torsdag 21. oktober 2010

Lisa Lynch - The c-word

I kategorien "Genrer jeg egentlig ikke liker" presenteres i dag virkelighetsfortellinger om sykdom og død, eller, som jeg en smule respektløst kaller dem, "Private lidelseshistorier". Dere vet, hvor enten folk som er eller har vært alvorlig syke bretter ut om sin sykdomsreise (og gjerne om hordan det har gitt dem et rikere liv og gjort dem til bedre mennesker) eller etterlatte (gjerne foreldre eller ektefelle) forteller om sine kjæres tapre lidelser og  enestående personlighet (og demonstrerer hvor uttrykket om at de beste dør unge kommer fra).

Som de fleste kanskje skjønner -disse bøkene framkaller en mindre sjarmerende side ved meg, og jeg blir spydig og kynisk og ufølsom. Jeg har flere problemer med dem, og de fleste bunner i nettopp dette at de er skrevet av noen som står den syke veldig nær. For det første blir det litt for nært og klamt og privat, jeg føler meg som en invaderende kikker som snoker i ting jeg ikke har noe med. For det andre er det er beklagelig faktum at mange av dem ikke er spesielt godt skrevet, hverken språklig eller komposisjonsmessig. Det hender jeg tenker at forlaget burde forslått en ghost writer, som i det minste kunne bidratt med litt struktur og skrivetips. Nå sier mange som skriver sånne bøker som sier at "Jeg tenkte overhodet ikke utgivelse da jeg skrev, jeg skrev kun for min egen del, det var terapi for meg", og den kritiske delen av meg tenker at nettopp derfor kunne en bearbeidingsrunde med en profesjonell skribent før den publiseres for alle vært en fordel. For det tredje -som alle som i likhet med meg er mer enn en anelse kyniske vet -vanlige historier om vanlige mennesker man ikke kjenner er faktisk ikke så veldig interessante...


Det at disse fortellingene er så personlige og følelsesladede og virkelige, gjør det også vanskelig å mene noe om dem. Man skal bli rørt og grepet, hvs ikke er man et dårlig menneske (jeg er sikker på at flere har tenkt sitt om meg ved lesing av de første avsnittene i dette innlegget, og jeg har vært i tvil om jeg skulle tørre å publisere det -man vil jo helst framstille seg selv i et så godt lys som mulig) med et hjerte av stein. Man skal hvertfall ikke begynne å pirke i formelle ting som språk og struktur -det er visst direkte ufint å stille sånne krav når folk forteller så private historer. Men når de private historiene utgis som bøker, må det jo være lov å vurdere dem som bøker?

Når jeg nå sier at jeg har sluttet å lese sånne bøker, kommer det neppe som en overraskelse... Men jeg har et unntak å presentere -historien til en britisk kvinne som fikk brystkreft bare 28 år gammel.

Da Lisa Lynch fikk kreftdiagnosen for to år siden, startet hun bloggen Alrigt tit -om the frustrating, life-altering and sheer bloody pain-in-the-arse inconvenience of getting breast cancer at 28. -og i vår kom bokversjonen. Lynch skriver godt (som journalist har hun jo et godt utgangspunkt i så måte) og underholdende og ikke minst usentimentalt, ærlig og med store doser selvironi. Her er oppturer og nedturer, store livsendrende hendelser og de små detaljene som likevel er så viktige der og da -hva man gjør når øyevippene faller av dagen før årets store sosiale begivenhet, for eksempel -uten at det tipper over i det klamme og for private. Jeg ler mer enn jeg gråter av denne boka, selv når det er de dårlige dagene som står i fokus. Innimellom føler jeg meg nesten som er dårlig menneske fordi jeg ler, men det er ikke en lettvindt og overfladisk bok -det er bare en undertone av svart humor og selvironi som går rett hjem hos meg.

Lynch tar dessuten et oppgjør med noe av det som virkelig irriterer meg i denne genren -alle som påstår at sykdommen er det beste som har hendt dem og de ville aldri vært den foruten, det har gort dem til et bedre menneske blablabla. Jeg har aldri helt trodd på det... Hun skriver:

Am I a better person as a result of having cancer? Do I have a new-found gratitude for each dawn? Have I uncovered a cosmic significance of all this? No. I don't have a new appreciation for for the scent of a rose or the taste of champagne or the beauty of a discarded newspapertumling along a windy Soho pavement. ancer may have made me many things, but spiritually enlightened ain't one of them. Zen and the art of cancer this is not.

[...]of ourse I've changed as a result of having breast cancer, and a number of pleasant things have undoubtedly come along as a consequence -but with or withouth the Bullshit, I'd have got there eventually. Cancer was just the catalyst, is all. It ust got me there faster. And, like taking the Heathrow Express instead of the tube, it cost me a fair bit more, too.

1 kommentar:

mbfjord sa...

Takk for tips, denne tror jeg kommer på handlelista når jeg endelig gir meg selv lov til å shoppe på Amazon igjen... ;)

Kom til å tenke på Barbara Ehrenreichs "Smile or Die" når jeg leste anmeldelsen din, hun tar der et ganske saftig med positivitetskulten rundt det å bli rammet av brystkreft som det finnes en del av i USA. En bok jeg virkelig anbefaler, har skrevet om den på bloggen min.