onsdag 3. september 2008

Per Olov Enquist - Boken om Blanche og Marie

Boken om Blanche og Marie er en slags roman, med litt rot i virkeligheten, men det er ikke så lett å skjønne hvor mye som er sant, eller kanskje sant, eller bare oppdiktet. Boka handler om Marie Curie, hennes forhold til Paul Langevin og hennes laboratorieassistent, den tidligere hysteripasienten og etterhvert ganske amputerte Blanche Wittman.

For å ta virkeligheten først: Marie Curie og Paul Langevin hadde etter all sannsynlighet et forhold, som endte i en stor og offentlig skandale. Akurat det var nytt for meg, den Curie-biografien jeg har lest, nevner ikke dette med et ord -men så er den også skrevet av datteren henes. Blanche Wittman er også en reell historisk person, hun var kjent som "dronningen av hysteri" og den mest kjente pasienten til legen J. M. Charcot på La Salpêtrière-sykehuset i Paris (igjen, ikke noe jeg kjente noe særlig til, men google er min venn...) Så langt, alt vel. Men at det skulle finnes noen kobling mellom Curie og Wittman, har jeg ikke klart å finne noen andre kilder til. Det eneste Enquist sier i etterordet, er at han har brukt faktastoff til å skrive en roman, og at han avstår fra å nevne kildemateriale.

Formmessig er ikke dette noen typisk roman. Det er en veldig tilstedeværende og allvitende forteller, som ikke blir nærmere presentert, som forteller historien, med utgangspunkt i tre skrivebøker -dagbøker, memoarer, bokutkast -skrevet av Wittmann selv (sanne? Oppdiktet? Jeg tror det siste). Det er ingen åpenbar kronologi, jeg opplever den tidvis som rotete, med avstikkere både hit og tid -også til fortellerens (forfatterens?) liv og barndom. Språket er ikke enkelt, men likevel muntlig, med avbrutte setninger, utrop og spørsmål -det er hele tiden opplagt at det er noen som forteller.

Jeg har tidligere lest (og fått traumer av) Enquists Kaptein Nemos bibliotek, så jeg var forberedt på på at hverken språk, spenningskurve eller oppbygging fulgte vanlige skjønnlitterære normer. Sånn sett ble jeg positivt overrasket over at den ikke var vanskelig å lese og henge med i. Selve historien er også fascinerende, men jeg blir veldig distrahert (og en smule frustrert) over å ikke vite hva som er sant og hva som er oppdiktet. Jeg hadde ønsket meg et litt mer utfyllende etterord -dikter man om på livene til kjente personer, synes jeg man skylder å gjøre oppmerksom på hva som er sannheten.


Ingen kommentarer: