fredag 31. desember 2010

Kasseringskupp

En av fordelene i flytteprosessen vi holder på med, er at man får gått skikkelig gjennom hyllene og kassert dubletter, utslitte, gamle og ukurante bøker. Med fagbøker er det ofte (burde være...) åpenbart hva som er modent for pensjonering, med skjønnlitteratur er det verre. En del klassikere er jo opplagte at man må beholde, men hva med mindre ikoniske bøker fra 70 og 80-tallet? Mange av dem ville være en selvfølge å beholde i et folkebibliotek, men har svært liten appell til tenåringer som kanskje ikke leser så veldig frivillig. Særlig ungdomsbøker blir fort utdatert -jeg har måttet innse at bøker jeg elsket da jeg var 16, ikke nødvendigvis er like relevante i dag... Så jeg kasserer med hard hånd, etter innhold, sirkulasjonstall, årstall og utseende, og gleder meg til ryddige, oppdaterte og tiltalende hyller i det nye biblioteket.


Planen er å arrangere boksalg med alt som kasseres -det er snakk om ganske mange hyllemeter, og vi har mange interesserte kollegaer. Men det skal jo sies at enkelte bøker aldri kommer så langt som til salget, de får istedet et kjærlig hjem hos meg. Jeg har jo nesten ikke overfylte hyller fra før av...

Karen Blixen - Babettes gjestebud. En klassiker jeg ikke har lest, men jeg hadde gleden av å se den som fortellerteater med Thea Stabell på Nationalteateret tidligere i høst.

Mimi Sverdrup Lunden - De frigjordte hender Denne boka fra 1948 har undertittelen "Et bidrag av forståelse av kvinners arbeid i Norge etter 1814" og tar for seg arbeids- og hverdagsliv både i byen og på landet og utviklingen av industri og skolevesen, alt fra et kvinnesynspunkt. Et bidrag til min stadig økende samling kvinnesakslitteratur.


Knut Imerslund (red.) - Meer grønt er Græsset en antologi av lyrikk skrevet for barn de siste 200 årene (dvs fram til 1980, da boka ble utgitt). Det var hvertfall nytt for meg at Hanna Winsnes også skrev dikt for barn...


Gerd Bjørhovde (red.) - Women of vision En antologi med tekster av kjente og mindre kjente kvinnlige engelskspråklige forfattere, som Erica Jong, Alice Walker og Maya Angelou, om aspekter ved kvinnerollen og kvinneliv. Gjennomført engelskpråklig bok, fascinerende nok utgitt på Det Norske Samlaget



Per Petterson - Månen over porten Jeg har faktisk ikke lest noe av Per Petterson, så da kan jo denne samlingen være et godt sted å starte. Personlige tekster om litteratur og leseopplevelser er en genre jeg har mye glede av.

Lisa Alther - Nærbilder Jeg har aldri hørt om hverken boka eller forfatteren, men i følge omslaget vakte den "stor og internasjonal oppmerksomhet" da den kom i 1975. Hovedpersonen ser ut til å prøve de fleste veier til lykke som var tigjengelig for en sørstatsjente på 69- og 70-tallet.

Cora Sandel . Kranes konditori Jeg leste boka tidligere i år, men denne tåler nok å leses igjen. Dessuten vil den ta seg bra ut i bokhylla ved siden av Alberte-serien fra forrige kasseringsrunde...

Fay Weldon -  The life & loves of a she devil En moderne klassiker jeg hverken har lest eller sett -sannsyligheten for å gjort noe med det øker jo når boka er tilgjengelig.

Kvinner i nynorsk prosa En antologi med prosatekster skrevet på 18- og 1900-tallet. Samlingen inneholder også biografisk omtale av alle forfatterne samt en innledning om nynorsk kvinnelitteratur.

Jean Rhys - Voyage in the dark En roman om en ung vestindisk jentes fall from innocence i London rett før første verdenskrig, utgitt første gang i 1934.


Ekteskapet -drøm og virkelighet er noe så spesielt som en studiebok om ekteskap og samliv. Den er beregnet på studiesirkler på rundt 8 personer, . eks fire par , og hvert kapittel avsluttes med litteraturliste og spørsmål til diskusjon. Det garanteres imidlertid full utbytte også ved lesing på egen hånd, så jeg tenkte det var den perfekte forlovelsesgave til en venninne. Det virkelig store spørsmålet her er imidlertid dette: Hvem syntes dette var en velegnet bok for et bibliotek på videregående skole...?

onsdag 29. desember 2010

Bøkene kommer!


Det var dårlig med bøker under treet i år, derimot fikk jeg dette kortet. Jeg måtte tenke meg om et øyeblikk, før jeg innså sammenhengen -det betød selvfølgelig at jeg fikk det jeg ønsket meg: Bokabonnement fra Persephone -en overraskelsesbok i måneden fram til sommeren. Hurra!

torsdag 23. desember 2010

Flytte, flytte...

Vi kom i hus til jul! Alle kasser og esker og hyller og annet ræl av ymse slag er slept over plassen (en vennlig takk til Transport & logistikk (det selvfølglige flyttevalg) og Elektro, som sto for den fysiske flyttingen. Hurra for barnearbeid...) og inn på det nye biblioteket. Nå gjenstår bare fase to -rydding og organisering. Noe skal jo jeg også bruke juleferien til...

Men mer om det neste uke. Noen glimt fra flytteprosessen -til glede for alle som ikke har et bibliotek å flytte...


Now you see them...

 

...now you don't!


Mens vi venter på flere esker...

 

Så ryddig tror jeg aldri pulten min har vært...

Tomme hyller er heller ikke noe vanlig syn.


En riktig god og flyttefri jul til alle!

torsdag 16. desember 2010

235 er ingen alder...

Er ikke Google-logoen fin i dag? Den har pyntet seg i anledning Jane Austens fødselsdag. 235 år ville hun blitt i dag. Kanskje ikke noe mål i seg selv, men det er ikke så mange forunt å bli husket så lenge. Har du ikke gjort det før, så les en av bøkene hennes og finn ut hvorfor.

tirsdag 14. desember 2010

Vladimir Sorokin - Køen

I Moskva en gang på 80-tallet står mange mennesker i kø. I enden av køen selges det noe, men det er litt uklart hva. Så man venter. Og venter. I timer og dager. Spiser og sover og krangler og blir kjent.


Jevnlige navneopprop, for å passe på at alle er der og holder sin plass i køen.

Når alle sover, prater ingen...

Hele denne boken er kun replikker. Ingen miljøskildring, ingen forklaringer, ingen hint om hvem som faktisk sier noe. Det er en krevende, men samtidig oså ganske lettlest (og da sikter jeg ikke bare til de blanke sidene når alle sover...) og underholdende form. Ikke minst er det en spennende skildring av den sovjetiske køkulturen og køen som sosialt system.

søndag 12. desember 2010

Leseforsetter 2011

Det dukker opp leseforsetter for neste år i mange blogger for tiden, så jeg tekte jeg skulle henge meg på:

I 2011 skal jeg lese hva jeg vil, når jeg vil -og helst der jeg vil, jeg er veldig for lesing på utradisjonelle og uventede steder...

Jepp, det var det hele... Kanskje mer et manifest, egentlig. Erfaring tilsier at ethvert forsøk på å styre egen lesing, enten det handler om genre, forfatter eller bare et "nå skal jeg bare lese uleste bøker fra egen hylle"-prosjekt, veldig effektivt tar knekken på leselysten, og da er jo hensikten borte. Tross alt leser jeg for min egen del, fordi jeg har glede og interesse av det -hvorfor skal jeg da legge føringer som i verste fall gjør at jeg leser mindre og får dårlig samvittghet fordi jeg burde lese det og det.

Begrensninger på hvor mange bøker jeg kan kjøpe neste år hadde derimot vært en idé...

mandag 6. desember 2010

Et ørlite flytteprosjekt

Etter et par måneders forsinkelse -med andre ord omtrent som beregnet -er de nye bibliotekslokalene klarert for inflytting. Så vi pakker og kasserer og kasserer og pakker og satser på at flyttelasset går i løpet av denne uka.
Her en eske, der en eske, esker overalt...
Våre nåværende lokaler har takvinduer som står på klem store deler av året, og fra tid til annen finner en fugl veien inn. Som regel får vi demgreit ut igjen, men det hender de rekker å legge igjen en liten hilsen.

Og enda flere kasser. Alle som har flyttet, kjenner viktigheten av å merke kassene godt. Det er ikke noe mindre viktig når man skal flytte et helt bibliotek.
Våre nye lokaler. Bildene er tatt for et par uker siden, den observante sjel ser kanskje at noe mangler...
Kontoret. Jeg vil gjerne nevne at jeg ikke har hatt noen innflytelse på fargevalget...

Fortsettelse følger...

søndag 5. desember 2010

Dobbel skuffelse

Jeg har lest to bibliotekbøker den siste uka -og begge viste seg å bli nedturer...

En dramatisering av Karsten Alnæs' Trollbyen går for tiden på Oslo Nye Teater. Jeg så stykket for noen uker siden, og ville lese boka for å få svar på mye av det jeg syntes var uklart. Problemet var bare at det var ingen svar å få...

Det hele foregår i Kristianina tidlig på 1900-tallet, når Anna, et gudsord fra Sørlandet, kommer til byen og tar seg huspost mens hun leter etter broren som har forsvunnet. Hun er selvfølgelig så vakker at alle menn blir betatt av henne og vil hjelpe henne -brorens kamerater, sønnen i huset hvor hun tjener (overraskelse, overraskelse -han smeller henne på tjukka og hans mor blir sint..) og en av kongene i byens underverden, for å nevne noen. Det er særlig i forbindelse med sistnevnte at jeg savner en del svar -det er litt uklart både hvordan og hvorfor han kommer inn i historien og blir der; det antydes at det er en bakenforliggende grunn, men dette blir aldri utdypet eller klarlagt. Det samme med brorens forsvinning, det kommer etterhvert en slags løsning, men ingen oppklaring. Jeg blir frustrert av sånt...

Den andre innvendingen jeg har mot denne boka er fortellerstilen og språket. Selv om fortelleren tidlig indentifiserer seg selv som Annas sønn, er fortellerstilen veldig distansert. Det er lite dialog og lite tanker, jeg kommer ikke nærme nok personene til at de engasjerer meg -og fortelleren virker ikke særlig engasjert, han heller. Dessuten irriterer jeg meg grønn over den hyppige vekslingen mellom presens og preteritum -brukt med måte kan det være et godt virkemiddel, å skifte tid flere ganger på en side og midt i en setning er bare forstyrrende -samt merkelige uttrykk ("To mørke øyne løper henne i møte." Løpende øyne?? ) og enkelte selvmotsigelser.

Jeg ville så gjerne like denne boka -som femte generasjons Oslo-jente synes jeg Oslo-historie er spennende -og de avsnittene som handler om byen er interessante, særlig var det gøy å lese om Tivoli. Det holdt dessverre ikke, og etterhvert blir det hele så preget av såpeoperaintriger at det bare er håpet om at svarene jeg venter på skal dukke som som gjør at jeg fortsetter å lese -og de kommer aldri...

Ukas andre nedtur ble også valgt på gunn av noe jeg har sett i andre medier -denne gangen Discovery Channels dokumentarserie om klatrerne på Everest. Jeg har etterhver sett ganske mange episoder, ikke fordi jeg på noen måte er interessert i klatring, men fordi jeg ikke klarer å skjønne hva som driver dem (og et godt freak show er jo aldri å forakte). Påfallende mange av dem har fysiske begrensninger -amputerte kroppsdeler (gjerne minner fra tidigere forsøk), manglende organer eller annet snadder (en hadde kuldeastma og insisterte på at han skulle klare det uten oksygen), men betale titusenvis av doller for muligheten til å risikere liv og gjenværende lemmer for å få stå fem minutter på toppen av verden er tydeligvis meningen med livet. Jeg tror Everest er verdens største penisforlenger.

Nok om det, boka det er snakk om heter Himmelen over Everest og er skrevet av David Lagercrantz. Ifølge baksideteksten handler den om et uerfarent klatrelag  fra et motehus og hvordan de "blir sittende fast i et piskende inferno av snø og kulde". Høres spennende ut, sant? Feil igjen... Det vil si, når de endelig har kommet seg langt nok opp til at probleme setter inn, begynner det å likne noe, men da har allerede over halve boka gått og jeg har bokas antatte (anti)helt, den fenomenale, men sære og sosialt mindre oppegående klateren og enstøingen Jacob Engler med sin dystre bardom og mørke hemmeligheter langt oppe i halsen. Dessuten stusser jeg veldig på at ekspedisjonens baseleirsjef har null klatreerfaring og ikke engang kan lese en værmelding, men det skal vel være med på å understreke hvor uprofesjonell ekspedisjonen er. Så vidt jeg kan skjønne (takk, Discovery) har forfatteren gode kunnskaper både om Everest og klatring generelt.

Her også er språket et stort irritasjonsmoment (om jeg blir mer pirkete mtp språk når selve historien ikke fenger, eller om historien fenger mindre fordi språket er dårlig, er et spørsmål på linje med det om høna og egget...). En del av de litt merkelige formuleringene må nok oversetteren ta skylden for, innimellom skriker det "svensk uttrykk orddrett oversatt til norsk" lange veier, og jeg aner en stygg tabbe her: "Hun hadde aldri vært sånn som broren Jörgen, som lage en morsom historie ut av hva det skulle være. Hun kunne snarere, hvertfall i uinspirerte øyeblikk, forstørre en god historie." Forfatteren skal også ha sin del av skylda, ikke minst har han en veldig hang til lange sammensatte setninger, hvor både to og tre ledd begynner med "og". Det  føles veldig hesblesende og oppramsende, og ofte er det ikke særlig sammenheng mellom starten og slutten av setningen. Dessuten dukker det jevnlig opp svulstige avsnitt som sikkert er ment å være veldig dype, men som ender opp som pretensiøst og meningsløst svada -litt som å lese et intervju med Morten Harket.

Kanskje noe for Coelho-fans som ønsker seg litt mer action?

fredag 3. desember 2010

Seminarshopping

Dagen har blitt tilbragt på moderskipet, også kjent som Bibliotekens hus. Litt fagseminar og mye gløgg, pepperkaker, mandariner, spekemat og sosial omgang, samt en tur på det myteomspunnede loftet, hvor man kan kjøpe billige bøker. Og det gjorde man jo...

Salam Pax - The Baghdad blog er blogginnlegg og dagboksnotater fra en ung irakisk mann, skrevet mellom september 2002 og juni 2003, da amerikanerne invaderte og Saddam falt. I følge et sitat på forsiden er Pax "the most famous and most mysterious blogger in the world". Jeg har aldri hørt om ham, men jeg leste ikke noe særlig blogger på den tiden heller.

Karin Jake - Historien om Barne-TV : Barndomsbilder 1960-2005 -akkurat det det står på omslaget, og med en dvd med en times høydepunkter fra favoritter som Pernille og mister Nelson, Portveien 2, Kroppen og Lekestue. Dette blir kos.

Bind 2 av Tove Janssons Mummitegneserier. Bind 1 er selvfølgelig for lengst i hus.

Alt dette, samt en cd hvor Kim Larsen synger barnesanger, ble mitt for 130 kroner. Flere sånne seminarer, takk...

torsdag 2. desember 2010

Det vesle huset som ikke ble oversatt

Laura Ingalls Wilder serie om det vesle huset var en favoritt da jeg var barn, hele serien ble lest jevnlig gjennom hele oppveksten (og et par ganger i voksen alder). Hun også har skrevet barnebok om mannens (Almazo Wilder) oppvekst, men den har jeg ikke lest.

I fjor vinter, mens jeg var syk og lå hjemme og så på dagtid-tv, dukket det opp to filmer om Lauras liv etter at bøkene slutter -Beyond the Prairie I og II. Tidligere i høst så jeg den igjen, og da begynte jeg å lure på hvilke kilder filmene var basert på. Litt effektiv søking avslørte en overraskelse -det fantes flere bøker i serien, men de var ikke oversatt til norsk. Little Town on the Prairie, Those Happy Golden Years og The First Four Years forteller om Lauras ungdomstid og utdannelse, lærerinnejobb og de første årene av ekteskapet med Almazo Wilder, og det er disse som er grunnlaget for den første filmen. Å lese "nye" bøker i serien etter så mange år var litt som å treffe gamle venner og få høre hva de har bedrevet siden sist; jeg koste meg stort med dem.

Den andre filmen må, så vidt jeg kan skjønne, være basert på brev Laura skrev til moren etter at hun, mannen og datteren dro fra South Dakota for å state et nytt liv i Missouri. Brevene er utgitt i samlingen On the way home, som jeg ikke ha lest -ennå...

Men det store spørsmålet er jo hvorfor de siste bøkene ikke ble oversatt og utgitt sammen med resten.

mandag 29. november 2010

Vladimir Nabokov - Lolita

Alle har hørt om Lolita. Om de ikke har noe forhold til boka, forbinder de likevel navnet med seksuelt bråmodne tenåringsjenter -eller Britney Spears. Det trodde jeg hvertfall, helt til jeg i en "Hva leser du nå"-samtale nevnte at jeg holdt på med Lolita og fikk til svar "Hva er det?". Og igjen var det tid for å stikke fingeren i jorda og messe "Mine kultursnobb-referanser er ikke alles referanser"...

Jeg har hvertfall lest Nabokovs klassiske roman Lolita, om den aldrende Humbert Humbert som forelsker seg i den unge Lolita og gifter seg med hennes mor for å være i nærheten av henne. Forrige gang jeg begynte på den kom jeg ikke så langt, men inspirert av Zadie Smiths essay om Nabokov i hennes essaysamling Changing my mind gjorde jeg et nytt og mer vellykket forsøk.

Dette var en av de mest ambivalente leseropplevelsene jeg har hatt. På den ene side er den veldig godt skrevet, og språket er en nytelse. På den annen side er det i bunn og grunn fortellingen om en pedofil mann og overgrepene han begår -å lese hans beskrivelser om hordan han planlegger å dope ned og voldta Lolita er ganske ubehagelig.  Jeg kan skjønne hvorfor dette er en gjenganger på "Bøker å lese før du dør"-listene, men det er ikke en bok jeg ukritisk vil anbefale til hvem som helst.

onsdag 24. november 2010

Margaret Skjelbred

Det er jo ingen ende på alle nær-forfatter-opplevelsene mine i høst... I går (se -for en gangs skyld er jeg faktisk rask med å blogge om det også) stilte Margaret Skjelbred opp på mitt lokale folkebibliotek for å fortelle som fjorårets bok Mors bok, og litt om forfatterskapet sitt generelt.

Jeg oppdaget henne da jeg fikk Lerkehjerter til jul da den kom i 1997 og elsket den. Siden har jeg, med noen få unntak, lest det meste hun har kommet med for voksne, både romaner og dikt, og prakket det på (unnskyld -formidlet det til) både kjente (hun har slått an i tre generasjoner i min familie) og ukjente (et bibliotekar-privilegium). Kort sagt, det var bare å kle seg mot kulda og rusle de to kvartalene bort til biblioteket og slå meg sammen med de øvrige noenogtyve kvinnene -jeg var yngst med klar margin -og to(!) mennene som hadde kommet med samme mål.

Skjelbred holdt det gående i en god time helt uten manus -"Jeg snakker som jeg skriver -etter innfallsmetoden -og snakket underholdende og interessant om Mors bok, Gulldronning, perledronning og Andrea D, litt om trilogien som Lerkehjerter er første del av og litt om dikt. Hun leste også opp et par av sine egne dikt, deriblandt et som handler om to av hovedpersonene i Lerkehjerter (romanen er basert på diktsamlingen Ved Jakobs løe) og fanger opp veldig mye av handlingen og stemningen i boka, så plutselig satt jeg der med tårer i øynene. Sentimental og lettrørt -jeg? Aldri...

Skriveprosessen var også et emne hun var innom, med et godt og visuelt bilde på skrivesperre og inspirasjon. Når inspirasjonen var til stedet ble kontorstolen som en magnet, mens når skrivesperren satte inn ble den en motpol som støtte henne vekk så hun måtte gjøre andre ting -"av og til må jeg nesten vaske vinduer, men da er det virkelig ille"... Dessuten sa hun at når inspirasjonen kom, kom den plutselig og uten forvarsel -et par setninger ut av det blå og så skjønte hun at hun hadde begynt på en roman. Til slutt fortalte hun en del om boka hun skriver på nå -overraskende mye, jeg har ofte inntrykk av at forfattere knapt vil innrømme at de holder på med noe, men vi fikk både vite en del om innholdet og den planlagte tittelen -"Du skal elske lyset". Jeg gleder meg!

Siden jeg først var på biblioteket, måtte jeg jo -til tross for alle planene om at jeg ikke skulle låne noe -gresse litt (jepp, det er den faglige termen) i hyllene før jeg gikk hjem. Men 5 bøker er jo ingenting, jeg har jo ikke noe ulest liggende hjemme fra før av, og ikke ligger det fire bøker med navnet mitt på og venter på Posten... Det blir neppe rundvask til jul i år heller -man kan ikke få tid til alt...

mandag 22. november 2010

Johan Harstad på Litteraturhuset

Den berømmelige ketchup-effekten slår til igjen -da jeg, etter tre år med "Det burde jeg...", endelig kom meg på litteraturhuset, tok det bare to måneder før jeg vendte tilbake. Når Johan Harstad stiller for å prate om sitt nye skuespill Osv., må man jo kjenne sin besøkelsestid. 

Vi toget inn, vi satte oss forventningfulle ned -og skjønte ingenting da en dame gikk opp på podiet og beynte å lese noe som hørtes mistenkelig ut som lyrikk. Etterpå fikk vi høre at Litteraturhuset stadig har sånne "poesi-stunt", hvor de uten forvarsel utsetter et intetanende publikum for moderne lyrikk. I utgangspunktet et tiltak jeg er veldig for, men jeg hadde satt pris på å få vite hva det var da det skjedde, ikke etterpå. Hvis hun haddeåpnet med å si "Jeg er Cecilie Løveid og skal lese fra min nyeste diktsamling" kunne jeg konsentret meg om å høre på henne og få litt mer ut av det, i stedet for å sitte og lure: "Hvem er dette? Hva er dette? Er det utdrag fra stykket? Det høres jo ikke veldig Harstad'sk ut? Kanskje det kan relateres til stykket? Hvordan da, i så fall? Er jeg dum som ikke skjønner sammenhengen? Har hun aldri lært å snakke i mikrofon? Det var da i dag? Vi har ikke gått feil?" osv osv... Et hint om at det var en litterær oppvarming hadde vært en stor fordel...

Så innfant hovedpersonen seg. og snakket med John  Erik Riley om stykket og om å skrive om krig. Som alltid var det spennende å høre forfatteren snakke om skriveprossessen, hva han hadde tenkt underveis, hvordan personene hadde utviklet seg i forhold til hva han egentlig hadde sett for seg, og ikke minst om en eventuell oppsetning av stykket. Kanskje neste år? Vær så snill...?

Kveldens annen del var en paneldebatt, ledet av Harstad og bestående av (sakset direkte fra Litteratuhusets nettside krigsreporter Sigurd Falkenberg Mikkelsen, menneskerettighetsforsker Cecilie Hellestveit, psykiater og ekspert på krigstraumer Jone Schancke Olsen og feltprest Tor Arne Berntsen, som alle har bred erfaring og kunnskap om mennesker i krig. Sammen forsøker de å svare på noen av de mange spørsmålene Harstad selv stilte seg under arbeidet med stykket. De hadde mye interessant å komme med, men jeg hade nok ønsket at de hadde knyttet det mer konkret opp til stykket, det ble mer en generell safunnsdebatt enn en litterært forankret debatt. Dessuten skled det litt ut, Johan Harstad blir neppe hyret som ordstyrer i paneldebatt med det første. Samtidig er det jo befriende at debattantene for en gangs skyld får lov til å fullføre et resonnement...
Kvelden store spørsmål var likevel: Hvordan fikk noen det for seg at dette var et arrangement velegnet å ta med en baby på? Og, når nevnte baby ble urolig, prøve å underholde den med en rangle? I et rom fullt av folk som sitter stille og lytter til en samtale?

fredag 12. november 2010

Et lydbokspørsmål

Jeg sitter her med lydbokutgaven av Erlend Loes Muleum. For de som ikke kjenner til boka, er den skrevet i dagboksform, og jeg-personen er en tenåringsjente. Det er Loe selv som leser, og det første som slår meg er at det må da være veldig distraherende og forstyrrende? Jeg liker generalt ikke lydbøker (rent personlig, altså, prinsipielt synes jeg det er strålende), blant annet fordi jeg så lett henger meg opp i og blir irritert av oppleserens tonefall, uttale osv (i tillegg til at jeg leser så mye raskere selv og derfor blir veldig utålmodig veldig fort) -det kommer rett og slett i veien for bokopplevelsen. Å høre en mann lese en jentefortellerstemme hadde drevet meg til vanvidd nokså umiddelbart, og jeg ville slitt med å se for meg hovedpersonen som noe annet enn mannlig. Men det er kanskje bare jeg som er rar?

torsdag 4. november 2010

Ungdomsbokgilde

"Dette skal jeg blogge om!" tenker jeg entusiastisk, og før jeg får snudd meg har det gått to uker og blogginnlegget er fortsatt bare en vakker tanke. Godt jeg ikke har nyhetsblogg, det hadde blitt traurige saker...

Åkkesom, for to uker siden var jeg hvertfall i Drammen på ungdomsbokgilde, en nyttig affære for de av oss som jobber med ungdom og bøker og ikke nødvendigvis leser så mye ungdomsbøker som man burde. Her har nenlig oppegående mennesker lest masse ungdomsbøker for oss, og så forteller de hva bøkene handler om, hvem de passer for og om de er bra eller ikke. Jeg noterer stikkord, plusser og minuser, og så reiser jeg tilbake til jobben med en ferdig liste over bøker vi bør ha. Fabelaktig. På bildet presenterer Stig Elvis Furset nynorsksatiren Når ein først skal skyte nokon av Arnfinn Kolerud. Den sto allerede på leselisten min -vi hadde jo et vellykket førstetreff tidligere i år.

I tillegg til bokpresentasjonene, fikk vi også et par foredrag i løpet av dagen. Forfatter Kjetil Johnsen, som blandt annet står bak seriene Tusen biter og Den 4. parallell snakket om ungdom og leselyst og -motivasjon. Hovedbudskapet hans var at det viktigste er at de leser, ikke hva de leser, og at bøkene må være lett tilgjengelige både i forhold til innhold, språk og lay-out. Som livslang lesehest og bokelsker som sannsynligvis leste tykkere bøker før jeg begynte på skolen enn det en del av elevene mine gjør i dag, har jeg litt godt av å bli minnet om at ikke alle ser på det å lese som en lykke på jord. I prinsippet er jeg enig i at det viktigste er at de leser, men det burde da være mulig å få tilgjengelige, lettleste bøker som også har godt språk og en handling som ikke trenger å hente virkemidler og intriger fra såpeoperastilen?

Anne Horn, forlagssjef i Omipax, holdt et litt i overkant ustrukturert, men interessant innlegg om utgiversiden, om kriterier for utgivelse, arbeidsprosessen og  om tabuer i ungdomslitteraturen. Dessuten nevnte hun et av sine største kupp som forlegger -Muldvarpen som ville vite hvem som hadde bærsjet på hodet dens, som Bokklubben ikke ville ta inn ("Den passer nok ikke for våre foreldre") -og den ikke fullt så gode vurderingen da hun takket nei til Harry Potter...

Dagen forøvrig:
*Hvorfor faller høstens så langt kaldeste dag på den morgenen jeg skal ha toget og toget er 40 minutter forsinket?
*Ros til arrangøren: Vi var mange som kom for sent (se forrige punkt) og i stedet for at alle fikk vandre inn og forstyrre arrangementet, låste de døren og slapp alle inn når det var naturlig å ta en pause. Her har mange mye å lære...
*Ris til arrangøren: Skal jeg sitte på seminar en hel dag, ønsker jeg meg et bord hvor jeg kan ha skriveblokk, tekopp, pastilleske osv. Å sitte med blokken i fanget mens man prøver å ta notater en hel dag er hverken behagelig eller praktisk, og å ha drikke stående på gulvet mellom alles føtter og vesker er et sjansespill jeg pleier å unngå. Dempet belysning er heller ikke noe sjakktrekk...
*God lunsj med gamle kjente.
*Asiabutikken som ligger strategisk mellom teateret og togstasjonen var åpen, og mystiske varer ble med meg hjem...

Og helt til slutt -er jeg den eneste som, når jeg befinner meg på møter og seminarer med bibliotekarer og andre bokmennesker, alltid får påtrengende lyst til å få alle til å fortelle hvilken bok de har i veska? Jeg tar det jo for gitt at alle er like lesende som meg og aldri drar på tur uten lesestoff... (Min medbrakte var forøvrig  Kathryn Stocketts The help, som jeg fikk lest mye i -ikke minst fordi jeg bare måtte en tur innom Indiska, mistet et tog og fikk en ekstra times ventetid...)

Birgithe  og Leselyst var også i Drammen (og var mye raskere enn meg til å blogge om det...).

Tillegg! Det var voldsomt så sløv man var da... Jeg har jo glemt et av innslagene, som jeg faktisk hadde store planer om å mene litt om. Dagen med nemlig avsluttet med at Stein Erik Lunde leste fra sin bok om Bob Dylan, fra Gyldendals Ikon-serie. Poenget med Ikon-biografiene er at de skrives av noen som selv på en eller annen måte har et forhold til den biograferte. Jeg har ikke lest noen av dem , men har lurt litt på konseptet -er det egentlig så interessant hva slags forhold ofte-ikke-så-veldig-kjente mennesker har til mer kjente mennesker, særlig hvis det skal fungere som en biografi? Etter å ha hørt denne opplesningen, er min umiddelbare svar nei. For meg var det hvertfall nokså uspennende å høre om den gangen Lunde ikke møtte Bob Dylan på en bensinstasjon, eller hvordan han og vennene hans satt og hørte på Dylan, før jeg i det hele tatt var født. Hvilket bringer meg til neste innvending mot denne serien. Den er, så vidt jeg kan skjønne,  rettet mot yngre ungdom, men hvor mange 12-14-åringer er interessert i å lese om Bob Dylan, prinsesse Diana og Marilyn Monroe, ispedd personlige historier skrevet av foreldregenerasjonen? Eli har skrevet om hvorfor hun syntes boken om Astrid Lingren er problematisk, jeg bolir ikke mer overbevist om at denne serien er en god idé av å lese det...

onsdag 27. oktober 2010

Lisa Genova - Still Alice

Still Alice ble kjøpt og lest ene og alene grunnet bloggomtaler -etter å ha sett den hyllet på tre språk fra begge sider av havet innså jeg at denne kunne jeg ikke gå glipp av. Faren var selvfølelig at forventningene ble så høye at det var uungåelig å bli skuffet -men det ble jeg ikke. Den er faktisk så fantastisk som alle skal ha det til.

Harvard-professor Alice er bare 50 år gammel når hun begynner å glemme.Først bare uskyldige småting som mobillader og nøkler, men når hun plutselig ikke husker veien hjem, innser hun at et legebesøk kan være lurt. Hun er likevel ikke forberedt på diagnosen -Alzheimer.

Skildringen av hvordan Alices sykdom utvikler seg, er imponerende. Synsvinkelen ligger hos Alice, og med unntak av noen legebesøk, blir ikke sykdomsforløpet forklart, det bare vises gjennom Alices tanker, oppførsel og oppfatninger -et stjerneeksempel på showing, not telling. Forfatteren har doktorgrad i neurovitenskap (med forbehold om at det er den korrekte norske tittelen -etter litt for mange år med amerikanske sykehusserier har jeg snart mer kontroll på amerikanske medisinske titler enn norske) og jobber for den amerikanske Alzheimer-foreningen, så jeg regner med at det meste i boka er svært virkelighetsnært. Hun har forøvrig et nydelig skjønnlitterært språk, og faller ikke noen av "akademikere-skriver-om-faget-sitt"-fellene.

Jeg har lest andre anmeldelser, blant annet hos Bokhora, som ble til dels ganske rasende på Alices ektemann og hans oppførsel. Selv synes jeg han framsto som befriende menneskelig -de færreste blir til helgener selv om deres nærmeste blir alvorlig syke, og jeg synes det er en styrke ved boka at den også viser det.


Fortellingen er ganske hjerteskjærende -er du av typen som lett gråter av bøker, er det ikke sikkert du vil lese denne på bussen....
 

mandag 25. oktober 2010

Oppsamlingsheat 3

Dave Eggers'  Alle de ville tingene er basert på Maurice Sendaks klassiske billedbok Where the wild things are/Til huttetuenes land, og på filmversjonen som kom sist vinter. Jeg fikk ikke sett filmen, som fikk fantastisk omtale, men jeg hadde stor tro på boka. I følge omslaget er det "En roman for alle aldre", og jeg tror kanskje det er noe av problemet -det er veldig uklart hvem målgruppen egentlig er. Hovedpersonen Max er 7 år, og i likhet med i blledbpken løper han rundt i ulvedrakt og gjør ugang, før han havner i de villes nokså absurde land og utnevner seg til deres konge. Derfra er historien mest rare dyr og voldsomme og/eller meningsløse handlinger, som nok gjør seg bedre på film. For meg blir dette altfor barnslig og uinteressant, men samtidig er boka for lang og avansert til å være en barnebok, og å få tenåringer til å lese en bok med 7 år gammel hovedperson blir neppe så enkelt. Jeg er ganske overbevist om at dette er et av "se filmen, dropp boka"-tilfellene (med den originale billedboka er jo alltid verdt å få med seg).

Memoirs of a woman of pleasure (også kjent som Fanny Hill) av John Cleland er en erotisk klassisker. Den kom ut i 1748, skapte stor skandale og ble faktisk ikke publisert lovlig før i 1970. Fanny Hill er vakker og foreldreløs og ender som  prostituert i London. Plottet er ikke så avansert, det var vel andre ting som var viktigere -Cleland skrev boka mens han satt i gjeldsfengsel og visste vel hva som solgte best... Boka er full av litterære referanser (takk til min annoterte utgave som viste meg dem), men ikke særlig sjokkerende lenger og alt i alt syntes jeg egentlig det ble ganske kjedelig. Les heller Erica Jongs feminist-versjon Fanny -mindre sex, men adskillig mer fart i både hovedperson og plott.

Talent, sjarm og en ikke ubetydelig mengde glitter sender Selwyn fra små scener i etterkrigstidens England til USAs voksende stjernehimmel i Laurie Grahams Mr. Starlight. Med på lasset som pianist er storebror Cled, som er den som forteller historien -ikke fullt så innsiktfullt og objektivt som han tror...Britisk humor, amerikansk historie og intelligent underholdningslitteratur -anbefales!

lørdag 23. oktober 2010

Forfatterbesøk -Bjarte Breiteig

Forfatter Bjarte  Breiteig besøkte nylig skolen i regi av Den kulturelle skolesekken, for å snakke om noveller og skriving, så jeg benyttet selvfølgelig anledingen og snek meg med.

Breiteig har gitt ut novellesamlingene Fantomsmerter, Surrogater og Folk har begynt å banke på -og jeg har ikke lest noen av dem. Jeg har aldri vært så begeistret for å lese noveller -de er jo så korte, så snart man begynner å komme inn i menneskene og historiene, er de over. Dessuten er jeg sikkert ikke den eneste som har hatt norsklærere som har snakket i det vide og det brede om symbolikk i noveller og hvordan -nettopp fordi de er så korte -hvert eneste ord betyr noe. Resultatet er selvfølgelig at man ikke klarer å nyte novellene, for man er for oppptatt av å tenke på hva de betyr (på samme måte har også mange gode lyrikkopplevelser har også blitt ødelagt av tolkningshissige norsklærere). Jeg blir derfor lykkelig av å høre en novelleforfatter fortelle en skoleklasse at de ikke skal tolke for mye -alt trenger faktisk ikke ha en skjult mening. Han fortalte om hvordan novellene hans var blitt overtolket, og om lesere som kom og spurte om betydningen av f. eks en sykkel i en av novellen hans -"Men det er jo bare en sykkel..." In your face, norsklærere! *skadefro latter*

Breiteig fortalte også om hvordan han skriver -jeg synes alltid det like spennende å høre forfattere snakke om skriveprossessen sin, det er så mange forskjellige metoder. Han fortalte hvordan han kan begynne med en enkelt episode, skrive et novelleutkast og så skrive det om 30-40 ganger, før han ender med en ferdig novelle som ikke nødvendigvis har noe særlig med utgangspunktet å gjøre. Han antydet også at med denne skrivemetoden vil han neppe skrive romaner...

Dessuten leste han novellen Der nede sørger de ikke og snakket om hvordan det er å være forfatter på heltid -og hvordan han begynte å skrive da han var student med kjærlighetssorg og satt oppe om natta og skrev dikt...

Jeg synes det var spennende og interessant å høre på, og det virket som om han fenget og engasjerte elevene også -ingen liten prestasjon, vi snakker tross alt om 16-åringer. Dessuten var han en hyggelig fyr, som tilbød seg å utstyre biblioteket med bøkene hans om vi ikke hadde dem (det har vi -en av dem ble til og med lånt ut -til en elev -etterpå). (Dessuten var han- i en helt ulitterær fornote -ganske kjekk og veltrent i tettsittende t-skjorte, sannsynligvis til stor glede for en del tenåringsjenter på skolene han har besøk. Jeg er selvfølgelig altfor profesjonell til å la meg distrahere av sånt.)

fredag 22. oktober 2010

Vaskeseddelen

Vaskeseddelen -for de uinvidde den nokså ulogiske betegnelsen på baksideteksten -er i mine øyne det viktigste på omslaget -ofte er det den som avgjør om boka blir kjøpt/lånt eller ikke. Den bør gi et visst innsikt i hva boka handler om, uten å avsløre for mye. På en bok jeg leste nylig, inntraff katastrofen som ble nevnt først i siste kapittel, og var heller ikke så betydningsfull som det hørtes ut som.

For meg er vaskeseddelen også et viktig arbeidsredskap. Er jeg heldig, kan det å lese vaskeseddelen på en ny bok være nok til at jeg kan kjenne den igjen ut fra andres beskrivelser (alle bibliotekarer kjenner jo til låneren som er ute etter en bok h*n hverken husker tittel eller forfatter på, men har en vag anelse om hva den handler om), formidle den i passende situasjoner og plassere den i en nyttig særemne-kategori (og jada, jeg vet at det ikke heter særemne lenger...).

Midt i bunken av kulturfondsbøker til katalogisering fant jeg Audun Mortensens  Roman (Ja, bokas tittel er Roman). Omslagsbildet av en hårete mann med badebukse og bok vekket ikke min interesse, ei heller vaskeseddel -før siste setning:

Øynene - la meg nå se. Høy fothvelving. Ingen tilstopninger i nese og svelg. Håret luftig, mørkebrunt, glansfullt. Har sine egne, pivate vitser, bytter for eksempel om på forbokstavene i navnene på sine lærere. Er litt drømmende. Kniser ganske ofte. behagelig stemme. Behandler bøkene sine aldeles nydelig.

At forholdet til bøker anses så viktig i beskrivelsen av en person, er jo særdeles lovende. Den ene setningen kan være nok til å overbevise meg om å lese den boka -litteratur om litteratur, enten det er sakprosa eller skjønnlitteratur står høyt i kurs.

(Den skuffende enden på historien er at jeg, under leting etter bildet, også fant forlagets omtale av boka og innså at jeg har hørt om boka før. Det er en slags formlek med Nabokovs Lolita, som jeg holder på å lese og neppe har noe ønske om å lese flere versjoner av. Hvilket forsåvidt bringer meg tilbake til føste avsnitt -jeg vil ha vaskesedler som sier litt om innholdet i boka og hvordan bok det er...)

torsdag 21. oktober 2010

Lisa Lynch - The c-word

I kategorien "Genrer jeg egentlig ikke liker" presenteres i dag virkelighetsfortellinger om sykdom og død, eller, som jeg en smule respektløst kaller dem, "Private lidelseshistorier". Dere vet, hvor enten folk som er eller har vært alvorlig syke bretter ut om sin sykdomsreise (og gjerne om hordan det har gitt dem et rikere liv og gjort dem til bedre mennesker) eller etterlatte (gjerne foreldre eller ektefelle) forteller om sine kjæres tapre lidelser og  enestående personlighet (og demonstrerer hvor uttrykket om at de beste dør unge kommer fra).

Som de fleste kanskje skjønner -disse bøkene framkaller en mindre sjarmerende side ved meg, og jeg blir spydig og kynisk og ufølsom. Jeg har flere problemer med dem, og de fleste bunner i nettopp dette at de er skrevet av noen som står den syke veldig nær. For det første blir det litt for nært og klamt og privat, jeg føler meg som en invaderende kikker som snoker i ting jeg ikke har noe med. For det andre er det er beklagelig faktum at mange av dem ikke er spesielt godt skrevet, hverken språklig eller komposisjonsmessig. Det hender jeg tenker at forlaget burde forslått en ghost writer, som i det minste kunne bidratt med litt struktur og skrivetips. Nå sier mange som skriver sånne bøker som sier at "Jeg tenkte overhodet ikke utgivelse da jeg skrev, jeg skrev kun for min egen del, det var terapi for meg", og den kritiske delen av meg tenker at nettopp derfor kunne en bearbeidingsrunde med en profesjonell skribent før den publiseres for alle vært en fordel. For det tredje -som alle som i likhet med meg er mer enn en anelse kyniske vet -vanlige historier om vanlige mennesker man ikke kjenner er faktisk ikke så veldig interessante...


Det at disse fortellingene er så personlige og følelsesladede og virkelige, gjør det også vanskelig å mene noe om dem. Man skal bli rørt og grepet, hvs ikke er man et dårlig menneske (jeg er sikker på at flere har tenkt sitt om meg ved lesing av de første avsnittene i dette innlegget, og jeg har vært i tvil om jeg skulle tørre å publisere det -man vil jo helst framstille seg selv i et så godt lys som mulig) med et hjerte av stein. Man skal hvertfall ikke begynne å pirke i formelle ting som språk og struktur -det er visst direkte ufint å stille sånne krav når folk forteller så private historer. Men når de private historiene utgis som bøker, må det jo være lov å vurdere dem som bøker?

Når jeg nå sier at jeg har sluttet å lese sånne bøker, kommer det neppe som en overraskelse... Men jeg har et unntak å presentere -historien til en britisk kvinne som fikk brystkreft bare 28 år gammel.

Da Lisa Lynch fikk kreftdiagnosen for to år siden, startet hun bloggen Alrigt tit -om the frustrating, life-altering and sheer bloody pain-in-the-arse inconvenience of getting breast cancer at 28. -og i vår kom bokversjonen. Lynch skriver godt (som journalist har hun jo et godt utgangspunkt i så måte) og underholdende og ikke minst usentimentalt, ærlig og med store doser selvironi. Her er oppturer og nedturer, store livsendrende hendelser og de små detaljene som likevel er så viktige der og da -hva man gjør når øyevippene faller av dagen før årets store sosiale begivenhet, for eksempel -uten at det tipper over i det klamme og for private. Jeg ler mer enn jeg gråter av denne boka, selv når det er de dårlige dagene som står i fokus. Innimellom føler jeg meg nesten som er dårlig menneske fordi jeg ler, men det er ikke en lettvindt og overfladisk bok -det er bare en undertone av svart humor og selvironi som går rett hjem hos meg.

Lynch tar dessuten et oppgjør med noe av det som virkelig irriterer meg i denne genren -alle som påstår at sykdommen er det beste som har hendt dem og de ville aldri vært den foruten, det har gort dem til et bedre menneske blablabla. Jeg har aldri helt trodd på det... Hun skriver:

Am I a better person as a result of having cancer? Do I have a new-found gratitude for each dawn? Have I uncovered a cosmic significance of all this? No. I don't have a new appreciation for for the scent of a rose or the taste of champagne or the beauty of a discarded newspapertumling along a windy Soho pavement. ancer may have made me many things, but spiritually enlightened ain't one of them. Zen and the art of cancer this is not.

[...]of ourse I've changed as a result of having breast cancer, and a number of pleasant things have undoubtedly come along as a consequence -but with or withouth the Bullshit, I'd have got there eventually. Cancer was just the catalyst, is all. It ust got me there faster. And, like taking the Heathrow Express instead of the tube, it cost me a fair bit more, too.

onsdag 20. oktober 2010

Oppsamlingsheat 2

Anna Jørgensdotters Bergets döttrar følger livet fem søsken fra Sandviken i midt-Sverige gjennom 2. verdenskrig, og noen måneder i 1958. Jeg har selvfølgelig lest mye om Norge under krigen, men dagliglivet i distrikts-Sverige i denne perioden har jeg egentlig aldri tenkt over, og det var interessant å se den siden av historien. Bredt anlagte historier, med samfunnsutvikling og historie som bakteppe for vanlige menneskers liv, slår ofte an hos meg, og denne er sånn sett intet unntak. Men jeg har en sterk innvending -må alt være så dystert og trist? Kan ikke hovedpersonene få lov til å være glade og oppleve at verden går deres vei en gang i blandt? Jeg får nesten litt Amalie Skram-assosiasjoner innimellom...

I Gammel krone for en ny tid fortsetter Richard Herrmann sin vandring gjennom britisk historie omtrent der Victoria sluttet og tar for seg statsministre, kongelige og andre innflytelsesrike personer og hendelser gjennom 1900-tallet i kjent stil.Det siste kapittelet som omhandler samtiden og davrende statsminister Margaret Tatcher er unektelig litt utdatert som aktuell politisk analyse, men som tidsbilde føyer det seg pent til resten.

Ruth Adams  britiske kvinnehistorie A woman's place 1910-1975 dekker mye av den samme perioen som Herrmann, men med fokus på kvinnen i gata -kampen for stemmerett, krigsarbeid, ekteskapsforventninger og kvinnefrigjøring. Veldig interessant, og ikke for vanskelig tilgjengelig.

søndag 17. oktober 2010

For sikkerhets skyld

Det er tross alt viktig å til enhver tid ha et variert utvalg uleste bøker i huset, i tilfelle sykdom/flom/strømbrudd/papirmangel, så at jeg kom hjem med to nye bøker i forrige uke, er bare fornuftig kriseplanlegging.


Jane Austen: A biography av Elizabeth Jenkins ble utgitt første gang i 1938 (denne utgaven fra 1996 fant jeg i en tilbudskurv på et antikvariat), og på forsiden står det et sitat: "Elizabeth Jenkins' life of Jane Austen... was first published at a time where biographers were content to let writers be writers, unlike today when the purpose is to unearth sexual skeletons..." En forfatterbiografi som faktisk er mest opptatt av forfattergjerningen høres lovende ut -og kombinert med A truth universally acknowledged: 33 great writers on why we read Jane Austen, som jeg kjøpte i vår og ikke har fått lest ennå (samt diverse dvder son tåler nok en reprise), kan det bli en fin Austen-høst.

Laurie Graham ble tilfeldigvis med meg hjem etter bokmessen i Göteborg for noen år siden, og igjen etter sommerens ferie. Begge møtene har vært svært vellykkede, så da hun dukket opp på tilbud så jeg ingen grunn til å ikke vedlikeholde forholdet. The importance of being Kennedys handler om Nora, som er barnepike i Kennedy-klanen, fra 1917, så jeg regner med et skjønnlitterært innblikk i amerikansk politisk historie. 


Et nytt handlenett og en tekstmappe fra Samlaget har også kommet i hus. Kristin fra bokmerker.org  var nemlig generøs nok til å dele lageret sitt med meg og noen andre heldige bloggere. Nettet har påtrykt en side fra Tonje Glimmerdal (Maria Parr) -pluss et halvt ord nederst i hjørnet på baksiden, mens mappen har et utdrag fra Jon Fosses Andvake preget inn i pappen -lekkert!

søndag 10. oktober 2010

Att-ljod frå skuggheimen

I min fars hus er det mange bøker. En av de mer spesielle er Att-ljod frå skuggheimen av Hans Henrik Holm. Wikipedia forteller at

Hans Henrik Holm (født 18. januar 1896, død 27. september 1980) var en norsk lyriker, mest kjent for et lyrisk «folkeepos» i en arkaisk dialekt.
Hovedverket, Folkeeposet som utkom 1933-1971 i sju bind, er i følge Willy Dahls Nytt norsk forfatterleksikon «bygget over mytologisk og folkloristisk stoff, og gitt [det] en språkform så bundet til arkaisk telemarks- og setesdalsmål [slik] at det vanskelig kan leses uten filologiske kommentarer.»
Dahl skriver videre at «De fleste sakkyndige innen folkeminne og språkvitenskap er enige om at stoffinnsamlingen er en svært verdifull innsats, men den litterære vurderingen er splittet mellom full anerkjennelse av Holm som en av Norges store, nasjonale diktere og fullstendig avvisning».

Jeg skjønner jo at det ikke er noe mål for alle å være mest mulig kommersiell og allment tilgjengelig, men å bruke livet ditt på å skrive et monumentalt verk som ingen kan lese, med mindre de er like språknerd som deg selv?


Du, Gjyvi, gjev som verje-dîs
meg betre livd enn presten vís,
bak ditt bjarte blakse-hår
all natte-løyndi djup eg trår.
Sýd kópa under fossefall
av alve-vón i gjøyva kald?
Gjev ho med sitt kvervel-gjyv
for spán i myrke draumer lýv?


Stor, nasjonal dikter eller sær nerd? Hvertfall mest for spesielt interesserte...

torsdag 7. oktober 2010

Oppsamlingsheat 1

Å blogge bøker med en gang de er ferdigleste, har aldri ligget for meg, men i det siste har det hopet seg veldig opp. I håp om å komme litt a jour etterhvert, går jeg for et par oppsamlingsheat...

Ian McEwan - Enduring love

En varmluftballong sliter seg en engelsk sommerdag, og en gruppe menn prøver å holde den nede. En av dem dør i forsøket, og for to av de andre endrer liver seg dramatisk. Jed Perry blir besatt av Joe Rose, han overøser ham med oppmerksomhet, brev og telefoner og sitter utenfor huset hans i timesvis. Joe drives bokstavelig talt nesten til vanvidd av dette og han begynner å tvile på alt som betyr noe for ham, inkludert forholdet til kona Clarissa og sin egen klippefaste tro på vitenskapen og rasjonaliteten.

Denne boka ga meg frysninger. Synsvinkelen ligger hos Joe, og skildringen av hvordan han blir mer og mer opptatt av og preget av sin forfølger, er mesterlig. Språklig er McEwan som alltid en nytelse, og avlutningen hadde hvertfall ikke jeg klart å gjette meg fram til. Dessuten liker jeg bøker som får meg til å klikke meg inn på wikipedia etterpå -og særlig når alt viser seg å stemme...

Jo Brand - Look back in hunger

Jo Brand er en av mine absolutte favoritt-komikere, og da jeg oppdaget at hun hadde utgitt en selvbiografi, tok et ikke mangte dager før den lå i postkassen min. Stemmen hennes er veldig tydelig i boka, i den grad at jeg nesten skulle ønske jeg hadde kjøpt den som lydbok. Boka er innimellom veldig morsom, men dessverre ikke ofte nok. Dette er nemlig en biografi av den typen som utelukkende er interessant i lys av hvem personen har blitt -Brands oppvekst og ungdomstid er rett og slett ikke spesiell nok i seg selv til å bli en spennende bok. Det blir litt for mange litt poengløse anekdoter og nesten-dramatikk. Den mest spennende delen kommer når stand up-karrieren hennes så smått begynner å ta form -men det er bare de siste 30 sidene. I det minste lover det godt for bind to...

Ingvar Ambjørnsen - Opp Oridongo

Ulf Vågsvik har flyktet fra Oslo og til en liten nordvestlandsøy (som har 1043 innbyggere og buss to ganger i timen -ja særlig...) hvor han har flyttet inn hos Berit, som han deler kjøkkenbord og fra tid til annen seng med. Han er en Mann Med En Fortid, med en litt usunn interesse for Berits adøde ektemann og med stadige referanser til den gangen har seilte opp elven Oridongo. Og sånn går nu dagan...

Ambjørnsen kan jo absolutt skrive, språket flyter bra med mange fine formuleringer lagt i munnen til Ulf. Men historien blir litt ensformig og kjedelig, jeg tar meg i å skumme flere sider fordi tankene til Ulf rett og slett ikke er så interessante. Det går mye i samme tralten og er tidvis nokså irriterende. Den ytre handlingen tar seg litt opp etterhvert, men det hjelper ikke. Dessuten blir jeg litt snurt over bøker som stadig hinter og antyder, men aldri kommer med noe skikkelig svar...

Josie Lloyd & Emlyn Reed - Love lives

Jeg pleide å like bøkene til ekteparet Lloyd/Reed.Om det er de eller jeg som har endet seg, skal være usagt, men denne boka ga et vakkert vennskap en solid knute på tråden. Dette er forutsigbart og klisjéfylt og overtydelig -selvfølgelig hater de hverandre ved første møte, selvfølgelig bærer han på en dyp sorg ingen kan trenge gjennom før hun dukker opp, selvfølgelig er han alt hun ikke visste at hun savnet, selvfølgelig er sexen hinsides alt noen av dem har opplevd før ogsåvidere ogsåvidere. Gjesp.

Margaret Skjelbred -Mors bok

Mors bok er Skjelbreds fortelling om sin egen oppvekst i enliten bygd i Vestfold, med strengt religiøse haugianerforeldre. Da boka kom i fjor, ble det skrevet mye om at hun tok et oppgjør med en barndom som ikke hadde vært så enkel, og dette antydes også på omslaget. Med det utgangspunktet fikk jeg en ganske annen leseropplevelse enn forventet -dette er langt fra min oppfatning av en vanskelig barndom. Joda, de skilte seg nok ut i bygda (og det kan være ille nok i en viss alder, for all del) og foreldrene hadde nok andre og i en del sammenhenger strengere regler enn andre, men det jeg først og fremst ser i denne historien er en harmonisk og kjærlig familie. Denne følesen har jeg i 260 sider, da kommer dette Og kanskje tindrer de ekstra sterkt, disse stjerneskuddene av uforstilt, løssluppen glede, på barndommens dystre, ofte knugende himmel. Dyster? For meg er det en veldig motsetning her, mellom den historien hun tydeligvis prøver å formidle og den historien jeg oppfatter.

Til tross for den litt forvirrende følelsen -er det min lesning eller hennes skriving som gjør at det skurrer -og at den muntlige metafortellerstilen -hun forteller stadig at hun forteller -blit litt irriterende til tider, likte jeg egentlig boka godt. Det er alltid spennende å lese om livet til forfattere hvis bøker jeg kjenner godt og se om jeg kan gjenkjenne ting som har blitt brukt i bøkene, og det er ingen tvil om at Skjelbred har funnet inspirasjon fra barndommen sin, særlig i Lerkehjerter-trilogien.

fredag 17. september 2010

Ian McEwan

Det har skortet på både lese- og bloggeinspirasjon i det siste, av så mange grunner. Nå er leselysten tilbake, forhåpentligvis kommer bloggingen snart etter...

I mellomtiden har jeg endelig vært på Litteraturhuset -litt pinlig at det har tatt over tre år (selv om det at jeg ikke bor i Oslo må kunne unnskylde litt av somlinga)... Onsdag kveld hadde jeg gleden av å høre Linn Ullmann i samtale med Ian McEwan. Å høre en forfatter man liker bøkene til snakke er alltid litt spennende -det kan prege forholdet til forfatterskapet i lang tid. Heldigvis var McEwan både interessant, underholdene og spennende å høre på -og like velartikulert og godt til å formulere seg muntlig som han er skriftlig. Innimellom var det bare å putte på en krone -Linn Ullmann fikk knapt stilt ferdig spørsmålet før han var i gang med et langt og assosiasjonsrikt svar. En av de tingene han snakket om som jeg hang meg opp i, var at man som forfatter trenger å vite 10 ganger mer om et emne enn man faktisk bruker i boka. Jeg har nemlig hørt Jo Nesbø si akkurat det motsatte -at han ofte bare vet akkurat det han bruker...

Som regel gir forfatterbesøk meg lyst til å lese mer av forfatteren. Jeg har også opplevd det motsatte, og det er egentlig ganske tragisk -hvis ikke forfatteren selv klarer å skape entusiasme for bøkene sine, hvordan skal andre klare det? McEwans til hører definitivt den første kategorien -"Lørdag" ble med meg hjem i går (av og til (ok, som regel) er det ganske kjekt å jobbe på bibliotek) og "Solar", som er den nyeste boken hans, havner nok i mine hender relativt snart (jeg må bare få de bøkene jeg bestilte forleden først -kjøpestopp på bøker har jeg ingen illusjoner om å få til, men jeg prøver å ikke ha mer enn en aktiv bestilling om gangen...).

Forøvrig har Knirk (som jeg skylder en stor takk -jeg oppdaget dette arrangementet fordi hun skrev om det i august) et godt referat fra kvelden, det samme har dagens papirutgave av Dag og tid.

torsdag 26. august 2010

Sommerens lesing

En sommerlesningsenket fra Bokhora:

1. Bäst i sommar?
David Nicholls One day. Ideel sommerlektyre -akkurat passe morsom og alvorlig. Men jeg må jo lure litt -hvis den hadde vært skrevet av en kvinne, ville den fått rosa omslag, "chick lit"-stempel og tilsvarende mindre omtale...?
2. Sämst i sommar?
Love lives av Emlyn Rees og Josie Lloyd. Jeg synes bøkene deres blir dårliere og dårligere, men det kan jo være meg det er noe galt med...
3. Vad har du helst läst på stranden?
Jeg har ikke vært på stranda en eneste gang i år... Generelt ville jeg satste på ikke altfor krevende pocketbøker som kan få en vannsprut og et lass sand mellom sidene uten at det er verdens undergang, men bibliotekets utgave av Karstens Alnæs' Norgeshistorie funket fint den også...
4. Var har du läst mest?
I hotellsenger, på ferger og tog og på hytta -selv  om nærværettil en viss 2,5 år gammel niese begrenset hyttelesingen en del...
5. Har du haft något läsprojekt under sommaren som du lyckats eller misslyckats med?
Jeg har sluttet å ha leseprosjekter -tvangslesing går ut over leselysten selv om det er egne ønsker og mål som står for tvangen.
6. Nämn en ny bok som du har köpt i sommar!
Jeg har kjøpt mange... Tidligere på sommeren kjøpte jeg dessuten Lisa Lynch' The C word, basert på en blogg jeg har fulgt lenge. Jeg har stadig planer om på blogge om den...
7. Vad ser du fram emot att läsa i höst?
Jeg har akkurat kjøpt Still Alice av Lisa Genova, den har fått fantastisk omtale i mange blogger og står høyt på leselisten nå. Dessuten føler jeg at det er på tide å gi Murakami en ny sjanse...

tirsdag 24. august 2010

Maxine Swann - Flower children

Min fascinasjon for hippietiden og hippiene er ikke noe nytt fenomen (lillebror påstår at denne egentlig er skrevet til meg...), så at en bok med tittelen Flower children pent må bli med meg hjem, kom ikke som noen overraskelse... Søskenflokken boka handler om er barn av hippier og vokser opp under litt andre forhold enn deres jevnaldrende.

Boka er bygd opp av 8 enkeltstående kapitler,med nesten 20 år mellom det første og siste. persongalleriet og miljøet er det samme, bortsett fra det oppleves det nesten mer som en samling noveller enn en roman. Synsvinkelen skfter; noen kapitler er fortalt i tredje person (med litt varierende distanse), i de øvrige er det nest eldste barnet fortelleren.

Jeg er litt delt om denne boken. Den var ikke helt som forventet, men det i seg selv er jo ikke noe argument mot den (men muligens mot omslagsutformingen -jeg vil gjerne ha litt informasjon om boka utenpå, ikke bare sitater fra tidligere omtaler). Hippie-aspektet jeg trodde skulle være fremtredende var egentlig ikke det, det var mer en alternativ-lett-dysfunksjonell-familieskildring. Men det er veldig godt skrevet, barne(og etterhvert ungdoms-)blikket formidler personer og hendelser på en måte som gjør at leseren både ser barnets opplevelse av situasjonen og hva som faktisk skjer.

tirsdag 17. august 2010

Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Fire barndomskamerater fra en liten bygd reiser til Afghanistan. Tre av dem kommer hjem i kiste (noe som står på vaskeseddelen, i tilfelle noen nå trodde at jeg røpet slutten). Hvem var de, hvorfor reiste de ut, og hva skjedde med de som ble igjen?

Boka er delt inn i fire deler, hvor to av guttene, samt moren og naboen til en av dem forteller i hver sin del. Tanker, hendelser, oppvekst og hverdagsliv, før og etter det utenkelige. Ofte samme hendelse flere ganger, fra forskjellige perspektiver og med forskjellige tolkninger. Alle med hver sin tydelige stemme, to på bokmål og to på nynorsk.

Temaet til tross, dette er ingen politisk bok. Egentlig er det ikke en bok om krigføring eller for den saks skyld Afghanistan i det hele tatt, det aller meste av boka foregår i hjembygda. Hvorfor og hvordan de ender opp som NATO-soldater er et sentralt tema i boka, men det handler vel så mye om å finne seg selv, både som barn og voksen og å finne sitt eget fotfeste, også når verden gir deg utfordringer du aldri hadde forestilt deg.

Dette er en liten bok i omfang, men en sterk historie som gir ettertanke.  Språket er uten irritasjonsmomenter, det er imponerende å se en forfatter som skriver like godt på begge målfører. Komposisjonen er klar og sikker, jeg liker hvordan de forskjellige stemmene hopper i tid, gir nye perspektiver på allerede fortalte situasjoner og bidrar med flere biter til helheten. Forefatteren er debutant, jeg gleder meg allerede til neste bok.

onsdag 11. august 2010

Så var vi her igjen...

Jeg syntes egentlig jeg hadde nok bøker i vår, og trodde ikke vi trengte så mange flere. Litt supplering her og litt erstatning der, det hørtes ikke så voldsomt ut. Men så trengte vi nye engelskbøker til hele 1. klasse yrkesfag, 150 norskbøker, 100 spanskbøker...


...gamle mattebøker måtte skiftes ut...



...og så kom første leveranse. 29 kolli!



Eskene hopet seg opp i bilioteket i påvente av videre forflytning.



Ned hit, for eksempel -lageret for studiespesialiseringsbøkene, hvor jeg tilbringer mye tid både i juni og august. (Trillebordet er veldig praktisk å forflytte bøker på. Men det gir meg en påtrengende lydt til å trippe rundt og spørre alle jeg møter: "Kaffe? Te?"...)


Og der var skrivebordet fullt igjen. Og i dag kom det 16 kolli til...

fredag 6. august 2010

Min barndoms billedbokfavoritter #5

"Lek med Mons og Marit fra vår til vinter" av Kaj Beckman (jepp, samme forfatter som sto bak forrige billedbok om Lisen, som slet med søvnproblemer og for mye selskap i senga). Men vent, sier sikkert noen nå, var ikke det egentlig fire bøker? Joda, det er fire bøker, en for hver årstid, men her er alle i en praktisk samleutgave, som jeg kom over på loppemarked for noen år siden.


Bøkene er fra 70-tallet (samleutgaven er utgitt i 1990) og bærer preg av å være politisk korrekte. Marit og Mons bor sammen med Maren, en enslig kvinne de tiltaler med navn, og noe slektskap (eller noen far) blir aldri nevnt. Som barn tok jeg det for gitt at Maren ikke var moren deres, men senere har jeg jo lært at det i en del radikale miljøer ikke var uvanlig at barn brukte fornavn på foreldrene sine. Mons og Marit går i tog sammen med Maren på 1. mai, de plukker søppel og inviterer alle ensomme i nabolaget til julefeiring -en god, ideologisk oppvekst.


En god 70-tallsbok må jo også ha sin dose pedagogikk -her lærer vi å gjenkjenne både blomster, trær og fisker.


Dessuten lærer vi om svenske skikker, som Valborgsafton og påskekjerringer. Alle svenske tradisjoner som ikke er vanlige i Norge blir forklart med et par setninger.

Det er lett å fnise litt av den tydelige tidsånden i disse bøkene, men det er faktisk veldig fine bøker. Fargerike, flotte illustrasjoner, hendelser og mennesker det er lett å identifisere seg med og passe udramatisk. Jeg -og mange med meg -elsket disse bøkene, og jeg var veldig fornøyd da jeg fikk sikret meg et eget eksemplar. 

tirsdag 3. august 2010

Bokmerke


Det lå så lagelig til på disken i bokhandelen i Tallinn...Når sant skal sies, er det nok mer elegant enn praktisk -det er rett og slett litt for tykt, og egner seg nok bedre til tykke, innbunde bøker på stuebordet enn til pocketbøker i veska.



Til tross for fargen og at Tallinn er kjent som et godt sted å handle rav, er det nok bare orange plast...

Arnfinn Kolerud - Langt frå bambus

Når leste du sist en oppvekstroman om et tre? I Arnfinn Koleruds Langt frå bambus er hovedkarakteren grantreet Den nye tida (ja, det er en historie bak navnet) som blir plantet ut i skogen som liten busk og vokser opp sammen med de andre trærne -Ordrakelet, Furora, Veslefrekken og småfuruene. De står i skogen ved gården, hvor generasjonene kommer og går, og betrakter mennesker og natur.  
                         

Dessuten diskuterer de ord og uttrykk. I tillegg til å være en original (og, når sant skal sies, mer enn en smule merkelig) roman, er dette en eneste stor lek med språk. Å lese den er som å se verden i et litt bulkete speil -man gjenkjenner alt, men det er likevel ikke helt som vanlig.

For alle som liker litt rare bøker -og/eller har en indre språknerd...

søndag 1. august 2010

David Nicholls - One day

Denne boka kjøpte jeg som toglektyre etter å lest mange positive omtaler av den både på norske og amerikanske blogger.

15. juli 1988 havner Emma og Dexter i samme seng etter avslutningsfesten på universitetet. Dagen etter flytter de ut av studenthyblene og starter voksenlivet -hver på sin kant. Boka følger dem de neste 20 årene -voksenliv, karriere, privatliv og forhold og (selvfølgelig) det store "will-they-won't-they"-dilemmaet.

Det som løfter denne boka ut av den store massen av bøker med liknende temaer og gjør at den framstår som original, er først og fremst formen. Alle kapitlene foregår 15. juli -et kapittel for hvert år. Selvfølgelig med litt innflettede tilbakeblikk, men forfatteren holder seg stort sett godt til sine egne premisser. Og selvfølgelig kan man også innvende at det skjer over gjennomsnittet mye på akkurat denne datoen, men det er ikke mer påfallende enn at jeg synes det fungerer bra. 

I følge reisefølget mitt satt jeg stadig og lo for meg selv mens jeg leste, og det er mye humor i den, også når den er inne på mer alvorlige temaer. Språket er også bra (jeg leste den engelske utgaven), bedre enn gjennomsnittet for denne genren.

Jeg var i det hele tatt god fornøyd med min utvalgte feriebok, så selv om  den noen kapitler før slutt så ut til å gli mot en litt forutsigbar og ikke helt klisjé-fri slutt, lå den an til en ganske positiv karakter. Da -bang! -kom en vri i plottet og en slutt jeg overhodet ikke så komme, og sikret at jeg også er medlem av denne bokas fanklubb.

fredag 30. juli 2010

Min barndoms billedbokfavoritter #4

Jeg var så godt i gang med gamle billedbøker, så jeg fortsetter en stund til... 




Dagens heter "Lisen får ikke sove" (1969, min norske utgave er fra 1980) og er skrevet av det svenske ekteparet Kaj og Per Beckman. (Jeg har alltid tatt det for gitt at de var brødre, men google kunne fortelle meg at de var gift -og at Kaj i dette tilfellet er et kvinnenavn...)

Boka er en typisk godnatthistorie med mye repetisjon og lite handling. Lisen skal sove, men fyller senga med så mange bamser og leker at det til slutt ikke blir plass til henne selv.

Mamma kommer og rydder, og Lisen får sove. Eksemplaret mitt er slitt og flekkete, og bærer preg av å være mye lest. Det skal vel sies at problemstillingen "altfor mange kosedyr i senga" ikke var helt ukjent...

søndag 25. juli 2010

Ferieresultater

Da var årets feriereise til Helsinki, Tallinn og Stokholm gjennomført, og skittentøy og shopping pakket ut. Opptellingen viser 10 nye bøker, med tanke på hvor billige pocketbøker er i Sverige, synes jeg egentlig jeg har vist stor selvkontroll og måtehold...

Povel Ramel - Forflerade lingonben. Samlede tekster. Akkuat det som står på omslaget - Povel Ramels sangtekster og dikt, og en og annen tegning.

Laurie Graham - Mr. Starlight Hvis Liberace var født i Birmingham... En eksentrisk britisk sanger gjør suksess i USA på 50-tallet,  akkopagnert av broren -fortelleren -som får stadig mindre plass på plakaten.

Hans Dahlman - Politiskt korrekta och andra moderna sagor Klassiske eventyr som Rødhette og snøhvit, i mordernisert og svært politisk korrekt versjon

Iréne Nèmirovsky - The Courilof affair
Politikk og intriger i Russland ved forrige århundreskifte.

John Cleland - Memoirs of a woman of plesure
Også kjent under navnet Fanny Hill -forbudt og omstridt 1700-tallserotikk.

Maxine Swann - Flower children
Oppvekstroman med hippie-barn på 70-tallet.

Allan Klynne - Kleopatra: Liv och legend Biografi

Petra Östergren (red.) - F-ordet: Mot en ny feminism Svenske skribenter om forskjellige temaer i et feministisk perspektiv.

Anna Jørgensdotter - Bergets döttrar Roman om fem søsken på landsbygda i Sveige på 40- og 50-tallet.

Giacomo Casanova - Of mistresses, tigresses and other conquests Casanovas erindringer og erobringer. Jeg er litt spent på tigeren...

Jeg går med andre ord ikke tom for lesestoff med det første. Kanskje dette er høsten jeg faktisk klarer å kutte ned på skjermbruk og heller lese mer...? Jeg er tidvis litt misunnelig på de som klarer å leve uten tv, men samtidig innser jeg at det er ikke for meg.

(For de som måtte lure på hva jeg bedrev i ferien utover å handle bøker, vil det dukke opp bilder og bruddstykker her litt etterhvert.)

fredag 9. juli 2010

Anne Fadiman


Noen bøker dukker opp fra ingensteds og viser seg å være små perler. Jeg husker ikke lenger hvor jeg hørte om Anne Fadimans "Ex Libris", men heldigvis hadde jeg vett nok til å legge den i ønskelisten min på tanum.no, så den kom med i dragsuget da jeg skulle bestille noe annet (skal jeg først bestille én bok, kan jeg jo slenge med et par til samtidig, portoen blir jo den samme uansett (tror jeg? håper jeg...), så det er jo bare økonomisk tenkning. Javisst.). Den har undertittelen "Confessions of a Common Reader" og er små personlige essays med høy gjenkjennelsesfaktor om livet med bøker. Min personlige favoritt er fortellingen om da mannen skulle ta henne med på overraskelsestur i forbindelse med en bursdagsfeiring -de tar toget ut av New York, vandrer gjennom en landsby ned mot sjøen -og befinner seg plutselig utenfor en innholdsrik bruktbokhandel, hvorfra de kommer ut flere timer senere, bærende på kilovis med bøker. Snakk om mann som har skjønt det...

Ettersom vårt første møte var så vellykket, måtte jeg jo sjekke om Fadiman hadde begått flere bøker i samme genre, og -lykke! -det hadde hun. "At large and at small" handler ikke så mye og så konkret om bøker, men desto mer om polarhelter, iskrem og sommerfugljakt, og de litterære referansene kommer tett. Og se de lekre omslagene!

onsdag 7. juli 2010

Min barndoms billedbokfavoritter #3


"I Morgentåkedalen" må jo med -den er en klassisker. Litt inspirert av de underjordiske og tusser og troll, vil jeg tro, med lærdom og moral -og ganske så skummel...


Mosetussene, med Morkel i spissen, er historiens helter, emn egentlig ble jeg nesten like skremt av dem som av den farlige Grumleren. Bare se på de skumle øynene -de har jo ikke pupiller!


Den tunghørte sneglen. Misforståelser og vridde ord -alltid en underholdende slager. Og se så flott fargebruk, selv med så å si bare brunt og grått.

Den forgjettede kjempesoppen -som kanskje ikke var lykken og meningen med livet, likevel? Og tro om ikke dette bildet er inspirert av et annet kjent maleri...?