onsdag 20. mai 2015

Boken og virkeligheten

(Gøteborg, mai 2015)

Jag köpte en vit extra tulpan og gick upp till Karin Boyestatyn med den. Lirkade in den i hennes bronshand. Även statyr ska känna att det är vår.
(Anita Ekland Lykull, Julia mitt i världen (1996))

Av og till innser man plutselig at man befinner seg i en scene fra en gammel favorittbok. Selv om det nå var en kvist rosa kirsebærblomster og ikke en hvit tulipan.


Et halv kvartal unna var det nok å ta av. Visst gör det ondt när knoppar brister - men det blir så vakkert etterpå.

torsdag 30. april 2015

Redningsaksjon

Jeg er i kasseringsmodus på jobb igjen. Det er for trangt i hyllene, og uansett hvor mange ganger jeg går gjennom dem finner jeg alltid mer vi kan klare oss uten og som ingen har vist interesse for på årevis. En del går ganske usentimentalt i det store, evige arkivet, en del havner i kasseringssalgshyllene hvor fornøyde kollegaer (og en sjelden gang elever) stadig finner noe som frister (jeg har fortsatt håp om at noen skal forbarme seg over leksikonet om norsk middelalderkulturhistorie i mangemange bind). En altfor stor del havner også hos meg, hvor ledig hylleplass lenge har vært et fremmedord...



Jeg har allerede Irland og Japan fra Bokklubbens store novellesamling-serie med geografisk inndeling, og leser omtrent like ivrig i dem som jeg gjør i novellesamlinger forøvrig. Men en dag vil jeg nok få ånden over meg, og da er det jo kjekt at Den arabiske verden forteller og Finland forteller står klare i hylla...

Alexander L. Kielland: Løvene i Fountainebleau. Reisebrev og noveletter fra Paris. - Reisebrev fra Paris rundt forrige århundreskifte - hva mer trenger man å vite?

Dea Trier Mørch: Da jeg oppdaget Amerika - Gjennomillustrerte reisebrev fra New York, Nebraska og Connecticut midt på 1980-tallet.


Henrik Ibsen: Terje Vigen (1905) - Jeg har jo Terje Vigen fra før - selve teksten, altså. Men ikke i en så vakker utgave, med Christian Kroghs klassiske illustrasjoner. 

Victor Hugo: Århundredernes legende (1956) -Noen få utdrag av Hugos store og ambisiøse diktepos om menneskets historie og mytologi. Gjendiktet (i prosaform) Bjørnstjerne Bjørnson.

Anton Rønneberg - Nationaltheatret gjennom 50 år (1949) - 500 siders jubileumsbok utgitt i forbindelse med teatrets 50-årsjubileum i 1949.

Richard Boleslavsky: Skuespillkunst (1950) - Grunnleggende innføring i skuespillerkunsten, for både skuespillerspirer og teatergjengere, skrevet i dialogform.


Kunstnernes Oslo og Skulpturer og minnesmerker i Oslo - et åpenbart valg for en kunstinteressert Oslo-bibliotekar med egen lokalsamling. Kanskje de kan danne utgangspunkt for noen utflukter i sommer?


Dikthyllene har også fått gjennomgå - effekten det har hatt på mine bokhyller skal få et eget innlegg...

tirsdag 21. april 2015

Et dikt om Elise - og Camilla

Tom Lothrington - Et dikt om Elise
Hans L. Midbøe - Camilla
Camilla Collett - I de lange nætter
Mona Høvring - Camillas lange netter

Camilla Collett har vært en gjennomgangsfigur i vinterens lesning. I boken som utløste det er hun imidlertid bare en liten bifigur, mens bror Henrik spiller en større rolle. Hovedpersonen i Tom Lothringtons Et dikt om Elise er imidlertid - overraskende nok - Elise. Som i Elise Wolff, en av de ikke så rent få unge kvinnene Wergeland svermet for, og en av de som antas å å ha inspirert ham til Stella-skikkelsen. Boka kom i en kulturfond-eske og forsvant rett ned i vesken min uten å ha vært innom katalogen (den er behørig registrert der nå - og prakket på en lærer) - jeg så omslaget og innså at denne måtte leses. Jeg forventet og fikk en historisk roman som følger Elise både før og etter Wergeland, i tillegg fikk jeg en veldig tilstedeværende forteller som stadig kommer med små kommentarer hvor det synger av både humor, ironi og sarkasme - helt i min gate. Som når en av Elises øvrige beilere fpr sitt pass påskrevet: Som en annen Hamlet var han født på Kronborg slott. Ikke at det forklarer hans gemytt, men han er i alle fall av den typen som tenker seg om to ganger før han nøler. En av årets beste leseropplevelser så langt. 

Når jeg først var så godt inne i tidsånden fant jeg ut at det var på tide å ta tak i en bok som har stått på vent i hylla hjemme noen år - et kassert bibliotekseksemplar av Hans L. Midbøes Camilla. Den vant i sin tid (1987) Aschehougs konkurranse om beste kjærlighetsroman, og handler om forholdet mellom Camilla Collett (da Wergeland) og Johan Sebastian Welhaven. Bokas består i all hovedsak av korrespondanse og dagboksnotater - mellom de to, fra dem til diverse andre venner og slektninger og mellom andre som kjente en eller begge av dem og/eller hadde noe å si i sakens anledning. Det er mange som får komme til orde og det er ikke alltid like klart hvem det er som fører ordet og hvem det snakkes (skrives) til. Skrivestil og ordvalg er stort sett veldig tidsriktig og jeg lurer stadig på hvorvidt det er autentiske dokumenter som er gjengitt, men ikke noe sted på eller i boken står det noe som bekrefter eller avkrefter mine mistanker. Helt på slutten kommer det imidlertid en passasje jeg gjenkjenner fra I de lange nætter og et søk i atekst bekrefter det - hele boka er faktiske historiske dokumenter, satt sammen av en pensjonert litteraturforsker. Egentlig føler jeg meg litt snytt - dette er slett ikke noen roman, og i tillegg er den tunglest og forvirrende. Hvordan den kunne vinne en kjærlighetsromankonkurranse skjønner ikke jeg...

Camilla Collett var faktisk bokaktuell i fjor - i Camillas lange netter, som er Mona Høvrings oppdaterte versjon av Colletts selvbiografiske I de lange nætter. Jeg begynte på Høvrings bok, som består av små kortprosatekster basert på Colletts lengre kapitler, men innså etter to sider at hvis jeg ville ha skikkelig utbytte av den burde jeg lese originalen først. Som sagt, så gjort. Erindringsboken som tar form av små fortellinger rettet til andre søvnløse (derav tittelen) kom ut i 1862 og er mer en samling enkeltepisoder og tanker enn en sammenhengende selvbiografi. Høvrings bok følger disse episodene i korte fortettede versjoner i et veldig modernisert språk - og det er her jeg sliter litt. Alt er fortsatt lagt i munnen til Camilla Collett, og Høvrings språk er et veldig radikalt bokmål, mye a-endinger og diftonger (samt noen kraftuttrykk som aldri noensinne ville krysset leppene (knapt nok tankene) til en kvinne av borgerskapet) - det skurrer litt for mye. Jeg skjønner jo at moderniseringen er hele poenget, men for meg ville et mer konservativt bokmål fungert bedre i denne sammenhengen - idéen og gjennomføringen for øvrig er jo veldig god. (når sant skal sies blir jeg litt distrahert av såpass radikalt bokmål i de fleste sammenhenger, mvh språksnobb).

Jeg hadde alle intensjoner om å også inkludere Nils Fredrik Dahls bok om Bernhard Herre, som var omgangvenn av (og ulykkelig forelsket i) Camilla Collett, men dit har jeg visst ikke kommet ennå...

tirsdag 7. april 2015

Hjemmekontor #1

Som skolebibliotekar er det sjelden hjemmekontor er et alternativ -  de fleste og viktigste arbeidsoppgavene mine må nødvendigvis gjøres på skolen i skoletiden. En sjelden gang - planleggings- og fridager for elevene, halvdagsseminarer osv - kan jeg ta med meg jobben hjem og lese ungdomsbøker. Det er min konstante dårlige samvittighet - jeg burde lese flere ungdomsbøker, men jeg er ikke så villig til å bruke av fritiden min på burde-lesing når det er så mange bøker jeg vil lese - så da gjør det seg med et hjemmekontor i ny og ne. I februar var det krigsbøker det gikk i, ikke helt uten sammenheng med at det var temaet for årets Kari Skjønsberg-dager.

Jon Ewo - 1957
1957 foregår - tro det eller ei - i 1957. Stort sett i Oslo, men likevel i en helt annen by enn den vi kjenner. Dette er nemlig et 1957 hvor Tyskland vant krigen, Norge er en del av Stor-Germania og Henrich Himmler styrer fra slottet. 16 år gamle Monika er foreldreløs, bor på barnehjemmet som også holder til på slottet og er en av Himmlers store suksesshistorier og propagandastjerner. Blond og vakker, hirdleder og gifteklar (en på alle måter perfekt ung hirdkadett er plukket ut til henne) og lojal til riket og dets ledere. Til hun treffer motstandsgutten Hans...

Jeg liker premissene for denne fortellingen, og jeg har sett verre eksempler på mannlig forfatter med ung, kvinnelig jeg-forteller, selv om jeg sliter med å få tak på Monika. Selv i de mest dramatiske situasjonene (og dem blir det i overkant mange av etterhvert) er fortellerstemmen hennes veldig saklig og refererende og kald - litt som den robotliknende, perfekte ungjenta hun er i propagandafilmene. Etter en litt treg start renner det på med drama av ymse slag - opprør, krig og revolusjonsforsøk, kjærlighet, intriger og skjulte hemmeligheter fra fortiden. Nok til å fylle flere bøker, og det tror jeg nok det blir, her er det mange spørsmål som må besvares, hint og bipersoner som må følges opp og løse tråder som må nøstes opp. Tør jeg gjette at neste bok vil hete 1958...?

Marianne Kaurin - Nærmere høst
De første sidene av historien om jødejenta Ilse og familien hennes i 1942 føles veldig likt mye jeg har lest før. Etterhvert tar det seg opp - jeg liker at boka har flere fortellerstemmer og synsvinkler, det løfter historien, selv om den aldri blir veldig overraskende eller original (og de siste sidene kunne med fordel kunne vært utelatt). Men det er velskrevet og gripende, og nye generasjoner trenger å få historien fortalt på nytt.

John Boyle - Gutten i den stripete pyjamasen
En bok omtrent alle har lest før meg... Jeg har hørt mye om hvor viktig det er for leseopplevelsen å vite minst mulig om denne boka på forhånd, men man skal ikke ha så veldig store historiekunnskaper for at det meste skal falle på plass i løpet av noen få sider, selv om ingenting egentlig sies i klartekst. En god bok, med en litt uvanlig vri og vinkling på en kjent historie, og språklige og litterære virkemidler som gir en annerledes leseopplevelse. Den har visst blitt kritisert for enkelte faktafeil og å ikke være historisk korrekt, men med unntak av et pat småting jeg stusset litt på (mest fordi jeg syntes det var usannsynlig) var det ikke noe jeg reagerte på, eller anser som problematisk i ettertid.

Terje Torkildsen - Arrfjes
Nå til en helt annet krig - det er 1812, Napoelonskrigene raser og 13-åringen Ejner er førstereisgutt i Nordsjøen. De border et tilsynelatende forlatt britisk (eller amerikansk, boka blir ikke helt enig med seg selv der) og så braker det løs med mytteri, skibbrudd, skatter og alt som hører til. Torkildsen er kjent for å skrive bøker som fenger tenåringsgutter (ingen liten bedrift, særlig ikke for en nynosk-forfatter) og gir dem det de vil ha, og det er godt mulig denne også vil falle i smak hos målgruppen. Selv henger jeg meg mest opp i sviktende kontinuitet, manglende sammenhenger, logiske brister og andre ubesvarte spørsmål.

Det gjelder å huske lese-ungdomsbok-mantraet-mitt - de er ikke primært skrevet for meg...

søndag 1. februar 2015

Situasjonsrapport


Bloggåret 2015 har vel ikke akkurat tatt av så langt. Leseåret 2015 har derimot fått en pangstart, med 9 fullførte bøker så langt. I sofakroken med te, sjokolade, puter og sjal er det for øyeblikket kjærlighetshistorien mellom Camilla Collett og Johan Sebastian Welhaven som gjelder, fortalt av Hans L. Midbøe.

lørdag 3. januar 2015

Leseåret 2014

2014 ble et nokså labert år både når det gjelder lesing og blogging - 42 bøker og 17 blogginnlegg er ikke så mye å skryte av. Fordelen er jo at det skal ikke så mye til for å gjøre det bedre i 2015...


Litt tall (med forbehold om tellefeil, det pleier å være noen av dem)...

Skjønnlitteratur - 34 bøker

17 kvinner

12,5 på bokmål
3,5 nynorsk (De to halve tilhører selvfølgelig Helga Flatland, som bruker begge  målformer i samme bok.)
5 svenske
13 engelske

1 novellesamling
3 klassikere
1 fersk nobelprisvinner
6 siste-bok-i-trilogi

Faglitteratur - 8 (9) bøker

5 kvinner

1 nynorsk
1 engelsk
2 svensk

2 biografiske
2 historiske
2 om å (ikke) få barn

1 lydbok

Av de 42 kom 24 fra egen bokhylle -11 er kjøpt 2013 eller tidligere og 13 er kjøpt i år, totalt 6 er kjøpt brukt. 18 er lånt på biblioteket. Hvor mange bøker jeg har kjøpt totalt i løpet av året har jeg fullstendig mistet oversikten over, og det er egentlig like greit. Jeg kjøpte 12 bøker på ett loppemarked i oktober, 8 bøker på fire dager i Göteborg i november og 4 bøker på nyttårstur til Helsinki i desember. Jeg sier ikke mer...

Årets fullstendige liste:

  • Patrick Modiano - Lilla smycket
  • Agnes Ravatn - Operasjon sjølvhjelp
  • Jamie Ford - Hotellet på hjørnet av bitter og søt
  • Jan Guillou - Ikke ville se
  • Louise Boije af Gennäs - Folk av en främmade stam
  • Carl Frode Tiller - Innsirkling 3
  • Kristina Sandberg - Liv til varje pris
  • Jon Fosse - Kveldsvævd
  • Colm Tóibín - The empty family
  • Egil Ulateig - Den lange reisen hjem : Kongefamilien i eksil 1940-1945
  • Johan Harstad - Manifest for folk flest (hvem vi er & hva vi gjør)
  • Sara Lövestam - Tilbaka till henne
  • Virginia Woolf - To the lighthouse
  • Amitav Ghosh - Sea of Poppies
  • John Lloyd og John Mitchinson - En ytterst interessant lydbok om alt du ikke vet
  • Caroline Preston - The Scrapbook of Frankie Pratt
  • Hans Olav Lahlum - Kameleonmenneskene
  • Cecilie Enger - Kammerpiken
  • Jess Walter - Beautiful ruins
  • Kate Atkinson - Life after life
  • Barbara Comyns - Our spoons came from Woolworths
  • Karin Bang - Familien på Gidske
  • Marisha Pessl - Special topics in calamity physics
  • Prosper Mérimée - Carmen
  • Vetle Lid Larssen - 1001 natt
  • Louis de Bernières - Notwithstanding
  • Helen Fielding - Bridget Jones : Mad about the boy
  • Gisken Wildenvey - Kjærlighet varer lengst
  • Mala Naveen - Den globale baby
  • Jo Baker - Longbourn
  • Katharine Hepburn - Me : Stories of my life
  • Agnar Lirhus - Historien om oss
  • Heidi Furre - Parissyndromet
  • Josefine Adolfsson (red.) - Ingens mamma : 12 kvinnor om barnfrihet
  • John McGregor - If nobady speaks of remarkable things
  • Kristina Sandberg - Sörja för de sina
  • Henrik Meinander - Finlands historia
  • Julia Otsuka - Buddha på loftet
  • Kjell Westö - Der vi en gang gikk
  • Jan Guillou - Mellom rødt og svart
  • Helga Flatland - Det finnes ingen helhet
  • Cora Harrison - I was Jane Austens best friend

søndag 23. november 2014

Jan Guillou - Ikke ville se

Livet går videre for Jan Guillous norsk-svensk-tyske storfamilie, i denne oppfølgeren til Brobyggerne, Dandy og Mellom rødt og sort. En ny verdenskrig pågår, og synspunkter og antagelser, forhåpninger og overbevisninger er mildt sagt delte innad i slekta. Men de bor tross alt i nøytrale Sverige, og selv om kriger preger mye også der, er det ikke like allestedsnærværende. Dessuten kan man omgå mangt når man har nok penger - men ikke alt...

Synsvinkelen ligger hos eldstebror Lauritz i denne boka. Det er først og fremst hans liv, hans tanker og  handlinger vi følger. Han pendler mellom hjem og familie i Saltsjöbaden og det store broanlegget nordpå, hvor han fører en enkel tilværelse som leieboer hos en alenemor. Økonomiske bekymringer (mye av familiens formue er bundet opp i tysk eiendom), familiære bekymringer (hva driver egentlig den yngre generasjonen med, både når det gjelder krigen og ellers?) og helsemessige bekymringer (både på egne og andre vegne) - det skal ikke stikkes under stol at det blir litt forutsigbart og velkjent til tider.

Det er mulig jeg misforsto noe, men da jeg så forfatteren snakke om denne boka på tv i fjor, trodde jeg at Lauritz' eldste sønn Haralds virke som SS-offiser i Oslo var en viktig del av handlingen. Akkurat det - å lese om okkupasjonen fra det tyske perspektivet - hadde jeg sett fram til, så jeg ble litt skuffet over at det er redusert til et par setninger. Det får meg til å lure litt på om Guillou har planer om å dra det samme trikset som har gjorde med Brobyggerne og Dandy (og som jeg ikke var så begeistret for) - at neste bok går tilbake og fortelle om samme tidsperiode en gang til fra en annens perspektiv.

For det kommer flere bøker, derom hersker det ingen tvil. Dette er en typisk midt-i-en-serie-bok - det mangler litt både hode og hale og fungerer egentlig bare sammen med de foregående (og kommende) bøkene. Når jeg sluker den på en helg er det vel så mye fordi jeg allerede er så engasjert i karakterene som fordi boka i seg selv er så fengende (samt at jeg hadde lovet den til en lærer påfølgende mandag...). Førsteboka Brobyggerne er fortsatt den klart beste boka i serien, men den var til gjengjeld så god at det skal mye til før jeg ikke kaster meg over de neste bøkene i serien etterhvert som de kommer. Jeg må jo vite hva som skjer videre...