mandag 31. mai 2010

Hva slags leser er du?

...spurte Labben, og her er svaret:

What Kind of Reader Are You?
Your Result: Dedicated Reader
You are always trying to find the time to get back to your book. You are convinced that the world would be a much better place if only everyone read more.
Obsessive-Compulsive Bookworm
Literate Good Citizen
Book Snob
Non-Reader
Fad Reader
What Kind of Reader Are You?
Quiz Created on GoToQuiz

Selvfølgelig ville verden vært et bedre sted hvis alle leste mer, det trodde jeg var en allmenn sannhet...?

torsdag 27. mai 2010

Øystein Wiik - Dødelig applaus


La meg starte denne anmeldelsen av en krimbok med å gjøre oppmerksom på at jeg ikke liker krim... Naiv og godtroende som jeg er, synes jeg fort intrigende blir usannsynlige og urealistiske, mengden tilfeldige, men å-så-viktige-for-plott-og-oppklaring sammentreff likeså, det ustoppelige behovet alle involverte har for å lette sitt hjerte og samvittighet for Vår Helt ("Jeg fortalte ikke dette til politiet, men til deg...) direkte latterlig, for ikke å snakke om hvordan Vår Helt, når h*n uforskyldt havner med begge beina i gørra, istedet for å gå til politiet med opplysningene sine heller tar saken i egne hender og risikerer liv, lemmer og rulleblad for å oppklare mysteriet, for politiet kan man jo ikke ha tiltro til. Selv når Vår Helt er ansatt i politiet (en variant jeg absolutt foretrekker framfor alle disse journalistheltene som har begynmt å dukke opp overalt -i bøker påfallende ofte skrevet av nettopp journalister...), er h*n gjerne en litt sær einstøing som løser saken på egen hånd, mer på tross av enn med hjelp av sine kollegaer. Sånn, det var godt å få det ut...

Nå lurer kanskje noen (naturlig nok) på hvorfor jeg i det hele tatt plukket opp Dødelig applaus? Ah, men dette er ikke bare en krim, dette er en operakrim, og opera liker jeg...

Stjernetenoren James Medina blir skutt på scenen i det nye operahuset i Oslo, meget elegant utført akkurat i det hans rollefigur Mario Cavaradossi blir skutt i Tosca. I salen sitter operajournalist(dem sinnes det ikke mange norske heltidsutgaver av) Tom Hartmann, hvis eks-kone er politietterforsker ved drapsavsnittet og snart er hovedansvarlig for etterforskningen, og ved siden av ham sitter en ung kvinne -selvfølgelig så usedvanlig vakker og iøyebfallende at han bare må legge merke til henne og huske henne -som viser seg å være en av de siste som var i kontakt (av det svært fysiske slaget, en ganske fornøyelig scene) med Medina før han gikk på scenen i siste akt. Det var dette med disse "tilfeldige" sammentreffene...

Wiik vever et stort og komplisert nett av en intrige, med sentrum i operamiljøet i Wien, hvor mange har skjulte agendaer, baktanker og personlige grunner til å ha horn i siden til både den ene og den andre. Det avdekkes stadig nye forbindelser og motiver, og hvem som egentlig sitter på toppen og trekker i trådene er ikke lett å skjønne. Selv etter å ha fullført boka er jeg slett ikke sikker... Jeg detter litt av etterhvert, det blir for mange navn og avsløringer og intriger og litt for mange irritasjonsmomenter, jmf første avsnitt. (Ett eksampel, som ikke avslører så mye: En mann som er på flukt fra politiet, som er så bevisst på å skjule egne spor at han vasker alt han har tatt på med sterke vaskemidler og støvsuger opp alle hår før han drukner støvsugernen i mer vaskemidler -hvor stor en sannsynligheten for at han legger igjen et avslørende visittkort midt på gulvet?!?) Men for de som liker krim og ikke deler mine innledende generelle innvendinger, er det godt mulig at denne vil falle i smak.

Jeg må forresten pirke litt i språket, det er en uvane jeg har... Det er en del småplukk som burde vært fanget opp av en språkvasker, blant annen litt alternativ bruk av preposisjoner og noen rare uttrykk. Man bender ikke sannheten på norsk, man tøyer den (jeg kunne oversett det en gang, men uttrykket er en gjenganger). Jeg irriterer meg også utstrakt bruk av merkenavn i teksten, både på klær, mat og interiør. Mulig det er ment som et virkemiddel for å undertreke eksklusiviteten i miljøet og/eller personenes gode smak/økonomi, men for meg oppleves det nesten som tekstreklame når det blir så mye av det. Og jeg trodde virkelig ikke andre en forfattere av kioskromantikk med handlig i India brukte ordene yoni og lingham for å beskrive en sexscene...

Tilhengere av komplisert krim (uten mine språk-nevroser) kan trygt gi seg i kast med denne. For de som er mer interessert i opera-delen (som Wiik også har stor innsikt i) anbefaler jeg heller Nils Harald Sødals Scenebetennelse.

tirsdag 25. mai 2010

Lesevennlig hotell

For noen uker siden var jeg på jobbkurs med Else Barratt-Due, for å lære å formidle pg bli en flink bokprater. Kurset fant sted på Hankø Fjordhotell (uff, så trist med sånne overnattingskurs med fine rom, hotellunsj og fire-retters middag -og ekte østeuropeisk danskebåtunderholdning i baren på kvelden...), som viste seg å være et særdeles lesevennlig hotell.


De hadde faktisk eget biblioteksrom/peisestue, med bøker (utvalget bar nok preg av å være tilfeldige donasjoner, men likevel et godt tiltak) og dype skinnsofaer (samt et elghode på veggen og gardiner med jaktmotiv...). Det var selvfølgelig bare en ting å gjøre -da de andre kursdeltakerne skulle være spreke og gå tur før middagen, tok jeg med meg Virginia Woolf og installerte meg i sofaen under vinduet.


Rommet var utstyrt med en god lesestol og tilhørende lampe, rett ved balkongdøren (jepp, rommet hadde egen balkong), så man kunne sitte og se gardinene blafre i vinden når man så opp fra boka.

Dagens reklame -spesielt tilegnet de som primært drar på hotell for å lese i fred og ro...

fredag 21. mai 2010

Shelina Zahra Janmohamed - Love in a headscarf

Shelina er i begynnelsen av 20-årene, universitetsutdannet, bor og jobber i London og reiser, shopper og går på café med venninner. Men hun er også en troende muslim som har tatt et bevisst valg om å gå med hijab og har bestemt seg for at det er på tide å finne en ektemann -på den tradisjonelle måten. Tanter og andre "parmakere" i moskeen engasjeres for å finne passende menn, og all kontakt går til å begynne med gjennom familiene på begge sider -her er det mange sosiale regler å forholde seg til.

Jeg ble veldig fascinert av denne boken og den verdenen den åpner, over likheter og forskjeller, og ikke minst over tankene og refleksjonene til Janmohamed. Hun har et veldig bevisst og gjennomtenkt forhold til religion, tradisjon, samfunnet og verdier, og ikke minst er det veldig interessant å lese tankene hennes rundt egen hijabbruk og samfunnets reaksjoner på den -før og etter 11. september. Som ung, moderne kvinne med et veldig bevisst forhold til egen religiøsitet er hun en sjelden stemme i offentligheten (hvertfall i Norge), sånn sett er dette en viktig bok mange burde lese.

Jakten på kjærligheten? Joda, den tar sin tid -som enhver annen ung kvinne av i dag har hun jo sine krav, og treffer på et variert utvalg frosker. Det er en ganske underholdende jakt, men som sagt er det vel så mye alt det rundt denne røde tråden som fengsler meg.

Det eneste jeg har å utsette på denne boka er omslaget. Det er veldig rosa og ser ut som en hvilken som helst chick lit, noe det på ingen måte er. Det ekskluderer veldig mange lesere som kan ha både interesse og nytte av å lese boka.

onsdag 19. mai 2010

Joshilyn Jackson - Gods in Alabama

There are gods in Alabama. I know, because I killed one.

Lena drar fra hjembyen i Alabama for å begynne på college langt unna og gjør en avtale med Gud: Hun lover å slutte å ha seg med alt som kommer i hennes vei, aldri lyve og aldri vende tilbake til Alabama, så lenge Han sørger for at liket aldri blir funnet. 10 år senere blir løftene stadig vanskeligere å holde, og mørke hemmeligheter fra fortiden har som kjent en evne til å røre på seg når det minst passer...

Denne boka plukket jeg opp i en bruktbokhandel for flere år siden. Den var billig, veskevennlig og i god stand og så ut til å være en typisk lettlest underholdningsbok -greit å ha i hylla til en regnværsdag. 

Det tok et par år for regnværsdagen kom -og da ble jeg positivt overrasket. Jeg ventet meg et nokså standard, lett forutsigbart plot -passe morsomt, passe dramatisk og med en passe dose romantikk. I stedet fikk jeg komplekse karakterer, alvor, svart humor og stadig nye vendinger jeg overhodet ikke så komme.

Det er egentlig vanskelig å si så mye om boka -det er så lett å avsløre for mye, og noe av det jeg likte med boka var nettopp at avsløringene kom gradvis og uventet og med stadig nye lag. Den er ikke en 13-på-dusinet se-mine-ungdomshemmeligheter-bli-avslørt-bok, og ikke (selv om det kan høres litt sånn ut) en krimbok. Det er rett og slett en du-risikerer-å-sitte-oppe-halve-natta-om-du-ikke-passer-på god bok.

tirsdag 18. mai 2010

Hyllenytt

Den som legger på seg mest her i huset er utvilsomt bokhyllen... Et utvalg (mesteparten) av de siste par måneders tilvekst:

*Monique Troung: Boken om salt -en roman om vietnamesiske Binh, som jobbet or Gertrude Stein og Alice B. Toklas.
*Fashion in fiction -om klær i litteratur, film og tv.

*Ruth Adam: A woman's place 1910-1975 - kvinnehistorie.

*Anne Fadiman: At large and a small - Essayer om alt fra iskrem til Charles Lamb.

*Ian McEwan: Enduring love - Etter å ha lest Ved Chesil beach og Om forlatelse på norsk, gleder jeg meg til å lese noe av ham på engelsk.

*A truth universally acknowledged: 33 great writers on why we read Jane Austen - Litteratur om litteratur. Lykke.

*Virginia Woolf: A room of ones own - Jeg leser en del feministlitteratur og det refereres stadig til denne, så jeg tenkte det var på tide å lese den selv også. Jeg elsker omslagene på Vintage Classics-bøkene -jeg får jo lyst til å kjøpe bøker jeg har fra før av fordi de er så fine...

*Virginia Woolf: To the lighthouse - Når jeg først var på Woolf-kjøret...

*Ying Toijer-Nilsson: Tro og tvil i moderne barnelitteratur - Ettesom boka er fra1980, føler jeg at moderne muligens ikke er dekkende lenger...

søndag 16. mai 2010

James St. James - Freak show

Billy Bloom er 17 år, drag queen, veldig ute av skapet og noe for seg selv på alle måter. Når han blir tvangsflyttet fra sitt vante, inkluderende miljø på østkysten og plassert på en konservativ snobbeskole i Floridas sump, ligger det i kortene at det kan bli tilpasningsproblemer. Og det skal Billy ha, han gjør et forsøk den første dagen på å tone seg litt ned, være diskret og kle seg "heterofilt". Dessverre for ham er ikke de andre elevene helt enig i Billys logikk om at typisk heterofilt = pirater = ekstra trange bukser, magebelte og rysjeskjorte, og at han i nevnte antrekk braser inn i klasserommet som en blanding av en politiker i valgkampen og en talkshow-vert hjelper han heller ikke å gli inn i mengden...

At mobbing og det å godta seg selv andre for det de er, er sentrale temaer i boka, kommer vel ikke som noen overraskelse. Enkelte av hendelsene i historien er ganske grove og sjokkerende, men likevel er det først og fremst en fantastisk morsom bok. En av grunnene til det er fortellerstemmen, som er en av de mest overbevisende og engasjerende jeg har vært borti. Det er Billy selv som forteller -eller rettere sagt skravler -med skarpt blikk, selvironi og (stort sett nokså velmente)spark i alle retninger. Han henvender seg gjerne direkte til leseren -ved et tilfelle henviser han til og med til bokas vaskeseddel -og språket er muntlig, med stadige utbrudd, kommentarer og uthevinger, uten at det blir irriterende, det blir bare mer autentisk.

Well, I wanted to JUST DIE, of course. I MEAN, MY GOD, if ever there was a good time to be hit by a meteor shower, this wat it. And the more I tried to focus on, ahem MINIMIZING the situation, the HARDER it became. Um... Yes.


Avslutningen er absolut ubeskrivelig, den må oppleves. Dette er en bok jeg kunne tenkt meg å se filmet, bare for å få se alle antrekkene til Billy, og den spektakulære høydepunkt-scenen.

Fabulous, darling!

lørdag 15. mai 2010

Lucy Knisley - French milk


Grafiske romaner og tegneserier (jeg er litt usikker på hvor skillet mellom de to egentlig går, jeg har en teori om det handler mest om hvor intellektuell forfatteren ønsker å fremstå som...) har aldri vært noen stor favoritt hos meg. Donald da jeg var liten og stripeserier som Nemi og Pondus (lykken er stor hver gang en ny bok i Eliteserien uten forvarsel dukker opp på posten) , men sjelden noe annet. Jeg foretrekker bøkene mine uten illustrasjoner, en bok hvor illustrasjonene er hovedpoenget hørers ikke ut som noe for meg...
Av en eller annen grunn ble likevel French milk inkludert i en bokbestilling i vinter. Den er jo strengt tatt hverken en tegneserie eller en grafisk roman, derimot er det en dagbok/reiseskildring fra Paris, laget av tegneserieskaperen Lucy Knisley. I skrift, tegninger og et og annet bilde skildrer hun de seks ukene hun tilbrakte i Paris sammen med moren. Kunst, mat, severdigheter, byliv, mor/datter-forhold og mer mat. 

Jeg sitter igjen med to hovedinntrykk etter å ha lest denne: Jeg vil tilbake til Paris og jeg vil også kunne tegne sånn, så jeg kan lage tegnedagbok. Dessuten vil jeg at alle andre også skal oppdage denne boka...



fredag 14. mai 2010

Fra leselisten


En liten oppsamling av aprilbøker...

Susan Faludi - Den amerikanska mardrömmen

Susan Faludi skriver fra et feministisk perspektiv om hvordan 11. september preget det amerikanske samfunnet sosialt, politisk og kulturelt, og analyserer hvordan krisetider i amerikansk historie har blitt og fortsatt blir brukt til å fremme tradisjonnelle kjønnsroller og til å bygge opp under mannlige helter/jomfruer i nød-mytene.

Dette er en ganske tung bok, jeg brukte lang tid på den. Den første delen, hvor Faludi tar for seg mediene og det poltiske og kulturelle klimaet etter 11. september er den mest spennende, og gr god innsikt i det amerikanske samfunnet. Jeg blir ganske feministrasende til tider over hvordan kvinnelig innsats ble fortiet, kvinner som uttalte seg mot militære reaksjoner og blind patriotisme ble latterliggjort og utskjelt i media (menn som mente det samme ble pussig nok ikke møtt med samme reaksjon...) og hvordan alle historier ble formet for å bygge opp under det "riktige" bildet.  Del to engasjerer meg ikke like mye, den er primært en historisk analyse, og jeg har nok ikke god nok kjennskap til USAs historie til å få skikkelig utbytte av den, selv om oversetter Hans O. Sjöström har gjort en god jobb med å forklare mange av henvisningene et skandinavisk publikum ikke har forutsetning for å kjenne til. Vanligvis irriterer jeg meg fort over oversetteranmerkninger i teksten, men her var de til stor nytte.

Boka er nok først og fremst for spesielt interesserte -har man ingen interesse for feminisme eller politisk og historisk analyse, er neppe dette en bok å begynne med. Men har man interessen, er det spennende -og tidvis provoserende -lesning.


Ruth Kneale - You don't look like a librarian

Boka har undertittelen Shattering stereotypes and creating positive new images in the internet age, og jeg ventet lenge i spenning og utålmodighet på at Tanum skulle få den inn. Mulig det var det fordi forventningene hadde så god tid til å vokse at jeg ble litt skuffet?  Det er en tynn og lettlest liten bok, under 200 sider inkludert litteraturliste, diverse diagrammer og med mye luft og illustrasjoner.

De første kapitlene, som omhandler bibliotekar-stereotypier og bibliotekarer i populærlitteraturen er morsomme og underholdende(men ikke så mye mer), de to siste, om bibliotekarer som bryter ut av stereotypiene, nye bibliotekaroppgaver og framtidsvisjoner blir egentlig ganske kjedelig. Det er mulig det er forskjell på amerikanske og norske forhold her, at vi har kommer lenger i norske bibliotek når det gjelder ny teknologi, men for meg er det ikke noe nytt eller nyskapende i bibliotekarer som bruker facebook og wikier og driver med web design og it-opplæring. Jeg føler at Kneale bommer litt på målgruppen -den er for overfladisk og enkel til å være spesielt nyttig eller interessant faglig sett for bibliotekarer, men for intern for de fleste andre. Men som sagt -det kan være forskjeller på Norge og USA her. Det mest nyttige jeg fikk ut av boka, var adresser til noen spennende nettsider.


Victor Hugo - De elendige (Les Miserables)

Jeg hadde mitt første møte med Hugos elendige da jeg var 6, i form av en dobbel LP mamma kom hjem med, og jeg elsket den. Musikken, altså -det tok noen år får jeg begynte å få noe klart grep om historien. Mitt første forsøk på å lese boka kom i 11-12 års alderen, det gikk ikke så bra. Da jeg etter over 100 sider fortsatt ikke var i nærheten av noen hendelser jeg kjente igjen fra musikalen, mistet jeg interessen. Hugo og jeg har et par avbrutte forsøk til bak oss, men nå skulle jeg gjennom.

En av tingene som felte meg som 11-åring, men som jeg elsker nå, er at Hugo er vanvittig ordrik. Han bruker for eksempel 25 sider på å skildre slaget ved Waterloo, mens det som faktisk har relevans for historien fint kunne blitt fortalt på to sider. Det kunne blitt veldig slitsomt, men Hugo skriver så godt at jeg bare koser meg med det. Kvaliteten på skrivingen gjør i det hele tatt at han slipper unna med mye -sammentreff og tilfeldigheter nok til et tosifret antall kioskromaner, dramatikk i overflod, kjærlighet ved første blikk, livslangt nag -det kunne blitt veldig platt og sentimentalt og melodramatisk.

Jeg klarer jo ikke lese den uten å ha musikalen i bakhodet og legge merke til forskjeller og endringer og høre sangene i bakhodet når det passer seg sånn. Jeg klarer heller ikke unngå at Marius i mitt hode likner veldig på Michael Ball. Noen ganger tenker jeg "Aha, det forklarer jo alt!", andre ganger "Jammen, er det sånn det egentlig er... Liker jeg det da?", men i det store og det hele er jeg like begeistret for den som jeg forventet å bli.




Øysten Wingaard Wolf - Oslo-suite

Et bidrag i min for-tiden-ikke-så-veldig-suksessfulle lese-mer-lyrikk-plan...

Alle diktene handler om livet i byen, mange av dem med referanser til steder i Oslo (derav tittelen, og mye av grunnen til at jeg plukket opp denne. Jeg er jo Oslo-jente...). Noen av diktene treffer meg, og en del av bildene er fine, men det er også en del dikt her av den typen som enten er så dype at jeg ikke skjønner dem eller like meningsløse som de høres ut. Siden jeg ikke vil tro så vondt om foratteren, antar jeg at det er det første som er riktig. Dermed blir konklusjonen at jeg føler meg litt dum som ikke skjønner, og jeg liker egentlig ikke bøker som år meg til å føle meg dum... Jeg tviler vel på at dette er boken som omvender poesi-hatere...


Østensjøvannet

morgenen er en gren ryppet i blod
svanene strekker hals
froskekongen nøler
en toppdykker står på hodet
i en ring av sølv
sulten synger om et dyr
som kom ut av Arken
uten noen etter seg
sivet brenner
et fly skrier et dikt
på en linje over de lave husene
skogen trekker til seg mørket
en rev lusker bort
en gåsefjær virvler rundt seg selv
stillheten mister sin tyngde

Øysten Wingaard Wolf

tirsdag 11. mai 2010

Det er størrelsen det kommer an på...


Det er mange grunner til å kjøpe en bok. Man liker forfatteren, man har hørt mye bra om boka, temaet er interessant, baksideteksten frister, omslaget er lekkert, man har akutt behov for å slå ihjel tiden med, den er på salg -minst én grunn for enhver anledning. Elia Barcelós Gullsmedens hemmelighet har både lekkert omslag og fristende baksidetekst, i tillegg til at den var på salg, men det avgjørende for at akkurat denne havnet i handlekurven min, var størrelsen. Den har perfekt liten veskestørrelse, en egenskap man ikke skal undervurdere når man, som jeg, kjører tog flere timer i uka...

Her kommer Mummi...

Jeg er egentlig ingen tilhenger av lydbøker. Ikke på prinsipielt grunnlag -for all del, jeg ser jo at mange har både nytte og glede av det, men for egendel foretrekker jeg å lese selv. For det første går jo lydbøker så sakte -jeg blir jo så utålmodig! For det andre er det oppleser-problematikken -det at noen leser høyt for meg, betyr også at de til en viss grad tolker teksten for meg ved betoning, tonefall osv, og det vil jeg jo ikke ha noe av. Og noen opplesere blir bare feil og/eller irriterende, og det kommer også i veien for opplevelsen av boka. Sær, jeg? Kan jeg ikke tenke meg...

Noen unntak finnes det likevel her også, og et av dem fant jeg i Stockholm i vinter. Mark Levengood som leser Mummitrollet med akkurat riktig finlandssvensk aksent -det kan jo bare bli bra...

lørdag 8. mai 2010

Inger-Margrethe Lunde - Mitt navn er ikke Nora

Mitt navn er ikke Nora er historien om Laura Kieler, den norske forfatterinnen som var Henrik Ibsens inspirasjon for Nora i Et dukkehjem. Både Kieler selv og det at Nora var basert på en virkelig person var ukjent for meg, og sånn sett var det spennende lesning. Bare så synd at den kunne ha blitt fortalt så mye bedre.

For det første får jeg litt mark av alle sitatene. Boka er i hovedsak basert på Kielers egne erindringer (som hun skrev, men aldri utga) og private brev, og Lunde siterer ofste og mye -på nesten hver eneste side. Noen sitater er greit, det kan etablere tidsånden, den biografertes egen stemme og understreke det som fortelles, men når bortimot en tredjedel (løst anslått) er sitater, blir det opphakket, slitsomt å lese og generelt irriterende. Jeg synes heller ikke alltid det er noen åpenbar sammenheng mellom sitatet og teksten rundt, selv ikke når det nevnes konkret i teksten hva sitatet skal forklare/understreke.

Hele første akt synes jeg egentlig er nokså usammenhengende, med avsnitt som skifter tema og mening uten forvarsel eller åpenbar logikk, tilsyneslatende malplasserte og halvfortalte anekdoter og langtrukne og forvirrende redegjørelser for uinteressante slektforhold. En del av dette bedrer seg etterhvert, men den dårlige tekstflyten og følelsen av at en del er malplasert og/eller halvfortalt preger hele boka.

Jeg stusser også litt på stoffutvalget innimellom -for eksempel fokuseres det mye på Lauras forhold til moren og hvordan dette påvirker henne, helt til moren dør i en bisetning for aldri å nevnes igjen. Hvis hun var så viktig da hun var i live, skulle man jo tro at hennes død også hadde en viss innvirkning...? Innimellom fikk jeg også følelsen av at forfatteren glemte at leseren ikke har samme kjennskap til stoffet som hum selv har, og forutsetter at leseren vet ting vi ikke har forutsetninger for å vite. En egentlig ubetydelig detalj som irriterte meg, var i første del, når det redegjøres for det videre livet tl Lauras bror. Det står at han fikk "to barn, som ble oppkalt etter Laura og Victor". Victor? Hvilken Victor? Jeg stoppet og bladde tilbake for å se hvem jeg hadde gått glipp av, men fant ingenting. Victor dukker ikke opp før i neste del...

En siste ting -en biografi med begrensede kilder må nødvendigvis bestå av en del antagelser og spekulsjoner, men jeg synes det blir mye "antageligvis", "muligens", "hun kan ha tenkt/gjort/sagt" og "kanskje". Det blir direkte latterlig når forfatteren i siste kapittel kritiserer alle litteraturhistorieskriver som har tonet ned og tatt forbehold om Lauras rolle, når hun selv tar stadige forbehold gjennom hele boka og stort sett ikke har andre kilder enn Lauras egne brev og notater.

Så, som sagt -i utgangspunktet en spennende og interessant historie, men den kunne nok blitt fortalt mye bedre. Nevnte jeg forresten at språket heller ikke gjør boka noen tjenester? 

fredag 7. mai 2010

Se på meg, men bare når det passer meg...

Jeg synes ikke det så lenge siden sist jeg skrev om politikeres usikre ferd på facebook, men jammen er vi ikke her igjen. I dag er det Høyres Olemic Thommessen som får bråk etter å ha meldt seg inn i en facebook-gruppe med den velklingende tittelen "Få sendt møkkamannen Sigbjørn Johnsen hemmat i møkkakjelleren!". Thommessen legger seg selvfølgelig flat og beklager, men burde ikke politikerne ha lært snart nå? Særlig en mann som også er medlem av facebook-gruppa "Stopp mobbing på nettet!"...

Medieoppmerksomhet -både av det ønskede og det uønskede slaget -var i det hele tatt en gjenganger på P2 i dag tidlig. En tidligere Paradise Hotel-deltager forteller om hvor tøft det er i ettertid og klager over manglende oppfølging fra TV3 -til tross for at hun takket nei til det de faktisk tilbød (og heller ikke har noen konkrete forslag til hva de burde ha gjort). Hun sier også at hun "fryktar at produsentane er opptekne av noko heilt anna enn deltakarane sitt beste." Næh, virkelig? Kan det være at de er opptatt å... lage et program flest mulig vi se, og tjene mest mulig penger? For all del, jeg synes selvfølgelig det er forkastelig at folk blir slått ned, trakassert og truet bare fordi de har vært på tv og gjort dumme ting (jeg er i det hele tatt mot at folk blir slått ned og trakassert). Men reality-tv-konseptet er ikke akkurat nytt lenger, man skal ha bodd under en stein i skogen de siste 15 årene for å ikke ha fått med seg at man blir eksponer mer og på en annen måte enn man er forberedt på, og at det for mange blir tøffere i ettertid enn de hadde regnet med. Alt dette er velkjent for de fleste, og noe man bør tenke over før man helt frivillig og med åpne øyne blir med på et sånt opplegg.

En annen som tydeligvis ikke heller har tenkt helt over hva han har begitt seg ut på, er GP-den nasjonale finalentaker Didrik Solli-Tangen, som får kritikk for å være for utilgjengelig for media. I forkant av delfinalen i vinter ville han ikke snakke med pressen fordi han var opptatt med skolen, dagen etter seieren i den nasjonale finalen ville han ikke snakke med pressen fordi han heller ville være med familien, han ville ikke la seg intervjue i forbindelse med Jostein Pedersens MGP-bok, og nå har han trukket seg fra Senkveld på TV2. Generelt og prinsipielt er jeg veldig tilhenger av artisker og kjendiser som er litt selektive i hva de stiller opp på -min respekt for dem synker gjerne i takt med antall oppslag på glanset papir (jeg har fortsatt traumer om Se&Hør-forsiden med en naken og høygravid Jenny Jensen sonm lyste mot meg i kassekøen på Rimi). Men, og det er et stort MEN, når du er med i MGP-sirkuset (for det er jo et sirkus og en medie-hendelse, vel så mye som en melodi-konkurranse) , og særlig i år som det arrangeres på hjemmebane, så er det å stille opp for media og være synlig i de månedene det varer, faktisk en del av opplegget. Det betyr ikke at man må stille opp på alt, men å vende pressen ryggen og si "vil ikke" noen få uker før finalen, blir bare for dumt.

Vil man ikke ha oppmerksomhet, bør man tenke på hva man stiller opp på og hvor man stikker seg fram før man faktisk gjør det -og lære seg hvordan dagens medievirkelighet fungerer. Kom hvertfall ikke og gråt til meg etterpå...

mandag 3. mai 2010

Kristopher Schau - På vegne av venner

Det er en stund siden jeg leste denne boken, men anmeldelsen ble aldri postet her (oppdaget at jeg i det hele tatt har en del anmeldelser jeg skriv i fjor, men som aldri kom hit. Godt å ha noe å ty til når jeg ikke får somlet meg til å skrive om de bøkene jeg faktisk leser for tiden. Flere fra "arkivet" kommer nok...). Leste en anmeldelse av den i en annen bokblogg nylig (nei, jeg husker ikke hvilken), og den ble også omtalt da jeg var på formidlings-/bokpratkurs på Hankø sist uke (mer om det ohså en annen gang -kanskje...), og innså igjen at jeg åpenbart er litt sær -alle andre liker jo denne boka. Men itte je...

Kristopher Schau - På vegne av venner

Det var den vinteren Kristopher Schau frøs og hadde lite penger og kjørte taxi til kommunale begravelser i Tigerstaden...

Det er mulig jeg hadde feil forventninger til denne boka, men jeg trodde den handlet om ensomme liv og begravelser uten pårørende, og betraktninger rundt dette. I stedet handler den om Kristopher Schau, ispedd lange sitater fra begravelseseremonier, og havner et sted i skjæringspunktet mellom uinteressant og invaderende. Det er godt mulig Schau hadde både gode intensjoner med og interessante betraktninger rundt dette prosjektet, men han lykkes ikke i å formidle dem. Han skriver et sted, etter å ha valset inn på krematoriets venterom hvor det viser seg å sitte fire rødøyde damer, at Dette føles ikke riktig. Dette var deres stund i sorgen, og der har ikke en lang, dustete mediefigur som meg noe å gjøre., og det er egentlig ganske beskrivende for det inntrykket jeg får av boka -det handler om en mann som oppsøker situasjoner han ikke har noe å gjøre.

Den scenen som faktisk rører meg i boka, er begravelsen til en mann ingen vet noe om, ikke engang hvilket livssyn han hadde. Han får derfor ingen seremoni -man vil ikke risikere å gjøre noe galt -men likevel en stund i kapellet med en krans på kistelokket og orgelmusikk. Hvis jeg -Gud forby -skulle dø så ensom, vil jeg heller ha en sånnt musikkstund med tomt kapell enn en begravelse hvor det dukker opp en mediefyr med kamera og diktafon, uansett hvilke intensjoner han måtte ha.