torsdag 24. desember 2009

Nina Krogh og Per Olav Reinton- Opera! En håndbok



Denne innføringsboken tar for seg 17 mer og mindre kjente operaer frra de siste 400 årene. Hver opera og komponist settes inn i en historisk sammenheng, før handling og musikk presenteres og gjennomgås. Det hele er godt og underholdende fortalt, med det min norsklærer en gang kalte "ironisk distanse", og stort sett ganske lettfattelig, selv om ordlisten bakerst med fordel kunne vært mer utfyllende. Boka burde også vært utstyr med en cd med lydeksempler. Dette er en bok jeg godt kunne tenke meg å ha stående i bokhyllen og plukke fram når jeg skal se eller høre en av de omtalte operaene.

onsdag 23. desember 2009

The nation's favourite love poems og The nation's favourite poems

Disse to diktsamlingene, med 100 dikt i hver, er resultatet av en avstemning BBC gjennomførte for noen år siden. Her er kjente og (for meg) ukjente dikt, gamle og nye, morsomme, triste romantiske og tankevekkende. Noen av dem var litt i overkant tungleste, jeg måtte kaste inn håndklet og hoppe over noen av 1700- og 1800-tallsdiktene, som gikk over flere sider på gammelmodig engelsk med nokså alternativ staving... Men det er mange perler her også. Og for de som måtte lure -Storbritannias meste populære dikt er Rudyard Kiplings If.

tirsdag 22. desember 2009

Brit Bildøen - Mitt milde vesen


Johanne vender tilbake til barndomshjemmet i en liten vestlandsbygd. Faren forsvant sporløst for mange år siden, og moren stter på sykehjemmet og nekter å snakke til henne. I et forsøk på å forstå moren tenker hun gjennom både egen barndom og foreldrenes så vel som sitt eget ekteskap. Dette er en bok uten så mye ytre handling og tradisjonell spenningskruve, men det skjer likevel en hel del. Jeg likte den godt, uten at jeg helt kan peke på hvorfor. Dessuten er den skrevet på et nydelig nynorsk.

mandag 21. desember 2009

Atle Næss - 830 S


Dette var en samtidsroman da den kom i 1981, og var i følge vaskeseddelen "et viktig bidrag til en hel generasjons selvforståelse" -en på ingen måte svulstig påstand... Den følger hovedpersonene Martin og Inga fra de begynner på gymnaset i en østlansk industriby på 60-tallet og fram til de fyller 30 i 1980. En utviklingsroman, med andre ord, og ettersom den handler om studentmiljø på 60- og 70-tallet blir det uunngåelig også en politisk roman.

Ettersom jeg tilhører en yngre generasjon, skal jeg ikke uttale meg om romanens selvforståelses-bidrag, men personlig har jeg nok lest bedre og mer engasjerende bøker fra denne tidsperioden. Jeg synes det til tider blir litt for overfladisk -det antydes dramatiske og avgjørende ting som kan skje og vanskelige avgjørelser som har blitt tatt, men vi får ikke vite noe mer om det. Og den slutter altfor brått -"Mangler den noen sider?/Finnes den en oppfølger?"-brått...

søndag 20. desember 2009

Gunnar Staalesen - Tornerose sov i hundre år / Begravde hunder biter ikke

Jeg leser (med et rungende unntak for Jo Nesbø) lite krim, og hadde faktisk ikke lest en eneste Varg Veum-bok (Bergens-trilogien til Staalesen teller ikke her, både Veum og krimintrigen er egentlig bare en detalj i de bøkene). Så leste jeg en Veum-novelle i et ukeblad i påsken, og ble så begeistret for språket og tonen i den at jeg fant ut at det var på tide å lese en roman eller to. Utvalget var ikke helt tilfeldig -Tornerose sov i hundre år har jeg sett filmversjonen av og var nysgjerrig på hvordan den var endret/oppdatert (boka er fra 1980) og i Begravde hunder biter ikke foregår handlingen i Oslo i stedet for i Bergen.

Plottet og oppbyggingen er egentlig nokså standard krim, og som så ofte før er det fascinerende og ikke helt troverdig hvordan folk bretter ut sjela og sine innerste hemmeligheter for Vår Helt bare fordi han spør... Overraskende stor del av intrigen var annerledes i Tornerose... i forhold til i filmen, i den grad at jeg en stund lurte på om det ville vise seg å være en helt annen morder også...

Staalesen har et imponerende øye for detaljer. Nå er jeg ikke spesielt kjent i Bergen, men jeg har ingen grunn til å tro at han skurver mer med geografien der enn når han skriver fra Oslo. Deler av handlingen i Begravde hunder... foregår rett ved ungdomsskolen min, og når han beskriver hvilken bygning Veum går inni, tenker jeg "Men er ikke det handikap-blokka?" Og joda, Veum legger merke til at inngangspartiet ser rullestol-tilpasset ut...

Og så var det språket da, som var grunnen til at jeg lot meg friste i første omgang... Staalesen har et lekent, underholdende og originalt språk, med lekre biler og beskrivelser. Tonen (og forsåvidt også innholdet) er til tider ganske ironisk, nesten på grensen til å parodiere gammel kriminallitteratur med den ensomme privatetterforskeren på sitt støvete kontor med spritflaska i nederste skrivebordsskuff og et broget utvalg damebekjentskaper. Men i motsetning til fordums helter, utvikles og eldes Veum -det er 13 år mellom de to bøkene jeg leste, og det har også gått like lang tid i Veums univers -et stort pluss i mine øyne.

Jeg setter meg neppe ned og leser Varg Veum systematisk og kronologisk, men er man ute etter lett og underholdende lesestoff, er dette absolutt ikke det verste man kan velge.

lørdag 19. desember 2009

Clara Kramer - Claras krig


Jeg leser sjelden bøker om krigen (pussig forøvrig -verden har alltid vært full av kriger, men bare si krigen og alle vet hvilken du snakker om...) -jeg er rett og slett ikke så interessert. Men av og til dukker det opp unntak, sånn som denne. Den handler om en gjeng jøder som gjemmer seg i en bunker i Polen i halvannet år. Historien er fortalt av Clara, som var 15 da krigen begynte, og er basert på dagboken hennes. Det høres veldig Anne Frank ut, men forskjellene er mange flere enn likhetene. Boka er ikke skrevet i dagbokform, men som erindring.

I liket med Boktyven, forteller Claras krig om en del av krigen jeg egentlig ikke vet så mye om. Og uansett hvor mye jeg har lest før om alt det uhyrlige som skjedde og hvor herdet jeg trodde jeg var blitt, blir jeg sjokkert og rystet og egentlig ganske målløs over det jeg leser, og tårene triller. Den sterkeste boka jeg har lest på lenge.

fredag 18. desember 2009

Elizabeth C. Gaskell - Cranford

Utgangspunktet for serien som gikk på tv i sist jul, om den lille engelske landsbyen som stort sett bare er befolket av eldre damer. Historien fortelles i førsteperson av en besøkende, yngre kvinne og strekker seg over flere år, og er en serie mer eller mindre sammenhengende hendelser heller enn én hovedhistorie.

Det er en udramatisk og koselig bok, vel verdt å lese for alle som liker genren . Ikke alle hendelsene i serien står i boka, de er hentet fra andre av Gaskells bøker og flyttet til Cranford av manusforfatterene.

torsdag 17. desember 2009

Margaret Skjelbred/Odd Børretzen - Glad som ei lerke


Korte humoristiske dikt basert på velbrukte sammenlikningsuttryk -"glad som ei lerke", "død som en sild", "dum som et nek", "blek som et laken" osv. Formen, titlene og ikke minst Odd Børretzens illustrasjoner til hvert enkelt dikt, kan lure noen til å tro at dette primært er for barn, men den er definitiv for voksne lesere. Diktene er morsomme og ofte litt på kanten, men mange av dem har også dobbel bunn og en litt alvorligere undertone.

onsdag 16. desember 2009

Susan Hinton - Hawke's harbor


Hadde noen spurt meg om favorittforfatteren min da jeg var rundt 14, er sannsynligheten stor for at jeg hadde svart Susan Hinton. Jeg leste og elsket alle ungdomsbøkene hennes -Outsiders, Rumble fish, That was then, this is now, Å temme en villstyring... Gleden var derfor stor da hun etter mange års stillhet kom med en ny bok -en voksenroman.

Det begynte så lovende -en ung mann på psykiatrisk avdeling på 60-tallet, med hukommelsestap og en mystisk og spennende fortid som bitvis blir avdekket. Men så tar historien en mildt sagt uventet vending og havner plutselig i en helt annen genre -en genre jeg i utgangspunktet ikke så begeistret for. Jeg sliter med å tro på premissene for den videre handlingen, jeg sliter med å tro på personenes utvikling ogt jeg sliter med å holde styr på tidslinjene. I utganspunktet har jeg ingenting i mot en historie som hopper i tid -ofte er det et godt virkemiddel. Men her hoppes det for mye og i alle retninger, det blir vanskelig å følge med i historien og handlingsrekkefølgen, til tross for at hvert avsnitt innledes med opplysninger om tid og sted.

Hinton skriver fortsatt engasjerende og med et godt språk, men det er ikke nok til å redde denne historien. Av og til bør gamle helter forbli i fortiden...


*SPOILER*
Den genren jeg ikke er så beistret for at boka havner i, er den vampyrrelaterte. Jeg ser derfor ikke bort fra at den med fordel kan anbefales lesere som har abstinener etter å ha fullført Twilight-sagaen...

tirsdag 15. desember 2009

Alexia Bohwim - Frognerfitter


Noen bøker er overraskende gode, noen er overraskende dårlige og noen er bare overraskende. Andre er derimot akkurat som forventet, og Frognerfitter er i den kategorien -den var like elendig som jeg trodde... Fjorårets mest omtalte debutroman er en overfladisk og rotete historie om venninnene Billie og Susys oppvekst og liv på Frogner. De bruker mesteparten av tiden på på å drikke, dope seg og ha sex, og blir slått av omtrent hver mann som kommer deres vei. Tilværelsen deres blir i det hele tatt mer og mer begredelig, uten at jeg klarer å mønstre noen medlidenhet på deres vegne -historien og personskildringene er rett og slett ikke engasjerende nok. Etter 50 sider tar jeg meg i å lure på hvilket forlag som faktisk har utgitt dette -det er vel ingen overraskelse at det viser seg å være Kagge...

Språket er -med unntak av enkelte snedige formuleringer -gjennomgående svakt med grammatikalske feil (og/å-feil burde vel bli luket ut i korrekturen?) og setninger som er så krøkkete formulert at jeg etter tre gjennionmlesninger fortsatt ikke skjønner meningen. Frognerfitter er i det hele tatt nok et bevis på at hverken salgstall eller mengde forhåndspublisitet har noen sammenheng med litterær kvalitet.

mandag 14. desember 2009

Erlend Loe -Muleum


Jeg leser egentlig ikke Erlend Loe... Jeg leste Naiv.Super da jeg var 16, syntes den var skikkelig teit og så ingen grunn til å lese noe mer av ham. Men Muleum havnet i bokhylla som en glemt-å-avbestille/ikke-fått-returnert bokklubb-bok, og ettersom den har et veldig veske-vennlig format, ga jeg den en sjanse.

Boka handler om 18 år gamle Julie, som har mistet hele familien i en flyulykke og prøver å takle sorgen, på tidvis nokså uortodokse måter. Den er skrevet i dagboksform, og begynner 6 måneder etter ulykken.

Jeg blir umiddelbart skeptisk når en voksen mann skal skrive dagboken til en tenåringsjente. Det skal litt til å få et overbevisende språk og stemning, og jeg synes ikke det fungerer helt. Verre er det at jeg overhodet ikke tror på historien, hverken selve handlingen eller personene i den. Det blir for usannsynlig, og slutten blir altfor lettvint og enkel.

Kort sagt -jeg går nok tilbake til mitt Erlend Loe-frie liv...

søndag 13. desember 2009

Anne B. Ragde: Berlinerpoplene, Eremittkrepsene, Ligge i grønne enger

Det er egentlig litt risikabelt å lese (og anmelde) bøker man har hørt så mye om på forhånd. Enten blir forventningene så høye at et nedtur er uunngåelig, eller så blir man så skeptisk at man (bevisst eller ubevisst) blir overkritisk og leter etter feil. Hva disse bøkene angikk, havnet jeg nok i den siste kategorien...

Stikkordene her er Trøndelag, bodegård og familiehemmeligheter. En gammel mor dør, en ukjent datter dukker opp og man må begynne å snakke sammen mens familiehemmeligheter kommer til overflaten. Rammen rundt gir fort Anne Karin Elstad-assosiasjoner, men Ragde har en helt annen måte å skrive på, med mye mindre fokus på kvinneliv og følelser.

Jeg var egentlig ikke så veldig begeistrert for disse bøkene (jada, jeg vet at jeg er sær...). Selve historien er forsåvidt interessant nok, men den griper meg ikke. Det gjør heller ikke personene, man kommer ikke ordentlig under huden på dem og til tider framstår de -særlig Erlend -nærmest som karikaturer.

Språket irriterer meg også innimellom, og det er særlig her jeg har en mistanke om jeg har falt i den overkritiske fellen -Berlinerpoplene fikk tross alt Riksmålsprisen... Men formuleringer av av typen "hun stakk den våte pekefingeren ned i sukkerskålen, som hun etterpå slikket ren" (fra Ligge i grønne enger -fritt etter hukommelsen, men poenget er hvertfall der) er da ikke bra -jeg antar at det var fingeren hun slikket ren, ikke sukkeskålen... Jeg lurer også litt på hvorfor hun ikke bruker noe dialekt i direkte tale (jeg er sikkert litt Elstad-skadet på det området siden jeg savner det...), når hun skriver ting som "Han sa på den omstendelige trøndersken sin:" og så følger opp med en replikk på korrekt bokmål, føler jeg at effekten hadde blitt større hvis replikken faktisk hadde vært skrevet på omstendelig trøndersk. Erlend og Krumme har innimellom typisk danske formuleringer og setningsoppbygging -jeg synes det øker autensiteten og troverdigheten.

Bøkene er fulle av løse tråder (og enkelte småfeil -det gjøres et nummer ut av at begravelsesbyrået endelig får nettside i bok tre, til tross for at det allerede er nevnt at det har det i en av de tidligere bøkene. Har ikke forfatteren oversikt over hva hun selv skriver?), jeg blir svært overrasket hvis det ikke kommer en fjerde bok.


Nå ble dette veldig negativt -bøkene er strengt tatt ikke så ille som jeg får det til å høres ut. Men de er definitivt litt oppskrytte...

lørdag 12. desember 2009

Alexandra Potter: Me and Mr Darcy

Emily Albright er singel, driver en bokhandel og bor i New York. Lei av håpløse menn og mislykkede dater, melder hun seg på en Jane Austen-tur i England til ære for sin første kjærlighet -Mr Darcy. Dermed befinner hun seg plutselig på en buss på den engelske lansbygda sammen med en gjeng eldre damer -og en arrogant journalist. Men hvem er den mystiske gammeldagse mannen hun stadig dumper borti på Jane Austen-relaterte steder...?

Dette er chick-lit med en dose magisk realisme og mange Pride & prejudice-referanser. Det er en morsom ide og den er tidvis ganske underholdende, men den faller etterhvert for eget grep. For å få fullt utbytte av den, bør man både ha lest boka og sett både filmen og tvserien, men når man kjenner historien så godt, blir plottet i boka veldig forutsigbart. Historien er søt og litt sær, men så veldig spennende blir den ikke.

fredag 11. desember 2009

Kluun: Kvinne går til lege -mann går på by'n

Stijn og Carmen er det perfekte par. De er unge, vakre og stilige, har gode jobber med høy inntekt og tilsvarende høyt forbruk, de reiser, fester og bor i et godt strøk sammen med sin lille datter. Den eneste lille skyen på himmelen er Stijns problemer med monogami. Så faller alt i grus. Carmen får kreft -en hissig variant med høy dødelighet -og plutselig handler alt om cellegift, stråling, sykehus og usikkerhet. Stijn stiller opp, steller sin kone og er med på behandlinger, men så var det dette med å være trofast, da...

Teksten brytes stadig opp av små og store bokser med bakgrunnsinformasjon om mennesker, hendelser og steder som omtales, og stadige fotnoter om fotball, musikk og sitater. En morsom vri, selv om fotnotene kan bli litt mange. Hvert kapittel innledes også med et sitat. Av en eller annen grunn er de nederlanske sitatene oversatt, men ikke de engelske. Greit nok for meg, jeg kan engelsk, men det kan faktisk ikke alle lesekyndige nordmenn.

Denne romanen er delvis selvbiografisk, og forfatteren har fått mye pepper for å være "umoralsk" og det som verre er. Scenariet "Mann er utro mot alvorlig syk kone" gir fort drittsekk-assosiasjoner, men det var før jeg leste boka. Stjin framstår ikke som noen drittsekk (selv om han ikke akkurat er prototypen på sjarm hele tiden heller), til en viss grad forstår jeg hvorfor han gjør som han gjør. Først og fremst er dette en sterk og rørende, om enn ikke helt a4, kjærlighetshistorie.

torsdag 10. desember 2009

Ingrid Bjørnov: Lakse-enka

En lakse-enke er en kvinne hvis mann er mer enn gjennomsnittet opptatt av laksefiske. Ingrid Bjørnov er en av disse kvinnene, og i denne boka deler hun erfaringer og gode råd til glede for andre nåværende, forhenværende og kommende lakse-enker -og oss andre som bare liker en god latter. Her kan man lære nyttige ting som at laksesesongen i Norge begynner natt til 1. juni, de fem faser i en kvinnes vrede og om terrorbalanse i hjemmet -hver gang han kjøper fiskeutstyr, kjøper hun nye sko, en visshet som holder begges shopping noenlunde i sjakk...

Jeg er stor tilhenger av Ingrid Bjørnovs humor og koste meg med denne lille perlen av en humorbok. Mine kunnskaper om laks og mennene som jager den var på forhånd relativt liten (nå er jeg selvfølgelig ekspert... ;) ), men det er ingen forutsetning for å ha glede av Bjørnovs velformulerte betraktninger.

onsdag 9. desember 2009

Elisabeth Noble: The reading group

Fem ulike kvinner møtes hver måned for å diskutere månedens bok -og livet i sin alminnelighet.

Jeg brukte et par kapitler på å holde alle karakterene fra hverandre -det er mange navn og historier å holde styr på. Synsvinkelen skifter omtrent hver tredje side, men heldigvis har hvert avsnitt overskrift som forteller hvem det handler om.

Jeg ble egentlig litt skuffet over denne boken. Den første delen er bra, men det blir litt i overkant mye drama og forviklinger etterhvert -til dels så usannsynlig at jeg bare sitter og himler med øynene. Lykkelige slutter er jo nærmest en et genrekrav i denne typen bøker, men her blir det i overkant forutsigelig og søtt. Bokdiskusjonene er interessante, de avslører tidvis hva de enkelte karakterene tenker -når vi får vite hvem som sier hva, ofte er dette noe man bare må gjette seg fram til. Har en mistanke om at man får mer ut av de delene ved annen gangs lesning. Jeg hadde nok også fått mer ut av det om jeg hadde lest bøkene de snakker om, kan være jeg plukker opp et par boktips der etterhvert (selv om sluttpoenget i flere av dem avsløres underveis -egentlig litt unødvendig ettersom det ikke har betydning for historien).

tirsdag 8. desember 2009

Ebba Haslund: Kvinner, fins de?

En samling essayer og kåserier skrevet på slutten av 70-tallet. Som tittelen antyder, er det mye feminisme ute og går her. Haslund skriver om små og store ting, stort sett med en feministisk vinkling. En del av stykkene er naturlig nok utgått på dato, de handler om konkrete hendelser som var brennaktuelle da, men som jeg aldri har hørt om. Men overraskende mange har fortsatt relevans i dag; omskjæring av kvinner (jeg var faktisk ikke klar over at det var på dagsorden allerede da), tidsklemme, dobbeltarbeidende kvinner, jul = kjøpemas osv. På en del områder er det godt å se at verden har gått videre, f. eks kvinnekvotering i offentlig sammenheng, mens det er tilsvarende deprimerende å se at den ikke har gjort det på andre områder.

Et interessant tidsbilde fra nær fortid. Haslund skriver godt og engasjerende, med en klar poilitisk agenda. På sett og vis "typisk" 70-talls litteratur, men som sagt overraskende relevant på mange områder -også for oss som ikke engang var født da boka ble skrevet.

mandag 7. desember 2009

Arnhild Skre: Heltinner jeg har møtt

Dette er en essaysamling om "intenst sentimental lesing av litteratur", som forfatteren selv kaller det. Hun har gjenlest gamle favoritter fra barndommen og fram til i dag, og tar for seg utvalgte heltinner og analyserer hvorfor de ble heltinner for henne, hva valget av heltinner sier om henne og hvordan disse heltinne påvirket hennes utvikling, i et personlig og feministisk perspektiv.

I utgangspunktet synes jeg dette er en morsom tanke. Skres heltinner spenner over et bredt spekter, fra Milly-Molly-Mandy og Nancy Drew til Bridget Jones og Lara Croft. Mange av den kjenner jeg til fra før, andre får jeg lyst til å lese om etter å ha lest denne boken. Det er underholdende og til tider opplysende lesing, men det er to store fallgruber for denne "personlig analyse"-genren, og innimellom faller Skre i begge -hun blir for personlig og for analyserende. Når man leser med det mål for øyet å analysere, blir det lett til at man overtolker og "ser det man vil se". Nå vet jeg selvfølgelig ikke hvilken virkning Skres lesevaner hadde for hennes personlige utvikling, men jeg tror det å sitte i godt voksen alder og analysere nå hvordan en bok man leste som 5-åring påvirket ens personlige verdensbilde, fort blir ren gjetning. Man leser helt andre ting inn i tekster som voksen, som godt kan ha godt et barn hus forbi.

Absolut lesverdig, men mer som underholding og inspirasjon til videre lesning enn som litteraturvitenskap. Boka skjemmes av enkelte feil, både fakta- og rene stavefeil, som burde vært luket ut i korrekturen

søndag 6. desember 2009

Randa Abdel-Fattah: Ser hodet mitt stort ut med denne?

Amal går i 2. gym og er australsk-muslimsk-palestinsk -"det betyr at jeg er født australier, med noen veldig forvirrende bindesteker". Hun bestemmer seg (etter en skjellsettende episode av Friends -"Sjeikene kommer til å holde krisemøte") for å begynne med hijab på fulltid, og må takle både foreldrenes bekymring for hvordan samfunnet vil reagere, lærernes og andres bekymring for at dette er noe foreldrene har tvunget på henne, og reaksjonene fra medelevene på sosseskolen og resten av samfunnet, mens hun egentlig er mest opptatt av å leve et vanlig ungdomsliv med venner, kafeer og shopping. Og hva skal hun gjøre med kjekke Adam, når hun egentlig ikke kan kysse ham engang...?

Denne boken burde inn på pensum! Det er så befriende å lese om muslimske jenter fra deres eget ståsted, uten at de skal "forstås". Amal er helt vanlig, bortsett fra sjalet, "[...] som forvandler muslimske jenter fra til UDO-er (Uidentifiserte Dekkede Objekter), som forvandler muslimske jenter fra "oss" til "dem"." Den er morsom og troverdig, og et tankevekkende og viktig innlegg i hijab-debatten, uten at det politiske budskapet går på bekostning av den litterære kvaliteten. Først og fremst er dette en god ungdomsbok, som med fordel kan leses av voksne også.

lørdag 5. desember 2009

Arto Paasilinna: Harens år

Harens år åpner med at en journalist -Vatanen -og en fotograf kjører på en hareunge mens de er på oppdrag i de finske skoger. Vatanen går ut for å sjekke hvordan det gikk, og når han har spjelket harens brukne bakbein, virker det som den mest naturlige ting i verden å putte haren i lommen og vandre videre ut i skogen, uten et ord til farvel. Sammen med haren, som etterhvert hopper hengivent rundt bena hans, reiser han nordover i Finland og har de mest absurde oplevelser underveis. Han treffer en mann som har viet sitt liv til å bevise at president Kekkonen egentlig er erstattet med en dobbeltgjenger, hjelper til under en skogbrann, dumper borti en diplomatmiddag under militærøvelse og jager en bjørn langt inn i Sovjet, for å nevne noe.

Dette er en vanvittig absurd og veldig morsom bok -jeg satt og lo for meg mens jeg leste den (også på bussen -dere er herved advart). Den er full av merkelige personer, sauna, brennevin og endeløse skoger, og lever på mange måter opp til mange av fordommene mine om Finland, uten at jeg er helt sikker på om det er satire eller ikke. I siste kapittel -eller etterordet, som han har kalt det -kommer forfatteren til syne og gjør sitt beste for å overbevise om at historien faktisk er sann. Jeg tror ham ikke et øyeblikk, men det er egentlig ikke så nøye -dette er det festligste jeg har lest på lenge.

fredag 4. desember 2009

Katarina Mazetti: Gutten i graven ved siden av

En kjærlighetshistorie om bibliotekaren Desiré og bonden Benny som treffes på kirkegården og innleder et forhold, til tross for alle de sosiale og kulturelle forskjellene mellom dem. Hun bor i byen, er opptatt av kultur og minimalisme, han bor på landet og driver gård og har en adskillg mer "folkelig" stil. Desiré beskriver sitt først besøk hos ham som "et kultursjokk", og forholdet deres blir på ingen måte problemfritt. De har ordet i annethvert kapittel, så vi får innsyn i alle misforståelser, kulturforskjeller og fordommer, fram mot et ganske overraskende slutt.

Jeg må jo tilstå, at som urban og kulturinteressert (noen vil sikkert hevde at jeg har kultursnobb-tendenser..) bibliotekar med tilhørende fordommer mot "bondelandet", faller det meg lett å forstå og sympatisere med Desiré, samtidig som jeg føler meg truffet av enkelte av Bennys fordommer mot henne. Det at den pirker i mine egne oppfatninger, gir den en ekstra dimensjon, men først og fremst er det en intelligent og morsom liten kjærlighetshistorie, uten å bli Hollywood-sukkersøt.

Og for de som måtte lure -filmen er også verdt å få med seg, men boka er (selvfølgelig) bedre. Ikke minst slutten...

torsdag 3. desember 2009

Orhan Pamuk: Snø

Ka, en tyrkisk lyriker som bor i eksil i Tyskland, kommer til den lille tyrkiske byen Kars, uten helt å vite hvorfor. Byen har nettopp blitt rystet av flere selvmord blant unge piker som blir nektet å fortsette studiene så lenge de går med skaut, og Kas offisielle grunn til å reise dit er at han skal dekke denne saken som journalist. Mens han befiner seg der, bryter det ut en snøstorm så kraftig at veien blir sperret og byen fullstendig isolert. Det blir gjennomført et militærkupp, og Ka befinner seg plutselig og motvillig midt i begivenhetenes sentrum, samtidig som han prøver å få orde på sin egen private kjærlighetshistorie.

Jeg vet ikke mye om livet i Tyrkia, og denne boka ble en reise inn i en ny og spennende verden. Iblandt føles det nesten som en tidsreise, selv om den (såvidt jeg kan skjønne) foregår på 90-tallet. Historien er spennende og interessant, selv om det tidvis blir litt mange intriger og fremmedartede navn å holde styr på. Fortelleren er tilstedeværende, han presenterer seg allerede i første kapittel som "en gammel venn av Ka" som alt kjenner hele historien. Han henvender seg tidvis direkte til leseren, og hinter om ting som skal skje senere i fortellingen. Jeg har sansen for den fortellervrien, synes det fungerer bra og gjør boka ekstra engasjerende. Språket er også nydelig.

onsdag 2. desember 2009

Agota Kristof: Tvilling-trilogien

Jeg hadde en plan om å ha bloggjulekalender med et bok- og/eller filmtips (vurdering er ekanskje heller et bedre ord -det er jo ikke garantert at det er en anbefaling involvert) om dagen, men jeg kom visst aldri så langt i går. En god start, med andre ord... Men det er aldri for sent å begynne, så for å kompansere for gårsdagens mangel starter jeg med en hel trilogi...

Agota Kristof: Tvillingenes dagbok

Boka handler om to tvillinggutter i uspesifisert alder (sannsynlivis 10-11 år) som under krigen (hvilken krig er heller ikke spesifisert) blir plassert hos bestemor på landet. Bestemor er en hard gammel dame i en hard tilværelse, og for å takle sitt nye liv lærer guttene seg å takle sult, smerte, kulde og mishandling, og de utvikler sin helt egen moral, som innebærer at de hjelper den fattige nabojenta det ene øyeblikket og tar livet av et menneske det neste. Det er guttene som har fortellerstemmen i boka og de sier hele tiden "vi", de gjør alt sammen og er aldri fra hverandre, de er nærmest en person delt i to. Boka er full av grusomme og groteske episoder, men alt beskrives på samme nøkterne måte, enten det dreier seg om drap, voldtekt eller en utflukt til skomakeren. Først og fremst er den et fascinerende bilde på krig og moral, selv om guttene tidvis er brutale kan man på en måte skjønne hvorfor, særlig sett i forhold til alt rundt dem.


Agota Kristof: Beviset og Den tredje løgnen

Dette er altså oppfølgerne til "Tvillingenes dagbok". "Beviset" begynner der dagboken sluttet. Krigen er over, og tvillingene er spilttet. Vi følger den ene tvillingen i størstedelen av boka, i de første 7-8 årene etter krigen. Livet er fortsatt hardt, men litt mindre brutalt, selv om det også her er enkelte scener som gjør at man bråstopper. Språket er fortsatt enkelt og usentmentalt, den største språklige forskjellen er at alle har fått navn, det hadde ingen i første bok, og at tvillingen omtaker seg som "jeg", det skjedde aldri i første bok. Akkurat det gjør at jeg sitter og har vondt av ham fordi han er blitt alene, i første bok var de nærmest en person, og nå er de delt... I "Den tredje løgnen" dukker den andre tvillingen opp og forteller sin historie, og forvirringen kan begynne... Hans historie om barndom og oppvekst er nemlig fundamentalt forskjellig fra den vi har fått høre i de to andre bøkene. Etterhvert kommer også den første tvillingen til orde, og han forteller en tredje historie, som innimellom sammenfaller med den andre historien, men sjelden med den første. Hva er sannhet og hva er løgn, hva er fakta og hva er fiksjon? Boka gir ingen svar, det blir opp til leseren å avgjøre...

Jeg ble mer og mer forvirra jo lenger jeg kom ut i siste bok, og føler meg egentlig litt snytt over at det ikke kom noen "løsning". Det er godt skrevet, og en spennende lek med sannhet og fiksjon, men jeg vil jo vite hvordan det egentlig var... Ikke minst fordi den første boka var såpass gripende og er det som legger grunnlaget for hvordan jeg oppfatter personer og hendelser i de to neste, da blir det nesten som en fornærmelse at det plutselig antydes at historien egentlig var en helt annen. Definitivt verdt å lese, men to dager etter at jeg er ferdig, føler jeg meg fortsatt som et spørsmålstegn og lurer på hva som egentlig skjedde...