torsdag 7. oktober 2010

Oppsamlingsheat 1

Å blogge bøker med en gang de er ferdigleste, har aldri ligget for meg, men i det siste har det hopet seg veldig opp. I håp om å komme litt a jour etterhvert, går jeg for et par oppsamlingsheat...

Ian McEwan - Enduring love

En varmluftballong sliter seg en engelsk sommerdag, og en gruppe menn prøver å holde den nede. En av dem dør i forsøket, og for to av de andre endrer liver seg dramatisk. Jed Perry blir besatt av Joe Rose, han overøser ham med oppmerksomhet, brev og telefoner og sitter utenfor huset hans i timesvis. Joe drives bokstavelig talt nesten til vanvidd av dette og han begynner å tvile på alt som betyr noe for ham, inkludert forholdet til kona Clarissa og sin egen klippefaste tro på vitenskapen og rasjonaliteten.

Denne boka ga meg frysninger. Synsvinkelen ligger hos Joe, og skildringen av hvordan han blir mer og mer opptatt av og preget av sin forfølger, er mesterlig. Språklig er McEwan som alltid en nytelse, og avlutningen hadde hvertfall ikke jeg klart å gjette meg fram til. Dessuten liker jeg bøker som får meg til å klikke meg inn på wikipedia etterpå -og særlig når alt viser seg å stemme...

Jo Brand - Look back in hunger

Jo Brand er en av mine absolutte favoritt-komikere, og da jeg oppdaget at hun hadde utgitt en selvbiografi, tok et ikke mangte dager før den lå i postkassen min. Stemmen hennes er veldig tydelig i boka, i den grad at jeg nesten skulle ønske jeg hadde kjøpt den som lydbok. Boka er innimellom veldig morsom, men dessverre ikke ofte nok. Dette er nemlig en biografi av den typen som utelukkende er interessant i lys av hvem personen har blitt -Brands oppvekst og ungdomstid er rett og slett ikke spesiell nok i seg selv til å bli en spennende bok. Det blir litt for mange litt poengløse anekdoter og nesten-dramatikk. Den mest spennende delen kommer når stand up-karrieren hennes så smått begynner å ta form -men det er bare de siste 30 sidene. I det minste lover det godt for bind to...

Ingvar Ambjørnsen - Opp Oridongo

Ulf Vågsvik har flyktet fra Oslo og til en liten nordvestlandsøy (som har 1043 innbyggere og buss to ganger i timen -ja særlig...) hvor han har flyttet inn hos Berit, som han deler kjøkkenbord og fra tid til annen seng med. Han er en Mann Med En Fortid, med en litt usunn interesse for Berits adøde ektemann og med stadige referanser til den gangen har seilte opp elven Oridongo. Og sånn går nu dagan...

Ambjørnsen kan jo absolutt skrive, språket flyter bra med mange fine formuleringer lagt i munnen til Ulf. Men historien blir litt ensformig og kjedelig, jeg tar meg i å skumme flere sider fordi tankene til Ulf rett og slett ikke er så interessante. Det går mye i samme tralten og er tidvis nokså irriterende. Den ytre handlingen tar seg litt opp etterhvert, men det hjelper ikke. Dessuten blir jeg litt snurt over bøker som stadig hinter og antyder, men aldri kommer med noe skikkelig svar...

Josie Lloyd & Emlyn Reed - Love lives

Jeg pleide å like bøkene til ekteparet Lloyd/Reed.Om det er de eller jeg som har endet seg, skal være usagt, men denne boka ga et vakkert vennskap en solid knute på tråden. Dette er forutsigbart og klisjéfylt og overtydelig -selvfølgelig hater de hverandre ved første møte, selvfølgelig bærer han på en dyp sorg ingen kan trenge gjennom før hun dukker opp, selvfølgelig er han alt hun ikke visste at hun savnet, selvfølgelig er sexen hinsides alt noen av dem har opplevd før ogsåvidere ogsåvidere. Gjesp.

Margaret Skjelbred -Mors bok

Mors bok er Skjelbreds fortelling om sin egen oppvekst i enliten bygd i Vestfold, med strengt religiøse haugianerforeldre. Da boka kom i fjor, ble det skrevet mye om at hun tok et oppgjør med en barndom som ikke hadde vært så enkel, og dette antydes også på omslaget. Med det utgangspunktet fikk jeg en ganske annen leseropplevelse enn forventet -dette er langt fra min oppfatning av en vanskelig barndom. Joda, de skilte seg nok ut i bygda (og det kan være ille nok i en viss alder, for all del) og foreldrene hadde nok andre og i en del sammenhenger strengere regler enn andre, men det jeg først og fremst ser i denne historien er en harmonisk og kjærlig familie. Denne følesen har jeg i 260 sider, da kommer dette Og kanskje tindrer de ekstra sterkt, disse stjerneskuddene av uforstilt, løssluppen glede, på barndommens dystre, ofte knugende himmel. Dyster? For meg er det en veldig motsetning her, mellom den historien hun tydeligvis prøver å formidle og den historien jeg oppfatter.

Til tross for den litt forvirrende følelsen -er det min lesning eller hennes skriving som gjør at det skurrer -og at den muntlige metafortellerstilen -hun forteller stadig at hun forteller -blit litt irriterende til tider, likte jeg egentlig boka godt. Det er alltid spennende å lese om livet til forfattere hvis bøker jeg kjenner godt og se om jeg kan gjenkjenne ting som har blitt brukt i bøkene, og det er ingen tvil om at Skjelbred har funnet inspirasjon fra barndommen sin, særlig i Lerkehjerter-trilogien.

1 kommentar:

knirk sa...

Takk takk! Jeg ante ikke at Eduring Love handlet om en luftballongsferd! Gleder meg til neste oppsamlingsheat. Det er fint å samle flere bøker på denne måten.