser. Og selvfølgelig kan man også innvende at det skjer over gjennomsnittet mye på akkurat denne datoen, men det er ikke mer påfallende enn at jeg synes det fungerer bra. 

I følge reisefølget mitt satt jeg stadig og lo for meg selv mens jeg leste, og det er mye humor i den, også når den er inne på mer alvorlige temaer. Språket er også bra (jeg leste den engelske utgaven), bedre enn gjennomsnittet for denne genren.

Jeg var i det hele tatt god fornøyd med min utvalgte feriebok, så selv om  den noen kapitler før slutt så ut til å gli mot en litt forutsigbar og ikke helt klisjé-fri slutt, lå den an til en ganske positiv karakter. Da -bang! -kom en vri i plottet og en slutt jeg overhodet ikke så komme, og sikret at jeg også er medlem av denne bokas fanklubb.