mandag 27. juli 2015

Litterære ferieglimt

Årets ferie er over, nå er det bare å stålsette seg for pallene med nye skolebøker som ankommer i morgen, og de tusen nye og gamle elevene som kommer om tre uker. I mellomtiden, noene feriebilder med litterært tilsnitt:


Årets hovedferie gikk til Edinburgh. Den smale gaten som svinger seg opp mot slottet var i følge bussguiden J. K. Rowlings inspirasjon for Diagon Alley.


 Skottenes store dikter Robert Burns hadde en periode sitt tilholdssted her på the Royal Mile. I motsetning til hva mange (inkludert nevnte bussguide) tror, skrev han ikke Auld Lang Syne - han bare skrev den ned. (Takk til Stephen Fry. Stadig mer av mine obskure kunnskap kommer fra QI...)
 
  

De som i motsetning til meg har lest og/eller sett DaVinci-koden, har sannsynligvis hørt om Rosslyn Chapel. Mirr reisefølge (som har lest boka) ville gjerne dit, og det var vel verdt turen - fantastisk flott gammelt steinkapell. 
 

Innsiden av kapellet, med spektakulære utskjæringer på tak, vegger og søyler.


En solfylt lesestund i idylliske Mariebergskogen i Karlstad. Lektyre for dagen var bind tre av selvbiografien til overnvte Stephen Fry, kjøpt i Edinburgh.

 

Feriens komplette bokinnkjøp. I tillegg til Frys More fool me havnet Ali Smiths prisbelønte How to be both i handlekurven på Waterstone. I en Oxfam-butikk i Glasgow fant jeg en bok om Skottlands historie og en biografi over Dorothy Parker, og i det lokale supermarkedets 2 for £4-hylle fristet Her Ladyship's Girl av Anwyn Moyle, en selvbiografi om livet som tjenestejente i London på 30-, 40- og 50-tallet.


Dessuten kjøpte jeg litterær te! Denne lille kommoden som inneholder tre tebokser med hhv bringebærte, vaniljete og afternoon tea er dekorert med tegninger og sitater fra Alice in Wonderland, laget i anledning av bokas 150-årsjubileum.

Nye bøker og ny te gjør jo livet lysere når ferien er over og det går mot høst...

mandag 13. juli 2015

Innlevering 2015


Sent, men godt(?) - årets rapport fra skolebokinnleveringen 14 000 bøker levert i løpet av to uker - det er slitsomme dager (som jeg liker å si - den som hevder at kunnskap er lett å bære har aldri jobbet på skolebibliotek i juni), men det er jo litt gøy også. Og kjære elever, om noen skulle lese dette og kjenne seg igjen - dette er skrevet i kjærlighet. Det er alle de hyggelige og morsomme samtalene, kommentarene og episodene med dere som gjør at juni tross alt styret likevel er en positiv periode.


 Han fikk seg ikke til å være sint på synderen som hadde vært i bagen hans...

Forbyttede bøker er det mange av. Noen er av det opplagte slaget - at to venner som sitter ved siden av hverandre i timen eller deler skap har byttet med hverandre overrasker ingen. Det er når de har bøkene til folk de ikke engang kjenner at det virkelig blir festlig. I fjor hadde en elev en bok fra en annen skole i et annet fylke(!) og ante ikke hvordan det hadde skjedd...

-Hæ?! Er det hennes bok?!  Kødder du med meg?

*piper inn bok*
-Tom, er det deg?
-Nei...
*piper inn ny bok*
-Olav, da?
-Heller ikke meg. men har går i klassen min han også
*piper inn bok nr 3*
-Karsten?
-Jepp, det er meg.

 Fordelen med at bøker forbyttes er selvfølgelig at bøker man har mistet likevel dukker opp...


-Satser på at noen andre leverer de jeg mangler. Det har ordnet seg hvert år...

-Er alle bøkene mine levert? Kødder du? Jeg manglet fem! Da funka det!

-Da har du én bok igjen
-Hæ?
-Høres det ikke riktig ut?
-Nei - jeg trodde det var flere. Da må noen andre ha levert for meg...

Noen har stålkontroll på bøkene sine - hvor de er, hvor mange de har hatt og hva som er levert. Andre - not so much...

-Hey, jeg har jo alle de hjemme! Det hadde jeg ikke i fjor...

 -Nå mangler jeg 14, ikke sant?  

-Jeg aner ikke hvor den siste boka er...
*5 min senere*
-Jeg fant den!

-Nå har jeg 12 bøker igjen, ja?

-Da har du levert alt - de var dine, alle sammen. 
-Hæ? Serr?!

 -Jeg vet at det fortsatt mangler en - jeg jobber med det...

-Da mangler du bare ordboka
*tenker hardt*
-Den har jeg jo i sekken!
*finner fram og leverer*
Tilsvarende episoder sksjedde overraskende ofte...

-Da skal jeg levere de siste... vent litt, dette er ikke min sekk!

-Mangler fortsatt en bok, sier du? Jaja, jeg får lete litt mer... Ha en fin sommer, da!

-Etter mine beregninger skal det bare mangle den ene boka nå.
-Etter mine beregninger har du levert alt.
-Så fint!

Enkelte overrasket også sine venner med å ha full kontroll, evnt litt flaks...

 -Har du levert alle bøkene? Du!?


Sånn er det bare... At jeg må spise litt mens elevene kommer og går en en naturlig følge av at vi har drop-in-levering - elevene kan kommer akkurat når det passer dem. Men hvorfor enkelte av dem absolutt må spise de to minuttene det tar dem å levere lurer jeg mer på...


Seiersgester, uartikulert jubel og selvtilfredse glis, samt triumfering ovenfor ikke like heldige venner er heller ikke uvanlig...

-Har jeg lever alle? Jadda! Score!

-Da står det null bøker på deg
-Åh, så beleilig!

Mange gjør det de kan for å få levert alt i tide:

SMS-purringer - bibliotekarenes ikke-veldig-hemmelige våpen. Men noen kommer aldri helt i mål - og er fullt klar over det...


Dress, hvite skjorter, sløyfer og slips - vi både ser og hører når det er muntlig eksamen. Nervøsitet først, lettelse, glede og depping etterpå.
- Jeg må beholde fysikkbøkene litt til, jeg kom opp i muntlig.
- Kondolerer...
- Neida, det går bra.
- Det kunne vært verre?
- Jepp - spansk...

Andre spredte observasjoner:


-Jeg blir litt sånn OCD av å se på de bunkene - jeg vil rydde og sortere...
Dessverre var hun ikke så interessert i å gjøre det gratis...

Han hadde tidenes kjekkeste sette-på-bokbind-uten-teip-bretteteknikk
-Vi lærte av kontaktlæreren i høst. Men jeg har glemt hvordan vi gjorde det...

-Skal jeg rydde bøkene på plass i hylla?
I de åtte årene jeg har drfvete med dette har jeg aldri noensinne blitt stilt det spøtsmålet. Ble lett himmelfallen.


 

En moroklump har omdøpt boka "Kjemien stemmer"...

Hun kom med en bunke bøker - og en paiform.
-Jeg kommer med noen bøker som skal leveres.
-Og kake...? *håpefull bibliotekar*
-Nei, den formen har ligget i skapet en stund.
-Åh... Skuffa...






Det kommer noen sånne åpenbaringer - og det er jo faktisk en stor del av livet deres som tar slutt. 12-13 års skolegang er over, de skal over i en ny fase. Man kan jo bli sentimental av mindre...


Det ble ferietid til slutt - og orden på lageret. Om fem uker skal alt ut igjen...


tirsdag 2. juni 2015

Jungelord

Du vet at bibliotekaren har vært på fest når hun har glow-sticks i hårknuten. 


Horn...?
Litt hår, litt soverom.



Mer lys og to speil burde jo gjøre fotograferingen enklere, men den gang ei...


onsdag 20. mai 2015

Boken og virkeligheten

(Gøteborg, mai 2015)

Jag köpte en vit extra tulpan og gick upp till Karin Boyestatyn med den. Lirkade in den i hennes bronshand. Även statyr ska känna att det är vår.
(Anita Ekland Lykull, Julia mitt i världen (1996))

Av og till innser man plutselig at man befinner seg i en scene fra en gammel favorittbok. Selv om det nå var en kvist rosa kirsebærblomster og ikke en hvit tulipan.


Et halv kvartal unna var det nok å ta av. Visst gör det ondt när knoppar brister - men det blir så vakkert etterpå.

torsdag 30. april 2015

Redningsaksjon

Jeg er i kasseringsmodus på jobb igjen. Det er for trangt i hyllene, og uansett hvor mange ganger jeg går gjennom dem finner jeg alltid mer vi kan klare oss uten og som ingen har vist interesse for på årevis. En del går ganske usentimentalt i det store, evige arkivet, en del havner i kasseringssalgshyllene hvor fornøyde kollegaer (og en sjelden gang elever) stadig finner noe som frister (jeg har fortsatt håp om at noen skal forbarme seg over leksikonet om norsk middelalderkulturhistorie i mangemange bind). En altfor stor del havner også hos meg, hvor ledig hylleplass lenge har vært et fremmedord...



Jeg har allerede Irland og Japan fra Bokklubbens store novellesamling-serie med geografisk inndeling, og leser omtrent like ivrig i dem som jeg gjør i novellesamlinger forøvrig. Men en dag vil jeg nok få ånden over meg, og da er det jo kjekt at Den arabiske verden forteller og Finland forteller står klare i hylla...

Alexander L. Kielland: Løvene i Fountainebleau. Reisebrev og noveletter fra Paris. - Reisebrev fra Paris rundt forrige århundreskifte - hva mer trenger man å vite?

Dea Trier Mørch: Da jeg oppdaget Amerika - Gjennomillustrerte reisebrev fra New York, Nebraska og Connecticut midt på 1980-tallet.


Henrik Ibsen: Terje Vigen (1905) - Jeg har jo Terje Vigen fra før - selve teksten, altså. Men ikke i en så vakker utgave, med Christian Kroghs klassiske illustrasjoner. 

Victor Hugo: Århundredernes legende (1956) -Noen få utdrag av Hugos store og ambisiøse diktepos om menneskets historie og mytologi. Gjendiktet (i prosaform) Bjørnstjerne Bjørnson.

Anton Rønneberg - Nationaltheatret gjennom 50 år (1949) - 500 siders jubileumsbok utgitt i forbindelse med teatrets 50-årsjubileum i 1949.

Richard Boleslavsky: Skuespillkunst (1950) - Grunnleggende innføring i skuespillerkunsten, for både skuespillerspirer og teatergjengere, skrevet i dialogform.


Kunstnernes Oslo og Skulpturer og minnesmerker i Oslo - et åpenbart valg for en kunstinteressert Oslo-bibliotekar med egen lokalsamling. Kanskje de kan danne utgangspunkt for noen utflukter i sommer?


Dikthyllene har også fått gjennomgå - effekten det har hatt på mine bokhyller skal få et eget innlegg...

tirsdag 21. april 2015

Et dikt om Elise - og Camilla

Tom Lothrington - Et dikt om Elise
Hans L. Midbøe - Camilla
Camilla Collett - I de lange nætter
Mona Høvring - Camillas lange netter

Camilla Collett har vært en gjennomgangsfigur i vinterens lesning. I boken som utløste det er hun imidlertid bare en liten bifigur, mens bror Henrik spiller en større rolle. Hovedpersonen i Tom Lothringtons Et dikt om Elise er imidlertid - overraskende nok - Elise. Som i Elise Wolff, en av de ikke så rent få unge kvinnene Wergeland svermet for, og en av de som antas å å ha inspirert ham til Stella-skikkelsen. Boka kom i en kulturfond-eske og forsvant rett ned i vesken min uten å ha vært innom katalogen (den er behørig registrert der nå - og prakket på en lærer) - jeg så omslaget og innså at denne måtte leses. Jeg forventet og fikk en historisk roman som følger Elise både før og etter Wergeland, i tillegg fikk jeg en veldig tilstedeværende forteller som stadig kommer med små kommentarer hvor det synger av både humor, ironi og sarkasme - helt i min gate. Som når en av Elises øvrige beilere fpr sitt pass påskrevet: Som en annen Hamlet var han født på Kronborg slott. Ikke at det forklarer hans gemytt, men han er i alle fall av den typen som tenker seg om to ganger før han nøler. En av årets beste leseropplevelser så langt. 

Når jeg først var så godt inne i tidsånden fant jeg ut at det var på tide å ta tak i en bok som har stått på vent i hylla hjemme noen år - et kassert bibliotekseksemplar av Hans L. Midbøes Camilla. Den vant i sin tid (1987) Aschehougs konkurranse om beste kjærlighetsroman, og handler om forholdet mellom Camilla Collett (da Wergeland) og Johan Sebastian Welhaven. Bokas består i all hovedsak av korrespondanse og dagboksnotater - mellom de to, fra dem til diverse andre venner og slektninger og mellom andre som kjente en eller begge av dem og/eller hadde noe å si i sakens anledning. Det er mange som får komme til orde og det er ikke alltid like klart hvem det er som fører ordet og hvem det snakkes (skrives) til. Skrivestil og ordvalg er stort sett veldig tidsriktig og jeg lurer stadig på hvorvidt det er autentiske dokumenter som er gjengitt, men ikke noe sted på eller i boken står det noe som bekrefter eller avkrefter mine mistanker. Helt på slutten kommer det imidlertid en passasje jeg gjenkjenner fra I de lange nætter og et søk i atekst bekrefter det - hele boka er faktiske historiske dokumenter, satt sammen av en pensjonert litteraturforsker. Egentlig føler jeg meg litt snytt - dette er slett ikke noen roman, og i tillegg er den tunglest og forvirrende. Hvordan den kunne vinne en kjærlighetsromankonkurranse skjønner ikke jeg...

Camilla Collett var faktisk bokaktuell i fjor - i Camillas lange netter, som er Mona Høvrings oppdaterte versjon av Colletts selvbiografiske I de lange nætter. Jeg begynte på Høvrings bok, som består av små kortprosatekster basert på Colletts lengre kapitler, men innså etter to sider at hvis jeg ville ha skikkelig utbytte av den burde jeg lese originalen først. Som sagt, så gjort. Erindringsboken som tar form av små fortellinger rettet til andre søvnløse (derav tittelen) kom ut i 1862 og er mer en samling enkeltepisoder og tanker enn en sammenhengende selvbiografi. Høvrings bok følger disse episodene i korte fortettede versjoner i et veldig modernisert språk - og det er her jeg sliter litt. Alt er fortsatt lagt i munnen til Camilla Collett, og Høvrings språk er et veldig radikalt bokmål, mye a-endinger og diftonger (samt noen kraftuttrykk som aldri noensinne ville krysset leppene (knapt nok tankene) til en kvinne av borgerskapet) - det skurrer litt for mye. Jeg skjønner jo at moderniseringen er hele poenget, men for meg ville et mer konservativt bokmål fungert bedre i denne sammenhengen - idéen og gjennomføringen for øvrig er jo veldig god. (når sant skal sies blir jeg litt distrahert av såpass radikalt bokmål i de fleste sammenhenger, mvh språksnobb).

Jeg hadde alle intensjoner om å også inkludere Nils Fredrik Dahls bok om Bernhard Herre, som var omgangvenn av (og ulykkelig forelsket i) Camilla Collett, men dit har jeg visst ikke kommet ennå...

tirsdag 7. april 2015

Hjemmekontor #1

Som skolebibliotekar er det sjelden hjemmekontor er et alternativ -  de fleste og viktigste arbeidsoppgavene mine må nødvendigvis gjøres på skolen i skoletiden. En sjelden gang - planleggings- og fridager for elevene, halvdagsseminarer osv - kan jeg ta med meg jobben hjem og lese ungdomsbøker. Det er min konstante dårlige samvittighet - jeg burde lese flere ungdomsbøker, men jeg er ikke så villig til å bruke av fritiden min på burde-lesing når det er så mange bøker jeg vil lese - så da gjør det seg med et hjemmekontor i ny og ne. I februar var det krigsbøker det gikk i, ikke helt uten sammenheng med at det var temaet for årets Kari Skjønsberg-dager.

Jon Ewo - 1957
1957 foregår - tro det eller ei - i 1957. Stort sett i Oslo, men likevel i en helt annen by enn den vi kjenner. Dette er nemlig et 1957 hvor Tyskland vant krigen, Norge er en del av Stor-Germania og Henrich Himmler styrer fra slottet. 16 år gamle Monika er foreldreløs, bor på barnehjemmet som også holder til på slottet og er en av Himmlers store suksesshistorier og propagandastjerner. Blond og vakker, hirdleder og gifteklar (en på alle måter perfekt ung hirdkadett er plukket ut til henne) og lojal til riket og dets ledere. Til hun treffer motstandsgutten Hans...

Jeg liker premissene for denne fortellingen, og jeg har sett verre eksempler på mannlig forfatter med ung, kvinnelig jeg-forteller, selv om jeg sliter med å få tak på Monika. Selv i de mest dramatiske situasjonene (og dem blir det i overkant mange av etterhvert) er fortellerstemmen hennes veldig saklig og refererende og kald - litt som den robotliknende, perfekte ungjenta hun er i propagandafilmene. Etter en litt treg start renner det på med drama av ymse slag - opprør, krig og revolusjonsforsøk, kjærlighet, intriger og skjulte hemmeligheter fra fortiden. Nok til å fylle flere bøker, og det tror jeg nok det blir, her er det mange spørsmål som må besvares, hint og bipersoner som må følges opp og løse tråder som må nøstes opp. Tør jeg gjette at neste bok vil hete 1958...?

Marianne Kaurin - Nærmere høst
De første sidene av historien om jødejenta Ilse og familien hennes i 1942 føles veldig likt mye jeg har lest før. Etterhvert tar det seg opp - jeg liker at boka har flere fortellerstemmer og synsvinkler, det løfter historien, selv om den aldri blir veldig overraskende eller original (og de siste sidene kunne med fordel kunne vært utelatt). Men det er velskrevet og gripende, og nye generasjoner trenger å få historien fortalt på nytt.

John Boyle - Gutten i den stripete pyjamasen
En bok omtrent alle har lest før meg... Jeg har hørt mye om hvor viktig det er for leseopplevelsen å vite minst mulig om denne boka på forhånd, men man skal ikke ha så veldig store historiekunnskaper for at det meste skal falle på plass i løpet av noen få sider, selv om ingenting egentlig sies i klartekst. En god bok, med en litt uvanlig vri og vinkling på en kjent historie, og språklige og litterære virkemidler som gir en annerledes leseopplevelse. Den har visst blitt kritisert for enkelte faktafeil og å ikke være historisk korrekt, men med unntak av et pat småting jeg stusset litt på (mest fordi jeg syntes det var usannsynlig) var det ikke noe jeg reagerte på, eller anser som problematisk i ettertid.

Terje Torkildsen - Arrfjes
Nå til en helt annet krig - det er 1812, Napoelonskrigene raser og 13-åringen Ejner er førstereisgutt i Nordsjøen. De border et tilsynelatende forlatt britisk (eller amerikansk, boka blir ikke helt enig med seg selv der) og så braker det løs med mytteri, skibbrudd, skatter og alt som hører til. Torkildsen er kjent for å skrive bøker som fenger tenåringsgutter (ingen liten bedrift, særlig ikke for en nynosk-forfatter) og gir dem det de vil ha, og det er godt mulig denne også vil falle i smak hos målgruppen. Selv henger jeg meg mest opp i sviktende kontinuitet, manglende sammenhenger, logiske brister og andre ubesvarte spørsmål.

Det gjelder å huske lese-ungdomsbok-mantraet-mitt - de er ikke primært skrevet for meg...