fredag 29. april 2016

Juvelen i kronen


Boksamlingen store stolthet er hentet hjem etter å ha stått i mammas bokhylle i mange år. Den ser kanskje ikke all verdens ut, en vanlig billigutgave som ble utgitt i mengder da Toni Morrison fikk Nobelprisen i 1993, men skinnet kan bedra.


En av de svært få signerte bøkene i samlingen min, jeg har aldri vært av de som stiller meg i kø på Litteraturhuset og i bokhandler for å få bøkene mine signert. Det er ikke likevel ikke primært signaturen som gjør den spesiell, men at den var en gave fra forfatteren. La meg utdype,,,

Når jeg sier at jeg aldri har vært opptatt av å få ting signert, er det ikke helt sant. Det var engang, på den tiden det var årlige bokmesser i messehallen på Sjølyst, at jeg og min venninne, begge 13 år gamle, fant ut at vi skulle se hvor mange autografer vi kunne få tak i. Hvorfor? Ingen anelse... Så vi stilte oss i køer med penn og papir både her og der og fikk signaturer fra blant annet Herbjørn Sørbø og Halfdan Sivertsen. Den ferske Nobelprisvinneren Toni Morrison var naturlig nok messens store trekkplaster, så selvfølgelig stilte vi oss i den køen også. Men så er det gjerne sånn med store navn at de har folk med seg til å passe på dem, og ved siden av Morrison sto det et strengt eksemplar av arten, med mantraet Books only! Name only! For min venninne som hadde med seg sin mor som uansett skulle kjøpe bøker var jo ikke det noe problem, men jeg hadde jo bare notatblokken min, som agenten/forlagsfyren/livvakten/hvahannåvar bare fnyste av. Toni Morrison kastet et blikk på ham og et blikk på meg, så tok hun en bok fra bunken ved siden av seg, signerte og ga den til meg. Jeg håper jeg fikk summet meg til å takke, jeg ble litt satt ut og min venninnes mor var dypt imponert. En ubetydelig bagatell for Morrison, selvfølgelig, men for en 13-åring var det at en så stor forfatter faktisk så skuffelsen min og brydde seg, ganske stort,

Det er selvfølgelig stor skam at jeg faktisk ikke har lest boka - jeg prøvde da jeg fikk den, men var vel ikke helt i målgruppa. Siden har den altså blitt stående hos mamma og kom aldri med på flyttelasset mitt, men nå som den er tilbake i min egen bokhylla har jeg store leseplaner. Jeg skylder Toni Morrison såpass...

tirsdag 26. april 2016

Lesemåned mars 2016

Leseåret startet ganske stusslig, men i mars tok det seg virkelig opp, godt hjulpet av en påskeferie som primært ble tilbragt med bok i hånden (eller fanget, se punktet om Johan Harstads hendige lille...) enten på balkongen eller i sofaen. 11 bøker på en måned - det er lenge siden sist. Fem ungdomsromaner, en diktsamling, en biografi, fire romaner. En på engelsk, en på svensk, en på nynorsk, en på.. tja, hva skal man kalle det?



Johan Harstad - Max, Mischa og Tetoffensiven
Av og til er 1083 sider bare ikke nok... Jeg elsket den fra første side og følte meg tom da det var over - jeg vil ha mer! (julegave)

Pearl S. Buck - Peony
Jeg hadde aldri hørt om Pearl Buck før jeg begynte å jobbe på folkebibliotek - der var hun rikelig representert. Etter en rask titt på omslag og baksidetekster plasserte jeg henne i eldre dameroman-kategorien (fordomsfull vet jeg ingenting om) og tenkte ikke mer på det, før jeg til min store overraskelse fant igjen navnet på listen over nobelprisvinnere i litteratur. Ikke av de mest åpenbare og høyest aktede vinneren, riktignok, men det er likevel et stykke fra standard dameromanforfatter til å i det hele tatt bli vurdert i Nobel-sammenheng...

Boka foregår i et samfunn jeg ikke ante at har eksistert - blant opprinnelig europeiske jøder i Kina på 1800-tallet. Peony er tjenestejente ("bondswoman" - det antyder vel mer eierskap enn ansettelse, men samtidig blir det feil å si slave) hos en av byens mest velstående jødiske familier, og nærer varme følelser for familiens jevnaldrende sønn David - noe hans formidable mor slett ikke synes noe om. Hvis dette hadde vært en av dameromanene jeg trodde det var, ville resten vært ganske forutsigbart, men det er adskillig mer komplekst enn som så. Jeg synes nok miljøskildringene og det ytre er mye mer interessant enn selve historien - her var det mye å lære. (egen bokhylle, loppemarkedkjøp i fjor)

Philippa Gregory - Den blå hertuginnen
Philippa Gregory - The kingmaker's daughter
Flere av Philippa Gregorys bøker om de viktige kvinner fra Rosekrigene, her hhv Jaquetta, Lady Rivers og Anne Neville. Jeg leser dem ikke helt i rekkefølge, men det er ikke så farlig. Alle foregår mer eller mindre samtidig, hver bok forteller historien sett fra synsvinkelen til hovedpersonen - og viser effektivt hvorfor det aldri finnes én fasit. Særlig nyttig å ha friskt i minnet da jeg var på Nationaltheatret og så Richard III... (lånt på biblioteket, begge to)

Øyvind Rimbereid - Solaris korrigert

Rimbereids kritikerroste og prisbelønte diktsamling, hvor hoveddelen er framtidsvisjonen Solaris Korrigert  er et vanvittig sært språklig eksperiment, en blanding av stavangersk og engelsk med mye alternativ grammatikk og ortografi. Jeg får stort sett fullstendig mark av å lese sånt, men så tok nysgjerrigheten når det gjaldt Ane Dahl Torps dramatisering av diktet på Det Norske Teatret overhånd, og jeg innså at det å lese boka på forhånd antagelig kunne være lurt (jeg hadde rett...). De første sidene er ganske frustrerende, men det hjelper å lese langsomt og høyt, og når jeg kommer inn i det er det veldig fascinerende, både språk og innhold. (lånt på biblioteket)

Lady Fiona Carnarvon - Lady Almina och verklighetens Downton Abbey
Jeg falt av Downton Abbey etter første sesong - det ble for mye intriger og styr for meg. Dokumentarene som har fulgt i seriens kjølvann har jeg derimot hatt mye glede av. Denne er skrevet av den nåværende grevinnen på Highclere Castle (innspillingsstedet for Downton Abbey) og handler om en av hennes forgjengere - Lady Almina, som var grevinne på Highclere fra 1895. En grepa dame som blant annet drev sykehus under første verdenskrig og deltok på sin manns mange reiser til Egypt - hvor nevnte mann (som da altså var lord Carnarvon, den femte i rekken) fant Tutankhamons grav. Takknemlig utgangspunkt for en biografi som er tidvis spennende og interessant, men tidvis også litt for pludrete og usammenhengende. Det blir litt mange anekdoter uten mål og mening. (Egen bokhylle, kjøp i Sverige i fjor)

Alle ungdomsbøkene jeg leste i mars har fått et eget samleinnlegg: Hjemmekontor #2 (Alle er forøvrig lånt på biblioteket)

Gayle Forman - Bare en dag
Gayle Forman - Bare ett år
Caterina Cattaneo - Malstrøm
Aina Basso - Inn i elden
Guro Hoftun Gjestad - Ord på S

torsdag 14. april 2016

Hjemmekontor #2

Mine ambisjoner om effektivt hjemmekontor (også kalt sitte-hjemme-i-sofaen-og-drikke-te-og-lese-ungdomsbøker) i vinterferien gikk ikke helt etter planen. Til gjengjeld ble den en usedvanlig produktiv lese-påske som lettet litt på samvittigheten. Som skolebibliotekar burde jeg jo lese mye ungdomsbøker, men det er så mange andre bøker som frister at det ikke blir til at jeg prioriterer det i særlig grad på fritiden. Jevnlige betalte lesedager burde være en selvfølge for alle bibliotekarer. Og som alltid når jeg leser ungdomsbøker vil jeg legge inn det forbeholdet at jeg som voksen og erfaren leser er klar over at jeg ikke er helt i målgruppen. Det er nok en del ting jeg reagerer på som ikke bekymret en 16-åring i nevneverdig grad...

Gayle Forman - Bare en dag
Gayle Forman - Bare ett år
Gayle Forman har spesialisert seg på bøker i par - samme historie, to synsvinker (stort sett hans og hennes). Jeg leste If I stay og Where she went og syntes de var nydelige, denne gangen er jeg ikke like imponert. Amerikanske 17 år gamle Allyson er på dannelsesreise i Europa (boka sier et og annet om amerikanske tenåringers syn på og kunnskaper om Europa - akkurat det er ganske underholdende) og mot slutten av turen treffer hun jevngamle Willem, som overtaler henne til å bli med ham til Paris - bare for en dag. Sterke følelser og magiske øyeblikk oppstår, men ting går ikke helt etter planen og Willem forsvinner. Den første boka følger Allyson og hvordan dette preger henne, den andre forteller Willems historie og hva som faktisk hende. For meg blir dette både litt for voldsomt (jeg vet at tenåringer kan ha ganske intense følelser, men det er fortsatt bare snakk om én dag...) og litt for lettvint. De rette personene dukker stadig opp på de mest passende tidspunkt og innehar alle de rette kontaktene og nødvendige opplysningene - og er ikke redd for å dele dem, uansett hvor privat eller taushetsbelagt informasjon det er snakk om. Shakespeare og et par av skuespillene hans spiller en ikke ubetydelig rolle i historien, og akkurat det er jo aldri feil. Den ville fått 16-årige meg til å lese mer Shakespeare, og har den samme effekt på flere kan man vel nesten ikke forlange mer av en ungdomsbok...

Guro Hoftun Gjestad - Ord på S
Denne hadde jeg hørt mye pent om på forhånd, og ble ikke skuffet. Det handler om sorg og forelskelse, en ikke uvanlig kombinasjon i ungdomsbøker. Sun har mistet faren sin brått og uventet - han falt ned fra kranen han jobbet på og ingen vet hvorfor eller hvordan. Samtidig kommer Simen flyttende til småbyen, og han og Sun får god kontakt. Men kan man være forelsket og sørge samtidig? En nydelig liten bok som styrer unna klisjéer og oversentimentalitet og er relativt lettlest uten at det går på bekostning av språket.

Aina Basso - Inn i elden.
Denne hadde jeg også hørt mye pent om på forhånd, men historien om heksebrenning på 1600-tallet lever ikke helt opp til forventningene. Den er språklig sett helt nydelig, med et litt gammeldags nynorsk som kler historien godt (men som også gjør den nokså utilgjengelig for store deler målgruppen og tilsvarende vanskelig å formidle). Historien i seg selv er dessverre altfor forutsigbar og enkel - det tok ikke så mange kapitler for jeg skjønte hvordan det ville ende, og på hvilken måte.

Caterina Cattaneo - Malstrøm
Typisk eksempel på en ungdomsbok som er så redd for at leseren skal kjede seg at den har action og handling nok til minst tre bøker (hvorav to fortsatt ville være ganske så usannsynlige...), uten at den fenger meg av den grunn. Dykking og nazigull og forelskelse og sorg og sykdom og ungdomstraumer og mobbing og vold og sex og hemmeligheter opp og i mente. Og selv om ungdommer (og vi voksne også, forsåvidt) har en del engelske ord i dagligtalen, betyr det ikke nødvendigvis at det fungerer skriftlig. Men man skal vel ikke utelukke at dette også er et typisk eksempel på en ungdomsbok som vil fenge målgruppen mye mer enn den fenger meg.

Hjemmekontor#1

tirsdag 12. april 2016

Johan Harstad - Max, Mischa og Tetoffensiven


Jeg har lest ut Johan Harstad 1100-siders mursten Max, Mischa og Tetoffensiven og sitter igjen med den tomhetsfølelsen man har når man er ferdig med en veldig god bok og bare vil ha mer og ikke har lyst til å begynne på noe annet. (selv om nyheten om Erik Fosnes Hansens kommende har gjort sitt for å fylle litt av tomheten med ny forventning...). Kortversjon: Les den! Ja, det tar tid, men det er verdt det! At den er avbildet i en haug puter i sofakroken er ikke tilfeldig - størrelsen gjør at det eneste stedet det var mulig å lese den var nettopp der, stablet opp med puter i fanget. Det er ikke den boka du slenger i veska til togturen eller holder i en hånd mens du spiser. Det er heller ikke boka du plukker opp for å ha noe å fylle reklamepausen med, innholdsmessig er den  såpass kompleks at det er lurt å sette av tid til en skikkelig økt.

Og så det store, umulige spørsmålet: Hva handler den egentlig om? -Teater og kunst og livet og sånn, som jeg svarte da noen spurte forleden. Og Vietnamkrigen og familie og oppvekst og tilhørighet og vennskap og kjærlighet og det meste annet... Men vel så viktig som innholdet - språket! jeg elskerelskerELSKER språket til Johan Harstad. Det kryr av fantastiske formuleringer jeg må lese både en og to ganger ekstra, og helst vil skrive ned og henge på veggen så alle kan se dem. Disse, for eksempel:

Smilene våre er et språk med en million dialekter.

...går jeg den etterlengtede hvilen i møte, vi håndhilser kort og så leder han meg inn i et dunkelt rom og trekker forhenget for.

Hukommelsen er et arkiv med upålitelige ansatte.

Det er vanskelig å si så mye lurt om den egentlig - begynner jeg først å si noe, blir jeg aldri ferdig. Men som sagt - les! I mellomtiden fyller jeg tomheten med å drømme om at alle skuespillene som omtales i boka (og som jeg entusiastisk googlet, før jeg måtte innse at de ikke finnes) befinner seg ferdigskrevet et sted i Johan Harstads gjemmer og vil komme ut i bokform. Snart. Jeg trenger det.

fredag 1. april 2016

Lykke og ekstase - del 2

For et par år siden blogget jeg ekstatisk om en oppdagelse jeg hadde gjort på kulturfondlistene - de lovet nemlig en ny roman av Erik Fosnes Hansen. Den materialiserte seg aldri og ble ikke annet enn en listehelt - men nå! Nå melder Cappelen Damm at roman Et hummerliv kommer til høsten - og ikke nok med det, i intervjuet de har lagt ut fortelles det om enda en bok i kjømda, med en tidsramme på to-tre år. To nye bøker på tre år, fra mannen som ellers knapt har kommet med en pr tiår? Å si at jeg fikk litt pusteproblemer da jeg så nyheten er faktisk ingen overdrivelse...

(Ja, jeg vet hvilken dato det er, så jeg har bedt forlaget om en bekreftelse på twitter, sånn for sikkerhets skyld. Men de kan jo ikke være så slemme...?)

lørdag 26. mars 2016

Lesemåned januar-februar 2016

Det er bare å tilstå - leseåret 2016 startet begredelig. Tre fullførte bøker på to måneder er jo intet annet enn skammelig. Jeg skylder på August Strindberg - fikk det for meg at jeg skulle lese Röda rummet og den var så treeeg. Ikke hadde jeg lyst til å lese videre i den, og så tok den med seg all annen leselyst samtidig. Til slutt innså jeg at det ikke var riktig tidspunkt for August og meg og sendte ham tilbake til biblioteket. Det hjalp, lysten kom tilbake og mars ligger an til å bli en helt annen historie. Men først altså årets mørkeste måneder...

Philippa Gregory - Den røde dronningen
Da jeg hadde konkludert med at det var på tide å bytte ut August, gikk jeg for engelsk historie. Philippa Gregorys serie om de mektige kvinnene i Rosekrigen er fengende og interessant, jeg leste den om Elizabeth Woodville i fjor og slo til da jeg fant denne på nyttårssalg (jeg hadde et gavekort å bruke opp, Ark hadde pocketsalg. Et trist sammentreff). Hovedpersonen i denne boken er Margaret Beaufort, som hadde et helt annet syn på tingenes tilstand enn Elizabeth Woodville, og som til slutt endte opp som dronningmor. Gregory legger ikke skjul på at hun skriver romaner, ikke biografier, og i etterordet gjør hun rede for hvilke vurderinger og valg hun har i så måte - jeg liker den måten å gjøre det på. (nyinnkjøpt)

Wenche Foss - Livets gave
Gjensyn med en gjenganger fra farmor bokhylle da jeg var barn. Akkurat hvorfor 
Wenche Foss' liv interessert meg da jeg var seks er jeg egentlig litt usikker på... (nyinnkjøpt brukt)

Luigi Pirandello - Seks personer søker en forfatter
Jeg så Pirandellos stykke på Nationaltheatret i fjor og kom ut med en følelse av at noen hadde pirket meg i hjernen. Dette er meta-funderinger så det står etter - hva er en rollefigur, en litterær karakter? Hvem bestemmer over deres liv? Kan de frigjøre seg fra forfatterens tanker? Hva er ekte - eller "ekte" - på en teaterscene kontra den originale drama-teksten? Fascinerende, særlig for meg som både leser mye og går mye i teater. (biblioteket)

En historisk roman, en memoarbok, et drama. To kvinner, en mann. 2013, 1984, 1921. Storbritannia, Norge, Italia. Om jeg ikke leste mye på starten av året, leste jeg i det minste variert...

fredag 18. mars 2016

Nostalgisk gjensyn


Jeg fant, jeg fant i en brukthandel - sannsynligvis den aller første voksenboka jeg leste. Jeg var 6-7 år, boka var Wenche Foss' memoarbok Livets gave og stedet var hos farmor. Hvorfor jeg plukket den opp i utgangspunktet har jeg ingen anelse om - kanskje jeg trengte litt variasjon fra ukebladene jeg pleide å lese hos henne? Den var ihvertfall tynn og nokså lettlest og greit overkommelig, og Wenche Foss var jo et velkjent navn. Mye av det som skjedde foregikk dessuten i nabolaget  - bare tenk min overraskelse da jeg oppdaget at bestevenninnen min faktisk bodde i Wenche Foss' gamle hus!

Den gjorde nok inntrykk, jeg husket overraskende mye både av hendelser og formuleringer (det skal sies at jeg leste den mer enn en gang som barn, men det er minst 20 år siden sist). En del ting hadde nok gått over mitt unge hode også - de mer vovede historiene, for eksempel (jeg håper ihvertfall at jeg ikke skjønte dem som 6-åring...). Den stolte mors usentimentale kommentar om at hennes nyfødte sønn så ikke ut er unektelig også festligere nå, etter at nevnte avkom har vært hovedstadens ordfører i to perioder... Det er i det hele tatt mange underholdende og usentimentale observasjoner. Wenche Foss hadde som kjent et varmt hjerte, men også en ganske fyndig replikk...


Boksene ble funnet i samme bruktbutikk ved samme anledning og har samme nostalgiske verdi - farmor hadde sånne... Mistenker at hun hadde kaffe og mel og nyttige ting i sine, mine inneholder foreløbig karameller og sjokolade fra vinterens tur med Kielferga. Fungerer svært godt sammen med bøker...