søndag 5. desember 2010

Dobbel skuffelse

Jeg har lest to bibliotekbøker den siste uka -og begge viste seg å bli nedturer...

En dramatisering av Karsten Alnæs' Trollbyen går for tiden på Oslo Nye Teater. Jeg så stykket for noen uker siden, og ville lese boka for å få svar på mye av det jeg syntes var uklart. Problemet var bare at det var ingen svar å få...

Det hele foregår i Kristianina tidlig på 1900-tallet, når Anna, et gudsord fra Sørlandet, kommer til byen og tar seg huspost mens hun leter etter broren som har forsvunnet. Hun er selvfølgelig så vakker at alle menn blir betatt av henne og vil hjelpe henne -brorens kamerater, sønnen i huset hvor hun tjener (overraskelse, overraskelse -han smeller henne på tjukka og hans mor blir sint..) og en av kongene i byens underverden, for å nevne noen. Det er særlig i forbindelse med sistnevnte at jeg savner en del svar -det er litt uklart både hvordan og hvorfor han kommer inn i historien og blir der; det antydes at det er en bakenforliggende grunn, men dette blir aldri utdypet eller klarlagt. Det samme med brorens forsvinning, det kommer etterhvert en slags løsning, men ingen oppklaring. Jeg blir frustrert av sånt...

Den andre innvendingen jeg har mot denne boka er fortellerstilen og språket. Selv om fortelleren tidlig indentifiserer seg selv som Annas sønn, er fortellerstilen veldig distansert. Det er lite dialog og lite tanker, jeg kommer ikke nærme nok personene til at de engasjerer meg -og fortelleren virker ikke særlig engasjert, han heller. Dessuten irriterer jeg meg grønn over den hyppige vekslingen mellom presens og preteritum -brukt med måte kan det være et godt virkemiddel, å skifte tid flere ganger på en side og midt i en setning er bare forstyrrende -samt merkelige uttrykk ("To mørke øyne løper henne i møte." Løpende øyne?? ) og enkelte selvmotsigelser.

Jeg ville så gjerne like denne boka -som femte generasjons Oslo-jente synes jeg Oslo-historie er spennende -og de avsnittene som handler om byen er interessante, særlig var det gøy å lese om Tivoli. Det holdt dessverre ikke, og etterhvert blir det hele så preget av såpeoperaintriger at det bare er håpet om at svarene jeg venter på skal dukke som som gjør at jeg fortsetter å lese -og de kommer aldri...

Ukas andre nedtur ble også valgt på gunn av noe jeg har sett i andre medier -denne gangen Discovery Channels dokumentarserie om klatrerne på Everest. Jeg har etterhver sett ganske mange episoder, ikke fordi jeg på noen måte er interessert i klatring, men fordi jeg ikke klarer å skjønne hva som driver dem (og et godt freak show er jo aldri å forakte). Påfallende mange av dem har fysiske begrensninger -amputerte kroppsdeler (gjerne minner fra tidigere forsøk), manglende organer eller annet snadder (en hadde kuldeastma og insisterte på at han skulle klare det uten oksygen), men betale titusenvis av doller for muligheten til å risikere liv og gjenværende lemmer for å få stå fem minutter på toppen av verden er tydeligvis meningen med livet. Jeg tror Everest er verdens største penisforlenger.

Nok om det, boka det er snakk om heter Himmelen over Everest og er skrevet av David Lagercrantz. Ifølge baksideteksten handler den om et uerfarent klatrelag  fra et motehus og hvordan de "blir sittende fast i et piskende inferno av snø og kulde". Høres spennende ut, sant? Feil igjen... Det vil si, når de endelig har kommet seg langt nok opp til at probleme setter inn, begynner det å likne noe, men da har allerede over halve boka gått og jeg har bokas antatte (anti)helt, den fenomenale, men sære og sosialt mindre oppegående klateren og enstøingen Jacob Engler med sin dystre bardom og mørke hemmeligheter langt oppe i halsen. Dessuten stusser jeg veldig på at ekspedisjonens baseleirsjef har null klatreerfaring og ikke engang kan lese en værmelding, men det skal vel være med på å understreke hvor uprofesjonell ekspedisjonen er. Så vidt jeg kan skjønne (takk, Discovery) har forfatteren gode kunnskaper både om Everest og klatring generelt.

Her også er språket et stort irritasjonsmoment (om jeg blir mer pirkete mtp språk når selve historien ikke fenger, eller om historien fenger mindre fordi språket er dårlig, er et spørsmål på linje med det om høna og egget...). En del av de litt merkelige formuleringene må nok oversetteren ta skylden for, innimellom skriker det "svensk uttrykk orddrett oversatt til norsk" lange veier, og jeg aner en stygg tabbe her: "Hun hadde aldri vært sånn som broren Jörgen, som lage en morsom historie ut av hva det skulle være. Hun kunne snarere, hvertfall i uinspirerte øyeblikk, forstørre en god historie." Forfatteren skal også ha sin del av skylda, ikke minst har han en veldig hang til lange sammensatte setninger, hvor både to og tre ledd begynner med "og". Det  føles veldig hesblesende og oppramsende, og ofte er det ikke særlig sammenheng mellom starten og slutten av setningen. Dessuten dukker det jevnlig opp svulstige avsnitt som sikkert er ment å være veldig dype, men som ender opp som pretensiøst og meningsløst svada -litt som å lese et intervju med Morten Harket.

Kanskje noe for Coelho-fans som ønsker seg litt mer action?

1 kommentar:

det lange hvite huset sa...

Coelho og Harket! Jeg skjønner akkurat hva du mener, og ler høyt!

Og denne gangen fikk jeg IKKE lyst til å lese bøkene du skriver om.