mandag 20. juni 2016

Skolebokinnleveringen 2016

Tomme hyller på boklageret for to uker siden - klar for vårens kanskje ikke aller vakreste eventyr... Men det kommer i det minste med mange glade, ferieklare elever (som, hvis de kjenner seg igjen, ikke skal ta det ille opp. Som alltid er dette skrevet i kjærlighet, stort sett).
 
Klar for innsats...


Det henger en lapp om dette på døra til boklageret. Det er alltid noen som først oppdager den på våren når de kommer for å levere og ber om å få låne en penn, så de kan gjøre det nå før de leverer. Jeg kan jo ikke la være å påpeke at det ikke er noe stort poeng - det er jo ikke for min del de skal skrive navn i bøkene...

Har også sett Postman Pat og Kaptein Sabeltann. Det hjelper dem vel forsåvidt til å kjenne igjen sin egen bok, men ikke så nyttig for andre som finner den gjenglemt og vil returnere den til sin rettmessige eier,


Dessuten - når jeg sier at bokbindet må av fordi jeg må ha tilgang til strekkoden mener jeg helt av... 


Det er en grunn (og mye erfaring) til at jeg sjelden stoler på skråsikre elever som er uenige med Mikromarc. Systemet fungerer stort sett bedre enn hukommelsen deres...

Ordbøker - mitt evige smertensbarn Vi har ikke plass! 
Det er utrolig hva som dukker opp med litt innsats. Innerst i skapet, på skrivebordet hjemme - eller på rommet til lillesøster...

-Alle skolebøkene dine er levert, men du har fortsatt tre biblioteksbøker du lånte til særemnet i høst. -Åja, de ligger ute i bilen, Stikker og henter dem, jeg. Konklusjonen må jo være at jeg skal slutte å sende purringer og heller møte opp personlig i klasserommet med muntlig påminning - det virker jo åpenbart bedre.

Du må gjerne også snakke i telefonen, sende meldinger, spise og gjøre andre ting underveis - jeg skjønner jo at det å forvente å få din relativt udelte oppmerksomhet i bortimot et minutt er for mye forlangt...

Bibliotekarens nødrasjoner. Jeg er ikke så teavhengig at jeg egentlig trenger to termokopper, men den ene gikk i stykker (utslitt...) underveis, så jeg måtte hente inn en reserve. 

There's hope in a hanging snore, som Nils Arne Eggen så fint sa det. Og ofte ordner det seg jo, fordi:

Elevene er veldig flinke til å også levere bøker som ikke er deres egne - solidaritetsfølelsen er stor akkurat der. Flere ganger kommer det elever vandrene med armene fulle av bøker -Disse er ikke mine, men de lå i klasserommet/på verkstedet/i kantina, så jeg tok dem med hit... 

Og hyllene fylles langsomt opp... 
Og ofte med god grunn...


Full kontroll, alltid, Men vantro glede er jo alltid festlig å være både opphav og vitne til.

Vi forklarer igjen og igjen at vi faktisk ikke kan låne ut en bok hvor strekkoden mangler, men det hjelper ikke - boka har vært sånn hele tiden, helt sikkert!

Bygger du høye bokstabler akkurat der du hele tiden går, vil de før eller siden rase - det er en av de mindre kjente naturlovene. 
Oops, det var kanskje ikke en idé jeg burde gi dem, egentlig. De likte det litt for godt - noen dager senere var de samme gutta til stede da en annen kamerat også fikk beskjed om at han kunne beholde boka -Ta den med og brenn den sammen med oss - vi skal lage bål av våre! Jeg hadde litt lyst til å be om bilder, men nøyde meg med å minne dem på skogbrannfaren...

Han var faktisk ikke ironisk - helt garantert.

Det er i det hele tatt mange glade elever i omløp disse dagene. De har sommerferie, de har til egen overraskelse levert alle bøkene i tide, de har overlevd eksamen, de har fått gode karakterer, de skal skal aldri ta i en kjemibok igjen i hele mitt liv! - kort sagt, det er mange gode grunner til å ta en liten gledesdans.

Sånn kan man jo også si det...


Fordi de blir våte...?


Vi får ikke et lite nært forhold til elevene som lærerne får - vi er tross alt bare halvannen bibliotekar som skal ta oss av over 1000 elever - men etter tre år er det jo ganske mange jeg har oversikt over likevel. De siste dagene blir litt følelsesladede for oss også...


Jeg pleier ikke kommentere elevenes antrekk (eller eksamensreaksjoner - det er virkelig et minefelt), men akkurat ringbrynjen klarte jeg ikke la være. Tror han var ganske stolt av håndverket sitt...

Og når vi snakker om antrekk - disse to ukene, samt utleveringsuka i august, er det eneste tidspunktet på året hvor jeg faktisk går i jopggesko (og bukser!) på jobb.

...bortsett fra for meg, som skal bruke de to neste ukene til å rydde, sortere, stable, teller og etterbestille. For så å ta fatt på registrering og utleveringsforberedelser etter ferien...

fredag 10. juni 2016

Teaterlesing

Jeg går mye på teater, og det påvirker tidvis lesingen min. Når jeg har sett et stykke, får jeg jo ofte lyst til å lese det også - se hvilke endringer og tolkninger som er gjort, og hvis det er en oversettelse fra et språk jeg kan (med andre ord engelsk, evnt svensk) leser jeg gjerne originalen. Er det er snakk om adaptasjon av en roman, må jeg jo lese den også, enten på forhånd eller etterpå (Når det gjaldt Solars korrigert, som jeg både leste og så tidligere i år, var det definitivt en stor fordel å ha lest diktsyklusen først). Dessuten er det jo mye spennende litteratur om teater - selv om jeg må tilstå at jeg ennå ikke har kommet meg gjennom denne mursteinen.


I vår har jeg begitt meg ut på en ny undergenre - manuslesing. Jeg har vel egentlig visst at Nasjonalbiblioteket har mye teatermanus, jeg trodde bare ikke de var til hjemlån. Det er jo alltid lov å prøve seg - og de kom faktisk på fjernlån, til tross for "Ikke til hjemlån"-stemplene. Å lese manus, tilpasset og bearbeidet for en spesifikk oppsetning blir ikke det samme som å lese originalteksten, men av og til må man ta det man får.

Tjue tusen sider av Lukas Bärfuss hare jeg rett og slett ikke klart å finne på et språk jeg forstår, så da ble det en "førebels versjon" fra Det Norske Teatret. Det var et av de mest fascinerende stykkende jeg så i 2014 - samfunnssatire med mye humor og tankevekkende funderinger. Manusutgaven var helt uten forklaringer, stedsangivelser og andre detaljer, det var kun replikkene. Neppe noe man ville fått så mye ut av uten å kjenne til stykket på forhånd.

Når det gjelder Das Boot, som er en dramatisering av Lothar-Günther Buchheims bok Ubåten, så foreligge den forsåvidt i norsk oversettelse, men over 450 siders krigsskildringer er litt i overkant for meg... Det holdt fint med Kjetil Bang-Hansens teaterversjon, som er den mest fysiske (og, etter Spelemann på taket,  en av de mest skjeggete) teateropplevelsene jeg har hatt - aldri har en teatersal vært mer klaustrofobisk. Leseopplevelsen blir ikke like intens, men jeg får jo veldig lyst til å se det igjen...


Bår Stenviks skuespiller-intervjubok Å bli en annen har skylda for at jeg nå bare omtaler Eldar Skar som rikskjekkasen. Egentlig var det visst VG som lanserte tittelen, men forlaget gjentok den i sin forhåndsomtale, samtidig som de omtalte alle de involverte skuespillerne som "noen av landets fremste skuespillere" - noe som forvirret meg en smule, jeg hadde nemlig ikke hørt om fyren. At jeg hverken har definisjonsmakt eller oversikt over landets kjekkaser kan jeg leve greit med, men jeg trodde jo at jeg hadde en viss kontroll på skuespillerstanden. Google hadde svaret - jeg hadde jo ikke sett på Okkupert (hvorvidt én tv-rolle er nok til å kvalifisere til betegnelsen "en av landets fremste" er en helt annen diskusjon). Men nå har jeg sett ham på scenen uten å ha stort å utsette på hverken det ene eller det andre, så nok om det og tilbake til boka.

Stenvik følger seks skuespillere i en prøve- eller innspillingsprosess, bl.a. Ane Dahl Torp fram mot premieren på Mor Courage og Kristoffer Hivju under innspillingen av Birkebeinerne.Veldig interessant for de (meg) som har interesser i den retning, det er ikke så ofte man får vite så mye om prøver og det som skjer bak scenen og kameraer. Jeg irriterer meg innimellom over at forfatteren blir så synlig - nå er i og for seg dette en bok som legger opp til det, det er på mange måter en samtalebok, men han tar litt for mye plass til tider, det er ikke ham jeg er interessert i å lese om.  Det er dog ikke så veldig framtredende her, det har irritert meg mer i andre sakprosabøker.

Helt alene. På scenen. av Thea Stabell handler om arbeidet med hennes monolog-forestilling Babettes gjestebud, fra idé til ferdig forestilling. Jeg har ikke rukket å lese boka ennå, men forestillingen har jeg selvfølgelig sett.

Dessuten er leseforberedelsene til høstens teateropplevelser i gang, i anledning Det Norske Teatrets nye dramatisering av Jan Roar Leikvolls Songfuglen har jeg endelig fått lest noe av ham også. Jeg har hørt mye skryt av forfatterskapet hans, men det har veldig ofte også involvert ordet dystopi i en eller annen form, og det er en genre jeg stort sett styrer langt unna. Songfuglen handler om Jakoba som bor sammen med mor og tante i et postrevolusjonært samfunn hvor det kun er kvinner - mennene er fordrevet ut i skogen og er nærmest en blanding av ville dyr og terrorister. Jakoba har en eksepsjonelt vakker samstemme - og en hemmelighet som kan koste hen livet... Jeg har veldig blandede følelser for denne boken. Det ER en veldig bra bok på alle måter, symboltung og vakkert skrevet, men selv ikke den får meg helt til å overvinne min vegring mot dystopier. Det blir spennende å se hvordan den historien blir på scenen - uansett hvor nært og trofast man forholder seg til originalteksten blir fortellingen ny i et annet medium. Noe forsvinner, noe nytt kommer til - og forhåpentligvis utdyper og beriker de hverandre og gjør både leseopplevelsen og teateropplevelsen bedre.



Frank Kjosås som songfuglen Jakoba

onsdag 18. mai 2016

Lesemåned april 2016

Jeg er åpenbart periodeleser i år... 10 bøker i mars og bare tre i april, mens mai så langt ser lovende ut. Kan ikke engang skryte på meg å ha lest variert i april - alle var norske romaner. En klassiker og en krimbok, to kvinner og en mann, to nye og en gammel.

Knut Hamsun - Mysterier
I kategorien lesestoff påvirket av teaterbesøkMysterier er nok min favoritt av de Hamsun-bøkene jeg har lest. Nagel, aka mannen i den gule dressen er usympatisk og manipulerende, men en veldig interessant karakter det er vanskelig å få helt taket på. Lange indre monologer og ytre skildringer, det krever litt konsentrasjon å henge med på hvorvidt ting faktisk skjer eller bare er tankespinn i Nagels hode, hva som er sannhet og hva som er løgn og ikke minst hvem Nagel egentlig er. Om mysteriet Nagel får noen løsning? Ikke egentlig... (lånt på biblioteket)

Liv Køltzow - Melding til alle reisende
Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen snakker begeistret om denne på bokgildet og trakk paralleller til Vigdis Hjorths Hjulskift. Jeg likte Hjulskift, jeg liker konseptet kulturdame møter harrymann (som kulturdame har jeg jo godt av å få pirket litt i egne fordommer av og til. Den litterære karakterer jeg identifiserer meg mest med er Desiré i Grabben i graven brevid, som har et liknende utgangspunkt.), ergo måtte jeg lese denne også. Helt grei bok, men jeg blir aldri så veldig engasjert i den aldrende forfatteren og hennes håndverker fra Toten - jeg deler nok ikke Ellefsens store begeistring. Fniser litt over en bisetning hvor bokas mannlige hovedperson kjører trailer og skal levere en traktor til skolen hvor jeg jobber - vi har tross alt arbeidsmaskin-linje og mek, så traktorer har vi en del av. Lærerne ville sikkert satt pris på en til... (lånt på biblioteket)

Kjell Ola Dahl - Kureren
Tro det eller ei - en krim som styrer unna både krimheltklisjéene (det er ingen helt der, hverken politi, privatdetektiv eller journalist), organisert internasjonal kriminalitet og unødvendig blod, gørr og vold. I stedet nøstes det opp i ting som skjedde i Oslo og Stockholm i 1942 og 1967, med et par små avstikkere til 2015. Det er et drap der som blir oppklart, men med et litt annet omslag og baksidetekst kunne den fint passert som vanlig roman. Krigen er selvfølgelig et framtredende stikkord. Det mest typiske krimtrekket den har er hvordan alle involverte tilfeldigvis har så mange gode forbindelser som kan finne ut av og ordne det meste, og hvordan ting kommer for en dag på de mest passende tidspunkt - helt tilfeldig... Språket irriterer meg til tider- det er funksjonelt og konsist med veldig korte setninger. Jeg får lyst til å bytte punktum med komma og sette inn tekstbindingsord - min vgs-norsklærers store kampsak. At jeg leste den så tett på Johan Harstad fantastiske formuleringer og sidelange setninger hjalp sikkert ikke... Derimot elsker jeg de detaljerte og historiske Oslo-skildringene. (lånt på biblioteket)

onsdag 4. mai 2016

Jobbrapport


En liten situasjonsrapport fra biblioteket en stille onsdag før langhelg (hurra!). Veggen ved kontorplassen min er en stadig voksende collage av bilder og dikt fra tidligere utstillinger, kort, Unshelved-striper, lister og huskelapper og alt annet det måtte falle meg inn å henge opp. Gavebåndet fra julekalenderpakken, for eksempel.  At bildet også avslører et variert te-utvalg nede i venstre hjørnet og en Tenk om-video på skjermen (i den forbindelse vil jeg gjerne understreke at bildet er tatt utenom åpningstiden..) burde heller ikke overraske noen, egentlig.






Du var ikke her.
Jeg var forsåvidt fullt klar over at jeg hadde vært og spist lunsj da jeg kom tilbake og fant denne lappen på innlevert bok på skranken (og ja, vi har innleveringsskap...).



Shakespeare-jubileet markeres for tiden, med bøker av og om den store diker. Med-jubilant Cervantes har også fått være med på et hjørne. Diktene som er brukt er Juliet av Herman Wildenvey og Ofelia plockar krasse av Cornelis Vreeswijk.


Dette fantastiske flytskjemaet (som Språkrådet forteller at er det norske ordet for flow chart) som skal veilede usikre Shakespeare-lesere i deres bokvalg, skrev jeg ut fra goodreads.com. Endelig noe nyttig å bruke søylen til.


Hva er en god bok?
En god idé jeg har lånt/stjålet fra biblioteket ved Drammen vgs - alle førsteklassinger på biblioteksorientering må skrive en lapp om hva en god bok er. Svarene varierer fra de åpenbare tynn;  en som også finnes som film så jeg slipper å lese den og spennende til de glitrende geniale som en du tar med på do for å lese videre; må inspirere meg til å ville kjempe videre for noe! og den mest fantastiske av alle: Boka der mennesket du var ved første bokstav aldri blir det samme som mennesket du er ved siste punktum. Vurderer å ramme inn den lappen...

fredag 29. april 2016

Juvelen i kronen


Boksamlingen store stolthet er hentet hjem etter å ha stått i mammas bokhylle i mange år. Den ser kanskje ikke all verdens ut, en vanlig billigutgave som ble utgitt i mengder da Toni Morrison fikk Nobelprisen i 1993, men skinnet kan bedra.


En av de svært få signerte bøkene i samlingen min, jeg har aldri vært av de som stiller meg i kø på Litteraturhuset og i bokhandler for å få bøkene mine signert. Det er ikke likevel ikke primært signaturen som gjør den spesiell, men at den var en gave fra forfatteren. La meg utdype,,,

Når jeg sier at jeg aldri har vært opptatt av å få ting signert, er det ikke helt sant. Det var engang, på den tiden det var årlige bokmesser i messehallen på Sjølyst, at jeg og min venninne, begge 13 år gamle, fant ut at vi skulle se hvor mange autografer vi kunne få tak i. Hvorfor? Ingen anelse... Så vi stilte oss i køer med penn og papir både her og der og fikk signaturer fra blant annet Herbjørn Sørbø og Halfdan Sivertsen. Den ferske Nobelprisvinneren Toni Morrison var naturlig nok messens store trekkplaster, så selvfølgelig stilte vi oss i den køen også. Men så er det gjerne sånn med store navn at de har folk med seg til å passe på dem, og ved siden av Morrison sto det et strengt eksemplar av arten, med mantraet Books only! Name only! For min venninne som hadde med seg sin mor som uansett skulle kjøpe bøker var jo ikke det noe problem, men jeg hadde jo bare notatblokken min, som agenten/forlagsfyren/livvakten/hvahannåvar bare fnyste av. Toni Morrison kastet et blikk på ham og et blikk på meg, så tok hun en bok fra bunken ved siden av seg, signerte og ga den til meg. Jeg håper jeg fikk summet meg til å takke, jeg ble litt satt ut og min venninnes mor var dypt imponert. En ubetydelig bagatell for Morrison, selvfølgelig, men for en 13-åring var det at en så stor forfatter faktisk så skuffelsen min og brydde seg, ganske stort,

Det er selvfølgelig stor skam at jeg faktisk ikke har lest boka - jeg prøvde da jeg fikk den, men var vel ikke helt i målgruppa. Siden har den altså blitt stående hos mamma og kom aldri med på flyttelasset mitt, men nå som den er tilbake i min egen bokhylla har jeg store leseplaner. Jeg skylder Toni Morrison såpass...

tirsdag 26. april 2016

Lesemåned mars 2016

Leseåret startet ganske stusslig, men i mars tok det seg virkelig opp, godt hjulpet av en påskeferie som primært ble tilbragt med bok i hånden (eller fanget, se punktet om Johan Harstads hendige lille...) enten på balkongen eller i sofaen. 11 bøker på en måned - det er lenge siden sist. Fem ungdomsromaner, en diktsamling, en biografi, fire romaner. En på engelsk, en på svensk, en på nynorsk, en på.. tja, hva skal man kalle det?



Johan Harstad - Max, Mischa og Tetoffensiven
Av og til er 1083 sider bare ikke nok... Jeg elsket den fra første side og følte meg tom da det var over - jeg vil ha mer! (julegave)

Pearl S. Buck - Peony
Jeg hadde aldri hørt om Pearl Buck før jeg begynte å jobbe på folkebibliotek - der var hun rikelig representert. Etter en rask titt på omslag og baksidetekster plasserte jeg henne i eldre dameroman-kategorien (fordomsfull vet jeg ingenting om) og tenkte ikke mer på det, før jeg til min store overraskelse fant igjen navnet på listen over nobelprisvinnere i litteratur. Ikke av de mest åpenbare og høyest aktede vinneren, riktignok, men det er likevel et stykke fra standard dameromanforfatter til å i det hele tatt bli vurdert i Nobel-sammenheng...

Boka foregår i et samfunn jeg ikke ante at har eksistert - blant opprinnelig europeiske jøder i Kina på 1800-tallet. Peony er tjenestejente ("bondswoman" - det antyder vel mer eierskap enn ansettelse, men samtidig blir det feil å si slave) hos en av byens mest velstående jødiske familier, og nærer varme følelser for familiens jevnaldrende sønn David - noe hans formidable mor slett ikke synes noe om. Hvis dette hadde vært en av dameromanene jeg trodde det var, ville resten vært ganske forutsigbart, men det er adskillig mer komplekst enn som så. Jeg synes nok miljøskildringene og det ytre er mye mer interessant enn selve historien - her var det mye å lære. (egen bokhylle, loppemarkedkjøp i fjor)

Philippa Gregory - Den blå hertuginnen
Philippa Gregory - The kingmaker's daughter
Flere av Philippa Gregorys bøker om de viktige kvinner fra Rosekrigene, her hhv Jaquetta, Lady Rivers og Anne Neville. Jeg leser dem ikke helt i rekkefølge, men det er ikke så farlig. Alle foregår mer eller mindre samtidig, hver bok forteller historien sett fra synsvinkelen til hovedpersonen - og viser effektivt hvorfor det aldri finnes én fasit. Særlig nyttig å ha friskt i minnet da jeg var på Nationaltheatret og så Richard III... (lånt på biblioteket, begge to)

Øyvind Rimbereid - Solaris korrigert

Rimbereids kritikerroste og prisbelønte diktsamling, hvor hoveddelen er framtidsvisjonen Solaris Korrigert  er et vanvittig sært språklig eksperiment, en blanding av stavangersk og engelsk med mye alternativ grammatikk og ortografi. Jeg får stort sett fullstendig mark av å lese sånt, men så tok nysgjerrigheten når det gjaldt Ane Dahl Torps dramatisering av diktet på Det Norske Teatret overhånd, og jeg innså at det å lese boka på forhånd antagelig kunne være lurt (jeg hadde rett...). De første sidene er ganske frustrerende, men det hjelper å lese langsomt og høyt, og når jeg kommer inn i det er det veldig fascinerende, både språk og innhold. (lånt på biblioteket)

Lady Fiona Carnarvon - Lady Almina och verklighetens Downton Abbey
Jeg falt av Downton Abbey etter første sesong - det ble for mye intriger og styr for meg. Dokumentarene som har fulgt i seriens kjølvann har jeg derimot hatt mye glede av. Denne er skrevet av den nåværende grevinnen på Highclere Castle (innspillingsstedet for Downton Abbey) og handler om en av hennes forgjengere - Lady Almina, som var grevinne på Highclere fra 1895. En grepa dame som blant annet drev sykehus under første verdenskrig og deltok på sin manns mange reiser til Egypt - hvor nevnte mann (som da altså var lord Carnarvon, den femte i rekken) fant Tutankhamons grav. Takknemlig utgangspunkt for en biografi som er tidvis spennende og interessant, men tidvis også litt for pludrete og usammenhengende. Det blir litt mange anekdoter uten mål og mening. (Egen bokhylle, kjøp i Sverige i fjor)

Alle ungdomsbøkene jeg leste i mars har fått et eget samleinnlegg: Hjemmekontor #2 (Alle er forøvrig lånt på biblioteket)

Gayle Forman - Bare en dag
Gayle Forman - Bare ett år
Caterina Cattaneo - Malstrøm
Aina Basso - Inn i elden
Guro Hoftun Gjestad - Ord på S

torsdag 14. april 2016

Hjemmekontor #2

Mine ambisjoner om effektivt hjemmekontor (også kalt sitte-hjemme-i-sofaen-og-drikke-te-og-lese-ungdomsbøker) i vinterferien gikk ikke helt etter planen. Til gjengjeld ble den en usedvanlig produktiv lese-påske som lettet litt på samvittigheten. Som skolebibliotekar burde jeg jo lese mye ungdomsbøker, men det er så mange andre bøker som frister at det ikke blir til at jeg prioriterer det i særlig grad på fritiden. Jevnlige betalte lesedager burde være en selvfølge for alle bibliotekarer. Og som alltid når jeg leser ungdomsbøker vil jeg legge inn det forbeholdet at jeg som voksen og erfaren leser er klar over at jeg ikke er helt i målgruppen. Det er nok en del ting jeg reagerer på som ikke bekymret en 16-åring i nevneverdig grad...

Gayle Forman - Bare en dag
Gayle Forman - Bare ett år
Gayle Forman har spesialisert seg på bøker i par - samme historie, to synsvinker (stort sett hans og hennes). Jeg leste If I stay og Where she went og syntes de var nydelige, denne gangen er jeg ikke like imponert. Amerikanske 17 år gamle Allyson er på dannelsesreise i Europa (boka sier et og annet om amerikanske tenåringers syn på og kunnskaper om Europa - akkurat det er ganske underholdende) og mot slutten av turen treffer hun jevngamle Willem, som overtaler henne til å bli med ham til Paris - bare for en dag. Sterke følelser og magiske øyeblikk oppstår, men ting går ikke helt etter planen og Willem forsvinner. Den første boka følger Allyson og hvordan dette preger henne, den andre forteller Willems historie og hva som faktisk hende. For meg blir dette både litt for voldsomt (jeg vet at tenåringer kan ha ganske intense følelser, men det er fortsatt bare snakk om én dag...) og litt for lettvint. De rette personene dukker stadig opp på de mest passende tidspunkt og innehar alle de rette kontaktene og nødvendige opplysningene - og er ikke redd for å dele dem, uansett hvor privat eller taushetsbelagt informasjon det er snakk om. Shakespeare og et par av skuespillene hans spiller en ikke ubetydelig rolle i historien, og akkurat det er jo aldri feil. Den ville fått 16-årige meg til å lese mer Shakespeare, og har den samme effekt på flere kan man vel nesten ikke forlange mer av en ungdomsbok...

Guro Hoftun Gjestad - Ord på S
Denne hadde jeg hørt mye pent om på forhånd, og ble ikke skuffet. Det handler om sorg og forelskelse, en ikke uvanlig kombinasjon i ungdomsbøker. Sun har mistet faren sin brått og uventet - han falt ned fra kranen han jobbet på og ingen vet hvorfor eller hvordan. Samtidig kommer Simen flyttende til småbyen, og han og Sun får god kontakt. Men kan man være forelsket og sørge samtidig? En nydelig liten bok som styrer unna klisjéer og oversentimentalitet og er relativt lettlest uten at det går på bekostning av språket.

Aina Basso - Inn i elden.
Denne hadde jeg også hørt mye pent om på forhånd, men historien om heksebrenning på 1600-tallet lever ikke helt opp til forventningene. Den er språklig sett helt nydelig, med et litt gammeldags nynorsk som kler historien godt (men som også gjør den nokså utilgjengelig for store deler målgruppen og tilsvarende vanskelig å formidle). Historien i seg selv er dessverre altfor forutsigbar og enkel - det tok ikke så mange kapitler for jeg skjønte hvordan det ville ende, og på hvilken måte.

Caterina Cattaneo - Malstrøm
Typisk eksempel på en ungdomsbok som er så redd for at leseren skal kjede seg at den har action og handling nok til minst tre bøker (hvorav to fortsatt ville være ganske så usannsynlige...), uten at den fenger meg av den grunn. Dykking og nazigull og forelskelse og sorg og sykdom og ungdomstraumer og mobbing og vold og sex og hemmeligheter opp og i mente. Og selv om ungdommer (og vi voksne også, forsåvidt) har en del engelske ord i dagligtalen, betyr det ikke nødvendigvis at det fungerer skriftlig. Men man skal vel ikke utelukke at dette også er et typisk eksempel på en ungdomsbok som vil fenge målgruppen mye mer enn den fenger meg.

Hjemmekontor#1