tirsdag 17. august 2010

Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Fire barndomskamerater fra en liten bygd reiser til Afghanistan. Tre av dem kommer hjem i kiste (noe som står på vaskeseddelen, i tilfelle noen nå trodde at jeg røpet slutten). Hvem var de, hvorfor reiste de ut, og hva skjedde med de som ble igjen?

Boka er delt inn i fire deler, hvor to av guttene, samt moren og naboen til en av dem forteller i hver sin del. Tanker, hendelser, oppvekst og hverdagsliv, før og etter det utenkelige. Ofte samme hendelse flere ganger, fra forskjellige perspektiver og med forskjellige tolkninger. Alle med hver sin tydelige stemme, to på bokmål og to på nynorsk.

Temaet til tross, dette er ingen politisk bok. Egentlig er det ikke en bok om krigføring eller for den saks skyld Afghanistan i det hele tatt, det aller meste av boka foregår i hjembygda. Hvorfor og hvordan de ender opp som NATO-soldater er et sentralt tema i boka, men det handler vel så mye om å finne seg selv, både som barn og voksen og å finne sitt eget fotfeste, også når verden gir deg utfordringer du aldri hadde forestilt deg.

Dette er en liten bok i omfang, men en sterk historie som gir ettertanke.  Språket er uten irritasjonsmomenter, det er imponerende å se en forfatter som skriver like godt på begge målfører. Komposisjonen er klar og sikker, jeg liker hvordan de forskjellige stemmene hopper i tid, gir nye perspektiver på allerede fortalte situasjoner og bidrar med flere biter til helheten. Forefatteren er debutant, jeg gleder meg allerede til neste bok.

1 kommentar:

Kasiopeiia sa...

Den rasket jeg med meg fra bibliotekets nyhetshylle i dag, og jeg gleder meg til å komme i gang!