tirsdag 20. juni 2017

Dagens bunke


Leser. Har lest. Skal lese. Har nettopp kjøpt (med alle intensjoner om å lese før eller senere).

Det lille utvalget som hadde samlet seg på, i og rundt stuebord og sofa i løpet av de siste ukene...

torsdag 25. mai 2017

Prosjekt Shakespeare - annen rapport

Første rapport (Romeo og Julie og Macbeth)

Shakespeare-prosjektet mitt, med utgangspunkt i Inger Merete Hobbelstads essay-samling Å leve med Shakespeare går videre, litt i rykk og napp.

Stor ståhei for ingenting
Det var første gang jeg var på kino helt alene. Året var 1993 (ergo var min alder ca 13), stedet var passende nok Filmteatret og filmen var Stor ståhei for ingenting - i Kenneth Branaghs sprudlende, solfylte utgave. Kjærligheten var umiddelbar (morsomt nok gir Hobbelstad, som er samme årgang som meg,  uttrykk for mye av den samme tidlig-tenåring-begeistringen i sitt essay), noe som bidro til at dette var et av de første Shakespeare-stykkene jeg faktisk leste. Når det gjaldt karakterene var min lojalitet delt - Claudio og Hero var jo det typisk romantiske, vakre paret (jeg hadde en plakat av Claudio, spilt av Robert Sean Leonard på veggen lenge. Da han 15 år senere dukket som den godt voksne og ikke voldsomt romantiske legen lo jeg godt -da jeg endelig kjente ham igjen), men de kom likevel litt i skyggen av Beatrice og Benedick - rappkjeftethet og sarkasme har alltid stått høyt i kurs hos meg. Når jeg gjenså filmen enda en gang oppdaget jeg at ting har endret seg - i en alder av 36 finner jeg Kenneth Branaghs Benedick mest tiltrekkende på alle måter. Akk, hva alderen gjør med en...



 Med dette utgangspunktet var det ikke til å unngå at jeg hvinte og fikk akutte behov da jeg kom over Marina Fioratos roman Beatrice and Benedick, som vil være en forløper til Shakespeares stykke. Det antydes jo at Benedick og Beatrice har en felles fortid, og Fiorato skriver sin tolkning av den. Jeg var i utgangspunktet positiv, men entusiasmen min minsket jo lenger bort fra utgangspunktet hun skrev seg. Det blir rett og slett så mørkt og dystert og alvorlig at jeg sliter med å tro på at det kan bli så lett og lystig etterpå - og det det i det hele tatt handler om de samme personene. Særlig Don Pedro får ufortjent hard medfart. Du skal ikke komme her og være slem med karakterer jeg er glad i...

Som dere vil
Siden jeg akt hadde billett til Nationaltheatrets oppsetning av Som dere vil, avvik jeg fra min plan om å la essayenes rekkefølge bestemme lesingen. Dette er et stykke jeg ikke hadde noe forhold til i noen form, så jeg stilte på teatret med (nesten) helt blanke ark. Kvinne kler seg ut til mann som later som om han er kvinne og benytter anledningen til å oppdra mannen hun er forelsket i. Forviklingskomedie på høyt nivå, med et mildt sagt lekent forhold til kjønnsroller. Nationaltheatrets versjon er et anakronistisk overflødighetshorn i overkant fullt av idéer og innfall - noen burde kanskje husket uttrykket kill your darlings i tide... Interessant nok, alle sceniske knep tiltross, er det fortsatt teksten jeg ler mest av. Nok et bevis på at Shakespeare er en slitesterk herre. Jeg kom meg ganske greit gjennom originalteksten også - adskillig mer lettlest enn Machbeth, for å si det sånn...

For Shakespeare-noviser er begge disse stykkene et godt sted å begynne - morsomme, lette og med intriger som kunne drevet en såpeopera i minst en sesong...

onsdag 3. mai 2017

Lesemåned april 2017

Bare fire fullførte bøker i april høres såpass stusslig ut at jeg føler behov for å forsvare meg med at jeg er omtrent halvveis i en engelsk murstein av en biografi om John F. Kennedy. Det er ikke det at jeg har lest mindre enn normalt, men sidene flyr ikke akkurat når jeg leser om amerikansk innenrikspolitikk på 50-tallet... Av de bøkene jeg faktisk har kommet meg gjennom er alle skrevet av kvinner, tre er romaner og tre handler på en eller annen måte om bøker og litteratur.

Kenizé Mourad - I den døde prinsessens navn
I følge omslaget er denne historien om barnebarnet til den siste tyrkiske sultanen, løst basert på en sann historie, "en østlig Tatt av vinden", som ble en internasjonal bestselger på slutten av 80-tallet. Den er ingen stor litterær opplevelse (ikke minst mangler den den store kjærlighetshistorien man kan forvente ut fra Tatt av vinden-sammenlikningen, som jeg ikke helt kan skjønne begrunnelsen for), men det historiske er ganske interessant. Tyrkia og Libanon på 1920-tallet, oppløsningen av det ottomanske riket og ettervirkningene av første verdenskrig med de alliertes kontroll i Midt-Østen, India på 30-tallet med frigjøringskamp og krigsopptrapping.

Jeg er litt usikker på om det er oversetteren eller forlaget som skal idioterklæres når bokas tittel kommer tilbake som en viktig, meningsbærende setning i siste kapittel - og de ikke klarer å bruke samme ordlyd begge steder Originaltittelen er De la part de la princesse morte, den norske tittelen er I den døde prinsessens navn mens formuleringen som brukes i teksten er På vegne av den døde prinsessen. Og nei, jeg har ikke originalteksten foran meg så jeg kan sjekke at det er den samme formuleringen som brukes begge steder på fransk, men det er jo ganske åpenbart. Jeg lurer også på om problemet ligger hos forfatter, oversetter eller hovedperson når mannen som forlater henne i slutten av juni sier at han blir borte i minst seks måneder og hun forventer ham tilbake i september...

Boka sliter forøvrig med det mange "basert på en sann historie"-bøker gjør - et liv har ikke nødvendigvis, uansett hvor spennende og innholdsrikt det er, en god litterær spenningskurve, og det krever en god (bedre...) forfatter for å løse den utfordringen. Forøvrig et du at du leser en litt gammel bok når ord som hummus, burka og imam får forklarende fotnoter... (egen bokhylle, kassert bibliotekseksemplar)

Jen Campbell - The Bookshop Book
Dette er akkurat det det høres ut som - en bok som forteller om spesielle bokhandlere over hele verden. Spesialiserte og generelle, bruktbokforhandlere og kjeder, i kirker, på husbåter og med trykkerier og gårdsbruk. Nå har jeg lyst til å åpne min egen... (nyinnkjøpt, Fretex)

Marina Fiorato - Beatrice and Benedick
Bøker som referer til andre bøker er som regel alltid gøy. Bøker som går i direkte dialog med og spinner videre på eksisterende litterære verk er en adskillig vanskeligere balansegang - man skal skape et selvstendig verk uten å komme i direkte konflikt med (eller plagiere for mye fra) originalhistorien eller endre for mye på karakterenes personligheter. Marina Fioratos Beatrice and Benedick, som er en slags forløper til Shakespeares Much ado about nothing, starter lovende, men vandrer altfor langt vekk fra det meste. Det blir en altfor lang og mørk og komplisert historie som jeg ikke tror på at kan lede opp til det muntre, lette stemningen og hendelsene hos Shakespeare. Dessuten begår Fiorato et ganske ondskapsfullt og unødvendig karakterdrap på Don Pedro, og det er faktisk ikke greit å endre på handlingen i Romeo og Julie etter eget forgodtbefinnende... Antagelig ville jeg likt boken bedre (men fortsatt hatt en del innvendinger) om jeg ikke hadde kjent så godt til og vært så glad i Shakespeare-stykkene og -karakterene hun herjer med, men når man velger å skrive ut fra et eksisterende litterært univers må man jo regne med at det er noe leseren har med seg. (egen bokhylle)


Rabih Alameddine - En overflødig kvinne
Da alle arabiske jenter sto i kø og ventet på at Gud skulle dele ut genet som gjør alle desperate etter å gifte seg, mnå jeg har vært et annet sted, trolig oppslukt av en bok. 

Denne ene setningen på baksiden av boka overbeviste meg om at denne måtte jeg bare lese... En overflødig kvinne handler om en eldre kvinne i Beirut som har trosset konvensjonene og viet sitt liv til litteratur heller enn familieliv. Jeg likte den veldig godt - full av litterære referanser og sitater og et dryss sarkastisk humor, men også en interessant historie. Et bok som viser hvor mye vi mennesker har felles, på tvers av geografi, alder og tilhørighet. Den skjemmes litt av noe slurv i oversettelsen, noe som er litt ironisk i en bok som delvis handler om nettopp oversettelser... (egen bokhylle)

mandag 1. mai 2017

Sálmabók (Reykjavík, 1907)

 Da jeg skrev om mine bokinnkjøpsvaner forleden, var jeg inne på dette med å kjøpe bøker bare fordi de er gamle og fine, og gleden ved å spekulere på deres tidligere historie. I Göteborg i helgen fant jeg en ny bok i den kategorien.


Liten, svart og godt brukt - en islandsk salmebok fra 1907! Hvordan kunne jeg vel motstå den...


Jeg vet ikke om hun var bokas første og/eller eneste eier, men Auđur Finnbogadottir var hvertfall dyktig på kalligrafi.


Gullblomster på innsiden av permen.


Tittelbladet. Niende utgave, til kirke- og hjemmebruk.


Revne blader, rifter, hakk og bortslitte gullkanter. Den bærer preg av å ha vært flittig brukt - det gjør meg jo ikke mindre nysgjerrig på hvem og hvor og når - og på hvorfor og hvordan den dukket opp i en bruktbutikk i Göteborg.

søndag 23. april 2017

Lesemåned mars 2017

Seks bøker i mars - britisk 1900-tallshistorie og nynorsk teaterhistorie, Shakespeare og dameroman og et besøk i et russiskstyrt og førrevolusjonært Finland. To menn og fire damer, og med et (stort) nynorsk unntak var alt på engelsk. Dessuten kan jeg melde at lese-ute-sesongen er i gang.

Alfred Fidjestøl - Trass alt
Til tross for min umiddelbare glede da den kom, tok det meg litt tid (som i drøyt tre år...) å komme i gang med Alfred Fidjestøls 700-siders koloss om Det Norske Teatrets 100 første år. Jeg har hørt Fidjestøl snakke både om boka og om ulike sider av teatrets historie de siste årene, så noe var kjent stoff, men enda mer var nytt, ukjent og spennende. Jeg har kost meg, lært mye nytt, mimret om forestillinger jeg har sett og sørget over de jeg ikke fikk sett. Alfred Fidjestøl skriver like godt som han kåserer, med en strålende formuleringesvne og en personlig snert man ikke finner så ofte i sakprosa. (egen bokhylle)


Anne Sebba - That woman
Etter å ha sett henne i utkanten av flere dokumentarer om engelsk kongefamilie og sosietet, ble jeg så nysgjerrig på Wallis Simpson at det var på tide å finne ut mer, og Anne Sebbas biografi ble løsningen. Det var veldig interessant lesning - både alt rundt abdikasjonen og at hun sannsynligvis aldri hverken ønsket eller forventet å gifte seg med ham, men var innstilt på og fornøyd med å være kongelig elskerinne en periode for så å vende tilbake til sin (fantastisk tålmodige dørmatte av en) ektemann, og livet hennes før prinsen, hvor hun bl.a. bodde en periode i Kina og livnærte seg delvis som pokerspiller. Hun framstår ikke akkurat som noe elskelig vesen, men det gjør forsåvidt ikke prinsen av Wales heller. De var litt av et par, det virker ikke egentlig som den store kjærlighetshistorien man forventer av et forhold som fikk en mann til å velge en kvinne foran Englands trone. Tror jeg heller mot å være enig med de historikerne som mener at hun strengt tatt gjorde både England og verden en tjeneste da hun (riktignok svært mot sin egen vilje) endret kongerekkefølgen. Med en såpass tyskvennlig konge som Edvard VIII på tronen under krigen kunne historien fort blitt en annen... (nyinnkjøpt)

Wallis og Oscarsborg.

Helen Dunmore - House of Orphans
Klassekamp, sosiale forskjeller og litt kjærlighet i et russiskstyrt Finland på starten av forrige århundre er de viktigste stikkordene for denne romanen om Eeva, som da hennes revolusjonære arbeiderklassefar dør sendes til et barnehjem på landet og havner i tjeneste hos en progressiv lege. Egentlig sitter jeg igjen med en følelse av å ha lest to romaner i en - Eeva på landet hos dokotren og Eeva i Helsingfors med barndomsvennen Lauri og hans revolusjonskamerater. To gode, interessante romaner, men jeg synes ikke Dunmore helt lykkes i å forene det i én sammenhengende historie. (egen bokhyll, bruktkjøp)


Årets første lese-ute-på-en-benk-i-sola-dag.

William Shakespeare - Macbeth
I rekken av Shakespeare-stykker jeg egentlig kjenner til, men stengt tatt ikke har lest. Maktkamp og intriger og drap og blod, samt et utvalg viljesterke og ambisiøse kvinner med blodige hender og/eller overnaturlige evner. (lånt på biblioteket)

Kate Morton - The forgotten garden
Smijernsportroman med hemmeligheter fra fortiden. Ikke en genre jeg beveger meg inn i så ofte, men man skal jo lese utenfor komfortsonen av og til... Min umiddelbare konklusjon er at dette ville ha vært en mye bedre bok om den hadde vært kortet ned med en tredjedel eller deromkring. Ikke fordi jeg har noe imot tykke bøker, men historien er så voldsomt overlesset av hendelser og personer og sammentreff og tidsplan og tilbakeblikk og livshistorier med svært varierende grad av relevans, i tillegg til at det strider mot genren å si noe som helst mellom linjene, at det ikke blir noe igjen for leseren å tenke seg til på egenhånd. Når den store avsløringen endelig kommer har jeg jo skjønt det for flere hundre sider siden, hintene er ikke akkurat diskret. For ikke å snakke om mannen som - surprise, surprise - dukker opp og det etter to setninger er åpenbart at selvfølgelig er det han den sorgtunge heltinnen finner lykken med på siste side... Dessuten stusser jeg litt på detaljer som hvor en fattigunge i London i 1900 har lært å lese og hvordan et epletre som er plantet i mai kan bære frukt i november samme år. Men samtidig leste jeg 600 sider på to dager, så noe er det jo som fenger... (egen bokhylle, gave)

Siân Evans - Queen Bees
I vinter og vår har jeg (gjentatte ganger) sett dokumentarserien Million Dollar American Princesses, om  amerikanske kvinner (gjerne med penger - cash for class) som giftet seg inn i britisk sosietet (se: Wallis Simpson...). Flere av dem brukte mye tid å drive salonger, dvs de var vertinner for selskap hvor interessante mennesker innenfor politikk, kultur og samfunnsliv kunne møtes og knytte forbindelser, diskutere og sladre. Queen bees forteller om seks slike sosietetsvertinner (både britiske og amerikanske) i England i før- og mellomkrigstiden, deriblant Nancy Astor, som også var Storbritannias første kvinnelige parlamentmedlem. Boka er litt rotete skrevet, når det fortelles seks forskjellige historier parallelt og alle foregår på noenlunde samme tid og i samme miljø blir det mange tråder (og navn!) å holde styr på, men det er interessant sosialhistorisk lesning. (nyinnkjøpt)

mandag 17. april 2017

Om bokinnkjøp

Vil jeg egentlig tenke for mye på bokinnkjøpene mine? Er det ikke tryggest å la være, og late som om jeg nesten ikke kjøper bøker - i hverfall ikke så veldig ofte...? (Spørsmålsliste funnet hos Elida)

* Kor kjøper du bøker? 
Overalt hvor jeg finner dem... På nett, i fysiske bokhandler, på loppemarked og i bruktbutikker.

* Forhåndsbestiller du bøker, og viss du gjer, gjer du det i butikk eller online? 
Det hender, primært utenlandske oppfølgerbøker (av ukjente grunner har eg lest mange trilogier de siste årene), og da på nett. Jeg forhåndsbestilte en svensk bok  i bokhandelen, og de hadde den først en uke etter utgivelsesdatoen - bestiller jeg på nett får jeg den stort sett den dagen den slippes. Å måtte vente en uke ekstra på annet bind av Jonas Gardells Törka aldri tårar er altfor lenge når twitter renner over av begeistring... Med Erik Fosnes Hansens siste tenkte jeg derimot motsatt - den kom ut på en fredag, og jeg kunne ikke ta sjansen på at den ble forsinket i posten og ikke kom før over helgen. Så ingen grunn til å forhåndsbestille i butikken - det var jo ikke snakk om at Norli ikke ville ha den inne...

* Kor mange bøker kjøper du i gjennomsnitt i månaden?
En, to, mange...? Det kommer an på så mangt. Er det loppemarkedsesong? Har jeg vært på tur? Rakk jeg innom Fretex på vei til teateret (igjen)? Jeg har innsett at det er mye her i livet det er greiest å ikke ha full oversikt over...

* Benytter du ditt lokale bibliotek? 
Jeg har ikke vært innom mitt lokale folkebibliotek på mange år - men det henger jo sammen med at jeg jobber på et skolebibliotek. Alt jeg vil lese som vi ikke har selv kan jeg bestille på fjernlån med et par tastetrykk og få levert på jobben i løpet av noen dager. Eller kjøpe inn hvis det er oe elever og/eller lærere også kan tenkes å ha interesse av

* Viss ja, kor mange bøker låner du om gongen? 
Igjen - en, to, mange...

* Kva er di meining om bibliotekbøker? 
Jeg er bibliotekar - er ikke det svar godt nok...?

* Kva syns du om brukte bøker? 
Jeg elsker brukte bøker -både sånn generelt og å kjøpe dem. Jeg finner så mye morsomt i bruktbutikker og på loppemarkeder - gamle romaner, sære sakprosabøker, perler jeg ikke har hørt om og aldri ville snublet over ellers. Dessuten liker jeg å tenke på at selve boka har en historie - hvem har eid den? Når og hvorfor ble den kjøpt? Kanskje er det notater i den, navnetrekk eller hilsener, eller det er lagt inn avisklipp eller bilder. Jeg har en roman fra 1908 hvor en tidligere eier har notert i permen når han har lest den og en diktsamling fra 1903 med en vakkert kalligrafert hilsenVenlig Erindring. Det er sånne ting som gjør bøker til så mye mer enn trykt papir - og som ebøker aldri kan bli...

* Står dine leste og uleste bøker saman? 
Ja, her står skjønnlitteratur alfabetisk og sakprosa etter tema. Jeg omorganiserte litt i vinter og fant uleste bøker jeg helt hadde glemt at jeg hadde kjøpt...

* Planlegger du å lese alle bøkene du eiger? 
I den grad de er beregnet å leses fra perm til perm (mye sakprosa er jo mer oppslagsbøker av ulike slag) så ja. Stort sett, hvertfall. Det finnes nok noen jeg mest har fordi de er gamle og fine og spesielle.

* Kva gjer du med bøker som du eiger, men som du ikkje føler for å lese eller ikkje klarte å like? 
Virkelig elendige pocketbøker har ved et par anledninger gått i papirsøppelet, fordi de ikke har fortjent lesere... Ellers går de til Fretex, loppemarleder eller jobben.

* Har du donert bøker nokon gong? 
Fretex får jevnlige drypp, selv om jeg er litt usikker på om jeg egentlig donerer flere enn jeg kjøper fra dem...

* Har du nokon gong hatt bokkjøpestopp? 
Jeg har tenkt av og til at jeg burde sikkert.... men så dukker det opp en bok jeg bare må ha, og da finner jeg alltid en grunn... Men jeg prøver å være litt bevisst på hva jeg kjøper - bøker jeg enkelt får tak i på biblioteket trenger jeg jo sjelden å ha, egentlig, selv om det finnes unntak der også.

* Føler du at du kjøper for mange bøker?
Det er ikke noe som heter for mange bøker, bare for få bokhyller...

torsdag 6. april 2017

Høytlesning på Det Norske Teatret

Jeg har lenge tenkt at jeg burde skryte litt her av lesekveldene på Det Norske Teatret, som er akkurat det det høres ut som - en kveld hvor et utvalg skuespillere leser høyt, hele eller deler av en bok. Det begynte med at de leste Jon Fosses Trilogien i januar i fjor, og det var så vellykket at de heldigvis bestemte seg for å fortsette med det (Ikke at jeg skal ta på meg noe ansvar, men vi passet på å fortelle et par av skuespillerne etter Fosse-kveldene at vi var veldig begeistret for opplegget og gjerne ville ha mer...). Det hele foregår på scene 3, teatrets minste scene, og uten noen form for dramatisering - det er bare skuespillere som sitter på en stol og leser. Bortsett fra at når skuespillere leser er jo ikke det "bare"... Jeg har aldri fått dreisen på lydbøker, men det å sitte i et halvmørkt rom og bli lest for av dyktige folk som er til stede der og da og ha hele oppmerksomheten rettet mot det er noe helt annet. Nå i vår har både Ruth Lillegraven, Marit Eikemo og Elena Ferrante stått på programmet (det er lagt ut nye datoer til de to siste), og senere denne måneden er det Jon Fosses nye Edda-utgivelse som står for tur.

Ennå ikke overbevist om at det er verdt et besøk? Her er mine rapporter fra tidligere lesninger:

Jon Fosses Trilogien (Andvake, Olavs draumar, Kveldsvævd) 
En bok hver kveld på scene 3, lest fra perm til perm av en håndfull skuespillere under ledelse av Hildegunn Riise og med musikk av og med felespiller og folkemusiker Benedicte Maurseth. Litt som en levende lydbok - bare mye bedre. Ingen lydbok vil jo noensinne kunne toppe Eivin Nilsen Salthes svært entusiastiske innseiling i Kveldsvævd.

Å sitte på rad 1 på scene 3 føles ganske tett på uansett oppsetning, å gjøre det tre dager på rad med de samme skuespillerne sittende på hver sin stol vendt mot salen bare to meter unna... Man blir veldig bevisst på hvordan man sitter, for å si det sånn (Sitt pent! Se interessert ut! For Guds skyld, ikke gjesp nå!) At de hilste da de kom inn på dag to og kom bort og slo av en prat etter dag tre føltes helt naturlig - vi hadde tross alt sett mye til hverandre de siste dagene...

Tor Jonsson
Tre kvelder med Tor Jonsson - en med prosa, en med poesi og en med drama, framført av et utvalg av teaterets dyktige skuespillere. Mye mørkt, men overraskende mye humor også. Et av prosastykkene tok en så mørk og overraskende vending at jeg tror jeg satt og gapte. Trenden med diskret oppførsel på første rad fortsetter... Det ene skuespillet de leste (de sitter på hver sin stol og leser fra manus - men i praksis spiller de jo likevel) var skrevet rett etter krigen - når man først visste det var det vanskelig å ikke se det i den sammenhengen. Det andre fikk vi bare høre første akt av, det var mer tidløs og dyster bygdetristresse med et litt absurd tilsnitt. I programmet sto det at det siste stykket skulle illustreres av Paul Åge Johannessen - det viste seg å bety at han satt ved et bord med små dukker, miniatyrhus og andre rekvisitter som han flyttet rundt etter behov. Det ble jo ikke mindre absurd av det...

Sigd av Ruth Lillegraven 
Denne kvelden leste Gard Skagestad, Morten Svartveit og Ingeborg S. Raustøl Sigd av Ruth Lillegraven - en dikt-fortelling om odelsgutten Endre, om hva man er når livet ikke blir som det skulle og om språk og kjærlighet. Nydelig historie med fantastiske språklige bilder, og lest med stor innlevelse. Man trenger ikke store fakter og spektakulære stunt - tre svartkledde skuespillere på hver sin stol og med en bok i hånda holder lenge.

Svikne dagar av Elena Ferrante 
Utdrag. Tror ikke jeg trenger å lese resten av historien om kvinner som blir forlatt av sin mann og ikke akkurat takler det helt eksemplarisk, men Nina Woxholtt leser aldeles strålende, godt hjulpet av Ola G. Furuseth. Sara Khorami og Eivin Nilsen Salthe, sistnevnte også som hunden Otto og et esel, eller rettere sagt en mann som høres ut som et fjernt esel når han er seksuelt opphisset. Hederlig omtalte for innsatsen der...

Alt inkludert av Marit Eikemo
Utdrag. En roman med mange karakterer. Da er det jo kjekt med skuespillere som ikke har noen problemer med å sjonglere flere stemmer - og dialekter. Det er jo ikke så lett for en stakkar å holde seg alvorlig når Frank Kjosås uten forvarsel slår om til stavangersk... I likhet med Svikne dagar er tekstutvalget gjort sp nennsomt at for en som ikke kjenner boka fra før av føles det egentlig ikke som om noe mangler - det oppleves som en hel og fullstendig historie.