torsdag 27. mai 2010

Øystein Wiik - Dødelig applaus


La meg starte denne anmeldelsen av en krimbok med å gjøre oppmerksom på at jeg ikke liker krim... Naiv og godtroende som jeg er, synes jeg fort intrigende blir usannsynlige og urealistiske, mengden tilfeldige, men å-så-viktige-for-plott-og-oppklaring sammentreff likeså, det ustoppelige behovet alle involverte har for å lette sitt hjerte og samvittighet for Vår Helt ("Jeg fortalte ikke dette til politiet, men til deg...) direkte latterlig, for ikke å snakke om hvordan Vår Helt, når h*n uforskyldt havner med begge beina i gørra, istedet for å gå til politiet med opplysningene sine heller tar saken i egne hender og risikerer liv, lemmer og rulleblad for å oppklare mysteriet, for politiet kan man jo ikke ha tiltro til. Selv når Vår Helt er ansatt i politiet (en variant jeg absolutt foretrekker framfor alle disse journalistheltene som har begynmt å dukke opp overalt -i bøker påfallende ofte skrevet av nettopp journalister...), er h*n gjerne en litt sær einstøing som løser saken på egen hånd, mer på tross av enn med hjelp av sine kollegaer. Sånn, det var godt å få det ut...

Nå lurer kanskje noen (naturlig nok) på hvorfor jeg i det hele tatt plukket opp Dødelig applaus? Ah, men dette er ikke bare en krim, dette er en operakrim, og opera liker jeg...

Stjernetenoren James Medina blir skutt på scenen i det nye operahuset i Oslo, meget elegant utført akkurat i det hans rollefigur Mario Cavaradossi blir skutt i Tosca. I salen sitter operajournalist(dem sinnes det ikke mange norske heltidsutgaver av) Tom Hartmann, hvis eks-kone er politietterforsker ved drapsavsnittet og snart er hovedansvarlig for etterforskningen, og ved siden av ham sitter en ung kvinne -selvfølgelig så usedvanlig vakker og iøyebfallende at han bare må legge merke til henne og huske henne -som viser seg å være en av de siste som var i kontakt (av det svært fysiske slaget, en ganske fornøyelig scene) med Medina før han gikk på scenen i siste akt. Det var dette med disse "tilfeldige" sammentreffene...

Wiik vever et stort og komplisert nett av en intrige, med sentrum i operamiljøet i Wien, hvor mange har skjulte agendaer, baktanker og personlige grunner til å ha horn i siden til både den ene og den andre. Det avdekkes stadig nye forbindelser og motiver, og hvem som egentlig sitter på toppen og trekker i trådene er ikke lett å skjønne. Selv etter å ha fullført boka er jeg slett ikke sikker... Jeg detter litt av etterhvert, det blir for mange navn og avsløringer og intriger og litt for mange irritasjonsmomenter, jmf første avsnitt. (Ett eksampel, som ikke avslører så mye: En mann som er på flukt fra politiet, som er så bevisst på å skjule egne spor at han vasker alt han har tatt på med sterke vaskemidler og støvsuger opp alle hår før han drukner støvsugernen i mer vaskemidler -hvor stor en sannsynligheten for at han legger igjen et avslørende visittkort midt på gulvet?!?) Men for de som liker krim og ikke deler mine innledende generelle innvendinger, er det godt mulig at denne vil falle i smak.

Jeg må forresten pirke litt i språket, det er en uvane jeg har... Det er en del småplukk som burde vært fanget opp av en språkvasker, blant annen litt alternativ bruk av preposisjoner og noen rare uttrykk. Man bender ikke sannheten på norsk, man tøyer den (jeg kunne oversett det en gang, men uttrykket er en gjenganger). Jeg irriterer meg også utstrakt bruk av merkenavn i teksten, både på klær, mat og interiør. Mulig det er ment som et virkemiddel for å undertreke eksklusiviteten i miljøet og/eller personenes gode smak/økonomi, men for meg oppleves det nesten som tekstreklame når det blir så mye av det. Og jeg trodde virkelig ikke andre en forfattere av kioskromantikk med handlig i India brukte ordene yoni og lingham for å beskrive en sexscene...

Tilhengere av komplisert krim (uten mine språk-nevroser) kan trygt gi seg i kast med denne. For de som er mer interessert i opera-delen (som Wiik også har stor innsikt i) anbefaler jeg heller Nils Harald Sødals Scenebetennelse.

6 kommentarer:

kristin sa...

Jan Kjærstad bruker uttrykk som yoni og lingham – både i Homo Falsus og i Jonas Wergeland-serien, så vidt jeg husker :)

Norunn sa...

Boken er jo også bygget opp rundt dramatiske elementer og effekter - som i en opera. (F.eks barnehjem, dobbeltgjengere, offentlige dødsscener, komatøse pasienter og plutselige oppvåkninger etc.) Hvis du ikke liker krim fordi du vil ha mer realisme er nok ikke operakrim det du burde lese. Hva synes du om den mer psykologiske krimgenren, her hjemme f.eks representert av Fossum?

HildeSol sa...

Jeg likte de første til Fossum, men så ble hun for psykologisk og for lite krim, og det er jo også feil -et krim skal ha en forbrytelse og en skyldig, ellers føler jeg meg snytt... *aldri fornøyd* Men så lenge Jo Nesbø fortsetter å komme med en bok i året, er egentlig krimbehovet mitt dekket -jeg trenger ikke mer enn det...

Tone sa...

Jo, man kan absolutt bende (bøye) sannheten på norsk. Det er et ord som stammer fra norrønt, og som kanskje har gått som lånord over til engelsk...?

Ordboka sier blant annet:

Bende (norr benda 'bøye', eg 'forsyne med bånd', av uttr benda boga 'sette snor på bue idet en spenner den').

:)

John Mudde sa...

hei, er det noen som kan si meg om vi får vite hvem drapsmannen er og hvorfor ingen oppdaget styrkene/morderen(e) på operahuset? :)

HildeSol sa...

Vi får vite hvem drapsmannen er, utover det husker jeg veldig lite. Plottet er ganske komplisert, og det er lenge siden jeg leste boka.

Derimot husker jeg skrekkscenene inne i operaen i første kapittel hver gang jeg er der -og ser litt ekstra etter nødutgangen...