lørdag 8. mai 2010

Inger-Margrethe Lunde - Mitt navn er ikke Nora

Mitt navn er ikke Nora er historien om Laura Kieler, den norske forfatterinnen som var Henrik Ibsens inspirasjon for Nora i Et dukkehjem. Både Kieler selv og det at Nora var basert på en virkelig person var ukjent for meg, og sånn sett var det spennende lesning. Bare så synd at den kunne ha blitt fortalt så mye bedre.

For det første får jeg litt mark av alle sitatene. Boka er i hovedsak basert på Kielers egne erindringer (som hun skrev, men aldri utga) og private brev, og Lunde siterer ofste og mye -på nesten hver eneste side. Noen sitater er greit, det kan etablere tidsånden, den biografertes egen stemme og understreke det som fortelles, men når bortimot en tredjedel (løst anslått) er sitater, blir det opphakket, slitsomt å lese og generelt irriterende. Jeg synes heller ikke alltid det er noen åpenbar sammenheng mellom sitatet og teksten rundt, selv ikke når det nevnes konkret i teksten hva sitatet skal forklare/understreke.

Hele første akt synes jeg egentlig er nokså usammenhengende, med avsnitt som skifter tema og mening uten forvarsel eller åpenbar logikk, tilsyneslatende malplasserte og halvfortalte anekdoter og langtrukne og forvirrende redegjørelser for uinteressante slektforhold. En del av dette bedrer seg etterhvert, men den dårlige tekstflyten og følelsen av at en del er malplasert og/eller halvfortalt preger hele boka.

Jeg stusser også litt på stoffutvalget innimellom -for eksempel fokuseres det mye på Lauras forhold til moren og hvordan dette påvirker henne, helt til moren dør i en bisetning for aldri å nevnes igjen. Hvis hun var så viktig da hun var i live, skulle man jo tro at hennes død også hadde en viss innvirkning...? Innimellom fikk jeg også følelsen av at forfatteren glemte at leseren ikke har samme kjennskap til stoffet som hum selv har, og forutsetter at leseren vet ting vi ikke har forutsetninger for å vite. En egentlig ubetydelig detalj som irriterte meg, var i første del, når det redegjøres for det videre livet tl Lauras bror. Det står at han fikk "to barn, som ble oppkalt etter Laura og Victor". Victor? Hvilken Victor? Jeg stoppet og bladde tilbake for å se hvem jeg hadde gått glipp av, men fant ingenting. Victor dukker ikke opp før i neste del...

En siste ting -en biografi med begrensede kilder må nødvendigvis bestå av en del antagelser og spekulsjoner, men jeg synes det blir mye "antageligvis", "muligens", "hun kan ha tenkt/gjort/sagt" og "kanskje". Det blir direkte latterlig når forfatteren i siste kapittel kritiserer alle litteraturhistorieskriver som har tonet ned og tatt forbehold om Lauras rolle, når hun selv tar stadige forbehold gjennom hele boka og stort sett ikke har andre kilder enn Lauras egne brev og notater.

Så, som sagt -i utgangspunktet en spennende og interessant historie, men den kunne nok blitt fortalt mye bedre. Nevnte jeg forresten at språket heller ikke gjør boka noen tjenester? 

Ingen kommentarer: