torsdag 4. november 2010

Ungdomsbokgilde

"Dette skal jeg blogge om!" tenker jeg entusiastisk, og før jeg får snudd meg har det gått to uker og blogginnlegget er fortsatt bare en vakker tanke. Godt jeg ikke har nyhetsblogg, det hadde blitt traurige saker...

Åkkesom, for to uker siden var jeg hvertfall i Drammen på ungdomsbokgilde, en nyttig affære for de av oss som jobber med ungdom og bøker og ikke nødvendigvis leser så mye ungdomsbøker som man burde. Her har nenlig oppegående mennesker lest masse ungdomsbøker for oss, og så forteller de hva bøkene handler om, hvem de passer for og om de er bra eller ikke. Jeg noterer stikkord, plusser og minuser, og så reiser jeg tilbake til jobben med en ferdig liste over bøker vi bør ha. Fabelaktig. På bildet presenterer Stig Elvis Furset nynorsksatiren Når ein først skal skyte nokon av Arnfinn Kolerud. Den sto allerede på leselisten min -vi hadde jo et vellykket førstetreff tidligere i år.

I tillegg til bokpresentasjonene, fikk vi også et par foredrag i løpet av dagen. Forfatter Kjetil Johnsen, som blandt annet står bak seriene Tusen biter og Den 4. parallell snakket om ungdom og leselyst og -motivasjon. Hovedbudskapet hans var at det viktigste er at de leser, ikke hva de leser, og at bøkene må være lett tilgjengelige både i forhold til innhold, språk og lay-out. Som livslang lesehest og bokelsker som sannsynligvis leste tykkere bøker før jeg begynte på skolen enn det en del av elevene mine gjør i dag, har jeg litt godt av å bli minnet om at ikke alle ser på det å lese som en lykke på jord. I prinsippet er jeg enig i at det viktigste er at de leser, men det burde da være mulig å få tilgjengelige, lettleste bøker som også har godt språk og en handling som ikke trenger å hente virkemidler og intriger fra såpeoperastilen?

Anne Horn, forlagssjef i Omipax, holdt et litt i overkant ustrukturert, men interessant innlegg om utgiversiden, om kriterier for utgivelse, arbeidsprosessen og  om tabuer i ungdomslitteraturen. Dessuten nevnte hun et av sine største kupp som forlegger -Muldvarpen som ville vite hvem som hadde bærsjet på hodet dens, som Bokklubben ikke ville ta inn ("Den passer nok ikke for våre foreldre") -og den ikke fullt så gode vurderingen da hun takket nei til Harry Potter...

Dagen forøvrig:
*Hvorfor faller høstens så langt kaldeste dag på den morgenen jeg skal ha toget og toget er 40 minutter forsinket?
*Ros til arrangøren: Vi var mange som kom for sent (se forrige punkt) og i stedet for at alle fikk vandre inn og forstyrre arrangementet, låste de døren og slapp alle inn når det var naturlig å ta en pause. Her har mange mye å lære...
*Ris til arrangøren: Skal jeg sitte på seminar en hel dag, ønsker jeg meg et bord hvor jeg kan ha skriveblokk, tekopp, pastilleske osv. Å sitte med blokken i fanget mens man prøver å ta notater en hel dag er hverken behagelig eller praktisk, og å ha drikke stående på gulvet mellom alles føtter og vesker er et sjansespill jeg pleier å unngå. Dempet belysning er heller ikke noe sjakktrekk...
*God lunsj med gamle kjente.
*Asiabutikken som ligger strategisk mellom teateret og togstasjonen var åpen, og mystiske varer ble med meg hjem...

Og helt til slutt -er jeg den eneste som, når jeg befinner meg på møter og seminarer med bibliotekarer og andre bokmennesker, alltid får påtrengende lyst til å få alle til å fortelle hvilken bok de har i veska? Jeg tar det jo for gitt at alle er like lesende som meg og aldri drar på tur uten lesestoff... (Min medbrakte var forøvrig  Kathryn Stocketts The help, som jeg fikk lest mye i -ikke minst fordi jeg bare måtte en tur innom Indiska, mistet et tog og fikk en ekstra times ventetid...)

Birgithe  og Leselyst var også i Drammen (og var mye raskere enn meg til å blogge om det...).

Tillegg! Det var voldsomt så sløv man var da... Jeg har jo glemt et av innslagene, som jeg faktisk hadde store planer om å mene litt om. Dagen med nemlig avsluttet med at Stein Erik Lunde leste fra sin bok om Bob Dylan, fra Gyldendals Ikon-serie. Poenget med Ikon-biografiene er at de skrives av noen som selv på en eller annen måte har et forhold til den biograferte. Jeg har ikke lest noen av dem , men har lurt litt på konseptet -er det egentlig så interessant hva slags forhold ofte-ikke-så-veldig-kjente mennesker har til mer kjente mennesker, særlig hvis det skal fungere som en biografi? Etter å ha hørt denne opplesningen, er min umiddelbare svar nei. For meg var det hvertfall nokså uspennende å høre om den gangen Lunde ikke møtte Bob Dylan på en bensinstasjon, eller hvordan han og vennene hans satt og hørte på Dylan, før jeg i det hele tatt var født. Hvilket bringer meg til neste innvending mot denne serien. Den er, så vidt jeg kan skjønne,  rettet mot yngre ungdom, men hvor mange 12-14-åringer er interessert i å lese om Bob Dylan, prinsesse Diana og Marilyn Monroe, ispedd personlige historier skrevet av foreldregenerasjonen? Eli har skrevet om hvorfor hun syntes boken om Astrid Lingren er problematisk, jeg bolir ikke mer overbevist om at denne serien er en god idé av å lese det...

3 kommentarer:

Kasiopeiia sa...

Haha, jo - en liten "hva leser du nå" hadde da bare vært på sin plass!

elis lesebabbel sa...

Greia er jo at det er ungdommen selv som har foreslått hvem det skal skrives om i serien! Og dette har jeg store problemer med å begripe!

HildeSol sa...

I så fall er min teori at de at har fått forelagt en liste med forslag, og at dette var de på den lista de faktisk hadde hørt om... Jeg nekter å tro at biografier om Diana og Marilyn er førstevalget til gjennomsnittsungdommen.