mandag 22. november 2010

Johan Harstad på Litteraturhuset

Den berømmelige ketchup-effekten slår til igjen -da jeg, etter tre år med "Det burde jeg...", endelig kom meg på litteraturhuset, tok det bare to måneder før jeg vendte tilbake. Når Johan Harstad stiller for å prate om sitt nye skuespill Osv., må man jo kjenne sin besøkelsestid. 

Vi toget inn, vi satte oss forventningfulle ned -og skjønte ingenting da en dame gikk opp på podiet og beynte å lese noe som hørtes mistenkelig ut som lyrikk. Etterpå fikk vi høre at Litteraturhuset stadig har sånne "poesi-stunt", hvor de uten forvarsel utsetter et intetanende publikum for moderne lyrikk. I utgangspunktet et tiltak jeg er veldig for, men jeg hadde satt pris på å få vite hva det var da det skjedde, ikke etterpå. Hvis hun haddeåpnet med å si "Jeg er Cecilie Løveid og skal lese fra min nyeste diktsamling" kunne jeg konsentret meg om å høre på henne og få litt mer ut av det, i stedet for å sitte og lure: "Hvem er dette? Hva er dette? Er det utdrag fra stykket? Det høres jo ikke veldig Harstad'sk ut? Kanskje det kan relateres til stykket? Hvordan da, i så fall? Er jeg dum som ikke skjønner sammenhengen? Har hun aldri lært å snakke i mikrofon? Det var da i dag? Vi har ikke gått feil?" osv osv... Et hint om at det var en litterær oppvarming hadde vært en stor fordel...

Så innfant hovedpersonen seg. og snakket med John  Erik Riley om stykket og om å skrive om krig. Som alltid var det spennende å høre forfatteren snakke om skriveprossessen, hva han hadde tenkt underveis, hvordan personene hadde utviklet seg i forhold til hva han egentlig hadde sett for seg, og ikke minst om en eventuell oppsetning av stykket. Kanskje neste år? Vær så snill...?

Kveldens annen del var en paneldebatt, ledet av Harstad og bestående av (sakset direkte fra Litteratuhusets nettside krigsreporter Sigurd Falkenberg Mikkelsen, menneskerettighetsforsker Cecilie Hellestveit, psykiater og ekspert på krigstraumer Jone Schancke Olsen og feltprest Tor Arne Berntsen, som alle har bred erfaring og kunnskap om mennesker i krig. Sammen forsøker de å svare på noen av de mange spørsmålene Harstad selv stilte seg under arbeidet med stykket. De hadde mye interessant å komme med, men jeg hade nok ønsket at de hadde knyttet det mer konkret opp til stykket, det ble mer en generell safunnsdebatt enn en litterært forankret debatt. Dessuten skled det litt ut, Johan Harstad blir neppe hyret som ordstyrer i paneldebatt med det første. Samtidig er det jo befriende at debattantene for en gangs skyld får lov til å fullføre et resonnement...
Kvelden store spørsmål var likevel: Hvordan fikk noen det for seg at dette var et arrangement velegnet å ta med en baby på? Og, når nevnte baby ble urolig, prøve å underholde den med en rangle? I et rom fullt av folk som sitter stille og lytter til en samtale?

1 kommentar:

knirk sa...

Hei! Takk for rapport. Jeg setter stor pris på at man deler det man er på for oss som går glipp av ting.